Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

torsdag 3. januar 2013

Med Moses på Mount Sinai

(Dette reisebrevet sto på trykk i Driva 31.12.2012)




I høst fikk jeg oppfylt en drøm jeg har hatt i mange år: Å få sett soloppgangen fra Sinai-fjellet.

Det begynner å bli en stund siden nå, at gamle Moses bukserte seg ned fra Sinai-fjellet med de ti bud hogget ut på steintavler. Så jeg tenkte at det var på høy tid at jeg tok meg en tur for å se hva jeg kunne få ut av en slik tindebestigning.
            Dette var noe jeg hadde ønsket meg i mange år, men siden Sinaihalvøya er geografisk ganske langt unna der jeg vanligvis ferdes i Egypt, har det blitt utsatt og utsatt. Men i sommer da jeg fikk noe bokpenger fra forlaget, var jeg ikke i tvil om at jeg skulle unne meg dette: En uke i Sharm-el-Sheikh, med det eneste store målet å komme til topps på Mount Sinai.

            Badebyen Sharm-el-Sheikh er ikke hva jeg forbinder med ”Egypt”. Jeg som har vært vant til å høre eselskryt, haner, bønnerop og slikt inn gjennom soveromsvinduet, fikk noe ganske annerledes denne gangen, nemlig discomusikk og hyl og rop fra bassengkanten. Vi bodde på resort-hotell med barer, restauranter og sandstrand, deilig på mange måter. Samtidig følte jeg vi like gjerne kunne vært på Lanzarote, det hele virket veldig lite ”egyptisk”.
            Denne følelsen gikk over da jeg og kavaleren ble hentet til utflukten onsdag kveld. Det fins flere muligheter for tur opp på fjellet, og vi hadde valgt å gå opp på natta for å se soloppgangen fra toppen.
           
            Vi var nok et snålt syn der vi sto utenfor hotellet og ventet på bussen. Mellom bikini- og sommerkjolekledde i tjuefem plussgrader sto vi der, i skjerf og fleecejakker og med sekk på ryggen. Dette er vel også første gang vi har pakket ullundertøy til ”sydenturen”. Men allerede da vi kom av bussen i den lille byen St. Katherine noen timer noen timers kjøring unna, var vi glade for forberedelsene vi hadde gjort. Her var det nemlig betraktelig kaldere.

            Beduinen som skulle være vår fører opp på fjellet kalte seg ”Jimmy”. Noe sier meg at han egentlig het noe helt annet. ”Jimmy” høres ikke spesielt beduinaktig ut. Turen startet fra St. Katherine-klosteret, i stummende mørke. Vi var glade vi hadde med oss hodelykter fra Norge, ellers hadde vi ikke sett stort.
            Men over oss hadde vi en fantastisk stjernehimmel, den blir så overveldende vakker når man kommer ut i ødemarka, langt fra folk og hus.
            Vi visste på forhånd at det var om lag sju kilometer å gå, og jeg med min logikk tenkte at siden det gikk an å betale for å ri kamel opp, var det sikkert ikke så bratt. Nei, nettopp. Jeg undervurderte nok kamelene der. Vi skulle opp i overkant av 700 høydemeter, det burde jeg kanskje ha tatt inn over meg på forhånd. Eller kanskje var det like greit at jeg ikke hadde gjort det.

            Vi begynte oppstigningen. Til sammen mange hundre ”pilegrimer” oppdelt i grupper. Vår gruppe hadde kallenavn ”Shams”, ”sol” på arabisk, veldig passende syntes vi.
            Etter ganske få meter kom de første tilbudene om kamelskyss. ”Det er langt igjen til toppen”, sa de. ”Du trenger kreftene dine til de 700 trappetrinnene mot slutten!” Pøh, tenkte jeg. Har da vært på fjelltur før.

            Det skal innrømmes at tilbudene om kamel ble stadig mer fristende oppover, og noen av kamelgutta var mer utholdende på salgsfronten enn andre. Jeg hadde funnet ut at det var ganske effektfullt å svare dem på arabisk. Til slutt svarte jeg en av dem som var spesielt sta: La shukran, mish aiza gamal, walla husaan, walla homaar, walla kalp walla utta. (Nei takk, jeg vil verken ha kamel eller hest, eller esel, eller hund eller katt.) Da lo han godt og svarte: Mumkin aiza firaakh?(Kanskje du vil ha en kylling?)

            Til slutt nådde vi Elijah’s basin, platået nedenfor selve fjelltoppen. Her var det slutt på kameler, for nå var det trapper resten av veien. I følge bibelhistorien var det her de andre ventet på Moses mens han gikk opp på toppen alene. Det var også her profeten Elias ble hentet opp i gullvogna. Men ingen gullvogn viste seg for oss. Vi skulle følge fotsporene til Moses helt til topps.

            Jeg har en mistanke om at det tallet 700 trinn er noe nedregulert. Jeg syns nemlig vi telte til 100 veldig mange ganger på slutten der. Da vi bare hadde ett hundre trinn igjen, kom vi til en varmestue full av utslitte russere hvor man kunne kjøpe varm drikke eller leie et pledd å få seg en hvil under. Det var en dyr tekopp jeg fikk, syntes jeg, men Jimmy ba meg tenke på eselet som hadde båret tevannet mitt til toppen. Godt poeng.

            Det var en isnende kald vind på toppen av Sinaifjellet, minusgradene var ikke langt unna. Rundt det lille kapellet sto folk tett i tett som måker på et fuglefjell. Horisonten var rød. Jeg så meg omkring på alle som hadde klatret opp på fjellet i løpet av natta, folk i alle aldre og av mange nasjonaliteter, blant annet en gruppe nonner fra Venezuela. Alle hadde sikkert forskjellig grunn for å legge ut på denne turen. Alle hadde fått oppfylt drømmen sin, også jeg.
            Akkurat da sola viste seg som e glødende skalk, begynte nonnene å synge en salme. Vi forsto ikke språket, men den høytidelige stemningen behøvde ikke noen oversettelse. Det var mange blanke øyne på toppen av Mount Sinai den morgenen.

            På vei ned igjen tok vi oss god tid, nå var det lyst, og vi kunne se hvor høyt oppe vi var på ett av de høyeste fjellene i Egypt. Jeg og kavaleren fant turmat i sekken, blant annet hadde vi med en pose med sjokoladekjeks. Da vi hadde funnet fram den møtte vi en ung beduingutt på sikkert omkring ti år, som spurte om han fikk smake en kjeks. Jeg og kavaleren tok ut to kjeks, ett til oss hver, og gav ham resten av posen. Gutten ble helt himmelfallen, han smilte som om sola sto opp en gang ekstra over Sinai den morgenen.
            Han ble stående igjen i stien og vinke etter oss to, som gikk videre ned mot dalen, mot ”den brennende busk”, frokost, og følelsen av å ha begynt på et nytt kapittel i livet.

4 kommentarer:

  1. Vakker historie, jeg nøt å "bli med", kan skjønne dette har vært en stor opplevelse. Ønsker deg et fantastisk godt nytt år!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk og det samme til deg!

      Slett
  2. For en opplevelse det må ha vært!
    Du, jeg har et spørsmål til deg: hadde det vært en mulighet å få kjøpt en signert utgave av Porselenspiken av deg? Kanskje det er barnslig, men det hadde vært så moro å ha!! Venter spent på svar :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Guri!
      Dette skal vi få til på den ene eller den andre måten :) Send meg en epost på gunnmnisja@gmail.com

      Slett