Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

fredag 16. november 2012

Hvor ble det av dere, alle sammen?



Hvor er det blitt av de gamle damene? De som gikk med forklekjoler og brune strømpebukser? Hvor er det blitt av damesyklene med kurv foran som de trillet ved siden av seg på vei hjem fra butikken? Jeg pleide å se dem over alt. De som så på "Trim for eldre" på TV og hadde kvinneforening og arrangerte basar med åresalg og bakte skuffekaker, og løste kryssord og stoppet sokker, men ikke mens de hørte andakten på radio, da holdt de øynene lukket. Og mennene deres? De som brukte tweedjakker og hatt og satt foran på bussen og luktet rart av pipetobakk.

Hvor er det blitt av de tøffe guttene? De jeg kan huske fra tidlig i åttiåra, som var lange og tynne med masse hår, enten hadde de hockeysveis og boblejakker, eller de hadde skinnjakker og langt rockehår. Skumle var de, kanskje farlige, og smugrøykte gjorde de alle sammen, og kjørte moped, eller drakk øl på en parkeringsplass ut av en plastpose, og så lo de for høyt eller så var de alt for tause. Tøffe var de i alle fall, nesten uovervinnelige, men hvor er de nå? Kanskje har de forkledt seg som elektrikere, familiefedre, advokater, kanskje de kjører stasjonsvogn, så ingen skal vite hvem de egentlig er.

Hvor er det blitt av de søte jentene? De som tygde tyggis enda det ikke var lov, de som hadde rødstripete gensere og kjempedyre dongeribukser som var kjøpt på Watten (æresord). Hvor er det blitt av de som hoppet paradis og strikk og telte taktfast enn-to-trre, enn-to-trre, i alle friminutt, unntatt når de spilte slåball. Hvor er det blitt av lyden av en tennisball som treffer et skikkelig hjemmelaga balltre laga i sløyden med hjelp fra raktor Frans?

Hvor er det blitt av den lille broren min, jeg mener ikke han voksne mannen som akkurat har bytta jobb og kjøpt seg bil og fått seg samboer og pussa opp hus, men han der lille? Han med mykt, lyst krøllehår (i motsetning til mitt som var stritt og brunt), han med den gule pysjen? Pysjen var utvaska og supermyk - det er jo da de er best, og Donald - motivet nesten borte. Og broren sa "dandan" både for banan og veranda, men gikk greit å tolke ut ifra sammenheng, og var liten nok til at jeg kunne skremme ham opp i et hjørne når vi sprang om kapp, eller "om kamp" som vi sa. Jeg vet jo godt hvor han bor, men han lille gutten, han ser jeg aldri igjen.

Og hva er det som har skjedd med meg, når jeg sitter her og oppdager at jeg har blitt verdens største nostalgiker?

Hvor har det blitt av de seriøse mennene på tv som røyka i studio og debatterte og hadde peiling på viktige ting som var så kjedelige å høre på at tida fram til Barne-tv ble endeløs? Det får meg til å tenke på, hvor svarte ble det av Labbetuss og Vibeke Sæther? Hvor ble det av Vidar Theisen som var den beste meteorologen? Og hvor ble det av Gunvor Hals? ... Nei Gunvor Hals er visst tilbake, takk og lov. Og hun ser akkurat like ung og flott ut som i 1985, så da er det visst ikke sånn at alle ting forsvinner likevel. Det er fint å tenke på. Kanskje får nostalgikeren sove godt i kveld, tross alt. God helg!

mandag 12. november 2012

Bordet er dekket



Det er hvitt om morgenene, fyr i jøtulen og snøfiller i lufta. Men snøen er ikke det mest underholdende som flyr forbi vinduene hos meg.

Vi satte opp fuglebrett i fjor, og når jeg får sansen for noe, har det en tendens til å balle på seg. Så da vi solgte diverse fuglematere på jobben min i sommer, var jeg glad for personalrabatten. Jeg måtte jo ha en av hver, og nå er det fuglefest hver dag utenfor hos meg.

Jeg har ett fuglebrett utenfor kjøkkenvinduet, og ett på en påle utenfor stuevinduet. Jeg har en kurv hengende på en krok under låvebrua, og til og med en gjennomsiktig plastkule med sugekopp på som festes rett på glassruta - "Nærmere natturn kjæm du itte", liksom.


Jeg kan huske at i bygda mi da jeg var lita var det ei gammel dame som bodde i et hus ved skogkanten. Det var ikke med måte med dyreliv hun klarte å tiltrekke seg. Hun matet store og små fugler, ekorn, mus og rådyr. Kanskje er det henne jeg er litt inspirert av når jeg kaster ut brødskalker og nøtter. Det er jo ikke kråka sin feil at den er stor og svart og ikke så søt som blåmeisen, ikke sant?

Kattene mine stiller seg veldig positivt til at jeg mater fugler. Utenfor soveromsvinduet mitt henger ei fylt kokosnøtt, og på kalde dager kan kattene sitte der hele dagen og studere menyen, mens de holder potene tørre og varme. Det er nesten så jeg kan høre dem si: "Mjau! Bordet er dekket!"

Det er tydeligvis fler som har lagt merke til at jeg liker å ta vare på småfuglene om vinteren. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg sto opp en morgen og fant to helt ukjente fuggelhus plutselig, pent stilt opp på låvebrua. Jeg har enda ikke fått noen bekreftelse på hvem som står bak, men jeg antar at dette må være noe vaktmestrene på Blaafarveværket har gravd opp i en eller annen skrothaug. Nå er de iallefall i bruk!

Så har man et godt serveringstilbud, strømmer tydeligvis kundene til, ja det kan til og med føre til boligutbygging. Så nå er vi klare for en lang, kald og koselig vinter her i Karolinestua. Både de med votter, og de med vinger.

mandag 5. november 2012

Har du ikke noe å ha på deg?

Det er det klassiske utbruddet. Det kommer en spesiell anledning. Men vi har ikke noe å ha på oss! Og de fleste av oss kan ikke ty til Askepott sine tryllenøtter - det bærer av sted til senteret hvor klesbutikkene blir trålet. Og jeg har ihvertfall handlet mye hos rimelige kjedebutikker! Sånn er det - de er kjekke å ha, har et stort utvalg for en overkommelig pris.

Etter å ha satt meg inn i HM - skandalen er jeg ikke så sikker. Hva skal det koste andre at vi skal handle så billig? Kan vi stå for at noen skal jobbe dobbel arbeidsuke for ei lønn ingen kan leve på? For at folk svimer av på jobb?

For noen uker siden fikk jeg noen nye arbeidsoppgaver (det kommer nok en blogg om det også). Den nye jobben foregikk utendørs i all slags vær, og dermed måtte jeg fornye garderoben min. Det ble både vinterjakke, turbukse, sko, ny lue og votter. For meg føltes det herlig å ha råd til det. Og jeg skal love deg at selv om det meste er kjøpt på kappahl og på økonomisko, kommer det til å bli brukt til det er utslitt.

Samboeren min nekter å se "luksusfellen" på tv. Forståelig nok, det er ofte pinlig. Men jeg må innrømme at jeg blir fascinert av samlemanien mange har. Når gjesterommet er blitt klesskap og er fullt av klær man ikke har brukt, ikke har prøvd, ikke kan huske å ha kjøpt, ja, til og med ikke liker!
Mora mi hadde ett "fashion-råd" til meg da jeg vokste opp, og jeg har en mistanke om at hun hadde lært det av mora si igjen: Det viktigste er at klærne er hele og rene. Skal ikke si at jeg var helt fornøyd med det i BALL-genserens storhetstid, men jeg hadde nok ikke vondt av det heller.

Ikke et vondt ord om å ha stor interesse for mote og klær. Men ville det ikke være mer givende å ha noen få, spesielle plagg man blir glad i, som man har brukt tid på å velge ut, kanskje til og med vært nødt til å spare for å få råd til? Hva er gleden i å kjøpe sin 99-kronerskjole nummer femti?

Jeg leser for tiden ei fin bok. Den heter "Livet i skogene" av en mann som het Thoreau. Boka er skrevet i 1841, og jeg tenkte nok at dette blir trege saker. Så viser det seg at folk har i grunn ikke forandret seg så mye siden den tida, og at jeg nikker gjenkjennende til mye. Han skal få komme til orde og avslutte bloggen min i dag, her er noe av det han skriver om klær og folk:

"Hva klær angår, er det vel oftest slik at vi lar oss lede av lysten på noe nytt og hensynet til folks meninger, enn av reelle nyttehensyn. Den som har et arbeid å utføre, bør huske på at formålet med klær er å holde kroppsvarmen, dernest i vært samfunn å dekke sin nakenhet. Da vil man også innse hvor mye nødvendig og viktig man kan utføre uten å fornye sin garderobe. (...) Ikke noe menneske har noen sinne stått lavere i min aktelse fordi han hadde en lapp på tøyet sitt. Jeg er overbevist om at folk er langt mer opptatt av å kunne kle seg moderne, enn de er opptatt av å ha en renhårig samvittighet."

Kloke ord som kommenterer nyhetsbildet vårt helt fint, ikke sant? Like aktuelt i 1841 altså. Jeg skal ihvertfall tenke meg litt ekstra om før jeg drar på shopping neste gang.