Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

lørdag 15. desember 2012

Duften av jul


Ingen ting vekker minner like mye som lukt syns jeg. Man tenker ikke så mye over lukten der og da, men senere tar lukten oss med tilbake - ja det var den ferien, det møtet, den hagen, det luktet akkurat slik. For ikke å snakke om parfyme, som nesten kan hente personer tilbake til oss. Kanskje er det ikke tilfeldig at mange sier de kjenner parfymeduft i gamle spøkelseshus?

For en stund siden kjøpte jeg en ny shampo, og når jeg luktet på den husket jeg plutselig en av de mange guttene jeg var forelsket i på ungdomsskolen, akkurat hvordan han luktet! Og også hvordan han så ut, stemmen hans og mopeden hans. Til og med registreringsnummeret på mopeden! Så lukt er nøkler til minner tenker jeg. Selv om ikke all informasjon er like nyttig.

Jeg har en fin skjenk som jeg har arvet etter farmora mi. Inni den skjenken lukter det farmor. Hver gang jeg åpner dørene i den husker jeg akkurat hvordan hun pleide å ha det i stua si, husker dukene og gardinene og blomstene, og juletreet med spir og glassfugler til pynt. I år fikk jeg forresten en slik påfugl med ekte fjær i gave, da ble jeg rørt og glad! Og så kongerøkelse. Det pleide hun alltid å brenne i jula.

I skjenken til farmor hadde alt sin faste plass. En hel masse almanakker med værobservasjoner. Helt til høyre i skuffen lå lommeboka. Og så hadde hun et skrin av blikk (for meg en liten skattekiste så klart) med pertentlig strøkne lommetørklær. Av den luktet det strykespray.

Man har jo de opplagte juleluktene som gløgg, appelsin med nellikspiker, pepperkakelukt og pinnekjøttet på julaften. Det er herlig stemningsskapende. Likevel er det ikke noe jeg får så mye julestemning av som nettopp - strykesprayen. Jeg er oppvokst med at det er det første tegnet på jul, når mamma og pappa står og kaver oppi stigen til mørkloftet og henter ned den store julepyntkassa og juledukene. Og det første som må gjøres er å stryke juledukene. Tror at vi i mange år strøk rubbel og bit av duker som fantes der, samme om vi skulle bruke dem eller ikke. Etter dette tenker jeg på jul hver gang strykebrettet og -sprayen er framme.

Det er kanskje bare en ting som slår Stiff. Og det er svibel! Denne løkblomsten som egentlig stammer fra sørøst-asia fins i alle regnbuens farger, og jeg har inntrykk av at enten hater man den eller så elsker man den. Hjemme hos oss sto løkene alltid i kjellernedgangen, og begynte å strekke på seg når det nærmet seg høytid. Jula vil ikke svibelen gå glipp av, og jeg vil ikke gå glipp av jul uten svibel. Om noen i huset ikke liker lukta, får de bare venne seg til den.

Her om dagen fikk jeg julestjerner og asalia i førjulsgave av samboeren min, og det er koselig og fint. Svibelen får jeg kjøpe selv! Så kan jeg også komme i stemning, til årets gode, duftende jul.

onsdag 5. desember 2012

Frels oss fra ferdigpizzaen!

Mat er spennende for en kreativ hjerne.
For ikke så mange dagene siden så jeg et program om ungdom som flyttet fra mor og far og skal styre sitt eget liv. En viktig del av den biten er jo at man skal styre sitt eget kosthold, og det er ikke alltid så lett!

En av gjestene på programmet var hopperen Anette Sagen. Hun fortalte om når hun flyttet hjemmefra, besto kostholdet av følgende to måltidsvarianter: Brødskive med gulost, og hurtigris med grillkrydder.

En trenger ikke være rakettforsker for å tenke seg hvordan det gikk videre: Anette Sagen ble alvorlig syk, innlagt med mangelsykdommer. Sunn, norsk idrettsungdom?? Anette tenkte nok ikke å sulte seg eller skade seg sjøl med vilje. Jeg velger å tro at hun ikke visste bedre, ikke hadde kunnskap om hvilke ulike matvarer hun behøvde å spise for å ta vare på funksjonene i kroppen.

Jeg er vokst opp på åttitallet, det var det tiåret hvor den største kvinnekampen var ferdig kjempet og vunnet, og jeg oppfattet det som en selvfølge at min mor skulle være på jobb sånn som pappa, og takk og lov for det. Husene forandret seg på denne tida. Alle husene i byggefeltet jeg bodde i som barn, hadde sånne smale tarmer av noen kjøkken, det var nye tider, "husmorstanden" var på vei ut, og vår nye mikrobølgeovn kom komplett med 101 oppskrifter på mikromiddag.

I de senere år har vi begynt å forstå at vi trenger noe mer enn det, at vi har behov for å styre sjøl hva vi skal putte i oss, og at ferdigmiddager til å stikke rett i mikroen sjelden er sunne, og at vi vet lite om hva slags effekt en del av tilsetningsstoffene har på kroppen på lang sikt. Men vi ser vel ikke for oss at femti prosent av befolkninga skal gå tilbake til å være hjemmeværende heller?

Lurer på hvor mye makt TV og media egentlig har over oss. Da jeg skulle begynne på et nytt utdanningsløp og tok kokkeskolen i 2001, var vi tre fulle klasser som ble opplært på kjøkkenet på Åndalsnes. I år, forteller læreren min, er de 16 elever - til sammen. Jeg tok utdannelsen midt i verste Jamie Oliver-tida. Dette var den tida hvor Oliver var en kul, ung gutt som bodde på hybel, kjørte scooter, og lærte oss hvor utrolig enkelt og fort gjort det var å lage herlig, fargerik, variert, sunn mat og invitere vennene på artige middager. Det hadde garantert en effekt.

Mange ganger i løpet av skoletida på Næs tenkte jeg: Men hvorfor lærer ikke alle dette? Alle, om de skal bli kokker eller ikke, har bruk for å vite hvordan man lager forskjellige sauser, hvordan man fileterer en fisk, hvordan man lager en kjøttfarse. På den måten lærer en å variere, og man vet nøyaktig hva slags bensin man putter inn i maskineriet sitt for å si det på den måten. Selv om de færreste lager sin egen majones hjemme, er det greit å ha vært med på det, så vet man i det minste hva majones er.
Nå for tida er det en annen type TV-kokk som gjelder. Det er Master Chef og Top Chef. I og for seg underholdende nok, og jeg skjønner at poenget med programmet ikke er folkeopplysning. Men jeg lurer likevel på om ikke herr Gordon Ramsay er med på å gjøre matfaget unødvendig skremmende og komplisert for den jevne tenåring.

På samme tid er det mye mindre skolekjøkken og heimkunnskap nå enn før. Hvis folk ikke skal lære det på skolen, og ikke hjemme, hvor skal de lære det da? Og hva har de å lære videre til sine unger? Cupcakes teller ikke! Jo da det finnes noen som er flinke og engasjerte, men også mange som Anette Sagen. Hun er det beste eksempelet: Det gjelder helsa vår.

Matallergier og intoleranse av ulikt slag blir mer og mer vanlig. Og mange vet ikke hvordan de skal ta tak i det, hvordan de lager like gode måltider uten mel eller melk eller hva de nå ikke tåler. En god grunnkunnskap kunne ha hjulpet dem med det. Jeg er blant dem som syns det er helt all right å ty til en snarvei med middagen når man kommer hjem og både barn og voksne er sultne og slitne etter en lang dag. Det virkelig skremmende er når man ikke har alternativer til "hold it", nuddelpakker og grandiosa, rett og slett fordi ingen har lært oss det.

Det fine er at vi kan gjøre noe med det. Vi kan ta ansvar sjøl, uansett hva slags alder eller nivå vi er på. Bruke de dagene vi har god tid på å lære noe nytt om råvarer og krydder. Ønsk deg ei kokebok til jul, eller gi bort et middagsselskap i gave. Veldig hyggelig og morsomt er det også!

Lykke til med julestria, alle som en.