Hva man skal bli når man blir stor?

Det er så mange ting jeg kunne blitt her i verden, men karriererådgiver er nok ikke en av dem. Spesielt ikke med tanke på hvordan jeg selv rotet for å finne ut hva jeg skulle bli.

Da jeg var liten, utmerket jeg meg veldig tidlig med lesing og skriving. Det er en mye fortalt historie som går på at Pappa lærte meg å lese da jeg var omkring fire år, fordi han var så lei av at jeg stadig spurte..: "Hvorfor det da"?? Så kunne jeg lese meg til svarene selv, og det gjorde jeg til gangs. Fra jeg var fire til jeg var omkring fjorten, levde jeg vel mer bak permen på en bok enn ute i det virkelige livet. Ikke at det var noen dårlig barndom. Det var plenty med opplevelser å sluke på skolebiblioteket. Hvis jeg skal nevne noen bøker jeg husker spesielt godt derifra, så var Anne fra Bjørkely, Agnes Cecilia (en selsom historie) og Katitzi-serien klare favoritter. Alle Hercule Poirot- bøkene til Christie husker jeg også at ble slukt.

Når skolebiblioteket var "ferdig fortært", gikk jeg løs på mammas bokhylle. Hun hadde tydeligvis vært med i bokklubb, for alle bøkene så like ut utenpå. Men ikke inni. Inni utfoldet de merkeligste verdener seg, og jeg ble kjent med både Jens Bjørneboe og Trygve Guldbrandsen.

Skrive var jeg også glad i. Jeg hadde brevvenner og skrev dagbok. Fra første skoledag var norsk, og siden engelsk, yndlingsfagene. Og hva råder man et slikt barn til å bli når man blir stor? En unge med slik utpreget kjærlighet for bøker? LÆRER selvfølgelig. Og i tenårene var jeg nok litt for umoden og uselvstendig til selv å forstå at det fantes andre alternativer verdt å kikke på.

Vel, lærer ble jeg ikke for å gjøre en lang historie kort. Kokkeskole, lærlingplass og fagbrev ble en relativt "snar" vei til inntekt, da jeg ikke ville ta opp mer studielån. Lesingen lå brakk, og den eneste skrivingen jeg gjorde var dagbok.

Etter hvert som årene gikk dukket mine gamle venner, bøkene, opp igjen. Blogg og diktskriving trigget skrivelysten. Så gjenoppdaget jeg gleden ved det skrevne ord, som er lidenskap for meg. Jeg hadde på en måte alltid vært misunnelig på alle andre som hadde noe de brant for. Sånn skikkelig. Enten det var hest eller politikk eller ekstremsport eller reise. De som hadde mening i livet sitt. Jeg drev på en måte bare rundt fra dag til dag, fra lønnsslipp til lønnsslipp og var middels interessert i alt.

En dag, etter at jeg hadde gitt ut noen lyrikkbøker på små forlag, kom jeg på at jeg ville prøve å skrive noe større. Kanskje kunne jeg bruke mine erfaringer til å skrive en roman? Jeg luftet ideen min for en bekjent som hadde en viss erfaring med dette, og svaret hennes glemmer jeg aldri: Nei, bli ved din lest! Du som skriver så fine dikt, du må ikke rote nå når du har funnet din formel. Der og da bestemte jeg meg. Om det kanskje ikke var så lett å bli publisert, så skulle jeg ihvertfall klare å fullføre et førsteutkast til romanmanus. Rart hvor motiverende det kan være å bli motsagt.

Så det er det jeg skal bli når jeg blir stor, og jeg måtte passere tredve for å finne det ut: forfatter. Nå vet jeg selvfølgelig at ytterst få kan leve kun av romanskriving, og helt ærlig går det helt fint om jeg må være kjøkkenskriver, renholder, resepsjonist, budeie eller billettør i tillegg. Så lenge jeg får fortsette å skrive historier. For det er meningen med livet.