Den siste sjansen hun tok

Trude er endelig på vei hjem fra jobb, hun trodde aldri de siste kundene skulle komme seg ut døra. Det virker som om folk ikke tenker på at butikkansatte også har ting de skal rekke, at de har familier som venter. Trude har også noen som venter hjemme. Guro er visst tidlig hjemme fra skolen, og har allerede ringt mamman sin flere ganger. Det at datteren virker så avhengig av henne, bekymrer Trude. Jenta er tross alt tolv år. På samme tid er det forståelig - det har alltid bare vært de to.
Der ringer telefonen sannelig igjen, Trude svarer idet hun setter seg inn i den vesle, røde opelen sin. "Ja vennen. Jeg kommer nå, ses om tjue minutter." Hun sukker idet hun legger telefonen i passasjersetet. Noe positivt er det likevel ved at hun er sent ferdig - rushtrafikken må da ha gitt seg nå.
Ganske raskt når Trude igjen en veteranbil i sneglefart. Herregud. Hun kjenner det koke i hodet, har ikke før problemet med vinterføre, dårlig brøyting og salting forsvunnet, så dukker disse skilpaddene her opp langs veien. Hun suser forbi idet veien retter seg ut og klarer ikke la være å bærte litt på den gamle mannen bak rattet som stirrer stivt på veien.
Men straks en hindring er forsert, dukker det opp en ny. En diger buss, tung i hekken og så treg at den knapt nok kan være motorisert ligger og demmer opp for trafikken. Her er det både sving og bakke, Trude blir liggende bak. Men herlighet! Dette går da ikke raskere enn en middels traktor, der dukker sannelig veteranbilen opp i speilet til Trude allerede. Så ergelig. Trude ser ikke noen i mot, strekningen er riktignok kort, men så seint som bussen kjører går det sikkert bra. Hun legger seg ut og klemmer inn gassen.
Der kommer det likevel en bil ja, det var som pokker. Trude tramper pedalen til bunns. Men hun vil ikke rekke det ser hun, hun står på bremsen i stedet for å få kommet seg inn bak bussen. Det skriker også i andre bremser, Trude ser munnen på den unge jenta i den møtende bilen som et rundt hull i et ansikt innrammet av flammerødt hår. Noe knuses.
Den rødhårede skriker, hysterisk og uavbrutt, men det finnes ikke lenger noe i Trude som kan registrere lyden. Heller ikke sirenene fra ambulanse og politibil hører hun. Folkene som kommer til stedet oppfatter raskt hvordan dette er gått. De konsentrerer seg om den rødhårede. For å få Trudes istykkerslåtte kropp ut av det som en gang var bilen hennes vil de trenge spesialverktøy.
Underlig stille blir det på stedet etter at skrikene forstummer. Den eneste lyden er den halvkvalte ringelyden fra en telefon et sted inne i vraket. I displayet blinker navnet "Guro".



Historien er fiktiv. Likevel anser jeg det som et under at det ikke skjer oftere. Her jeg bor kjører jeg daglig på fylkesvei 287 (Åmot - Simostranda - Sigdal - Eggedal) og flere ganger i uken ser jeg livsfarlige forbikjøringer. Det virker som om folk gir seg fullstendig blanke om det er sving, bakketopp eller bru. I dag hørte jeg til og med om forbikjøring av bil som hadde stoppet foran et fotgjengerfelt for å slippe over et barn.
Min mor pleier å si at det er bedre å komme sent fram enn ikke å komme fram i det hele tatt. Hva tenker folk når de kjører slik? Tenker de at "det går sikkert bra"?  "Det hender ikke meg"? "Jeg tar sjansen"?
Jeg trygler dere om å tenke før dere legger dere ut. Kjør pent. Vær tålmodig. En sjanse kan så fort bli den siste dere tar.


KJØR PENT - REDD LIV.