The Brain Mine

Facebook med et smil

2012-03-08T04:01:00.000-08:00

Facebook har blitt et medium hvor alle kan offentliggjøre livet sitt på godt og vondt.

"Elsker mitt perfekte hjem, mine perfekte barn, hjerter og fryd!" Kjenner du det igjen? Eller;

"Herre gud for en bedriten dag. Burde ikke ha stått opp..."

Eller hva med statusene som forteller at noen har en fantastisk, oppsiktsvekkende nyhet, men den er for spesiell og hemmelig til at den kan legges ut på Facebook?

Jeg synes Facebook er en fantastisk oppfinnelse, jeg har fått igjen kontakten med så mange skolevenner og slektninger fra hele landet. For eksempel min mors søskenbarn, vi oppdaget at vi har felles interesser på mange felt, og jeg fikk lære nye ting om slekta mi. Eller skolevenninna jeg ikke har truffet på mange år, gjennom facebook fant hun ut at vi blir naboer nå for en periode, og kan ta opp kontakten, noe jeg gleder meg veldig til!
Men som de fleste andre oppfinnelser kan facebook også brukes på mindre lure måter, og de skrevne ord i statusfeltet åpner også lett for misforståelser, noe jeg erfarte her om dagen.

En kjenning av meg publiserte en status som lød som noe i denne duren: "Å herlighet, jeg er så sykt lykkelig! Elsker dere, mennesker! Kaffeskål til alle og ønsker dere en nydelig dag!"
Da dette handlet om en skrivende kvinne som meg selv - en veldig god, ung forfatter faktisk, tenkte jeg at hun sikkert hadde fått noen særs gode nyheter angående et bokprosjekt eller noe slikt, og svarte noe slikt: "Så herlig at du har det bra! Kaffeskål tilbake:"

Noen minutter etter haglet responsene inn: "HAHA, jeg ler meg ihjel!!" , "Keep it coming!!" "At det går an!!" Det gikk litt sakte rundt oppi knotten min, hva var det som var så morsomt? Så skjønte jeg det, jeg hadde bare ikke knekt koden: Damens status var parodisk, en harselering med alle som legger ut "kosestatuser" på facebook. Jeg ble litt flau først, men så tenkte jeg: "Ikke f om jeg skal føle meg dum for å glede meg på andres vegne og ønske dem vel."

Egentlig burde det jo ikke være så vanskelig å kommunisere på facebook og andre sosiale medier. Det er jo bare å forholde seg til de sosiale kjøreregler som fungerer i resten av samfunnet. Men det er klart, det virker som om noen mister alle hemninger. For eksempel dette med privatliv. Jeg hadde ikke villet publisert noe på face som var for privat, intimt eller hemmelig til å stå i lokalavisa. Og er det bare jeg som syns det er snålt at folk legger ut bilde av graviditetstestene sine? Jeg får lyst til å spørre: "Unnskyld, men har du ikke akkurat tissa på den der?" Av og til kan det vel være deilig å holde litt på en søt hemmelighet også? ;)

Ellers er det vel bare å være positiv uten å skryte, være ærlig uten å syte, tut og kjør. Ingen skal ihvertfall behøve å lure på om jeg virkelig mener det når jeg skriver: "Ønsker dere en alldeles strålende dag!!"

Lindring for hjemlengsel

2012-02-23T22:58:00.000-08:00

Da er jeg tilbake fra Egypt etter et enukes opphold. En uke er ikke lang tid, og spesielt ikke siden det var hele tre år siden sist jeg hadde vært i landet jeg har kalt ”Mitt andre hjemland”. Jeg var veldig spent på hvordan det ville føles.

Billetter hadde vi bestilt nærmest på måfå. Det var meg, forloveden, og tre venner. Vi bestilte restplass, tok det vi fikk, rett og slett. Men da jeg studerte reisetidspunktet, skvatt jeg nesten, det var på dagen og timen sju år etter den aller første gangen jeg reiste nedover, og ble der i tre måneder.

For å være ærlig trengte jeg å være der i tre måneder. Jeg trengte så lang tid for å senke skuldrene, slippe skepsisen, åpne hjertet for menneskene og kulturen, bli nysgjerrig og utforskende i stedet for skeptisk og dømmende. Det er så mye mer vi har til felles enn det som skiller oss, det oppdager vi når vi blir godt kjent.

Jeg er ganske overtroisk, og når jeg så reisetidspunktet, følte jeg at dette har en spesiell betydning, det blir enten eller. Enten er det en endelig avslutning på mitt forhold til Egypt, eller så er det en ny start. Spesielt spent var jeg jo over å ha med meg forloveden nedover for første gang, til dette stedet som har betydd så mye for meg i fortiden.

Mange var også urolige over at jeg skulle reise nå, det var vært stadige tilbakevendende uroligheter i Egypt etter revolusjonen i fjor, og selv om jeg vet at det er en lang reise fra Luxor dit jeg skulle, til Tahrirplassen i Kairo som vi har sett på TV, (det er som å reise fra Oslo til Saltfjellet med tog) hadde jeg ikke tenkt å ta noen sjanser.

Straks jeg kom ut av flyet strømmet påminnelsene på. Bougainvillea og bulkete biler, smilende mennesker med teglass i hendene. Den tilsynelatende ufruktbare ørkenen. Den irrgrønne Nildalen. Den herlige maten, den hissige myggen, templene. Å bli vekket om morgenen av bønnerop, bikkjebjeff, hanegal og eselskryt. Det vil si, jeg sov som en stein, men reisefølget mitt ble vekket. Kunne det virkelig være tre år siden sist jeg var her?

Jeg hadde jo rukket å både skrive roman og få den utgitt, så noe tid må det jo ha gått. Nettopp det var påskuddet mitt for å reise denne gangen, jeg skulle presentere boka for en litteraturklubb i Luxor. Det ble et utrolig hyggelig møte og begynnelsen på nye, gode vennskap. Jeg fikk også spurt medlemmene, som stort sett er europeere, hvordan det er å bo i Luxor etter revolusjonen.

- For oss er det ingen stor forskjell, sier Christine Soliman, som har bodd ved Nilens bredd i seks år. - Men for lokalbefolkningen er det verre. Turistene er skeptiske og tror vi lever i en krigssone. Dermed mister store deler av befolkningen her næringsgrunnlaget.

Hun har rett. Noe ER virkelig annerledes. Både ungene og hestene er magrere enn før. Jeg er vant til å se fattigdom i Egypt, men ikke sult. Det er vondt å se en liten gutt stå og tigge ved en minibuss, ett pund til brød? Tårene hans som triller da ingen ser ut til å ha noe å avse i dag. Heller. Også de veldedige organisasjonene sliter. Ett av den er barnehjemmet Sunshine, som drives kun ved hjelp av donasjoner og frivillighet. Når turistene ikke lenger kommer, tørker pengestrømmen ut, da er det tungt å ha ansvar for 95 foreldreløse barn…

Jeg tror ikke vi hadde vært under den Egyptiske sola mer enn to dager før kavaleren begynte å snakke om ”neste gang”. Da visste jeg svaret på det jeg lurte på innledningsvis, dette er starten på en ny epoke. Vi har diskutert arabiskkurs, rundreiser og ikke minst hva VI kan bidra med. Første skritt for meg blir å få fadderbarn fra Sunshine barnehjem. Jeg er glad for å ha muligheten for å gi noe tilbake til landet som har gitt meg så mye inspirasjon og så mange opplevelser.

Følte jeg meg mindre trygg nå, i det postrevolusjonære Egypt? Absolutt ikke, heller tvert imot. Vi turister er så få, at vi blir ekstra godt passet på. Dersom du har hatt planer om å besøke ett av Egypts turistdestinasjoner, er mitt råd: Ikke nøl. Du vil føle deg velkommen.

(Besøk sidene til barnehjemsprosjektet Sunshine her: http://www.sunshine-international.org.uk/)

Egypt og stillheten

2012-02-23T04:42:00.001-08:00

Sola våger seg opp over horisonten, farger Rødehavet, og smelter disen. Jeg nyter det hele fra en balkong i en turistleilighet i Hurghada med utsikt over den nye souqen - eller markedet om du vil. I hånden min har jeg en rykende tekopp med sukker i, en måte de fleste egyptere starter dagen på. Det er tre år siden sist jeg var i Egypt, og jeg skal ikke gå glipp av et eneste minutt.

    Idet sola for alvor begynner å få tak på den friske morgenlufta, dukker han opp. En høy, tynn gutt som har arbeidsdagene sine nede i turistmarkedet. Alle suvenirer man forbinder med Egypt finnes her: Orientalske lamper, vannpiper, krydder. Han triller fram solbrille-stativet. Ser etter at flisene utenfor er ordentlig skinnende blanke, og så drar han fram en plaststol. På den venstre siden av den, et askebeger. Så setter han seg til å vente. Og vente. Vil han i det hele tatt f noen kunder i dag?

    Stillheten, en ny følgesvenn for meg i Egypt. Jeg og reisefølget mitt finner oss selv nærmest alene, på cornichen, på restaurantene og stranda. Hvor er alle turistene hen? Hvor er levebrødet for egypterne? Hurghada er en by bygd opp omkring de tilreisende. Hva gjør man når de uteblir?
    Etter fire timers kjøretur gjennom den golde arabiske ørkenen møter vi samme situasjon i Luxor. Jeg er der for å presentere ”Naken i hijab” for de fastboende europeerne der, og de viser rørende interesse. Men når jeg kommenterer hvor stille det er, har de mye fortelle meg:

    - De som fortsatt demonstrerer i Kairo forstår ikke situasjonen vår her nede, sier Christine Soliman som driver hotell sammen med sin egyptiske partner. -Her i Egypt er det jo storfamilien som tar vare på deg når det kniper. Men hva skal du gjøre når alle i storfamilien lever av turisme på den ene eller andre måten? Hun rister på hodet.
    - Vi venter alle sammen. Her nede i Luxor er det like trygt som det alltid har vært, men hva hjelper det, når alt de reisende forbinder med landet vårt er steinkasting og tåregass på Tahrir-plassen?

    Vi besøker templene. De er uhyggelig tomme, nesten som om de gamle faraoer har tatt de tilbake. Skrittene våre gir gjenlyd mot veggene. Men relieffene og statuene står der uforandrerlige, og gjør et enda sterkere inntrykk nå, uten høylytte gruppeledere med ”gåseflokken” sin i hælene, uten beundrende rop, uten kameraer som stadig blinker. Vi kan nesten høre guden Amon Ra hviske om sin uforanderlige storhet gjennom tusenårene.

    Vi vet det ikke kommer til å gå nye tre år før vi er tilbake, og vi håper den arabiske våren vil gi befolkningen demokratiet og rettighetene de kjemper for, og bedre vilkår for de oppvoksende generasjoner. Det siste vi ser når vi kjører ut til flyplassen er et egyptisk flagg som vaier stolt i vinden. Egypt tilhører egypterne. Men Nilen, pyramidene, templene og gravkamrene er en verdensarv som tilhører oss alle. Reis til Egypt nå, grip muligheten til å oppleve denne sivilisasjonens vogge i ro og mak, og bidra samtidig til et levebrød for folket som forvalter det for oss.

(Dette sto først på trykk i Tidens Krav, 23.2.2012)

Mer enn tusen ord - noen få bilder fra Egypt februar 2012

2012-02-15T11:41:00.000-08:00

En moske etter min smak - midt i den majestetiske ørkenen

Kjøre mellom Hurghada og Luxor tar ca fire timer

Et helt lasteplan fullt av all slags deilig frukt og grønt - tomatene i Egypt er verdens beste

Søylehallen i Karnak Tempel, Luxor

Selv i Luxor blir det kjølig om kvelden i februar

Reisefølget mitt ved middagsbordet en kveld i Luxor

Jeg vil ha en blå ballong... Eller, i grunnen er fargen likegyldig så lenge ballongen ikke faller ned...

Slange i terrariet

Beduinkvinner baker brød på tradisjonell måte

Vannpipe - passiv røyking

Flere foto finner du på facebook-gruppa mi!

Koffertpakking... Tilbake til Egypt.

2012-02-04T07:54:00.000-08:00

I dag holder jeg på for fullt, forbereder huset før avreise, vasker klær som skal med og forteller kattene at jeg snart skal komme tilbake. Av og til føles det fint å bo på arbeidsplassen sin- vet at jeg har vaktmestere som holder oppsyn med huset, trygt og godt.

De aller fleste hadde sikkert begynt å pakke for en uke siden, men jeg er altså uhelbredelig på siste-liten-skippertaksfronten. Alltid vært! Prøver å overbevise meg selv om hvor godt det føles å slappe av når alt er ferdig gjort, men la oss innse det: Det er jo aldri noe som blir HELT ferdig, er det vel? Om man er helt ferdig med oppvasken, kommer det snart noen nye, når en er ferdig med å støvsuge hele huset, er det blitt støvete igjen i det første og så videre... Så her er det etter rykk og napp-metoden.

Apropos støvsuger har jeg og kavaleren hver vår aversjon. HAN hater langkosten, mens jeg heller bruker grønnsåpe og vaskebøtte tre ganger enn å støvsuge. Støvsugern stresser meg. Dette gjør det selvfølgelig lettere å fordele husholdningsoppgavene!

Men hør på meg, dette illustrerer jo tydelig hvor fjernt det er for meg at jeg skal reise, når jeg er mer gira på å skrive om husvask enn om landet jeg snart skal besøke. Kanskje tør jeg ikke helt å tro på at vi faktisk reiser?

Mamma er ikke spesielt glad for at vi skal på tur nå som det er så urolig i Egypt. Det er selvfølgelig forståelig nok, bildene vi ser på TV er ikke spesielt beroligende. Så langt har det vært rolig i Luxor og Hurghada og vi håper det holder seg slik. Situasjonen er uholdbar for befolkningen og uro er uunngåelig, vi vet at det i mange områder er både bensinmangel og brødmangel.

I turistområdene er jo dilemmaet at man er avhengige av turismen for å få økonomien til å begynne å gå rundt igjen, men urolighetene holder naturligvis turistene unna. Fler og fler assosierer Egypt med voldelige bilder fra Tahrirplassen. Selvfølgelig er det ikke slik over hele Egypt, men selvfølgelig må man ta sine forhåndsregler og ikke minst være klar over at politiet generelt har en mye lavere kapasitet enn før. Likevel sier de fleste "expats" jeg har pratet med at de føler seg tryggere i Luxor enn i enhver britisk by.

Sikkert er det iallefall at de utallige historiske monumentene har overlevd tøffere tider enn dette, og de som reiser nå, har en unik sjanse til å oppleve templene og gravstedene nesten på egen hånd.
Jeg er utrolig spent på de store forandringene som har skjedd siden sist, kanskje får jeg anledning til å lage et reisebrev eller to underveis!

Mvh
Gunn Marit

Hvem bryr seg?

2012-01-22T07:47:00.000-08:00

Jeg er nok ikke så lettprovosert som jeg var før i tida, men det er en ting som fortsatt virkelig får meg til å se rødt, og det er urett mot dyr. Vold, vanskjøtsel og bruk-og-kast er så mye mer vanlig enn vi liker å tro... Men hvem bryr seg? Og hva kan vel en eneste person gjøre for å gjøre forskjell?

Et kjent problem som har fått mye mer oppmerksomhet i andre land enn Norge er såkalt hoarding, at man skaffer seg mange flere dyr enn man klarer å ta vare på. Det kan gjøre seg utslag på flere måter, men hovedsaklig to: En fyller hus, hage og uthus med dyr, slik at det går ut over økonomi, trivsel og helse for både dyr og mennesker. Eller man skaffer seg dyr og kvitter seg med dem igjen i en uendelig strøm, omplasserer kjæledyrene eller avliver dem med "gode unnskyldninger" hver gang, bare for å gi plass til nye.

Spesielt vanlig er det å skaffe seg valper eller kattunger, og så kvitte seg med dem når de blir voksne.

Ofte kan det være psykologiske årsaker og personlige problemer som ligger bak slik oppførsel hos voksne folk, men det gjør jo ikke saken bedre for Lurifaks og Passopp. Jeg håper flere blir flinke til å stille spørsmål ved slike saker og til å melde fra. For all del, det er ikke galt å omplassere et kjæledyr. Det kan komme uforutsette faktorer inn i livet. Men om du finner ut at du ikke har nok tid til barna dine på grunn av hunden, omplasserer den, men så skaffer deg en ny valp etter få måneder, da er noe galt.

Så hva kan vi andre gjøre med slike problemer? For det første stille spørsmål og snakke med personene det gjelder, når vi oppdager det. Holde øynene åpne etter "gjengangere" på nettsider for salg og omplassering av dyr. Ikke gi bort eller selge dyr, hvis vi ikke føler oss sikre på at det får et godt hjem.

Videre, selvfølgelig vurdere å hjelpe et hjemløst dyr fra eksempelvis "Kattens vern" eller andre organisasjoner. Det er moro å få kattunge, men husk at den tiden uansett ikke varer lenge! Kanskje kan det være like fint å hjelpe en voksen katt som ikke har mange andre muligheter. Det samme gjelder selvfølgelig for hunder, jeg kjenner folk som har adoptert en gatehund fra utlandet - ingen kan være mer trofast kompis enn den!
Og til sist, steriliser dyret ditt dersom det ikke skal brukes i planlagt avl. Så slipper du også stresset med å lete etter nye hjem for avkommet.

Husk at kjæledyret har hundre prosent tillit til deg, vis deg den tilliten verdig, så har du verdens beste venn!

Å takle media

2012-01-20T07:30:00.000-08:00

En ting er å skrive en bok, med alt som følger med den prosessen. Etterarbeidet, redigeringen, å eventuelt bli antatt av et forlag, utgivelsen. Man ser vel kanskje for seg forfatterlivet slik, at det aller mest består av fintenking.

Men når boken er ute, vil man jo selvfølgelig også gjerne at folk skal få høre om den. Sorry, men det er ikke bare å skrive en god bok. Folk må jo få høre om den, for at de skal få lyst til å lese den, og fortelle sine venner om den. Og før utgivelsen av "Naken i hijab" snakket vi om å takle media. Forlaget laget medietreningskurs for oss debutanter, og det ble det sak i VG av, den så slik ut:

Fra venstre: Pr-ansvarlig Siw Grindaker, Marius Holmsen bak boka "Maria og Pappa", Sonja Holterman bak "Presteskapet", Rikard Spets bak "Allahs Tårer" - og meg.
Det ble en del oppstyr. Juritzen ble anklaget for å gi debutantene falske forhåpninger og jeg vet ikke hva. Men faktum er, det er slik en himmelvid forskjell mellom de to situasjonene; å skrive en bok og å skulle fortelle om den og promotere den, at det er greit å ha tenkt igjennom hva slags spørsmål man kan få, hva man vil svare på, og hvilke deler av seg selv og sin historie man ikke vil utlevere.

Vi ble forberedt på at det som godt kunne skje var at vi fikk ingen oppmerksomhet fra media, kanskje det mest sannsynlige for et helt ukjent navn i det litterære universet. Men om vi skulle være så heldige å få forespørsler om intervju og så videre, skulle vi i det minste klare å formulere med enkle og treffende setninger hva boka handler om. Tro meg - ikke alle kan det, og jeg har selv opplevd å bli stum og blitt nødt til å ta tenkepause midt i et intervju. Fort gjort å få jernteppe!

Lys og lystig? Mørk og mystisk?

Så er det dette med image. Mange forfattere har et bestemt image, noen mer planlagt og gjennomført enn andre. Ta for eksempel Sofi Oksanen ... Hun er så proff! Alltid perfekt til fingerspissene i sitt image, sitt bilde utad. Hva slags "image" skulle jeg ha, tro? Det er bare å glemme for meg å kunne gjennomføre noe sånt! Jeg må bare være meg selv. Ikke at jeg syns det er feil å ha en stram stil, langt der ifra, men jeg hadde bare ikke hatt sjans til å gjennomføre det. Er vel ikke strukturert nok. Så jeg får være meg sjøl i all min klossete hverdagslighet! Og håpe det er bra nok.

I forbindelse med "Naken i hijab" har jeg vært så heldig å få mye oppmerksomhet i media, relativt sett. Lokale og regionale aviser har vært veldig flinke til å følge meg opp, jeg har vært i Dagbladet fredag og KK, Etter jul har det blitt TO radiointervjuer - så spennende! Til og med på TV har jeg vært, NRK Møre og Romsdal. Klippet kan du se her!

Synes det har vært bare moro. Det er jo et stort privilegium å få vise fram det jeg har jobba med, langt i fra noen selvfølge. Alle journalister og reportere jeg har møtt har vært superhyggelige, og vi er jo opptatt av det samme, å lage et bra produkt. Så for min del håper jeg det blir mer å fortelle om, for dette er jo bonusen ved jobben, og en fin motvekt til alle tastaturtimene.

Egypt - "Kvinnenes Thailand"..?

2012-01-13T07:12:00.000-08:00

Foto Lilly Craft

I går var jeg på lufta i Norgesmagasinet i Radio Norge, hvor jeg ble intervjuet om romanen min, "Naken i hijab". Ett av aspektene i boka som journalisten hadde bitt seg særlig merke i, er de europeiske kvinnene som i godt voksen alder reiser til Egypt og blir sammen med unge, lokale menn. Det er det også mange andre som har reagert på, ikke minst på twitter. Er det virkelig sånn? Prostitusjon, liksom.

Det er ikke overdrevet å si at jeg hadde et temmelig ensidig syn på hva prostitusjon var tidligere. Sexy kvinner på gatehjørnet med høye hæler og mini-mini-skjørt. Unnskyld jenta mi, men skjørtet ditt har glidd opp. Å, er det et belte? Jeg så ikke forskjell... Min forståelse av "horekunde" var like stereotypt: En gammel gris, kanskje, en ektemann som er gått lei av kona, eller en som ikke klarer å få seg noe annet... Da jeg bodde i Egypt så jeg plutselig dette snudd på hodet.

Noen av mine egyptiske kompiser foreslo at jeg skulle møte deres kjærester. "She's from England you know, my wife"--- Kom på festen i kveld du også, så kan dere bli kjent. Den første gangen dette skjedde ble jeg utrolig paff. For den engelske kona til denne hyggelige, nyutdannede guiden på noenogtjue var slett ikke på hans alder, hun var over seksti. La oss kalle henne "Betty". Jeg hadde sett for meg noen i min egen situasjon omtrent, men så viser det seg at Betty er fraskilt og har barn hjemme i England- voksne barn, eldre enn meg, og flere barnebarn.

"Det er så herlig å finne kjærligheten på nytt i voksen alder", sier hun rødmende. Men hva med aldersforskjellen, spør jeg. "Alder er jo tross alt bare et tall, det betyr ingen ting". For Kjærligheten overvinner alt, man blir glad i et menneske, ikke en alder, og aldersforskjell er ikke så viktig her. Jeg undrer meg. Hun er forelsket, jeg ser det. Oppførselen hans rundt Betty er rørende. "She is a wonderful person", sier han til meg og tar hånda hennes. Så sier han noe på arabisk til kompisene sine, som flirer. Jeg ser på min nye venninne. Hun slår blikket ned. Jeg hadde en sterk følelse av at noe ikke var som det skulle.

Jeg ble etter hvert gode venninner med Betty og andre kvinner i sammenlignbare situasjoner. De aller fleste glade og forelskede, fordi at, mot alle odds, hadde de funnet sin drømmeprins i et annet land. Lenge så det ut til at jeg hadde tatt feil når det gjaldt min nabo og gode venn der nede. Forholdet blomstret, og hun investerte pengene etter skilsmisseoppgjøret sitt i et lite, toetasjes hus hvor paret kunne bo. Så fikk hun rett da. Jeg hadde bare vært fordomsfull.

To år senere var situasjonen en helt annen. Betty var ikke der lenger når jeg kom fra Norge. Da jeg spurte etter henne ble jeg møtt med strenge blikk. "Don't talk about that bad woman. She tried to buy him". Ja vel? Men huset står der, og der har den unge egypteren leid bort til en gruppe kvinner, engelske disse også. En av dem har visst et godt øye til ham. Karusellen fortsetter.

Historien er ikke spesiell eller enestående i det hele tatt. Noen forhold varer en uke, andre noen år, og atter andre livet ut, selv om det i mange tilfeller medfører at mannen tar seg en egyptisk, ung kone i tillegg. She can give me children and take care of my parents you know.

Selvfølgelig KAN det være ekte kjærlighet i forhold med aldersforskjeller, kulturforskjeller og "økonomiske klasseforskjeller". Men det er greit å vite om at dette er storindustri. Uttrykket "kvinnenes Thailand" var nok både spontant og lite gjennomtenkt slik sett, da jeg ikke ønsker å fordømme hverken kvinner fra Thailand eller norske menn som familiserer seg med dem.
Forskjellen fra situasjonen med de unge "gigoloene" i Egypt er at de aller fleste av dem ikke har noen intensjon om at forholdet skal vare. Dersom du spør dem om deres tanker om å få barn i framtida, vil blikket deres flakke. Deres tyske, nederlandske eller britiske kone er langt forbi den alderen. Lite er sett på som en større verdi i det egyptiske samfunnet enn egne barn.

"Sex for penger", er vel vår vanlige definisjon av prostitusjon, men i disse sakene var det nesten aldri så ensidig og enkelt. Som oftest var det mer "omsorg og oppmerksomhet i bytte mot gjenstander, tjenester og kontakter". Og i en del tilfeller, hvor den kvinnelige parten overhodet ikke kunne se at hun ble utnyttet, er vel "svindel" et riktigere ord enn "prostitusjon".

En del mennesker har takket meg for at jeg vil advare mot å gå inn i forhold med mennesker fra en annen kultur. Men det vil jeg jo slett ikke. Vi er individer alle sammen, og det jeg har sett, erfart og fortalt om i dette innlegget, angår ikke "muslimer flest, egyptere flest eller utlendinger flest". Det omhandler en mindre gruppe menn i turistbransjen, som må brødfø familiene sine i et område hvor turistens tykke lommebok bestemmer prisnivået.

Og om du spør: Var ditt forhold også slik..? Da vil jeg svare "selvfølgelig ikke". Om det er hundre prosent sant, vil jeg aldri noen gang få vite.

Arbeidsro

2012-01-09T08:48:00.000-08:00

Det er mye jobb som skal gjøres i det nye året, både med manus og annet. Når jeg skal "inn" i manus og jobbe med teksten, tar det ei stund hver gang før jeg kommer ordentlig inni det. Det merket jeg veldig godt før jul - Jeg jobbet veldig mye (penger må en jo ha) og arbeidsøktene mine med manuset ble alt for korte, eller jeg var for sliten, trøtt og ukonsentrert.

Jula på Gjøra og på Gol ga meg litt mer ro og fred, det var fint å være sammen med kjære, og etter at familiemiddagene var ferdig fikk jeg ofte noen timer med pcen i fanget. Nok til å leve meg ordentlig inn i hovedpersonen min sine følelser og tanker, hennes glede og bekymringer.
Nok til å "leve i historien".

Så finner jeg ut at jeg virkelig liker denne historien, med sine triste og humoristiske partier, krinkelkroker og hendelser. Jeg tenker: "Har jeg diktet opp alt dette her"?

Jeg jobber med språket. Det er ikke så lett å være objektiv når det gjelder ens egen tekst. Noen setninger syns jeg liksom klinger så fint, men så må jeg være ærlig mot meg selv: "Er ikke det der egentlig en litt forslitt frase? Slett den, finn på noe bedre! Andre ganger kan jeg være ekstremt kritisk mot meg selv og må stole på den erfarne redaktøren som forteller meg at det jeg gjør er bra.

Nå etter jul holder jeg meg i flyten. Følelsene er også stabile og fine nå som vi allerede går mot lysere tider igjen. Ønsker å være ferdig med denne gjennomgangen av manuset til "Porselenspiken" før jeg skal reise til Egypt- da vil nemlig tankene mine dreie seg mye om "Live" og historien i "Naken i hijab" igjen. Gleder meg veldig!

Romjulsdrømmer og nyttårsløfter

2011-12-30T10:25:00.000-08:00

For ei herlig jul vi har!

Jeg og kavaleren er på familiebesøk i jula, og det er alldeles herlig å komme bort fra hverdagens kjas og mas for ei stund. Det blir liksom ikke så mye praktisk å styre med når man er på besøk, det er bare å hjelpe til med det man får beskjed om, og ellers oppføre seg pent!

I år var julehelga tilbrakt på Gjøra hos Mamma og Pappa, og det tror jeg de var glade for. Jeg har nemlig vært hos "Svigermor" på Gol to år på rad, og jeg tror foreldrene mine har følt det litt stusslig. I år ble det derimot den vanlige kjeklinga med meg og bruttern rundt pinnekjøttet. En perfekt julaften bortsett fra at jeg ikke fikk mast meg til å se "Tante Pose". Vi ble nemlig heller med ho mor i kapellet på gudstjeneste, en fin tradisjon som får meg til å tenke litt ekstra på mine besteforeldre julaften.

Men du store allverden så mye pakker Bruttern fikk! Han har nemlig gjort det kunststykket å skaffe seg kvinnfolk i året som gikk - og så har hun hele seks søsken... Ren taktikk fra broderens side selvfølgelig, gavestrømmen ville nemlig ingen ende ta. Vi har i mange år spøkt med at jeg må formere meg slik at vi får flere gaver under treet, men nå har lillebror altså tatt familiseringa i egne hender. Et stort gratulerer til Bror og Karin med kjærligheten!

Tror ingen andre var misfornøyd med julaften heller. Hverken mat, gaver, selskap eller stemning. Jeg har forresten fått finfine julegaver og bokgaver som jeg skal bruke til å innrede ny arbeidsplass hjemme, eget innlegg om det kommer.

Første juledag var vi i Eresfjorden hos Tante og Onkel, store deler av slekta var samlet der, til hjortegryte og tantes himmelske mokkafromasj med mer. Det er så koselig å treffes, og all ære til mine snille tanter som lager anledninger for det.

Romjul og nyttår tilbringes altså på Gol. Supert på alle måter, ikke minst fordi jeg får ro til å jobbe med skrivinga mi. Har vært så travelt før jul med masse jobb og forberedelser, så endelig blir det anledning til noen timer hver kveld. Det høres kanskje rart ut, siden det er nokså sosialt her i huset også, men det er liksom noe med at jeg er på besøk og klarer å slippe taket i klesvask og kattedoen og støvtørkinga og handelen og whatever slags unnskyldninger jeg vanligvis har for ikke å skrive. Se det, til og med en bloggpost ble det plass til.

På facebook har det vært snakk om nyttårsløfter i dag, og jeg har vel kommet fram til tre til slutt mellom alle forslagene.. ;) Ikke noe trening eller røykeslutt i år. For det første skal jeg være flinkere til å være takknemlig for alt det gode jeg har i livet mitt. For det andre skal jeg jobbe mer disiplinert med skrivingen. Og for det tredje skal jeg spise bedre; altså bedre kvalitet på maten, renere mat.

Og ikke minst skal jeg bli flinkere til å ta vare på mine kjære venner som jeg er så glad for å ha. En av dem er Inga, og hun er ansvarlig for å endre mine pinnekjøttvaner. Pinnekjøtt er lang tradisjon hos oss, og den har vært dampet på ekte pinner selvfølgelig. Men etter å ha fulgt Ingas råd og forsøkt pinnekjøtt trukket i kraft, slik Hellstrøm gjør det, er jeg omvendt! Oppskriften finnes her!

Et annet forsett jeg burde ha er å blogge oftere, men jeg tør ikke love noe- vet av erfaring at tida raser avgårde. Uansett ønsker jeg dere alle et godt og trygt 2012 med alle de gleder det kan ha med seg.

Hjertelig hilsen
Gunn Marit.

På'n igjen - Et nytt romanprosjekt på gang.

2011-12-01T11:24:00.000-08:00

Mye er sagt om "den vanskelige andreboka" - mange forfattere syns at etter å ha skrevet og utgitt én roman, er det forferdelig vanskelig å begynne på neste. Hvis debuten fungerte, vil man jo gjerne gi leserne sine mer av samme slag. Men FOR likt må det ikke bli, man kan jo ikke skrive den første romanen på nytt, den historien er allerede fortalt. Dersom førsteboka ble krasst dømt, har man kanskje mistet en del av selvtilliten. Av og til kan det også være bra, men dersom det resulterer i total skrivesperre gjør det jo ingen nytte. Skrivesperre kan man få av for mye skryt også. Triller man yatzy på kritikernes terninger kan man gå seg bort i tanker om "hvordan toppe dette", sannelig er det noe spesielt med denne andreboka... Når man er blitt godt etablert som forfatter, tåler man kanskje svingningene bedre. Det er ihvertfall håpet mitt som fersking.

Oppi dette er jeg utrolig glad for at jeg ikke starter med helt blanke ark. Mens jeg skrev og redigerte "Naken i hijab" hendte det selvfølgelig at jeg måtte vente noen uker på konsulenter eller redaktørers vurdering. Men jeg var inne i en stim, og brukte ventetida til å skissere opp en ny historie som hadde "plaget meg" en stund. Er det ikke irriterende, at mens man skriver på en ting, er det alltid den neste som presser på oppi knotten?

Da jeg sendte inn førsteutkastet, eller kladden, til Juritzen for noen uker siden, var jeg nok mest av alt opptatt av å finne ut om jeg hadde noe det kunne bli roman av i det hele tatt. Jeg er klar over at en idé jeg selv liker kjempegodt kan vise seg å egentlig være elendig. Det er lett å se seg blind på sin egen historie.

Heldigvis likte de råmaterialet veldig godt, og nå begynner arbeidet med finpussinga. Jeg gleder meg veldig til å komme i gang. Som mange vet er jeg en av de som strever med de mørke månedene i året, så det skal bli strålende fint å kunne fordype seg i redigeringsarbeid. Dersom jeg klarer å levere, og dersom jeg og forlaget blir enige om hva som er bra og mindre bra i historien, blir den kanskje ferdig til neste høst igjen. Det hadde vært fint!

Mange har spurt meg om den neste blir en oppfølger til "Naken i hijab". Det blir det ikke. Det kommer helt sikkert flere bøker fra Egypt, og jeg har tanker om en fortsettelse, men den neste boken foregår i Norge. Det betyr imidlertid ikke at det ikke blir kulturkollisjoner!

Ønsker dere alle en trivelig tid framover med goro og glanspapir. ;)

En sluttet sirkel

2011-11-27T09:49:00.000-08:00

Overvldende oppmøte på biblioteket 14. nov.

Jeg ønsker å benytte anledningen til å takke alle som tok seg tid til å komme og høre på meg på Sunndal Folkebibliotek den 14.11, og slik gjorde det til en storslagen og uforglemmelig opplevelse for meg.

Verken å skulle skrive eller å gi ut en roman er noen spøk, og jeg hadde nok ikke gjort meg så veldig mange tanker om hvordan det kom til å oppleves, rent bortsett fra det at denne historien, ”Naken i hijab”, som bare jeg, redaktøren min, og noen ganske få andre så langt hadde lest, nå plutselig skulle havne mellom to permer og være til salgs i landets bokhandler. Stort nok i seg selv for en nybegynner!

Så kom boka ut 25. august, og jeg kom i den heldige posisjon at jeg måtte lære meg å ta imot skryt. Under redigeringsarbeidet hadde jeg fått god øvelse i det motsatte… He he. Men heldigvis fikk jeg se at det ble slik jeg hadde ønsket: Romanen min ga gode leseopplevelser til mange.

Noen negative tilbakemeldinger kommer man selvsagt - og heldigvis - heller ikke unna, og mange har lurt på hvordan det oppleves. Jeg syns det er helt greit jeg - man må tåle at folk har sine egne meninger, hvis jeg ikke syntes det va greit, kunne jeg jo bare latt være å gi den ut, kost meg med den på min egen skjerm i stedet. Men heldigvis var god-ordene i overveldende flertall.

Toppen på kransekaka var det nok å bli nominert til bokhandlerprisen. Tenk å stå på den nominasjonslista sammen med forfattere man ser opp til og har som forbilder; Gert Nygårdshaug, Margaret Skjelbred og selveste storfavoritten Jo Nesbø.

En herlig avslutning på en travel bokhøst var det å få komme heim til Sunndal og presentere debutromanen min der. Folkebiblioteket i Sunndal var opp igjennom årene hovedarenaen hvor jeg fikk både skjerpet og tilfredsstilt den litterære appetitten. Derfor var det stort å skulle komme dit for å snakke om en bok jeg selv hadde skrevet.

Jeg og samboeren min kom tidlig. Førti minutter før arrangementet begynte, for å være sikker på å komme først. Til vår overraskelse hadde det allerede begynt å fyltes i seteradene, og vi ble vennlig plassert på et pauserom hvor vi kunne nyte litt kaffe og kake før alvoret begynte. Jeg ble veldig nervøs da en bibliotekar kom heseblesende inn og forkynte: ”Vi må ringe kulturhuset og skaffe flere stoler! Her er det fullt allerede!!”

Sånn omtrent hundre sjeler fylte biblioteket den kvelden, og jeg er overveldet og glad for all støtten, alle gode ord og blomster. Jeg fikk signere mange bøker etter endt arrangement, et stort privilegium. Det er ingen selvfølge å oppleve slik støtte fra lokalsamfunnet, men i Sunndal er ikke det noe problem.
Takk til alle som møtte opp - og til alle som har kjøpt boka, gitt meg tilbakemelding via andre kanaler og anbefalt den videre. Det føles utrolig godt å ha med seg denne opplevelsen, og å vite at det finnes noen som venter på mer- når jeg nå skal inn i ”skrivehula” og jobbe med neste bok!

Tusen takk!

Somlepave versus arbeidsjern 1-0

2011-10-23T01:33:00.000-07:00

Hjemmekontor med marmorkake

Mange spør meg hvordan jeg har det når jeg skriver, og hvordan en god eller en dårlig skrivedag er. For meg er skrivedagene veldig forskjellig, og det jeg ihvertfall merker at jeg bør bli enda flinkere på, er å tenke "Nå er jeg på jobben" - selv når jeg skriver hjemme.

Når jeg skriver hjemme er jeg nemlig helt forferdelig på å prokrastinere, eller SOMLE som det heter på godt norsk. Det er rart, jeg tror det har med at skriving av en roman er en slik relativt langsom prosess å gjøre, men fakta er at hvis det går litt trått med skrivinga, og jeg befinner meg hjemme, kan det å sette på en maskin med klær eller vaske de kaffekoppene fra i går plutselig virke umåtelig viktig.

Jeg har alt det vanlige rundt meg, og all verdens tid, jeg skal jo "tross alt ikke gjøre noe annet enn å skrive litt i dag", og nå fortjener jeg vel en liten pause for å ringe ei venninne? Deretter leke litt med katten, hm, skulle vært en snartur på butikken, fælt så støvete den kommoden var (ja en ser det når sola kommer fram) og nå er det jammen lenge siden jeg har bakt brød. Hvis det er virkelig er ille med arbeidlysta, kan jeg finne meg selv i ferd med å gjøre noe så meningsløst som å bruke strykejernet på kjøkkenhåndklærne. Da vet jeg med meg selv at jeg er ute og kjøre. Slik er det ofte, at plutselig er kvelden kommet, huset er strøkent og dokumentet på pc-en har det ikke skjedd noe særlig med. DET definerer en dårlig skrivedag.

Men dersom jeg hadde hatt en annen type jobb, eller når jeg er på en annen type jobb, kan jeg selvsagt ikke tenke på husarbeidet hjemme, eller om det hadde vært lurt å måka litt snø nå, eller bytta på kattedoen. Da måtte jeg tenke på sånne ting når jeg kom hjem igjen etter dagens dont.

På en god skrivedag derimot er jeg i flyten, da er jeg inne i det som skjer i historien, og bryr meg ikke om hverken oppvask, sengeklær eller fuglebrett. Da blir jeg selv oppslukt av det jeg skriver, og det er lett å se at da blir resultatet i manuset også mye bedre. Logisk kanskje. En fin metode for å komme INN i god skrivemodus er å ta seg en tur på skrivestua. Der er det ingen ting som forstyrrer, ingen tv, radio, ingen folk, katter eller husarbeid. Bare ro og fred.

Og med denne blogginga er dagens somling hermed over. Så hvis jeg får tillatelse til å tjuvstarte litt på nyttårsløftene, må det bli å være en strengere sjef for meg sjøl. NEI Gunn Marit, du får ikke permisjon fra skrivinga i 20 minutter for å vaske golvet, hva er det du innbiller deg??

Skrivestua

Bare en katt - hva skjer når du kjører på et dyr?

2011-10-05T23:07:00.000-07:00

Selma lever heldigvis i beste velgående.

Opplevde en utrolig ubehagelig episode for et par uker tilbake som virkelig ga meg en vekker.

Vi var nesten hjemme og kjørte ned den bratte bakken fra Åmot sentrum, da vi plutselig ser noe midt i veien - en påkjørt katt. Den kommer litt brått på så vi rekker ikke stoppe, og vi passerer. Huff, det var et trist syn, den lå på siden med labbene rakt ut.

- Vi må snu, sier jeg, - vi får ihvertfall få den ut av veien, det er så ekkelt når de ligger slik.
Min kjære snur selvfølgelig. Jeg hopper ut av bilen og går ut i veien, ting må skje litt fort siden det er både bakke og sving der katten ligger. Jeg ser at pusen (dessverre) ikke er død likevel, og nesten uten å tenke griper jeg forlabbene dens i den ene hånda og baklabbene i den andre og bærer den i full fart inn på gangveien. Den jamrer seg når jeg legger den ned, stirrer stivt framfor seg, så jeg tror egentlig at den holder på å dø. Det er en kraftig og flott katt. Kjæresten min kommer til, og vi prøver å snakke til katten. Den ser ut til å kvikne til, og da vi kommer nær den igjen, freser den og er sinna.
Men da den prøver å rømme fra oss, ser vi at bakkroppen ikke vil lystre den som den skal, dessverre er ryggen brukket. Den krøller seg sammen i grøfta, forvirret og hjelpeløs.
Vi skjønner at katten må avlives, men hvem kan gjøre det? Vi blir stående der med den og ringer både veterinærvakt og politi før vi endelig får tak i dyrevernsnemda, som kommer til stedet etter ca en time og får tatt livet av det stakkars dyret.
Visste du at det er en plikt å stoppe dersom du kjører på et dyr? Det er ikke noe som er frivillig! Du skal undersøke om dyret lider. Det samme gjelder dersom du finner et dyr som åpenbart er skadet og lider. Vær så snill å ta dere tid. Det var en vond opplevelse, men det hadde vært verre å kjøre videre. Spesielt en katt er seiglivet, og kan risikere å lide i dagesvis før den sulter ihjel siden den ikke klarer å ta seg hjem eller skaffe mat.
Mannen fra dyrevernsnemda lovet å levere inn katten til veterinær dagen etterpå for å få den scannet for id-chip. Jeg håper eieren ble funnet og varslet, det er så vondt å vente på et firbeint familiemedlem som ikke dukker opp.

DETTE SIER STATENS VEGVESEN OM PÅKJØRSEL AV DYR:

Et stort antall dyr dør som følge av skader ved påkjørsel. Vegtrafikkloven og lov om dyrevelferd pålegger enhver å hjelpe et dyr som åpenbart er skadet eller hjelpeløst.

Dersom det er et dyr fra dyrehold eller storvilt, og det ikke er mulig å yte god nok hjelp, skal du varsle eieren eller politiet umiddelbart.
Dyr fra dyrehold og storvilt skal ikke avlives dersom det lar seg gjøre å få tak i eieren, veterinær eller politiet innen rimelig tid. Er det åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt, kan den som treffer på dyret avlive dette med det samme.
Hvis dyret er blitt skadet, er det viktig at stedet hvor uhellet skjedde merkes godt, slik at personell fra kommunen lett kan finne stedet. For å hindre unødig lidelse, er det viktig at kompetent personell kan foreta søk og vurdere om dyret skal avlives.
De tidligere obligatoriske viltnemdene ble avviklet i 1992 og organiseringen av viltforvaltningen varierer nå mellom kommunene.

(kilde: Vegvesen.no)

Hvordan har anmelderne det?

2011-09-26T06:22:00.000-07:00

Bokhandelen Capris kaller "Naken i hijab" en av høstens sterkeste debuter :)

Nå har "Naken i hijab" vært ute i omtrent en måned, og jeg er superlykkelig over alle utrolig gode tilbakemeldinger som har blitt gitt meg fra lesere og bokhandlere. Noe av det som har vært nevnt, er at det er en spennende og nyansert fortelling, man liker at den blir fortalt fra flere sider, at den er varm og velskrevet. Det er utrolig herlig for en debutant å høre, det er ikke bare-bare å komme med bok for første gang. I nyhetsbrevet fra Capris er den beskrevet som troverdig og fin, og Norli sitt nyhetsbrev har også valgt å sette fokus på "Naken i hijab".

Undertrykte kvinner og demoniske menn! ;) Fotoet er privat, fra en ferie jeg hadde i Egypt i 2007.

Hva tenker man da, når en anmelder (i en anmeldelse som ellers var ganske grei) mener at boka er svart/hvit og handler om undertrykte kvinner og demoniske muslimske menn? Jo, da ble jeg litt lei meg. Og til tross for alle andre tilbakemeldinger som har beskrevet den som nyansert, måtte jeg gå i meg selv og vurdere: Er det virkelig en SLIK bok jeg har skrevet, jeg som har så mye kjærlighet for samfunnet jeg ble kjent med i Egypt? For det var ikke meningen. Så tok jeg en liten gjennomgang med meg selv av mennene og kvinnene vi blir kjent med i historien, selvfølgelig uten å avsløre så mye at det ødelegger spenningen for dere som ikke har lest den enda:

Menn:

Vi har Lives svigerfar, Amir. Han er beskrevet som veldig mild, følsom og snill, en god far og ektemann men dessverre syk/ sengeliggende. Ikke spesielt demonisk altså.

Lives svoger, Mahmoud,Gift med en middelaldrende engelsk kvinne, de to er meget glade i hverandre, men han er i en vanskelig situasjon i forhold til at hans kjære jo ikke kan føre slekta videre, slik familien forventer. Han er en rimelig sympatisk figur synes jeg.

Lives svoger nr 2, Ali, Gift med Lives svigerinne Amira, og en kjærlig far og ektemann, hva som er spesielt med ham er at han er opptatt av å leve riktig, og vil derfor ikke tjene penger på turisme slik de fleste andre i slekta gjør. Dermed lever hans familie nokså kummerlig. Men noen demon er han ikke.

Til slutt har vi altså Kareem, som Live er gift med. Han har en tosidig personlighet, det er mye både sjarm og temperament, han er hissig og han drikker mye. Livet hans er ute av kontroll og han reagerer med desperat sinne. Her har vi altså demonen vår. Men han er jo ikke slik fordi han er muslim. Folk med lignende problemer finner vi selvfølgelig over hele verden, både i Levanger og Larvik og Lisboa og Luxor.

Vi går over til de undertrykte kvinnene:

Yasmina, Lives svigermor, styrer hus og hjem og steller en syk ektemann. Både hun og datteren minnes det lykkelige ekteskapet paret hadde og ferien de reiste på som en familie.

Amira, Yasminas datter og Lives svigerinne, lever på den tradisjonelle måten, hun er en sterk kvinne med bein i nesa, er geskjeftig og har en finger med i spillet overalt. Fra å være skeptisk og fordomsfull mot nykommeren Live, går hun til å bli hennes store støtte og gode venn.

Doa'a, Amira og Kareems søster, er en selvstendig kvinne som har gått imot det forventede, bor alene, og er yrkesaktiv. Ønsker å klare seg på egen hånd i stedet for å bli gift på nytt etter en skilsmisse. Doa'a er mange ting, men undertrykt er hun ikke...

Ulike meninger og debatt er viktig, men jeg klarer ikke å forstå hvordan dette kan være svart/hvitt og unyansert... ;) Det hadde tross alt vært ganske urealistisk dersom jeg beskrev det slik at i denne lille landsbyen utenfor Luxor (som jeg selv kjenner ut og inn) gikk kvinnene på kontoret mens mennene tok oppvasken. Jeg har også framhevet de positive og varme sidene ved denne tradisjonskulturen - som vi har mistet mye av her hjemme.

Så tilbake til hvordan anmelderne har det- jeg tror de har det rimelig travelt og stressende på jobben, og er sannelig glad jeg selv har bedre tid på meg til å fordøye bøkene jeg leser... ;)

Med takk til Cathrine Krøger for anmeldelse av boka mi!

Gunn M. Nisja.

Høstmøter med bokhandlerne - og en ekte kjendis!

2011-09-11T07:46:00.000-07:00

Cecilia Samartin og jeg i Trondheim

Jeg har vært så heldig å få være med på høstmøter med bokhandlere. Forlaget drar på turne til landets største byer og presenterer sin høstkatalog, Juritzen reiser sammen med Bazar og Front forlag. Dette er et stort privilegium å få være med på, og selvfølgelig kjempegøy! Så langt har vi vært i Tromsø, Bergen og Trondheim, og jeg skal også få være med til Oslo, Kristiansand og Sandefjord før vi gir oss.

De første gangene var det ganske nervepirrende å skulle snakke om seg selv og boka si. Vi hadde blitt forespeilet at det kom til å være kanskje 30-40 bokhandelansatte til stede, men det har vært enorm interesse, og i Trondheim var det hele 110 mennesker til stede i salen. Skummelt og flott på en gang! Etter hvert har jeg blitt tryggere på situasjonen, og nå gleder jeg meg bare. Jeg er heldig som får lov til å reise rundt og bli kjent med så mange.

Det er hyggelige kvelder med mye god mat og god drikke, og ikke minst er det mange flotte bøker som blir presentert. For å gi et par eksempler på hva jeg selv skal lese i vinter, så presenteres bla. "Kråkejenta", en krim fra Front forlag, og ikke minst "Apehuset" skrevet av Sara Gruen, fra Bazar forlag. Se opp for disse bøkene!

Cecilia Samartin er nok vårt store trekkplaster. Jeg leste to bøker av henne i sommer, og mener at suksessen hennes absolutt er velfortjent. I tillegg har jeg lært henne å kjenne som et utrolig raust og varmt menneske, det skinner jo også igjennom i hennes tekster.

Mer om høstmøter, fra en bokhandlers perspektiv, kan du lese her .

Hvordan føles det?!

2011-08-29T02:39:00.000-07:00

Nei hvordan det føles?? Boka mi er i handelen, jeg har vært og sett på den, tatt på den, og ikke minst snakket med noen begeistrede bokhandlere.Ut fra bildet er det vel ikke så vanskelig å se: Det føles herlig! Selv om jeg selvfølgelig håper at jeg skal få muligheten til å gi ut mange flere bøker i mitt liv, er man romandebutant bare en eneste gang, og på bokhandelen i Åmot hadde de i den anledning slått på stortromma...:

En hel vegg med bare "Naken i hijab", en ganske sjuk opplevelse, jeg tror jeg holdt på å svime av jeg. Også inne i butikken sto jeg på øverste hylle - mellom Ragde og Nesbø - for en drøm for en debutant. I Modum er det virkelig stas å være lokal forfatter!

Jeg må bare si jeg er utrolig glad og takknemlig for alle hilsener jeg har fått, alle gratulasjoner og blomster. Ikke minst for alle superhyggelige tilbakemeldinger fra de som allerede har "løpt og kjøpt" , ikke fått sovet om natten på grunn av meg (unnskyld!!) og anbefalt boka videre til venner og kjente. Det setter jeg sånn pris på! Den aller fineste gaven fikk jeg likevel av min gode venninne Inga , og den må jeg nesten få lov til å vise fram :

Et smykke en "klok ugle", hvor passende er vel ikke det for en spent, nybakt forfatter!

Nå gleder jeg meg til fortsettelsen, er så heldig at jeg skal ut på bokhandlerturne, og allerede i morgen er første stopp, Tromsø. Rapport følger!

Dagen før dagen

2011-08-24T11:07:00.000-07:00

Nesten høststemning og innekos på Simostranda i dag. Min siste dag før utgivelsesdato, og jeg feirer her på bloggen med å legge ut bokinspirator Liv Gades omtale av boka mi!

"

Anbefalinger fra NorliVi reiser mer og mer. Verden er i ferd med å bli en smeltedigel av kulturer og nasjonaliteter. Det er spennende og utfordrende. Tenk hva vi kan tilføre hverandre hvis vi vil og tør. Men det er vanskelig. Det er grunnleggende forskjeller på tankesett, tradisjoner, levemåter og moral. Denne boken gjorde et stort inntrykk på meg. Naken i hijab er velskrevet, vakker, vond og viktig! Denne boken må du lese! Live reiser sammen med en venninne på en etterlengtet ferie til det eksotiske Egypt. Hun overveldes av landet, av luktene, smakene og av den slentrende tilværelsen. Hun treffer Kareem og blir sjarmert av hans vennlighet og utstråling. Han elsker familien sin de er viktige og skal tas vare på, og Live tenker på Norge hvor barna er i barnhage og de gamle på institusjon. I Egypt bor familiene sammen hele livet. De tar ansvar og tar vare på hverandre Live er både betatt og redd Hun vet det vil bli en utfordring, men velger å tro på kjærligheten, og flytter til Luxor som er en stor og populær turistby. Hun flytter til Kareems familie, og undertegner på en ekteskapskontrakt som er på arabisk. Live velger å stole på Kareem.
Det skulle hun aldri gjort. Når hverdagen kommer, endrer han seg. Han forlanger og forventer at hun skal underkaste seg. Live må bære hijab og innordne seg regler og levesett. Hun er fortvilet samtidig trives hun med familien hans. De er vennlige mennesker og de tar i mot Live med åpne armer. Hun er både fascinert og redd. Og det er nettopp dette jeg synes er så bra med boken. Live ser kvalitene og elsker fargene og luktene i Egypt. Samtidig er grunnsynet milevis fra hennes. Dette er troverdig og skaper balanse i historien.
Live blir gravid og føder en nydelig liten datter. Hun vet at nå endrer situasjonene seg dramatisk. Barnet tilhører familien og bare Live antyder ønske om å reise hjem til Norge blir Kareem rasende. Dette er en bok du blir klok av å lese, og personlig synes jeg den burde være pensum i videregående skole her i Norge.
Liv Gade bokinspirator August 2011

Tror nesten jeg fortjener en kakao. Omtalen er hentet herifra,

(Hvor boken også kan kjøpes, for all del!! ;) )

Dagen før dagen før dagen

2011-08-23T11:55:00.000-07:00

Det er bare to dager igjen til boka mi, "Naken i hijab", slippes. Er jeg nervøs? Nei, faktisk ikke, men kanskje er det fordi det ikke har gått opp for meg enda. Bok, jeg? Forfatter, jeg? Tanken virker like nær, eller like fjern som da jeg for to år siden satte kulepennen på den aller første kladden i en gul spiralblokk.

Men om et par dager er det realitet, og folk kan (og vil?) forhåpentligvis gå i bokhandelen og finne boka mi der, eller de kan bestille den, eller kjøpe den online. Det er skikkelig herlig, og skikkelig merkelig..!

... Den gangen, i 2009... Jeg hadde en historie i hodet, et tema jeg ville skrive om. Jeg visste hva jeg ville lage, men ikke "hvordan man gjør det". Altså, det å skrive i seg selv, definert som å forme språk ved hjelp av skrifttegn, det lærte jeg nok like tidlig som alle andre. Men hvordan skulle jeg angripe den tilsynelatende uoverkommelige oppgaven å fullføre et roman-manus? --- Jo, man lytter til gode råd fra folk som har gått veien før, for eksempel Tom Egeland .

2011. Merkelig så fort tida har gått, det trenger visst ikke nødvendigvis ta så veldig lang tid å virkeliggjøre en drøm. En vennlig sjel på forlaget sendte meg mms- bilde av "Naken i hijab", rykende fersk i hardcover fra trykkeriet...

Nå er den ferdig, det blir ikke mer forandringer, den står der, den er en del av årets bokhøst, den er den første boka i mitt forfatterskap, kanskje er den en opplevelse for deg i høst, kanskje skal den ligge på ditt nattbord, under hodeputa eller i veska, kanskje kommer du til å pakke den inn og sørge for at den havner under noens juletre? Det er fint!!

Det er litt som å fore opp en fugleunge man har puttet i en skoeske. Etter to år har den vokst og man syns den ser flott ut. Da er det bare å ta heisen opp i skyskraperen, gå ut på kanten og kaste fuglen utfor, håpe at omsorgen man har gitt den skal ha gitt resultater, at den skal fly, klare seg sjøl.
Så fly ut i verden, "Naken i hijab", måtte du nå langt, måtte du treffe mange.

Om å holde hender

2011-07-29T06:38:00.000-07:00

Mitt lille land...?

En uke etter terroren i Oslo og på Utøya føler jeg meg endelig i stand til å skrive noe igjen.

76 mennesker døde og det er massive skader på mange bygninger i Oslo sentrum etter en gal manns gjerninger. Det mest sjokkerende er at majoriteten av de døde er ungdommer, ungdommer som var dedikerte til å beholde Norge som det åpne og frie samfunnet det tross alt er.

De la skylden på muslimene. VI la skylden på muslimene. Ikke mange minutter etter at jeg hadde fått med meg at bombene hadde gått av, var veggen på min facebook full av spekulasjoner. Ikke mer enn en time senere begynte massakren på ungdomssammenkomsten på Utøya. Spekulasjonene falt raskt til ro. Det var en blond, blåøyd mann, kledt som politi. Han var norsk. Han var på min alder.

Han sa ”Kom til meg”, han stilte dem opp. Han henrettet dem. Han skjøt dem som kastet seg ned på bakken. Han skjøt dem som løp. Han plukket dem en og en. Han skjøt dem som forsøkte å gjemme seg. Han skjøt dem som kastet seg i vannet og forsøkte å svømme. Det er gått en uke, og det høres allerede ut som en sjuk fantasi.

De hadde lagt skylden på muslimene. Jeg så en muslimsk kvinne på nyhetene. Til og med hun trodde det samme, hun fryktet tiden som skulle komme, hvor alle muslimer måtte bære skylden for det en av dem hadde gjort. Hun tok feil. De tok feil. Han var en av oss.

For noen måneder siden hadde jeg et blogginnlegg som het ”hverdagsrasismen lever”. Det fikk over 200 kommentarer, hvor jeg har hatt 161 stå for ettertiden. Mer enn halvparten av disse kommentarene var hatefulle og aggressive. Mitt innlegg var skrevet for å fordre medmenneskelighet og empati. Mer enn 50 av de som svarte kunne vært terroristen, de er hans meningsfeller. La oss aldri narre oss selv til å tro at han var den eneste, han er ikke alene.

Det norske folk har reagert med sorg – og med kjærlighet. Det er en bølge av kjærlig medfølelse som skyller over landet. Et hav av roser. Oslo og resten av Norge flyter over av mellommenneskelige møter på tvers av de gjerder av skepsis vi vanligvis setter opp. En bekjent av meg var dypt rørt over en muslimsk kvinne som la armene om henne og kalte henne ”søster”.

De liv som gikk tapt kan aldri erstattes. La oss hedre deres minne, og huske deres ideologi og optimisme for framtida. Terroristen ville piske opp frykt og hat.

”Muslimene” var aldri vår fiende.
Frykt og hat var.
Vi skal aldri tillate dem å vinne.

Her er dagens soundtrack: Anbefalt musikkvideo!

Veien til "Naken i hijab"

2011-07-14T16:04:00.000-07:00

Det er uvirkelig for meg ennå, det at boka mi faktisk skal stå i bokhandelen til salgs. Men i dag fikk jeg noen eksemplar av prøvetrykkene - såkalte "gallyer" - i pocketformat, så nå MÅ jeg bare begynne å tro på det. Det er i ferd med å skje! "Naken i hijab" blir utgitt.

Så da tenkte jeg det kunne passe bra å fortelle litt om veien fram dit jeg er nå. Hvordan gjorde jeg det? Vel, aller første etappe var å ha noe å fortelle. Det har jeg skrevet litt om før, i innlegget "Hvorfor Egypt" .
Man sitter der, og det tyter av inspirasjon, og man har en hyggelig og velmenende fetter som foreslår: Nå må være rette tida for å skrive den der romanen. Og man tenker: Ja hvorfor ikke?

Det er nok en kuriositet at "Naken i hijab" , første versjon, i sin helhet var skrevet for hånd. Det er nok ikke så vanlig i våre dager, men jeg var så oppslukt av skrivingen at det holdt ikke å bare skrive når jeg hadde tid til å sitte foran en pc. Så jeg skrev på tog, buss, kafe, ute, inne, i pausen min på jobb, you name it. Dette var sommeren for nøyaktig to år siden.

Ett av mine skrivesteder.

I første omgang var det ikke slik at jeg tenkte "Nå skal jeg skrive debut-romanen min". Det var mer på nivået "Nå skal jeg se om jeg har utholdenhet til å fullføre et manus". Og det gjorde jeg altså, selv om veien ble mye lenger og mer arbeidsom enn jeg hadde forutsetning for å gjette på.

Andre etappe gikk så lett at det nesten er pinlig å fortelle det: Det å lete etter et forlag som kunne være interessert, etter å ha ført inn alt det håndskrevne på pc-en. En bekjent forfatter som hadde lovet å lese igjennom det, sendte det inn til forlag uten min viten - han ringte og sa: Kanskje du vil høre hva konsulenten på Juritzen forlag syns? Jeg var dåneferdig og hadde ingen særlige forhåpninger den gang. Tross alt er det ikke lett å vurdere nivået på eget materiale...

Tilbakemeldingen var flott og grundig. Den påpekte alle begynnerfeilene jeg hadde gjort, men konstaterte at dette var en god og spennende historie som de gjerne ville jobbe videre med. Og siden da, for ett og et halvt år siden, har jeg vært i samarbeid med Juritzen med mål om utgivelse.

Det har vært en spennende og lærerik prosess med mange opp-og nedturer. Men et par ting kan jeg si: Historien er fortsatt den samme, bare fortalt på en bedre måte. Og, jeg har igjennom arbeidet ikke gjort noen forandringer jeg ikke selv har vært enig i. Jeg er veldig fornøyd med og stolt over resultatet.

Mer etablerte forfattere synes nok det er kjedelig med sånt som språkvask og korrektur - men ikke jeg. Har ikke rukket å bli så blasert enda. Men NÅ har boka gått i trykken, og min del av jobben er gjort. Nå gjenstår det bare å fortelle dere om boka, og fra den 25. august skal den være å finnes i butikken.
Men før det tar jeg ferie, og det blir en 14-dagers anti-digital-ferie, så vi chattes, blogges og tweetes i august.

Fortsatt god sommer!

Den siste sjansen hun tok

2011-06-15T11:49:00.000-07:00

Trude er endelig på vei hjem fra jobb, hun trodde aldri de siste kundene skulle komme seg ut døra. Det virker som om folk ikke tenker på at butikkansatte også har ting de skal rekke, at de har familier som venter. Trude har også noen som venter hjemme. Guro er visst tidlig hjemme fra skolen, og har allerede ringt mamman sin flere ganger. Det at datteren virker så avhengig av henne, bekymrer Trude. Jenta er tross alt tolv år. På samme tid er det forståelig - det har alltid bare vært de to.
Der ringer telefonen sannelig igjen, Trude svarer idet hun setter seg inn i den vesle, røde opelen sin. "Ja vennen. Jeg kommer nå, ses om tjue minutter." Hun sukker idet hun legger telefonen i passasjersetet. Noe positivt er det likevel ved at hun er sent ferdig - rushtrafikken må da ha gitt seg nå.
Ganske raskt når Trude igjen en veteranbil i sneglefart. Herregud. Hun kjenner det koke i hodet, har ikke før problemet med vinterføre, dårlig brøyting og salting forsvunnet, så dukker disse skilpaddene her opp langs veien. Hun suser forbi idet veien retter seg ut og klarer ikke la være å bærte litt på den gamle mannen bak rattet som stirrer stivt på veien.
Men straks en hindring er forsert, dukker det opp en ny. En diger buss, tung i hekken og så treg at den knapt nok kan være motorisert ligger og demmer opp for trafikken. Her er det både sving og bakke, Trude blir liggende bak. Men herlighet! Dette går da ikke raskere enn en middels traktor, der dukker sannelig veteranbilen opp i speilet til Trude allerede. Så ergelig. Trude ser ikke noen i mot, strekningen er riktignok kort, men så seint som bussen kjører går det sikkert bra. Hun legger seg ut og klemmer inn gassen.
Der kommer det likevel en bil ja, det var som pokker. Trude tramper pedalen til bunns. Men hun vil ikke rekke det ser hun, hun står på bremsen i stedet for å få kommet seg inn bak bussen. Det skriker også i andre bremser, Trude ser munnen på den unge jenta i den møtende bilen som et rundt hull i et ansikt innrammet av flammerødt hår. Noe knuses.
Den rødhårede skriker, hysterisk og uavbrutt, men det finnes ikke lenger noe i Trude som kan registrere lyden. Heller ikke sirenene fra ambulanse og politibil hører hun. Folkene som kommer til stedet oppfatter raskt hvordan dette er gått. De konsentrerer seg om den rødhårede. For å få Trudes istykkerslåtte kropp ut av det som en gang var bilen hennes vil de trenge spesialverktøy.
Underlig stille blir det på stedet etter at skrikene forstummer. Den eneste lyden er den halvkvalte ringelyden fra en telefon et sted inne i vraket. I displayet blinker navnet "Guro".

Historien er fiktiv. Likevel anser jeg det som et under at det ikke skjer oftere. Her jeg bor kjører jeg daglig på fylkesvei 287 (Åmot - Simostranda - Sigdal - Eggedal) og flere ganger i uken ser jeg livsfarlige forbikjøringer. Det virker som om folk gir seg fullstendig blanke om det er sving, bakketopp eller bru. I dag hørte jeg til og med om forbikjøring av bil som hadde stoppet foran et fotgjengerfelt for å slippe over et barn.
Min mor pleier å si at det er bedre å komme sent fram enn ikke å komme fram i det hele tatt. Hva tenker folk når de kjører slik? Tenker de at "det går sikkert bra"? "Det hender ikke meg"? "Jeg tar sjansen"?
Jeg trygler dere om å tenke før dere legger dere ut. Kjør pent. Vær tålmodig. En sjanse kan så fort bli den siste dere tar.

KJØR PENT - REDD LIV.

Hyggelige overraskelser

2011-06-08T14:51:00.000-07:00

Jeg er for glad til å sitte stille og skrive blogg i dag! Men her er forsiden til Aftenposten Kultur i dag - med bilde av meg, Sonja og Rikard, tre bokdebutanter som meget vel vet hvor heldige vi er.

Venter nå på omslag og på å få sjekke korrektur, skal bli deilig å se de siste bitene falle på plass før lansering av "Naken i hijab" 25. august.

Det er ikke vanskelig å drømme seg bort til Egypt for tiden. Nyter varme dager i Modum samtidig som jeg ser fruktene fra fire års research modne. Så var ikke årene der nede "bortkastet" likevel... ;)

Et deilig punktum...

2011-05-27T15:30:00.000-07:00

Egypt! Det frodige Nil-beltet, den øde ørkenen, og meg.

Noen avslutninger er bedre enn andre. Spesielt gjelder vel dette hvis slutten er begynnelsen på noe nytt og spennende? I går skrev jeg under kontrakten på debutromanen min, "Naken i hijab"... Med lanseringsdato 25. august 2011.

Meg og redaktør Tiger Garte

Historien startet allerede i 2004. Gjennom venner fikk jeg vite om et spahotell-prosjekt i Egypt og så det som en kjempefin mulighet som nyutdannet kokk til å komme ut i verden for å oppleve noe. Jeg hadde nok ikke drømt om på forhånd at Egypt skulle bli en så stor del av meg og livet mitt. I 2009 hadde jeg mer enn fire år bak meg med reiser opp og ned, sterke opplevelser og personlige forhold på godt og vondt. Da var det fetteren min sa: "Det du forteller om, det høres jo ut som en hel roman!"

En påminnelse om at vi befinner oss i det evige landet.

Etter 1,5 år med samarbeid med Juritzen forlag foreligger altså resultatet. En roman med handling fra det Egypt som jeg er så glad i, men som samtidig er så vanskelig å befinne seg i. Det er det samfunnet som eksisterer bak sceneteppet i forhold til det turister flest møter. Mange vil forhåpentligvis synes det er fint og interessant å lese om hva en norsk jente kan erfare i en slik verden. Insh'allah!

Noens hjem i Øvre Egypt. Ryddig og ordentlig som seg hør og bør.

Hvorfor en pus er den beste venn en kan ha

2011-04-23T13:01:00.000-07:00

Pusen min.

En pus som Selma,

den bryr seg ikke om du er fattig eller rik.

Den bryr seg ikke om den bor i hytte eller i slott.

Den bryr seg ikke om hvordan det er med

manikyr, garderobe eller når du sist kostet på deg frisør.

Det er nok at du husket å ta med kattemat fra butikken.

Og at du har tid til å klø den fem minutter.

Den lyver ikke,

sprer ikke usanne rykter.

driver ikke med splitt og hersk.

Den svikter deg aldri.

Spesielt ikke hvis du flytter stolen dens,

slik at solstripa fra vinduet varmer

den myke pelsen.

Da maler den.

Jeg er en vakker blogger! OG sinna!

2011-03-17T03:49:00.000-07:00

Gjett om jeg ble glad i dag, kom på bloggen min og fant ut at jeg hadde fått en award! Jeg skjønner meg ikke helt på dette med awards, og dette er min første, men nå er det altså offisielt: Jeg er en vakker blogger!
Denne prisen fikk jeg altså av Ciuva, som er en lese- og skriveglad blogger vel verdt å besøke. Det følger noen spørsmål med, som jeg selvfølgelig bare synes det er moro å svare på:

1. Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4. Hva står det der?
"Yoghurt, agurk og hvitløk plandes med olivenolje" ... Nesten alle som kjenner meg i såkalt real life vet at jeg er kokk. Stortrives på kjøkkenet, og det er sjelden vi har noe problem med å finne ut hva vi skal ha til middag. Nærmeste boken jeg fant var Teknologisk Forlags "Den nye store kokeboken". Ellers ligger Orhan Pamuks "My name is Red" for tiden på nattbordet mitt.

2. Hva er det siste du så på TV?
Tv fungerer faktisk dårlig for meg. Jeg blir forferdelig rastløs og føler at jeg kaster bort tida. Jeg setter meg nesten aldri ned for å se en film eller noe, ser på litt til og fra når samboeren sitter foran tv. Det finnes selvfølgelig unntak. Extra-trekning på tirsdager for eksempel. Og det finnes selvfølgelig filmer jeg liker veldig godt, serier også. Jeg slår aldri på tv når jeg er alene. Derimot driver jeg og ser "Sopranos" på dvd med kjæresten på kveldstid. :)

3. Bortsett fra datamaskinen, hva hører du nå?

En mystisk dunking utenfor veggen. Tror det er kattene mine som leker.

4. Når var du sist ute og hva gjorde du da?

Nja. går ofte tur. I dag har jeg vært i banken og kjefta på dem. Og vunnet. 200 kr i gebyr for å veksle inn innholdet i sparegrisen?? Hallo!!??

6. Hva var den siste filmen du så?
Vanskelig! Ser jo så utrolig sjelden filmer, så det må bli "den siste filmen som gjorde inntrykk". Det var "Charlie og sjokoladefabrikken" av Roald Dahl, med Johnny Depp i hovedrollen. Elsker Roald Dahl. Elsker sjokolade. Elsker Johnny Depp.

7. Skulle du overveie å flytte til utlandet?

Å ja definitivt. Akkurat nå er jeg jo mer "familisert" enn jeg noen gang har vært, samboer med barn fra før og to pusekatter i tillegg. Men jeg er av den typen person som synes det er utrolig interessant å bli kjent med andre lands kultur og historie, for ikke å snakke om andre lands folk! Vi får se hva det blir til, men uansett håper jeg å få råd og mulighet til å reise mye i mitt liv. Jeg er også av typen som hadde foretrukket å besøke landsbyer i mongolia framfor eiffeltårnet any day... Eller kanskje litt begge deler ;) :P

Sånn, det var alle spørsmålene. Så skal man gi awarden videre. Da velger jeg en spesiell blogger, nemlig Rie! Hun blogger ikke fryktelig ofte, men beskriver i bloggen sin sin hverdag som klarsynt og åndelig livsveileder. Så for alle som vil vite mer om hvordan det er å ha flere sanser enn andre, anbefaler jeg å lese denne jornære og fine bloggen.

Da var jeg ferdig med bloggingen for i dag. Over til husarbeidet. Er mye skriving for tiden, så huset flyter... Men så fungerer også hodet bedre når det er ryddig omkring en, så man må avpasse litt. Goodbye blogspot. Hello grønnsåpe. Toodles!

Ta vare på søndagene!

2011-03-13T07:03:00.000-07:00

Denne lille bolla er meg med en av mine store fettere :)

I dag sov jeg utpå. Lenge siden sist jeg har våkna og at klokka har vært så mye. Men da trengte jeg det sikkert. "Skal vi koke havregrøt", spurte jeg min kjære. "Eller, det er jo søndag. Kanskje vi skal lage ordentlig søndagsfrokost i stedet. Som sagt så gjort. Her ble kokt egg og tevann, baguetter ble stekt og jeg laget et ordentlig påleggsfat selv om det bare er oss to i dag. Så begynte jeg å tenke på barndommens søndager, og minnet som står først i køen handler om mine besteforeldre.

Hjemme hos Mormor og Bestefar var søndagene noe spesielt. Sannsynligvis hadde det sammenheng med at de var kristelige mennesker, Bestefar var kirketjener og predikant (i tillegg til psykiatrisk sykepleier), Mormor var hjemmeværende med 6 barn, og etter hvert selvfølgelig en hel hurv med barnebarn. Ganske ofte reiste vi utover til mine besteforeldre på helgetur. Huset var i minnet mitt alltid fullt av søskenbarn, tanter, onkler og også gammeltanter og gammelonkler. Spesielt husker jeg gammeltante Ingeborg, som hadde hårnett. Det syntes jeg var rart.

Med så mange i husholdningen var det selvfølgelig spesielle rutiner når det gjaldt å forberede middag. Potetskrelling foregikk midt på kjøkkenet. Der satt vi to stykker med potetbøtta mellom oss. Middagen besto ofte av svinesteik med svor. Og Mormor hadde ihvertfall de siste årene kirsebærkompott med fløte til dessert, spesielt når jeg skulle komme, for hun visste hvor godt jeg likte akkurat det.

Vi satt tett i tett rundt spisebordet, og noen ganger måtte noen sitte på kjøkkenet eller rundt salongbordet også. For meg var det fryktelig viktig at jeg måtte få sitte ved siden av kusina mi som er to år eldre. Hun var min store helt, selvfølgelig. Vi ungene strevde med å holde oss alvorlig når Bestefar stemte i med bordverset, Gledens Herre. Han hadde nemlig en dyp og flott stemme med vibrato i, og noen prøvde kanskje å ta etter ham, og fikk et velrettet spark på skinnleggen som straff.

Jeg var midt i tenåra da besteforeldrene mine ble borte, og selv om jeg har god kontakt med mange i familien min enda, må jeg innrømme at det aldri ble helt det samme. Vi som var en stor og sammensveiset gjeng er spredt for alle vinder, og det er slett ikke hvert år at det byr seg en anledning hvor de fleste av oss møtes. Det sikreste stikket er at en av mine yngste kusiner har bursdag 6. juledag, da kan det være mulig å treffe mange. Men det er milevidt ifra de regelmessige helgene vi hadde rundt bordet hos Mormor. Ett av mine kjæreste minner er hvordan man kunne høre de voksne prate nede, etter å ha blitt putta trygt i seng oppe på loftet.

Etter at jeg har "blitt stor" har ikke søndagene vært så spesielle. Kanskje fordi jeg har jobbet i et yrke hvor søndag er den travleste dagen, og man ikke kan regne med å ha fri. Men i dag fikk jeg en påminnelse. Det er nok viktig, selv om man kanskje ikke er av det religiøse slaget heller, å ha et pustehull i uka dedikert til å være sammen med familien og kose seg litt ekstra. Kanskje ta en telefon til dem man ikke får sett så ofte, og stelle litt ekstra med dem man deler hus med.

Det er en arv jeg gjerne vil føre videre fra mine kjære besteforeldre.

Stille etter bloggstormen...

2011-03-10T09:40:00.000-08:00

Da er det dagen derpå her på "The Brain Mine", dagen etter bloggstormen. Det slenger fortsatt en og annen kommentar inn, men jeg regner med det verste er over, og her sitter jeg igjen med bakoversveis.

Jeg som hadde så mye å gjøre i går ble sittende og lese kommentarer og svare hele kvelden. I dag har jeg sittet i møte samt vært hos tannlegen og rotfylt, så jeg har ikke rukket å følge med, ikke har jeg lest igjennom alt enda heller.

Egentlig hadde jeg planlagt å blogge om hvordan jeg har det etter to måneder med regelmessig trening i dag, men så føler jeg for å fortelle litt om hvordan jeg opplevde det som skjedde i går og hva jeg tenker om det. Jeg hadde aldri trodd at et innlegg om folkeskikk og rasisme i hverdagen skulle vekke slike reaksjoner. At innlegget ble kjent for så mange skyldes den eminente twitrer @normog som tipset VG nett. Dermed brøt det løs. Jeg hadde hakeslepp allerede på 30 kommentarer - i ettermiddag hadde vi runda 150. 150 kommentarer og 6000 sidevisninger!! Sidevisningene på bloggen min er mer enn dobla på det siste døgnet!

Dette sier meg at dette er et tema vi ikke er ferdige med, på langt nær. Det trengs mer diskusjon, mer bevisstgjøring, og ikke minst som jeg påpekte i innlegget i går, trenger vi å bli bedre kjent med hverandre.

Det kom utrolig mye fiendtlige og stygge kommentarer. Mange av dem slettet jeg, da de bare var for hatefulle til at jeg orker å la dem stå og forurense bloggen min. Noen av dem talte så for seg selv og understreket overskriften "Hverdagsrasismen lever" så tydelig at jeg måtte la dem stå.
En annen ting jeg misliker er når jeg blir tillagt meninger. Som at jeg hater min egen norske kultur, at jeg vil ha mest mulig innvandrere inn i landet eller at jeg er ei hore (!) som s... Nei, forresten, det skal jeg ikke gjengi. Men hvem i all verden kan si at jeg ikke ønsker å bevare norsk kultur fordi at jeg oppfordrer til normal folkeskikk både i møte med medmennesker og på nettsamfunn...? Den var tynn!

Heldigvis ser jeg også at jeg får mye støtte av folk som er (med en av kommentatorenes ord: pro fred og pro menneskehet. Det gir meg håp! Vi er alle innbyggere på denne bitte lille erta i universet, synd om vi skulle frykte hverandre så mye, og respektere hverandre så lite, at vi tar knekken på denne skjøre lille organismen vi er en del av. Jeg sier ikke at alt er perfekt i andre kulturer, tvert imot, nettopp derfor skal vi bli kjent med hverandre for at vi skal kunne heve hverandre og verden til høyere nivå.

Her i huset er det iallefall fred. Katta sover foran peisen og jeg nyter en kaffe. Tilbake til 50 visninger og 4-5 kommentarer pr innlegg. Slik jeg vil ha det. LOL.

Peace out!

Hverdagsrasismen lever

2011-03-09T04:07:00.000-08:00

Det er kanskje jeg som er naiv og lever i min egen drømmeverden når slike ting fortsatt overrasker meg, ja sjokkerer meg til de grader. Men når en godt voksen mann uttrykker offentlig - på facebook - sterkt rasistiske utsagn, detter haka mi virkelig ned på brystkassa. Dette innlegget skrives ikke for å rakke ned på noen, men jeg må få luftet frustrasjonen og tankene mine om dette.

Det som sto å lese på facebook i går, var blant annet at asylsøkere tydeligvis får alt for mye penger siden de hele tiden henger på kjøpesentre. Shopoholikere hele gjengen! Og at det var så mye svartinger på butikkene at det var umulig å skjønne at man er i Norge.

Kjære, norske gubbe. Jeg kan også føle ubehag når jeg plutselig står midt i en sverm med mennesker som prater høylytt på et språk jeg ikke forstår. Vet du hvilken følelse jeg har da? Det er FRYKT. Fordi det er litt fremmed. De har en annen måte å være på, snakke på. Plutselig ble jeg veldig alene der i all min stillferdige norskhet. Og akkurat det samme tror jeg du føler. Du er bitte litte granna redd. Og så reagerer du med aggressivitet.

Tror du ikke da at en ung (eller gammel) kvinne (eller mann) kan føle det samme som deg når de er alene på et fremmed sted, hvor folk stirrer og ser alvorlige, tause og fiendtlige ut. Tror du ikke de føler seg litt redde? Og at de kan tenkes å reagere med aggressivitet?

Du er så opptatt av å vokte grensene til landet ditt. Vi må passe på pengene våre og ressursene våre og rasen vår, tydeligvis. Men forstår du ikke at Norge ikke klarer seg alene? Like lite som hjernen klarer seg uten kroppen (uten sammenligning forøvrig) klarer ett land seg uten resten av verden. Verden er en enhet, akkurat som menneskeheten er en enhet. Og det vet jeg høres dumt ut i dine øyne, men du må kunne løfte øynene over hagegrinda og se litt lenger.

Vi må ha kommet lenger nå. Vi må ha utviklet oss littegrann. Vi må ha kommet litt lenger enn at "jeg har en mørkhudet venn, men han er grei for han er adoptert/ oppvokst her". Eller "jeg har en muslimsk venninne/ lærer/ ektemann, og han/hun er grei, men vedkommende er et unntak.

Jeg sier ikke at alle fra andre kulturer/ land eller at alle som ser annerledes ut er ålreite folk. Det finnes råtne epler blant dem også, akkurat som det gjør blant nordmenn. For det er akkurat det de er: Vanlige folk. De er vanlige folk med vanlige liv og vanlige bekymringer for middagen i morra og framtida til ungene. Og det vil jeg utfordre deg til: Bli kjent med noen. Bli venner med noen. Det er den beste hestekuren for å kurere din frykt, og deres.
Det er den beste kuren for å bli kvitt aggresiviteten. Din. Og deres.

I en større skala er det den beste veien til fred i verden. For det er holdninger som dine som skaper uro og krig. Så mange kriger oppstår av folks tro på at de må beskytte seg mot andre mennesker.

Kjære deg, hva ser du for deg når du snakker om "en muslim"? Jenta på bildet her er også en muslim. Sist jeg møtte henne hadde hun nylig begynt på skolen, syntes engelsk var det morsomste faget, hun samlet på viskelær og var opptatt av musikkvideoer og dans. Hun er en helt vanlig person. Som de fleste andre her i verden.

Mine reaksjoner etter kommentarstormen på dette innlegget kan du lese her:

http://thebrainmine.blogspot.com/2011/03/stille-etter-bloggstormen.html

Hva man skal bli når man blir stor?

2011-03-07T12:06:00.000-08:00

Det er så mange ting jeg kunne blitt her i verden, men karriererådgiver er nok ikke en av dem. Spesielt ikke med tanke på hvordan jeg selv rotet for å finne ut hva jeg skulle bli.

Da jeg var liten, utmerket jeg meg veldig tidlig med lesing og skriving. Det er en mye fortalt historie som går på at Pappa lærte meg å lese da jeg var omkring fire år, fordi han var så lei av at jeg stadig spurte..: "Hvorfor det da"?? Så kunne jeg lese meg til svarene selv, og det gjorde jeg til gangs. Fra jeg var fire til jeg var omkring fjorten, levde jeg vel mer bak permen på en bok enn ute i det virkelige livet. Ikke at det var noen dårlig barndom. Det var plenty med opplevelser å sluke på skolebiblioteket. Hvis jeg skal nevne noen bøker jeg husker spesielt godt derifra, så var Anne fra Bjørkely, Agnes Cecilia (en selsom historie) og Katitzi-serien klare favoritter. Alle Hercule Poirot- bøkene til Christie husker jeg også at ble slukt.

Når skolebiblioteket var "ferdig fortært", gikk jeg løs på mammas bokhylle. Hun hadde tydeligvis vært med i bokklubb, for alle bøkene så like ut utenpå. Men ikke inni. Inni utfoldet de merkeligste verdener seg, og jeg ble kjent med både Jens Bjørneboe og Trygve Guldbrandsen.

Skrive var jeg også glad i. Jeg hadde brevvenner og skrev dagbok. Fra første skoledag var norsk, og siden engelsk, yndlingsfagene. Og hva råder man et slikt barn til å bli når man blir stor? En unge med slik utpreget kjærlighet for bøker? LÆRER selvfølgelig. Og i tenårene var jeg nok litt for umoden og uselvstendig til selv å forstå at det fantes andre alternativer verdt å kikke på.

Vel, lærer ble jeg ikke for å gjøre en lang historie kort. Kokkeskole, lærlingplass og fagbrev ble en relativt "snar" vei til inntekt, da jeg ikke ville ta opp mer studielån. Lesingen lå brakk, og den eneste skrivingen jeg gjorde var dagbok.

Etter hvert som årene gikk dukket mine gamle venner, bøkene, opp igjen. Blogg og diktskriving trigget skrivelysten. Så gjenoppdaget jeg gleden ved det skrevne ord, som er lidenskap for meg. Jeg hadde på en måte alltid vært misunnelig på alle andre som hadde noe de brant for. Sånn skikkelig. Enten det var hest eller politikk eller ekstremsport eller reise. De som hadde mening i livet sitt. Jeg drev på en måte bare rundt fra dag til dag, fra lønnsslipp til lønnsslipp og var middels interessert i alt.

En dag, etter at jeg hadde gitt ut noen lyrikkbøker på små forlag, kom jeg på at jeg ville prøve å skrive noe større. Kanskje kunne jeg bruke mine erfaringer til å skrive en roman? Jeg luftet ideen min for en bekjent som hadde en viss erfaring med dette, og svaret hennes glemmer jeg aldri: Nei, bli ved din lest! Du som skriver så fine dikt, du må ikke rote nå når du har funnet din formel. Der og da bestemte jeg meg. Om det kanskje ikke var så lett å bli publisert, så skulle jeg ihvertfall klare å fullføre et førsteutkast til romanmanus. Rart hvor motiverende det kan være å bli motsagt.

Så det er det jeg skal bli når jeg blir stor, og jeg måtte passere tredve for å finne det ut: forfatter. Nå vet jeg selvfølgelig at ytterst få kan leve kun av romanskriving, og helt ærlig går det helt fint om jeg må være kjøkkenskriver, renholder, resepsjonist, budeie eller billettør i tillegg. Så lenge jeg får fortsette å skrive historier. For det er meningen med livet.

Gale, gamle damer med katt...

2011-02-10T07:32:00.000-08:00

Jeg har alltid elsket katter. Jeg husker enda hvor mye jeg ønsket meg en kattepus før jeg fikk det, og det må ha vært ganske tidlig. Min første pus kom nemlig i hus den sommeren jeg var fire. Jeg fikk velge den ut fra kullet til min kusines skogkatt Lurvina. Samtidig fikk jeg en lillebror. Hvis hensikten var at jeg skulle få noe annet å tenke på og unngå søskensjalusien, så virket det.

Min svarte og hvite skogkatt hadde mange navn opp igjennom. Det første fikk han i Eresfjorden der han kom fra, min fetter John døpte kattungen Martin i håndvasken på dass. Etter hvert fikk katten det mer fantasifulle "Prestekrageprins". For enkelhets skyld selvfølgelig kalt Pus. Pus levde helt til jeg flyttet bort på folkehøgskole. Da gjemte han seg under verandaen og døde.

Senere hadde jeg flere katter, noe som ikke sammenfalt så godt med en omflakkende tilværelse. Da min nydelige hunnkatt Sirianna ble avlivet av kattepasseren mens jeg var på ferie i Egypt, sverget jeg på at jeg ikke skulle ta på meg ansvaret for et dyr igjen før jeg var etablert og hadde et stabilt liv.

Plana holdt i mange år, helt til jeg ble presentert for Ramses. Selv om jeg har stor interesse for Egypt hadde han faktisk det navnet før jeg fikk ham, og han kler virkelig sitt kongelige navn:

Han og søstra var åtte måneder gamle og skulle avlives innen få dager dersom de ikke fikk nye eiere. Gudene må vite hvorfor. Jeg tok på meg å passe pusene inntil tidligere eier fikk omplassert dem, og det gikk som det måtte gå: Etter å ha gått mange runder med meg selv bestemte jeg meg for å beholde den ene, og gleden var stor da min kommende samboer bare var glad for at katten skulle være med på flyttelasset nedover. Ramses er nå snart to år gammel og kastrert, en bedagelig kosebamse, dum og deilig. "Dum" er selvfølgelig sagt med uendelig mye kjærlighet!

Det er flere enn meg som har kjærlighet for katter. Min kollega Therese tok i sommer seg av ei villkatte som nedkom med fem unger... Ikke helt villkatt, men iallefall neglisjert av eier... To av pusungene tok hun selv, to fikk ny eier i nærheten her, (eier er forresten helt feil ord, dersom du spør katten!!) og den femte er Selma.

Selma er familiens baby, og vet det. Til tross for at hun er oppvokst nærmest i en vedstabel, nekter hun plent å være ute. Hvorfor skal hun være nødt til å fryse, når hun kan kose seg inne og se søt ut? Hun er spesielt interessert i potteplanter, og er sterkt imot disse merkelappene hvor navnet på planta står. Her om dagen tok jeg henne på fersken i å nappe en ut av blomsten:

Hun tygger dem opp og kaster dem på gulvet. Godt jobba. Selma tilgis alt. Hun er jo sååå søt. Hun tilgis til og med for at hun ikke sto fram og innrømte sine synder da jeg la skylda på samboers datter for blomsterforvirringa. Navnet har katta forresten fått etter Selma Lagerlöf, det må være passende når man bor sammen med skrivende mennesker. Og det er ingen ting katter liker bedre enn å hoppe opp i fanget/ tastaturet nåe det er noe viktig som foregår på pc-en!
Da jeg tok en ny pus i hus var jeg selvfølgelig aller mest bekymret for at det ikke skulle være så greit for Ramses å få en liten søster. Heldigvis tok han omsorgsoppgaven på alvor:

Dette ser jo ut til å gå veldig bra!! Kattene mine er veldig selvbevisste og har et rikt sosialt liv. Riktig nok har jeg ikke gått så langt som å gi dem facebook-kontoer, men brevvenner har de. Kattebrevvenner. De får postkort fra Balder og Frøya i Rindalen rett som det er...

Nå har jeg riktignok samboer, så akkurat nå ser det mørkt ut for planen om å bli ensom gammel dame med katt. Hvordan kan man være ensom i selskap med katter uansett? GAL, gammel kattedame tror jeg passer bedre. Det verste er kanskje at det ikke høres så rent ille ut. Heller forlokkende, faktisk. Så er det bare å se om det går troll i ord. Kanskje jeg anskaffer meg ei ugle og ei flaggermus også.

Til foreldre med overvektige barn!

2011-02-07T09:17:00.000-08:00

(Dette Innlegget har tidligere vært lagt ut i min forrige blogg: http://hiddenagenda.vgb.no/ , det har også stått på trykk i Foreldre og Barn. )

Jeg var bare 2,7 kilo da jeg ble født, men det lille forspranget de andre hadde tok jeg fort igjen. Snart var jeg en riktig så struttende sunn chubby baby. Jeg tror ikke jeg var noen spesielt overvektig unge, men jeg var heller ingen asparges, derimot tror jeg nok at menneskene rundt meg var veldig veldig klar over risikoen jeg hadde for å legge på meg, da det er et utbredt problem i slekta mi, i grunn på begge sider.
De ville nok gjerne gjøre det rette, men den nå voksne utgaven av meg ser at en god del av de tiltakene de gjorde – eller som jeg har sett andre foreldre til lubne barn gjøre, bærer galt av sted. Så her er mine råd til foreldre som ser (eller får høre) at barna deres er over gjennomsnittet store:

- Vær aktiv sammen med barnet ditt. Synes du barnet ditt er for sedat og rolig, plantet foran data eller TV – eller som i mitt tilfelle en bok? Gjør det lystbetont å være aktiv. Dersom TV-spillet slås av og ungen presses ut døra med en “stikk ut og lek!!” vil det å gå ut og leke virke som en straff. Å være aktiv ute er like sunt for deg som for barnet. Så stikk ut, bygg hytte, klatre i trær, lek sisten, lag blomsterbed, det trenger ikke være hardtrening! Til og med å rusle over et jorde og lete etter vårtegn er MYE bedre for kroppen enn å ligge som ei stappa middagspølse i sofaen. Er det flere barn i nabolaget kan du jo tilrettelegge ting som flere kan være med på og vinne prisen “Årets kuleste forelder”. Begynner du med dette når snuppa/poden er ganske liten, gjør du det enkelt for deg selv. Hun eller han syns da fortsatt det er topp å være sammen med deg.

-Snakk ikke til barnet om tykk eller tynn. Lær ikke barnet ditt at aksept er basert på utseendemessige faktorer, fortell ikke barnet ditt (hverken indirekte eller direkte, med oppførsel eller ord) at hun/han ikke er bra nok og må forandres på. Fortell ikke at dette er ting vi gjør for å bli slankere, eller mat vi spiser fordi den gjør oss tynnere. Vi drar på sykkeltur fordi det er GØY og vi spiser ovnsbakt kveite fordi det SMAKER DEILIG og gjør oss FRISKE OG RASKE. Det samme gjelder forresten klær, også dine egne. Du liker den røde tunikaen fordi den har så fin farge, ikke fordi du ser slank ut i den.

-Snakk ikke om barnets utseende eller vekt over hodet på det, og tillat ikke at andre gjør det. Her tenker jeg på venner og velmenende slektninger som kan ytre bekymring, og det er så lett å glemme at de små forstår nesten akkurat like mye som oss av ordene, og enda mer av blikk og kroppsspråk. Helt spesielt tenker jeg også på helsesøster. Godta ikke at helsesøster snakker om for høy vekt for alderen mens barnet hører. La barnet leke med klossene i gangen i mens.

-Innfør ikke noen “spesielle tiltak” ved anledninger som familieselskaper og bursdager. Hvis du lever sunt med din sønn eller datter resten av året, gjør det ikke noe at hun/han vil ha et sjokoladekakestykke til i kusinas bursdag. FEIRING SKAL VÆRE POSITIVT LADET, ikke preget av dårlig samvittighet og skam! Her gjelder også dette med påtale i andres nærvær. Hvis du av grunner som for eksempel sunn folkeskikk (prinsippet dele med andre e.l) må ha en prat med barnet, ta ham/henne med på privaten og respekter ditt eget barn såpass at du ikke lar det være et tema rundt de voksnes kaffebord.

-Tiltak som innføres må gjelde alle/ hele familien. Det burde være en selvfølge. Men dersom en person skal spise et grovere brød, skal alle det. Dersom en skal slutte med smør, må hele familien det. Man kan ikke påpeke at “Du skal ikke ha smør, lille venn, for du begynner å bli litt tykk.” Mye heller: “Vi vil ikke ha smør, det er like godt uten”.
Dersom du passer på alt dette, er jeg sikker på at barnet ditt kommer til å vokse opp med sunne, gode holdninger til mat, aktivitet og egen kropp. Vi kan ikke alltid redde barna fra den påvirkning som påføres dem utenifra, men vi kan sørge for at de har en solid grunnmur hjemmefra å stå på. Dessuten: Ikke alle skal eller bør ha kropp som et sugerør.

(Innlegget var skrevet ca 1. april i fjor, to uker før jeg ble operert!)

Fyldig selvfølelse

2011-02-05T12:55:00.000-08:00

I hvor stor grad henger selvfølelse og selvtillit sammen med kroppsvekt? Det tror jeg ikke det finnes noe fasitsvar på, for noen har vekta kanskje liten eller ingen innvirkning på selvfølelsen. For andre er den alfa og omega. I samme åndedrag kan vi spørre; I hvor stor grad henger utseende og selvfølelse sammen? Da mener jeg ikke at høy vekt er ensbetydende med et dårlig utseende, men at man når man legger på seg mye radikalt ENDRER utseende.

For min del førte en kraftig vektøkning - 30 kilo på 3 år - ikke til særlig mye dårligere selvtillit. Jeg vet hvem jeg er, hva jeg er verdt og hva jeg er god for. At utseendet endret seg mye, spesielt ansiktet, la jeg ikke merke til annet enn på bilder. Rart med det, man ser seg sjøl i speilet hver dag, man ser jo ingen forskjell fra den ene dagen til den neste. Da jeg var hos ei venninne som jeg ikke hadde sett på 16 kilo, og hun begynte å anbefale meg forskjellige kurer, spurte jeg henne: "Men SER du veldig godt at jeg har lagt på meg?!" Det sårende svaret var "Ja, selvfølgelig"--- jeg syntes det var rart at hun kunne se det så godt når jeg ikke merket det selv, annet enn på tallet på vekta. All ære til min ærlige venninne som ikke ga meg "lip service" den dagen..!

Så vekten i seg selv og utseendet ga meg ikke dårlig selvtillit. Men det som fikk meg til å bli deprimert og nedfor, var når jeg ikke klarte å gjøre det samme som før - ikke klarte å henge med på jobb, og ikke klarte å trene eller en gang gå tur med den berømte fetter Endre som før. Halvveis i andre bakken måtte jeg melde pass, peste som en hjertesjuk syttiåring og hadde vondt overalt! Når man er ca 30 år og ikke klarer en 3- 4 kilometer lang spasertur... Da føler man seg ikke spesielt frisk!

En annen ting som fikk meg til å frese og spytte var at jeg som overvektig ble behandlet som en idiot. Tror du det er en myte at folk drar paralleller mellom "tykk" og "dum"? Som jeg nevnte i forrige bloggpost er noe av det jeg liker dårligst her i verden at folk undervurderer meg, og det opplevde jeg MYE av i den tiden jeg var som rundest. Det er faktisk ikke slik at hjernen er mindre jo større kroppen er..!

Nei, for å være ærlig, selvtilliten min har ikke mye med vekt å gjøre. Jeg har hatt dager hvor jeg har følt meg fantastisk når jeg veide 120, og jeg hadde dager hvor jeg følte meg rævva den gang jeg veide 68. Det som får meg til å føle meg bra er når jeg kan utfolde meg innen de områdene jeg har evner og interesser, og når jeg føler mestring. Det kan gå på alt fra fysiske utfordringer til å få betalt regningene i tide, det kan være i forbindelse med skrivingen, eller noe så enkelt som å være noe for noen andre, glede noen.

Dere husker uttalelsene til Kari Jaquesson som det ble slikt oppstyr rundt? Her er "Charter- Hildes" svar.
Jeg har et delt syn. Kari har selvfølgelig rett i at årsaken til fedme er at man har inntatt fler kalorier enn man har fått brukt. Det hun ser ut til å glemme er HVORFOR er det blitt slik. Det finnes mange årsaker til at man spiser mer enn man burde, bl.a psykisk sykdom, og det finnes enda flere grunner til at man får vært mindre fysisk aktiv enn man ønsker. Til slutt: Det er ingen tvil om at ordet "feit" er et nedsettende ord. Man sier "overvektig" dersom man bare mener den fysiske tilstanden.

"Jeg vet jeg sa "tomhjernet sprettkjerring". Men med det mente jeg bare at du snakker før du tenker, Kari..."

Midlertidig satt ut av spill

2011-02-04T10:58:00.000-08:00

Da ser det ut til å bli en ufrivillig pause på meg. Dagens råd; Ikke gjør som jeg gjør! Jeg har nemlig gått rundt med ei småvond skulder helt siden i høst og ventet på at det skulle ordne seg av seg selv. Det har gått litt opp og ned,men guess what - det gikk ikke over. I dag etter svømming var den helt umulig, smerteilinger nedover armen og får ikke gjort stort. Ehm... Voldsomt frustrerende, men da får jeg bare benytte muligheten til å snike meg unna husarbeidet og gjøre minst mulig for en gangs skyld. Slappe av med god samvittighet - eller øve på det ihvertfall.

Fikk krangla meg til en legetime på mandag - hvorfor kunne jeg ikke gjøre det allerede i høst når jeg først fikk vondt?? Får sikkert noe voltaren - håper jeg ikke har ventet så lenge at jeg trenger mer enn som så...

Så på dette hvileskjæret kan jeg jo benytte anledningen til å sende videre et lite kjedebrev... Jeg er egentlig ikke så for slike utfordringer eller kjeder jeg heller, så jeg sender den ikke videre, men jeg kan jo svare på spørsmålene likevel siden det er fint lite annet å komme med om dagen... Utfordringen fikk jeg av Sirenia, hennes blogg kan dere se her: Sirenia

4 ting jeg har gjort i dag:
- Vært på morgensvømming i svømmehallen
- Akket og uffet meg over vond skulder
- Lest høyt for kattene mine fra eget manus
- Fylt opp vinstativet

4 ting på min ønskeliste:- At det blir en bra sesong på Blaafarveværket i år
- At demonstrasjonene i Egypt snart er over, med positivt resultat for folket
- At jeg snart får tid og råd til å reise litt.
- SYKKEL!

4 ting jeg liker dårlig:
- Husarbeid som ikke blir gjort. Ja, jeg tuller ikke...
- Å bli undervurdert eller forsøkt lurt
- Grunnløs sutring fra bortskjemte mennesker
- Ferdigmat!

Og det var vel pretty much alt for i dag, vi får se om jeg kommer tilbake med et litt lysere syn på livet i morgen!

Min trening

2011-02-01T11:37:00.000-08:00

Illustrerer i dag med min gode gamle turkamerat fetter Endre! Jeg og fettern min hadde en gang et skikkelig sunnhetsløft sammen, vi gikk tur hver kveld. Siden jeg ofte jobbet sent den tida kunne det gjerne bli midnattsturer ut av det. Nesten hver dag gikk vi, seks kilometer, i snødrev og på blankis ofte.

Sprekere og sprekere ble vi. Innimellom var jeg i svømmehallen også, eller tråkket noen kilometer på ei venninnes ergometersykkel, samt litt yoga og sit-ups på stuegulvet. Kiloene rant av. Etter hvert kunne jeg og fetter Endre gå i oppoverbakkene og jogge nedover. Eller omvendt. Etter tre måneder - på julaften, faktisk, hadde jeg gått ned 12 kilo, og jeg klarte å jogge hele veien. Skulderklapp! Men så - så sluttet jeg bare. Kanskje tok jeg det for gitt, eller kanskje ble det litt for tøft opplegg å trene to-tre ganger om dagen for meg, som var en av de jentene som skulket gymmen opp igjennom åra.

For ett år siden var jeg mye, mye tyngre enn i dag. Det å trene og røre seg ble vanskeligere og vanskeligere, ja etter hvert ble det rene ønskedrømmen i det fjerne. Og nå, nå nyter jeg å være i passelig god form igjen.

Jeg har aldri vært noen ballspiller, og tror neppe kroppen min er designet for friidrett heller. Så jeg har lagt meg på mosjonsbølgen. Variasjon er nøkkelen, og det som fungerer absolutt best er svømming. I bassenget slipper jeg jo å bære alle kiloene mine selv, og i morgen tidlig kommer jeg til å passere 10 000 mosjonsmeter siden nyttår i svømmehallen. Det er jo VELDIG bra til meg å være, jeg kunne tenke meg å sette meg målet 10 mil i løpet av 2011. Men jeg venter litt med å tenke slik, skal være forsiktig med å gape over for høyt.

I tillegg har jeg mine flotte kolleger som går tur hver dag, og dette her er ordentlig power-walk i bakker altså, ikke noe for pyser. Og på torsdager er det step. Den 12. skal jeg være med damene på prøvetime zumba..! Kanskje jeg blir med på det når jeg har brukt opp klippekortet mitt på step. Vi får se - det viktigste for meg er at det er variasjon, og at det er gøy. Langrennsskia mine har jeg også hentet hos mor og far. Bor jo på Simostranda, er det noe vi har så er det skiløyper! Og enda en investering: sony walkman! Til tross for det gammeldagse navnet er det en mp3 altså... Den er kjekk å ha som selskap på turer alene. Riktignok ikke i svømmehallen, men...

La oss håpe jeg har lært av mine tidligere feil, at jeg takler det på en bedre måte om jeg blir lei sånn som sist.Planen er at jeg da skal trappe ned litt og trene 2-3 ganger i uka for en periode, gjerne finne litt alternative metoder. For jeg kjenner hvor godt jeg har det med meg selv når jeg får være i aktivitet! Hva er din yndlingstrening? Hva slags råd kan du gi meg?

For meg er det bare å stå på, målet er pilgrimsleden Hamar - Trondheim i juli, da nytter det ikke å være slapp og lat! Spesielt siden turkameraten min kommer helt fra Venezuela for å være med - da kan jeg bare ikke svikte!

Om å gjøre narr av seg selv...

2011-01-23T17:43:00.000-08:00

Mens vi nå er inne på dette med vekt, selvbilde og overvekt. Jeg ble spurt om jeg syntes dette var problemer som det var vanskelig å snakke med venner om?

Nei, jeg synes ikke det. For angående anstrengt kroppsbilde - så er det noe jeg har funnet ut at så og si alle kan kjenne seg igjen i. Jeg prøver å tenke etter, men jeg vet ikke av noen i min venneflokk som ikke på ett eller annet tidspunkt har følt på at det er noe feil med kroppen eller vekten deres. Alle, uansett om de veier 60 kilo eller mer enn dobbelt så mye, nikker gjenkjennende når jeg forteller hvordan jeg føler det.

I tillegg har jeg et "hemmelig våpen" jeg har brukt mye. Jeg har gjort narr av meg selv, det vil si, ufarliggjort temaet med humor. Jeg refererer til meg selv som "tjukkas", kalte møtene med andre vektopererte for "Tjukkasklubben", og kunne finne på å kalle det "Spekkhoggersafari" når jeg skulle i svømmehallen. Slik kommer jeg andre i forkjøpet, får dem til å le med meg i stedet for av meg.

Men er det egentlig nødvendig? Hvorfor må jeg hele tiden markere at "Jada, jeg vet at jeg er feit" hver gang jeg skal nevne vekt, mat og trening for noen? Hvorfor skal jeg ikke kunne senke skuldrene og forvente å bli tatt på alvor, som andre folk?

Derfor er det herved slutt på det nå. Jeg skal slutte å gjøre narr av vekten min og meg selv. Det er nok forsvarsmekanismer. Om jeg synes det er litt skummelt? Ja det er det, jeg må bli mer sårbar, mer ærlig. Men hva skal man med et kjekt smil som bare er der for å skjule en tåre?

Hva synes dere andre om dette? Noen med lignende erfaringer der ute, eller prater jeg bare tull nå? Noen som forresten fikk lyst til å smake min luksuriøse kyllingsalat? Mmmmm - bare vær misunnelige! Det har dere all grunn til! ;)

Nyttårs-klisjeen!

2011-01-12T05:47:00.000-08:00

Ovnsbakt kveite med chili og lime. Stappe, litt bacon og salat

Etter å ha gått ned ganske betydelig mange kilo i løpet av 2010, var det fryktelig uvant og ubehagelig å gå på vekta etter jul og se at det var TO kilo PÅ i løpet av vel ei uke. O salige juleøl, her må noe gjøres! Siden også min kjære sambo uttrykte fortvilelse over bilder han så av seg selv i jula ble det enkelt å ta avgjørelsen: Her skal det bli et nytt kostholdsregime!! Allerede nå, 10 dager ut i det nye livet, er julekiloene mine borte igjen, så da er det ingen grunn til å stoppe. Målet er å nå matchvekt til neste vår - og å kunne kjøpe bunad eller festdrakt til 17. mai 2012. Det er det langsiktige, det kortsiktige er 15 kilo til sommerferien begynner, la oss si 20. juni. Det bør da gå?!
Enkelte dager har vi hatt luksusen med tre varme måltider her: Omelett, havregrøt og middag. Middagen består så og si hver dag av rent hvitt kjøtt eller fisk, og jeg takker himmelen for kokkeutdannelsen og at jeg vet og variere! Gemalen spiser og krymper for hver dag. Hvorfor skal det være så lett for menn??

Vår daglige frokostbord - havregrøt med linfrø!

Det fine er at det ikke akkurat oppleves som et offer. Friske salater, ovnsbakte eller dampede grønnsaker, smørbrød med cottage cheese, kalkunskinke, og lassevis med grønt på, det smaker deilig alt sammen. All denne matpraten gjør meg sulten --- snart må jeg stikke på kjøkkenet og lage mat til min kjære. Salat med kylling og feta i dag, jeg VET han vil like det når han først smaker!! ;) Så gjenstår det å se om jeg kan få lurt ham med meg i svømmehallen når maten er fortært.


GODT NYTTÅR, hilser Selma!

Javisst er det typisk, ALLE skal legge om kost og treningsvaner ved inngangen av et nytt år. Vel, ikke alle. Ikke Selma- pusen. Hun ser ut til å ha forsetter om å ta livet like mye med ro som i fjor, hun ser iallefall ut som selve inkarnasjonen av sjelefred der hun ligger. Snakk om å leve i nuet! Men så er det heller ikke Selma som skal ha bikini på seg når sommeren kommer.

Godt nytt år folkens. Nyt det!

God jul alle kjente og kjære fra en sporadisk blogger...!

2010-12-18T05:53:00.000-08:00

Ikke ett eneste julekort har jeg sendt i år, noe som selvfølgelig finner sin årsak i det jeg sutret over i forrige bloggpost. Men det betyr ikke at jeg ikke tenker på dere, eller bryr meg om dere, eller er kjempeglad over den lange rekka med julekort jeg selv har mottatt og hengt opp på stueveggen min i gullsnor. Jeg elsker tradisjonen med julekort, og håper å komme mye sterkere tilbake neste år! Men her kommer altså mitt lille julebrev med litt skrivenytt, og min favoritt - julevideo på slutten (hvis jeg får til å klistre den inn her...!)

Året har vært fullt av massive forandringer for meg, og har egentlig vært bedre enn jeg hadde turt å tro på ved nyttår i fjor. En av de største forandringene var vel å flytte fra Sunndalen til Modum i Buskerud, og med sju timers vei å kjøre (om vær og trafikk oppfører seg fint) blir det ikke turer hjemover så ofte som jeg skulle ønske. Jeg trives fantastisk godt her nede, både med mennesker og miljø, men det er nå ikke "hjemme", da. Så vi får se hvordan det går med langtidsplana om å flytte tilbake, når man skal bli 114 år, som meg, er det lov å tenke langsiktig!

Med flyttingen kom også samboerskap, og vi har det godt, jeg og Arnt, her i det lille huset på prærien. Nå har vel vinteren avslørt en del mangler ved huset som gjør at vi antar at ett år er nok her, men idyllisk er det, ihvertfall så lenge vi klarer å holde minusgradene utendørs. Og det er stillhet og ro, bare brutt av hyggelig besøk fra hans femåring, eller av åtte galopperende katteføtter!!

En annen ting som fulgte med flytting var den nye jobben på Blaafarveværket. En spennende arbeidsplass med flotte nye kolleger, hvorav en del var å treffe på julebord i går:

Gleder meg allerede til neste sesong, føles alt for lenge til åpning i mai! Kommende år blir hovedutstillere Odd Nerdrum og Zorn, så da håper jeg mange vil komme på besøk og ta en titt. Gjesterommet mitt er så langt ikke forhåndsbestilt for sommeren... Det ble flittig brukt i fjor, og ikke noe er hyggeligere enn å ha gjester!
En annen sosial førjulsbegivenhet var lunsj i Oslo med forlaget som jeg samarbeider med om et roman-manus. Det var utrolig inspirerende og hyggelig å møte andre forfattere og forlagsfolk, så det la grunnlaget for et nytt godt skriveår 2011!

Da gjenstår det bare å ønske alle dere andre en like hyggelig jul som den jeg skal ha. Den feires for vår del først på Gol og så i Sunndal, gleder meg til å treffe mye familie og venner i høytida. Håper 2011 byr på fred, kjærlighet og all slags velsignelser for dere alle,

Med klem og hilsen fra

Gunn Marit!

Fattigdommen synes, pleide mammaen min å si,

2010-11-28T04:14:00.000-08:00

da jeg var liten og hadde fått hull på ett eller annet, bukse-kne eller strømper. Lite visste vel hun da, stakkar, om at hennes datter ville få kjenne fattigdommen på kroppen.
Jeg har et bevis på min fattigdom. Jeg har det alltid med meg. Det er en visdomstann hvor fyllinga har ramla ut, og som jeg burde vært hos tannlegen og fiksa for lenge siden. Lenge verket fattigdommen i tanna mi. Banket og hamret gjorde det, med nattevåk og paracet-knasking som resultat. Til slutt ga det seg, mirakuløst. Men ruinen av tanna er der fortsatt, ser ut som fiendtlige styrker nylig har sluppet en bombe over der, det er nesten så jeg er forbauset over å ikke se det ryke fra den. Men jeg vet at jeg ikke klarer tannlegeregninga foreløpig uansett, så den får være der. Legen skulle jeg også vært hos, jeg har ei betent skulder. Men jeg fortsetter å utsette det, siden det er smale tider.

Sånn er det bare, sesongen på min eminente arbeidsplass tok slutt, og jeg leter etter noe midlertidig for vinteren. I en slik situasjon er det vanlig å få litt støtte fra NAV, ikke sant? Og jeg skal ikke kjede dere med detaljer, men grunnet en kommunikasjonsfeil- noe som kunne vært ordnet opp i ved at de slo på tråden til meg, får jeg sannsynligvis ikke penger derifra før i slutten av januar. Vel, jeg har klaget, så får vi håpe de viser medmenneskelighet.
Mange nok skriver blogginnlegg om NAV, dette skulle handle om fattigdom. Og jeg lurer på, når ble det så skambelagt, så tabu, å være fattig? Å ikke ha råd til hva som helst av utstyr, bil, klær og utenlandsreiser? Og jeg tenker: Hva forventer folk flest egentlig? Opp igjennom årene har jeg vært både lavtlønt og aleneboende. I en periode (hvor jeg ikke hadde noen samboer eller venninne å dele leilighet med) leide jeg hybel. Jeg var vel ca 28-29, mens alle naboene mine var videregående-elever. Hva gjør det med ens selvfølelse? "Alle" mine jevnaldrende var allerede gift, eide hus og hage, og var for lengst kommet til det punktet at de var opptatt av de riktige klærne og slalåmskiene til sine barn. Mens jeg knapt nok hadde nok til å leie en skolehybel.

Og så, til bilen min. "Snøfnugget" fungerer perfekt, velsigne den. Det er en 94-mod opel corsa som jeg kjøpte for 16000 kr cash kontant uten å ha behov for å ta opp lån. Det er 2,5 år siden, og bortsett fra å ha byttet ut bremseklosser og noen lyspærer, har den ikke kostet meg stort. Jeg anser meg heldig som har en sånn god og økonomisk bil, den er ikke storforbruker av hverken olje eller bensin. MEN, når jeg forteller om den til mine SUV-kjørende venninner, og sier jeg er evig fornøyd, begynner de å flakke med blikket. De synes synd på meg, og det gjør meg rasende...

Hva sammenligner vi oss egentlig med? Jeg synes det er interessant å sette situasjonen både i et verdensperspektiv og i et historisk perspektiv. Jeg har tak over hodet, jeg har bil, jeg har mat. Jeg har klær. Plassert femti eller hundre år tilbake i tid her i Norge, (det er IKKE lenge!) og jeg ville vært rik. Plasser meg i et annet land, i de fleste andre deler av verden ville jeg vært velstående på mitt nivå. Kjøpehysteri og statusjag er vanskelig å forstå, synes jeg.

Luksusfellen synes jeg er fantastisk fascinerende og også provoserende. Men inviterer folk til å melde seg på for å få hjelp til å håndtere økonomien sin. Jeg skulle mer enn gjerne hatt noe hjelp jeg, av disse dyktige og kjekke menneskene. Det er bare det at de lærer folk å bytte til rimelige biler, klippe over kredittkortene, prioritere og spare. Og jeg hadde ALDRI blitt valgt ut, det vet jeg. For her hadde de ikke funnet noe skjult kleskott fullt av designerklær og sko. De hadde ikke funnet så mye som ETT kredittkort..! Den eneste luksusen jeg unner meg stort sett, er stearinlys. Og klippekort på trening i den lokale menigheten: "Holyrobics". DET kunne jeg unnvære. Hvor er hjelpen til vanlige folk som prøver å gjøre så godt de kan? Det har selvfølgelig ikke samme underholdningsverdi.

Når vanlige, relativt oppegående og kommunikative mennesker som meg selv slåss sånn i systemet, lurer jeg på hvordan eldre mennesker, eller de med et handikap klarer seg. Hva med de som har ME? Eller tung depresjon og angst? Kanskje jeg skulle søke om støttekontakt?

Jeg klarer meg nok gjennom denne kneika også, jeg har hodet over vann og sterke armer å svømme med. Og kanskje, hvis jeg er riktig heldig, setter lokalavisa Driva dette på trykk, slik at jeg tjener noen kroner på det. Styrelsen står alltid den kreative bi, og jeg kan jo velge å se positivt på denne perioden, kalle det et sosialt prosjekt eller research!!

God, økonomisk førjulstid ønskes dere alle

fra

Gunn Marit.

OPPTATTSIGNAL

2010-11-12T17:05:00.000-08:00

Hørt om NaNoWriMo?

Det hadde ikke jeg heller, iallefall ikke før i fjor. I år gjorde jeg alvor av det og meldte meg på, noe som er en av grunnene til at det ikke er så fryktelig lett å oppnå kontakt med abbonenten for tiden.

NaNoWriMo er nemlig en verdensomspennende, litterær egotripp. Det hele begynte i San Fransisco for drøye ti år siden, om jeg ikke husker feil, med noen-og-tjue skriveglade venner som lurte på om de kunne pushe grensene sine noe på den litterære produksjonsfronten.

Så ble internett et stadig mer dominerende fenomen, og våre amerikanske venner tenkte: Kanskje vi kan få med oss noen flere på denne galskapen? Og for å gjøre NaNoWriMos utviklingshistorie svært kort: I år er det nærmere to hundre tusen deltakere fra hele verden.

Hovedpoenget er å skrive en tekst som i mengde tilsvarer en roman på 175 sider: 50 000 ord. Alle som når de etterlengtede 50 000, kan titulere seg som vinner av nanowrimo. Altså er det deg selv og din egen disiplin og arbeidslyst eller mangel på sådan du kjemper imot. For ikke å snakke om tiden.
Man får tilgang til forum, skriveråd og flotte statistikker som viser hvordan du ligger an. Altså er dette en motivasjonsfabrikk av de sjeldne. November er uansett en mørk og trist måned. Bruk den på NaNoWriMo!

Nå er det jo slik at dette dreier seg om kvantitet foran kvalitet, så det er jo ikke sikkert at teksten holder mål og noen gang kan bli utgitt. I alle fall kan den helt sikkert ikke utgis som den er, men kanskje kan den danne et grunnlag for noe. Som alltid er jeg håpefull, og ung og håpefull er som kjent en mye bedre ting å være enn gammel og håpløs! Så til alle dere som går med en drøm om å skrive: Kryss av NaNoWriMo i neste års kalender, og jeg skal love deg at tida går fort den måneden i det minste.

Happy writing!

Utdrag:

            Ølet i den grønne flaska smakte som muggent brød, syntes Marta. Likevel skyndte hun seg å ta en slurk hver gang Turid kikket på henne. Etter hvert ble det bedre. Menneskene rundt henne virket heller ikke så skumle lenger, og hun tok imot jointen som Eirik sendte henne.
            Senere var det han som holdt håret hennes så det ikke skulle komme oppkast på det, og det var han som støttet henne da de alle sammen gikk hjem til huset hans. Hadde hun vært mer klar og våken, hadde hun kanskje sett hvor mye huset lignet på reiret moren hennes hadde bodd i.
            Det var også Eirik hun bet i hånda da han lå og skumpet over henne mens han forsøkte å få henne til å holde kjeft. Men han var ikke der da hun lå og frøs og gråt etterpå, mens morgenen kom til bygda. Han var ikke der da hun skamfull vasket seg på det skitne toalettet. Skamfull fordi hun hadde latt ham gjøre det, og fordi hun trodde hun hadde fått mensen for første gang. Heldigvis var det bare snakk om en liten rift i skjedeveggen, og etter noen dråper på dopapiret senere på dagen, sluttet Marta å blø.
            Eirik var heller ikke der, og ingen andre heller, da hun snek seg inn døra hos Mormor. Hun hadde ventet å møte kokt egg og kaffelukt, det var søndag. Men huset var kjølig og stille. Mormor lå på sofaen med pleddet over seg. Ved siden av henne sto konjakkflaska tom. Det hadde vært en lang natt med venting for Mormor.

Angående årets høstdepresjon

2010-10-23T11:46:00.000-07:00

Jeg er et tradisjonsmenneske. Jeg liker å male på egg i påska, jeg pleier å ha rakefisk på lillejulaften, og jeg pleier å være deprimert på høsten.
Like tradisjonsrikt er mitt årlige innlegg om høstdepresjon, noe jeg selvfølgelig aktet å videreføre her på Hjernegruva.

Hvert år pleier jeg å kjenne det sånn midt i oktober. Det går en stund før jeg skjønner hva som er galt. MENINGA forsvinner, jeg er trøtt, slapp, trist... Har bare lyst til å sove og sant og si er det ikke så nøye om jeg våkner igjen eller ikke heller. Det er som om det er noe seigt og svart som drypper inne i hodet mitt, noe som fyller meg opp, presser MEG ut av kroppen min...

Jeg var forberedt på at det ville skje i år også. Men den uteblir så langt! Og vi nærmer oss november, den skulle forlengst vært på plass!

Det kan være mange årsaker til at jeg slipper unna. Situasjonen min er mye forandret fra i fjor og de foregående år. For det første har jeg flyttet. Samme hvor glad jeg er i min barndoms dal med den dramatiske naturen, er det ikke til å stikke under en stol at det er mer sol, mer lys og mer himmel i Modum. "Der hjemme" ernok solen snart borte, og forblir borte til uti februar. I tillegg førte flyttingen til et samboerskap... Og da kan jeg ikke gå i ensomhetsfella igjen. Den fungerer slik: Følelsen av ubehag og meningsløshet gjør at jeg isolerer meg og ikke vil treffe folk, noe som selvfølgelig gjør meg MER deppa...!

Å være et godt hakk nærmere forfatterdebut trekker heller ikke ned, og heller ikke vekttapet på over 25 kg siden i fjor på denne tida. Jeg har mye å gjøre og fylle tida med, nyttige, fine ting. All type aktivitet hjelper, om det er spasertur eller oppvask - det holder meg unna de mørke, seige tankene... De jeg ikke har tid til!

Her er mine råd mot høstdepresjon oppsummert:

- Nyt skiftningen! Flotte høstfarger, rim, og senere is og snø. Månelys på frostrøyk, lav høstsol over stubbmark, fyr i ovnen og vintergardiner. Gå på fotosafari! Plant røsslyng i verandakassa.

- Feir høsten! Høsttakkefest, Oktoberfest, Fårikållag, Halloween, Rakfisklag, ... Og så kommer advent. Jeg har ei venninne som pleide å feire søndagene i advent ordentlig på alvor. Venner fikk komme på pepperkaker, gløgg og tenning av lys. OG lesing av adventsvers med litt fnising. Så hyggelig! (Siri, du er en inspirasjon)... Høsten hvor man trekker innendørs er en perfekt anledning til å være sosial.

- Vær aktiv! Lag/skriv julekort, planlegg julegaver, begynn på julevasken, ha sex, begynn å trimme!!! Engasjer deg i noe, bli støttekontakt... Å hjelpe andre er ofte en perfekt hjelp også for deg selv.

Om ingen ting av dette hjelper, så prøv å tenke på at det er bare to måneder til sola snur. Og det GÅR over, denne gangen også. Men her i huset ser den ut til å være avlyst, og jeg skal gjøre mitt for å la det bli en ny tradisjon.

Hvorfor Egypt?

2010-10-19T11:08:00.000-07:00

Jeg (t.h.) leker guide for en venninne i Hatshepsuts tempel.

Romanmanuset jeg jobber med for tiden har handling fra Egypt. Det er en samtidsroman, som foregår i det spesielle miljøet som oppstår der et tradisjonelt samfunn møter, eller la oss si kolliderer med, turistkulturen. Nå har jeg flytta til et nytt sted hvor ikke så mange kjenner meg fra før, spør mange: "Hvorfor Egypt? Har du vært der, siden du velger å skrive en roman derifra?"

Vært der er mildt sagt. Ti ganger har jeg vært i Egypt fra 2005. Og så lurer mange på hvorfor det? Jo, det er en lang historie. Her skal dere få kortversjonen...

I 2004 ble jeg gjennom felles venner kjent med noen mennesker som var i gang med et SPA-hotell-prosjekt i Egypt. De ville bygge et velværesenter midt i ørkenen, hadde både kjøpt tomt og laget tegninger og planlagt det meste. (Du kan se en gammel artikkel om prosjektet her: http://www.byavisa.no/byavisa/artikler.php?artid=238)

Jeg er utdannet kokk, og kokker var det bruk for på Hotell Canna. Så sammen med en kompis dro jeg nedover med enveisbillett for et tre måneders opphold i 2005.

Tre måneder er lang tid. Lang nok tid til at verden kan snu seg ganske radikalt på hodet. For det første så vi fort at det ikke var noe jobb til oss på Canna ennå, så ble vi kjent med mange av lokalbefolkningen. Vennskapet med min bestevenn fra Norge skar seg (noe som føles ekstra ille når man befinner seg sammen i et land fem flytimer unna Norge) OG- jeg rakk å forelske meg.

Et forhold med en gutt i Egypt var først noe jeg avviste fullstendig, selv om vi nok var ganske betatt av hverandre. Jeg hadde til og med familieråd med hans mor og søster hvor jeg forklarte hvorfor dette ikke gikk.

Det var først da jeg var hjemme igjen i Norge, og følelsene ikke ville slippe taket, jeg bestemte meg for at jeg MÅTTE prøve. Og i september var jeg nede igjen, den første av mange ferieturer ned dit.

Målet var å flytte ned, og i løpet av de neste fire årene hadde jeg flere fine turer nedover, jeg hadde den glede av å få ta med meg gode venner og familiemedlemmer nedover og dele opplevelsene mine med dem.

Det er mange årsaker til at jeg ikke lenger er sammen med min Egypter, den enkle forklaringen er at avstand, økonomi og mye annet kvalte følelsene etter hvert. I dag er jeg lykkelig samboer med norsk kjæreste, og ville aldri i verden ha byttet tilbake. Likevel er det slik at jeg tenker tilbake på tiden i Egypt med glede, det var gode, sterke og fine år, selv om det var riktig å avslutte når jeg gjorde.

Men alt jeg har opplevd i ørkenlandet, Solens Rike, kommer alltid til å være med meg. Det har formet meg på godt og vondt, og jeg gleder meg masse til å vise fram alt til kjæresten, dele det med ham også. Det aller viktigste det førte til, var at alle erfaringene mine inspirerte meg til roman-manuset jeg jobber med nå.

Mer om det får dere forhåpentligvis senere! ;)

Skrivenytt oktober 2010

2010-10-12T16:25:00.000-07:00

Så langt er det ikke særlig fasjonabelt å være forfatter. Man er jo fortsatt i kategorien "håpefull", man har fortsatt ikke noe romanmanus mellom to stive permer. Men håpet og troen på at det skal skje, vokser stadig.

For et par uker siden var jeg på møte hos forlaget som er interessert i manuset mitt, et utrolig spennende og inspirerende møte. Det er rart, men fint, å sitte sammen med tre erfarne og inspirerende mennesker som er ivrige på at dette bokprosjektet skal komme vel i havn. En ting er vi alle enige om: Tittelen! Resten av boka henger enda i det blå...

Nei da, så ille er det ikke. Men det gjenstår enda mye arbeid med manuset, typiske begynnerfeil som jeg som fersking begår. Så jeg sletter og skriver, sletter og skriver, en flott oppmuntring er det da at redaktør og konsulent liker historien, og at jeg får skryt for språket mitt. "Dette skal nok bli bra", mener de, "Bare du holder ut!"

Holder ut!? Jeg som har tenkt å bruke resten av livet mitt på å skrive bøker, det er klart jeg holder ut! Selv om utgivelsesdatoen enda er som et fata morgana som svever foran meg på tidslinja et sted, sleper jeg meg videre mot målstreken...! Og bare med glede, fortsatt. Fortsatt er jo dette bare adspredelse, hobby, fritidsaktivitet. Målet er at det skal bli et yrke og et levebrød. Ønsk meg lykke til.

Så hva handler boka mi om? Det er fire års research fra Egypt som skal ut. Her kommer en bitte bitte liten prøvesmak--- selv om jeg ikke kan love at denne passasjen blir med i det ferdige resultatet! Alt snus og vendes på, strykes og legges til... ;)

-Skal vi sette oss ned, brøt Kareem inn, og lo av den engasjerte eldre broren.

-Jeg mener det! Kjærligheten er det viktigste i livet, og den venter ikke. Når den lander i hånden din, må du stelle godt med den, lov meg det, jenta mi, sa Mahmoud og blunket til meg.

Jeg smilte forlegen mens Mahmoud viste oss inn til salongen. Det Mahmoud akkurat hadde sagt var fint og poetisk, men det var også sant, mente jeg. For var det ikke slik at det folk angret på, var alt de ikke turte å gjøre, selv om de fantaserte om det? De drømte om å gjøre ting helt til det var for sent. Den fellen ville ikke jeg gå i. Kjærligheten hadde landet nå, og dersom jeg ikke torte å prøve, ville det ihvertfall ikke fungere!

Vi tre sank ned i den enorme, hvite sofaen. Når jeg satte meg helt bak mot stolryggen, følte jeg meg omtrent som en seksåring, jeg syntes nesten jeg skulle forsvinne mellom putene.

-Det er Wendys møbler, forklarte Mahmoud, ganske unødvendig. -Hun fraktet dem med båt fra England til Alexandria, du kan tenke deg for et oppstyr det var for å få dem helt hit! De fylte en hel container. Jeg foreslo å selge dem før hun flyttet, og kjøpe nye møbler her, men det kunne ikke Wendy gå med på. Mahmoud himlet med øynene. -Damen vet sannelig hvordan hun vil ha det!

Jeg ble vist rundt i leiligheten, og tenkte mitt. Jeg så vel ikke for meg at de hadde denne typen møbler, speil og pyntegjenstander på hvert gatehjørne i Egypt, akkurat. Den enorme kontinentalmadrassen på soverommet kunne ikke ha vært billig. Og over den hang en himmel i kremfarget brokade. Jeg var storlig imponert, mens de to mennene virket ganske likegyldige til herligheten.

-En seng er en seng, uttalte Mahmoud og trakk på skuldrene. -Da vi var små sov vi på stråmatter med pledd over oss. Vi hadde det ikke vondt da heller.

Mahmoud sa også at vi bare måtte spørre hvis de ville låne bilen flere ganger.

-Tross alt er du nesten familie nå, ikke sant, sa Mahmoud lett, idet han gikk bort til det elegante salongbordet og skjenket te fra den engelsk utseende tekanna. Dette var det eneste stedet i Egypt jeg hadde fått servert te i kopper istedenfor glass. Det var en glede å få en hank å holde i, i stedet for å være nødt til å klype i kanten øverst på glasset. Likevel var det ingen tvil om at det jeg drakk var egyptisk, siden det var så søtt at det føltes som om det kunne skjæres med kniv og gaffel. Jeg la merke til at både Kareem og Mahmoud holdt i kanten på koppen likevel, og overså hanken.

Det beste og verste ved jobben

2010-10-10T11:01:00.000-07:00

O'boy. Hvor skal jeg begynne.

Jeg er utdannet kokk og har stått ved en komfyr og bak en disk i mange år nå. For ett og et halvt år gikk jeg skikkelig i dørken - jeg hadde kyssesyken og gikk på jobb så lenge det overhodet gikk, før jeg fikk svimt meg til legen og fikk diagnosen. Skikkelig dårlig ble jeg.

Etter dette har jeg hatt en relativt lavere tålegrense for stress og mas, jeg har tatt andre typer jobber - resepsjon, billettsalg, guiding med mer, men har hatt en hardnakket kjøkkenvegring. Nå på tampen av sommersesongen ble jeg likevel bedt om å ta ti dager på et spisested hvor jeg kunne forvente rolige dager og en enkel meny, og jeg sa ja.

På en måte var det litt som sirkushesten og sagflisa. Det var godt å være tilbake på kjøkkenet og kjenne at jobben var en lek. Likevel er konklusjonen etter i dag, den tiende dagen, at jeg håper jeg ikke må ta en slik jobb igjen.

Det beste og verste med jobben bak disken... Det beste er de flotte menneskene du møter, de som er høflige og hyggelige, og som er forventningsfulle og positive. Rart med det - de får også en fin opplevelse, gir oss smil og takk, og det er en glede å ønske dem hjertelig velkommen tilbake. De gjør det verdt det - de får deg til å yte ekstra service, pynte ekstra fint, gjøre ditt aller beste på alle måter.

Men det verste med jobben er OGSÅ kundene. De som er grinete og negative, spydige og sarkastiske når de kommer, ikke har noen forståelse (dersom det for eksempel er ventetid når 15 mennesker har bestilt før deg), hånler av prisen, kikker på deg som om du er en sur oppvaskklut, de som har krangla med svigermor på morran og er på jakt etter noen å ta det ut på. De som rynker på nesa UANSETT hvor delikat du har dandert maten.

Og det er mulig det er fordi jeg har vært såpass syk og har en lavere toleransegrense, men jeg orker det ikke--- når jeg har stått på og forberedt mat og lagt på duker, tent i peisen og tent stearinlys, for at du skal ha en flott opplevelse når du kommer inn til meg --- Da orker jeg ikke at du kommer inn og kjefter på meg eller hånflirer. Jeg orker heller ikke at du behandler meg som tjenestepiken din. Jeg er en fagarbeider med yrkesstolthet. Jeg orker ikke debattere om jeg har laget varm sjokolade med krem som ikke var like god som forrige helg (selv om det var jeg som laget den da også, på nøyaktig samme måte)...

Kavaleren min sier at takler jeg ikke sånt, da får jeg finne meg en annen jobb.

Jeg sier ja vel. Da får jeg vel det da.

Travle tider for kunstneren og kunstnerassistenten!

2010-10-07T11:02:00.000-07:00

Min venninne Inga portrettert av Rene Molenaar.

Mye har skjedd siden sist, å si at jeg har hatt hendene fulle er vel mildt sagt..! Først var jeg for andre år på rad kunstnerassistent for min venninne Inga Dalsegg på Art:Oslo. I år foregikk dette på Oslo Spektrum, og etter "krigen" med Marianne Aulie var det ikke lite oppmerksomhet som ble Inga til del. Vi hadde en fantastisk helg, gjensyn med mange kjente fra i fjor - en av dem Rene Molenaar på bildet, som gav oss årets restaurantopplevelse lørdag kveld!

Spektrums fineste stand?

Etter hvert kjenner jeg Inga ganske godt som menneske, og hun er av dem jeg beundrer aller mest. Ikke minst i det at hun tar jobben sin alvorlig, og bruker imponerende ressurser og tid på den, er hun en inspirasjon. Hun er oppe grytidlig om morgenen i kunstnerhjemmet sitt i Rindalen, får i seg frokost, går opp på atelieret er er på jobb! Talent kombinert med ståpåvilje og utholdenhet har fått Inga langt, og lenger vil hun komme... Både i desember og i mai stiller hun ut i New York!

For dem som ikke kan reise fullt så langt er det flere alternativer for å få med seg Ingas kunst i nær framtid. Hun har fått fast avtale med Galleri Impasto i Oslo (Det skjedde på Art:Oslo, det var så gøy!), så de har til enhver tid noen Inga-verker framme, sjekk http://www.impasto.no/ .... Ellers stiller hun ut på TINGVOLL på Nordmøre, 16. okt - 17. nov, og i ASKER 5. - 7. 2010 ...

Enda mer Inga-stuff finner dere på http://www.ingadalsegg.com/ og på facebookgruppa http://www.facebook.com/#!/pages/Inga-Dalsegg/147348553486

Sjekk det ut!

Kvakksalverprinsesse kontakter døde og udødelige!

2010-09-15T07:12:00.000-07:00

Ja bortimot slik blir det framstilt i media. Nesten som et okkult fenomen, som om det er korset snudd på hodet og gotiskpregede seanser med svarte stearinlys. Hun blir angrepet fra snart alle hold, presse, kirke og til og med snåsamannaen... Men er det egentlig så uvanlig og hårreisende å snakke til våre kjære som ikke er blant oss fysisk lenger?

Märtha Louise står frem og påstår at hun kan kontakte de døde! Hun har nevnt det i en setning, kanskje svarte hun på et spørsmål, at ja, det var ikke vanskeligere å få kontakt med mennesker som var gått bort, enn med engler. Så er den i gang igjen, inkvisisjonen med sin heksejakt.

Det advares mot okkult aktivitet, mot å kontakte de døde og i å "spekulere i tanker om dødsriket". Det høres da fryktelig dystert ut! Hvorfor denne mystifiseringen av mennesker som er gått bort? Det er da ikke zombier, levende lik eller vampyrer det er snakk om, de er våre kjære venner og slektninger, de samme personene slik de var mens de levde her. "La det døde være dødt", sier Snåsamannen. Dette synes jeg er en merkelig uttalelse fra en dypt kristen person, som jeg er ganske sikker på at inkluderer Himmelriket i sin kristne tro?

Dette er hva jeg tror om døden og sjelene: At kroppen er en bolig for menneskets sjel. Når denne boligen er utslitt eller blir uopprettelig skadet (for eksempel i en ulykke eller ved livstruende sykdom) flytter sjelen ut av kroppen. Man kan sammenligne det med å sette fra seg en utslitt bil. For meg blir altså "kommunisere med de døde" et merkelig og upassende uttrykk, det er jo ikke den døde kroppen man kommuniserer med, men den udødelige sjelen.

Mange vil kanskje kalle dette virkelighetsfjerne New Age - tanker, men er det egentlig så uvanlig å tro på en udødelig sjel? Innen alle de større religionene tror man at menneskets essens lever videre etter døden, det gjelder kristendommen, jødedommen, islam, hinduismen, buddhismen og holismen. Så de som IKKE tror på at sjelen, ånden eller energien lever videre, må altså være en minoritet, i verdenssammenheng ytterst få! Så hvis de aller fleste tror at sjelen lever videre, hva er da det utenkelige med at man kan kommunisere med dem? Snåsamannen sier til og med bastant at det er umulig, en hard uttalelse sett i forhold til alle de fenomener han selv i sitt liv har opplevd å kunne bistå medmennesker med - på en måte som mange kaller nettopp umulig.

De fleste slike såkalte "overnaturlige" fenomener er nevnt i bibelen. Englebesøk, ånder, mirakler, håndpåleggelse. Hvorfor omtales det som nye fenomener og en trend i tiden? Det har eksistert til alle tider, så langt tilbake som menneskehetens historie er dokumentert. Akkurat det å snakke med avdøde - iallefall å snakke TIL dem, er jo også høyst naturlig. Tenk dere om, hvor mange ganger har vi lest portretter og intervjuer hvor mennesker forteller om dette, som for eksempel: "Når jeg er på hytta på fjellet, savner jeg min mor litt ekstra. Men jeg føler at jeg har henne rundt meg, kan sitte ved kjøkkenbordet der vi mang en gang drakk kaffe og fortsatt betro meg til henne, og dette finner jeg stor trøst i." Så langt synes vi det er rørende og bare fint. Men sett at vedkommende så hadde betrodd oss at hun hadde fått svar, i form av en varm følelse og morens stemme "i sitt indre"?? Hadde det da plutselig blitt et okkult fenomen?

Det som kanskje blir hardt å svelge for mange, er ikke selve evnen, men kommersialiseringen av det hele, at man skulle kunne ta seg betalt for å bruke denne evnen til å fungere som et mellomledd. Der er jeg delvis enig... Men bare delvis. Healing, klarsynt livsveileding og mediumkontakt fyller viktige behov for mange, jeg har selv fått gode råd og gjerne betalt for det... Og jeg har møtt på både de genuine i bransjen, og på humbugmakerne som ødelegger for resten. At mennesker tar seg betalt når de bruker sine evner, sin tid og sin energi synes jeg bare skulle mangle, men folk må bruke sunn fornuft og se på rimeligheten innenfor pris. At man betaler noen hundrelapper pr klokketime til noen som både skal betale skatt av pengene og husleie på kontoret er rimelig. Men når det er flere tusen for en seanse med "garanterte resultater" "som sett på TV", er det full grunn til å heise varselsflagget. Men de seriøse, genuine finnes der ute, og jeg støtter dem fullt ut i det at de bruker sine evner til å bistå andre i vanskelige situasjoner.

Kanskje hadde det sunneste vært om dette ble enda vanligere, enda mer avmystifisert, slik at vi forsto at dette er noe vi alle kan lære å praktisere selv, uten den kommersielle biten i mellom? Da hadde nok ikke Prinsessen vært så annerledes enn oss andre - og hadde kanskje ikke virket så skremmende og provoserende?

Høstfornektelsen

2010-09-12T14:45:00.000-07:00

Jeg har i grunnen alltid hatt et anstrengt forhold til høsten. Allerede tidlig i august begynner jeg bekymret å se etter gule blader, og skulle jeg oppdage noen, skylder jeg gjerne på at det har vært tørt i været eller at trærne kanskje er angrepet av ett eller annet slags utøy. Jeg er rett og slett en lidenskapelig fan av varmt vær, og spør du meg har sommeren de siste årene - eller kanskje alltid - vært heller dårlig. Det er liksom som oftest noen falske løfterike dager på forsommeren, og så begynner det å regne. Slik fortsetter det helt til regnet går over i snø. Akk, ja.

Men nå i år fikk Fetter Endre og jeg lurt oss til en ekstra sommeruke i september! Allerede i vår bestilte vi flybilletter til det sagnomsuste Barcelona, og har hatt hele sommeren til å glede oss på. Rimelig og sentralt hotellrom fikk vi også, gangavstand til alt. Perfekt!
Det ble en herlig uke i denne flotte byen. Utrolig arkitektur, museer, kirker og parker ble avløst av dager på stranda og flere timer på fortauskafeer og idylliske plasser i byen. Varm luft og en flaske vin på deling, kan man bedre ha det? Være skikkelig turist på rundtur med buss, eller mingle med lokalbefolkningen på bar i en trang sidegate. Det er ferie! Da kan man saktens fortrenge og fornekte det faktum at det nesten faller ned på minusgrader hjemme natterstid.
På flyet hjem kunne kapteinen bringe oss nedslående nyheter om tolv grader og striregn på Gardermoen. Jeg gledet meg ikke akkurat til et hardt og irettesettende møte med Moder Norge. At Kavaleren sto klar på flyplassen hjalp litt, det at han allerede var i gang med å planlegge en kommende ferie for oss to hjalp enda mer.
I dag var det tilbake til striskjorta på Blaafarveværket, hvor sesongen nå er på hell. Jeg var konsertansvarlig, en jobb som innebærer at man må sitte pent å høre på søndagens gratiskonsert, et tilbud som vi prøver å få i orden hver uke. I dag var det herlig fransk musettemusikk, noe som fylte glasshytta med fransk stemning. Utenfor de gamle, ruglete glassrutene kunne jeg se gule løv renne sakte gjennom klar høstluft på sin ferd mot bakken. Akkurat da var Norge slettes ikke et dårlig sted å være selv om vinter er på vei.
Noen fordeler har vi på Åmot og Sunndalsøra i forhold til innbyggerne i Barcelona: Ikke lukter det hverken urin eller søppel, ikke står det særlig mange prostituerte på gatehjørnene, og i tillegg slipper vi å gå med badetøy under klærne i tilfelle vi skulle finne på å bade i løpet av dagen.
Velsignet norsk høst, alle sammen!

Veien til mannens hjerte...

2010-08-31T11:30:00.000-07:00

...og til kvinnens for den del, går gjennom magen? Ingen lyktes i å sjarmere kavaleren og meg på tur langs norske veger...

Mat er noe vi alle må ha, og hvorfor da ikke gjøre det beste ut av det? De siste årene har gode, spennende og friske råvarer blitt tilgjengelige for de aller fleste i nærmeste dagligvare, kokebøker selger som aldri før, den norske mann og kvinne briljerer med spennende og sunne eventyr på kjøkkenet. Hvorfor henger da ikke serveringsbransjen med?

Ja, jeg er frustrert... og skuffet. Jeg og Kavaleren var for ikke mange dagene siden på tur langs en av Norges travleste veier, nær ett av Norges mest populære reisemål. Vi hadde kjørt langt og kjente begge at det var tid for å lade batteriene med en stopp og et godt måltid. Vi valgte å besøke en meget kjent og tradisjonsrik kafe, der jeg vet mange familier har hatt sin fast pause på vei fra en landsdel til en annen.

Jeg gledet meg til et hyggelig kafebesøk, var i svært så godt humør idet jeg ruslet opp trappen til den romslige kafeen.

Men jeg fikk fort "tørka av meg fliren", som vi sier i Sunndalen. På menyen var det ikke noe særlig å få til under kroner 150,- ... Og, jeg sier virkelig ikke noe på det, dersom maten er bra, fristende og sunn og laget av gode råvarer. Da kan man gjerne ta både to og fire hundre for en delikat middag. Men allerede de blasse bildene på menyen avslørte at dette her var tam halvfabrikata.

Vi burde ha gitt oss der, takket nei og funnet et annet sted. Bensinstasjon kanskje. Maten er vel omtrent den samme der også, men med priser som stemmer over ens med kvaliteten. Det gjorde vi ikke, vi bestilte, og ventet.

Jeg skal ikke kjede dere med de pinlige detaljene, men det var smått, halvhjertet, nærmest svidd og ellers smakløst. Pynt var et minimum (tomatbåt) ... det eneste positive jeg i rettferdighetens navn må nevne var mandarinbåter i salaten, som hevet den ellers tamme grønne salaten litt.

Og da er det jeg stiller spørsmålet: Er det ikke slik at når vi spiser ute, og får mat tilberedt av profesjonelle, så forventer vi litt MER enn det vi sjøl i full fart koker ihop på kjøkkenet hjemme? En okei kvalitet på råvarer, gjerne at det er litt forseggjort, noe mer enn saus klemt ut av ei flaske?

Og hva tenker eierne/driverne på slike steder, er det dette de vil bli kjent for? Er det dette de vil at Norge skal bli kjent for?

Med "skikkelig mat" kan jeg mene så mangt. Det kan være skikkelig hjemmelaget norsk bondekost etter sesong, eller det kan være eksotiske retter og krydder fra alle verdenshjørner, det kan være sunn helsekost etter en rekke tilberedelsesmetoder...

Det er mulig man vil argumentere med at dette har ikke spisestedene råd til, og jeg vet at dyre råvarer er kostbart å ha på lager, og at å lage fra bunnen av er ressurskrevende. Men med et dårlig og halvhjertet tilbud hva angår både produkt og service, mister man kunder, og DET er iallefall dyrt!

Nei, Hellstrøm har visst enda mange steder å rydde opp på i landet vårt. La oss glede oss over unntakene, og passe på å gi hederlig ros til disse stedene som gir oss det lille ekstra, så håper vi at flere følger etter.

Alle vil være Unni Lindell

2010-08-29T15:09:00.000-07:00

Eller ikke alle da. Kanskje bare jeg. Eller, jeg vil ikke være Unni Lindell, men hun er mitt største forbilde.

Ikke for det at jeg har lest noe av Unni Lindell, bortsett fra en av disse barnesitatbøkene, og så har jeg bladd i noe "Nifse Nella". Jeg er så innmari, skammelig dårlig på krim! Jeg husker jeg prøvde meg på krim tidlig i min lesekarriere, det var da jeg utnyttet biblioteket til det ytterste. Kan huske at krimbøkene var merket med en revolver på ryggen. Jeg leste vel noen få, Christie, tror jeg, men det fenget aldri noe særlig. Det er sikkert dårlig gjort av meg å dra alle dagens krimforfattere over samme kammen, jeg BURDE strengt tatt gitt Nesbø og Lindell en sjanse, men... Så er det så innmari mye annen god, saftig, herlig litteratur som stadig ligger der og venter. Køen vokser fortere enn jeg rekker å ta unna, nå for tiden er jeg kommet til Carlos Ruiz Zafon, i den anledning at jeg skal dra til Barcelona om en uke.
Sporet jeg av nå?
Jo, jeg er altså Unni Lindells største fan, eller en av dem. På grunn av hvordan jeg kjenner henne fra media, og hva jeg har plukket opp som har vært uttalt i blant annet portrettintervjuer. Damen har suksess, det er EN ting. Men man (les: jeg) blir ikke misunnelig når jeg leser og hva slags arbeidshest av en forfatter hun er. Hun kan finne på å skrive fra åtte om morgenen til tre på natten? Hun kan skrive seks manus på et år? (da av varierende type)...
Er det rart dama lykkes, og... så fortjent som det er!
En slik forfatter vil jeg gjerne være, en som jobber for stadig å forbedre seg, og som brenner for å fortelle historiene. Da jeg var lita jente levde jeg bak permen på ei bok, fra jeg lærte å lese som firåring var jeg fortapt i bøkenes verden. Ikke før i fjortenårsalderen dukket jeg fram igjen, og hadde da pløyd igjennom alt fra tl- og pennyklubben, til sagaen om isfolket, Mikkjel Fønhus, Agnar Mykle, Trygve Gulbrandsen, alle Frøken Detektiv, stort sett alt hva skolebiblioteket hadde å tilby... mye, mye mer.
Jeg vet hva den uutslokkelige lesehungeren gav meg av stimulans, opplevelser og adspredelse, for ike å snakke om kunnskap. Og kan jeg gi den opplevelsen om enn bare til noen få, er det verdt et forsøk på å bli forfatter når man blir stor.
Kanskje er jeg moden snart.