Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

onsdag 15. oktober 2014

Bærbar telefon







Da jeg fikk min første mobiltelefon var jeg atten år. Det var sommeren etter at jeg hadde gått på folkehøyskole, jeg hadde massevis av brevvenner, et par av dem brukte jeg telefax (!) for å kommunisere med. Det fantastiske i det..! Å kunne sende et ark inn i en maskin og så dukket skrifta opp på Skjervøy i Nord-Norge med det samme. Men nå snakker jeg meg bort. Det var altså telefonen. En Philips diga. Bestevenninna Solveig og jeg hadde hver vår. Den hadde et deksel over tastene som kunne trekkes ned, og en antenne som kunne trekkes ut. Dekning var langt i fra noen selvfølge.

Det var ikke med måte med muligheter denne telefonen ga! Og alle ble undersøkt like nøye, kunne sitte aldri så lenge å fikle med denne dingsen. Det var for eksempel mange forskjellige ringelyder å velge imellom, minst fem seks ulike. Og nesten like mange meldingslyder.

Ja tenk på det, det var mulig å sende tekstmeldinger! De kunne ikke ha mer enn 160 tegn. Så man måtte begrense seg altså. Problemet var helst at det ikke var så mange å sende meldinger til. Ikke så mange av mine venner hadde mobil. Og Solveig som var den jeg hadde mest å si til, hun satt jo i sofaen ved siden av meg. Velvel, kunne jo sende en melding til henne likevel da, bare for å prøve.

Så var det telefonlista. Tenk så praktisk at man kunne lagre nummerne på den lista på telefonen, og der lå de, alfabetisk. Utrolig lettvint! Det å legge inn den lista var en artig oppgave som det ble lagt mye omhu i. Det jeg ikke visste var at jeg med den jobben rett og slett fjernet min evne til å huske åtte siffer etter hverandre, jeg er blitt helt avhengig av den lagrefunksjonen, og i dag er vel det eneste telefonnummeret jeg kan, mitt eget.

Når den første telefonen ble moden for utbytting, fikk vi telefoner med spill på. Det var utrolig hvor gode vi ble i disse spillene, og etter hvert fulgte mulighet for å sende ikoner, små logoer, og bilder, etter hvert også i farger! Det fantes hele sider i aviser og blader med diverse bilder med søte bamser osv som kunne bestilles og sendes til en venn. Eller uvenn, hvis det var ønskelig.

Jeg forsøker å huske når det snudde, snudde gjorde det i alle fall. Hele utviklingen, og også gleden jeg hadde av mobilen. Telefonen har nå blitt en liten data, med både epost og facebook for den som ønsker det. Man kan til og med se film, og det finnes apper for alt. Fotokamera er en selvfølge, og billedkvaliteten er utrolig. Og svært sjelden hender det at man kommer over et menneske som IKKE har mobil! Jeg kjenner et par stykker, de lever uten facebook og har ikke mobil heller, epost har de bare på jobben. Tenk, man må bare forsøke å ringe dem på fasttelefonen hjemme, og så får man se om de er hjemme eller ikke.

Sannheten er... Jeg blir litt misunnelig på dem.
Kanskje det er de som virkelig har et liv, et ordentlig liv, bortenfor den digitale verden? Det høres deilig ut.

Jeg har blitt helt elendig på mobil, ganske lei av hele dingsen, tenker ikke så mye på den i grunnen. Når jeg har den i nærheten føler jeg at jeg får konsentrasjonsproblemer, har heller mer lyst til å være hundre prosent til stede i boken jeg leser, filmen jeg ser, eller samtalen jeg har med en venninne på kafebesøk. Eller i manuset jeg skriver på, for den del.

Det som er enda merkeligere er at jeg har begynt å glemme den, tenker ikke på den så mye som før. Så den kan bli liggende igjen i hanskerommet på bilen, slik at jeg ikke oppdager at den mangler før jeg skal legge meg om kvelden. Eller på jobb, slik at renholderen er helt panisk når jeg dukker opp neste dag: "Den har ringt og ringt!!" Da var det selvsagt vekkeklokka på telefonen som hadde ringt hele morgenen lang.

Jeg er selvsagt fortsatt utrolig glad for å bli tenkt på og ringt til av gode venner. Men jeg savner av og til tiden da vi venninner lå på golvet i gangen og pratet inn i røret og tvinnet på ledningen. "Mamma sier jeg må legge på!!" Og da mentes det faktisk at vi skulle legge røret på telefonen. Sier ungdommen fortsatt "legge på" i dag når de skal avslutte en samtale?

Nei for meg har utviklingen gått langt nok, og jeg håper jeg ikke skal komme med på den nye trenden med "smart-klokke". Fri og bevare meg for å ha telefonen fastspent til kroppen!!


tirsdag 16. september 2014

De herlige høstmøtene!

"Juritzen-familien" på tur!


I høst har jeg vært så heldig å få være med på fire såkalte høstmøter sammen med forlaget og flere forfattere. Hva er så et høstmøte? Jo det er forlaget som presenterer høstens nye bøker for bokhandlere. I år var det arrangement i Oslo, Bergen, Kristiansand og Trondheim. Vi har fått hilse på mange nye og mange kjente fjes, og jeg føler meg så heldig som har fått lov til å presentere "Olivensteinen" og lese fra den for så mange.


Jeg og Arve Juritzen i samtale om "Olivensteinen"
Litt nervøst er det. Og ikke så lett å uttale seg veldig kort og helt konkret, noen få minutter om en tekst på nærmere 350 sider som har fylt et helt år av tiden min og som jeg har pusset på, setning for setning. Det er lett å bli stum når en får spørsmålet slik plutselig slengt til seg: Hva handler denne boka om da?

For "Olivensteinen" er en familiesaga fra Egypt som kan ses fra så mange sider, men først og fremst handler den om Hoda, som opplever en helt annen type kjærlighet enn forventet, på samme tid som foreldrene vil finne et godt gifte til henne.

Hvilken betydning har egentlig tittelen "Olivensteinen", var et annet spørsmål jeg fikk.

Tittelen har dobbelt betydning. Den viser for det første til "legenden" om hvordan Hodas foreldre fikk hverandre. De er nemlig et slikt "usannsynlig" par som måtte kjempe for å få hverandre. Hun, Fatime, var nemlig beduin, og Hodas far fikk henne til å ta sløret av/vise ansiktet sitt ved å tilby henne olivener å spise. Men en olivenstein er jo også et frø som kan vokse til noe stort og overveldende, og det finnes mange slike "frø" i handlingen.

Det jeg liker aller best ved slike møter bortsett fra å treffe hygge bokhandlere, er å bli kjent med andre forfattere, og bøkene deres. Blir så nysgjerrig på det de kommer med! På bildet er jeg sammen med Cecilia Samartin, Gert Nygårdshaug, Caterina Cattaneo, Kristin Maridal og Jan-Erik Fjell. Flere av disses aktuelle bøker har jeg allerede lest, og dessuten fått ei Cecilia-bok signert til mamma, så da har hun også høstens leselykke i boks!

Jeg må bare fortsette å skrive slik at jeg får flere muligheter til å delta på høstmøter ;)


Rapport fra bloggeren Artemisia om høstmøtet i Trondheim kan du dessuten lese her!

søndag 24. august 2014

Sovehårssøndag

Går an å være trøtt når en ikke skal noe sted;)

Den følelsen: Å våkne klokka halv seks og føle skikkelig panikk fordi du er sikker på at du har forsovet deg ... Lettelsen når du oppdager at det så og si er natt fortsatt, og at lyden du hørte en stund i forveien ikke var vekkerklokka, men katten som kunne tenke seg litt ekstra tidlig frokost.

Jeg er inne i den travleste tiden dette året. Jeg føler vel egentlig alltid at det er noe som burde vært gjort, men nå er det faktisk det, det er full rulle og kjempespennende tider på jobben på Blaafarveværket, masse trivelige gjester som har lyst til å få med seg den flotte Theodor Kittelsen-utstillingen før vi plukker den ned om en måneds tid. Jeg føler meg priviligert som får ha en slik oppgave, å få videreformidlet hans bilder, noen stemningsfulle og andre fulle av satire, hundre år etter at han er død. Husker godt inntrykket hans eventyrillustrasjoner gjorde på meg da jeg var liten, og fint å oppdage at denne kunstneren er ennå mye mer enn som så!

I tillegg er det mindre enn en uke igjen til utgivelse av ny bok... På fredag hadde jeg den ære å snakke til høstens debutanter på Juritzen (minst like interessant for meg å høre hva de kommer med), og da ville tilfeldighetene det slik at de første eksemplarene av Olivensteinen også kom sendt til gjennomsyn. Så heldig, da fikk jeg et eksemplar med meg hjem!





Nå driver jeg og planlegger hva jeg skal si og lese på høstmøter for bokhandlere i Oslo, Kristiansand, Bergen og Trondheim. Det er hyggelig å møte andre bokfolk, men med mange i salen er det fort gjort å få litt sceneskrekk. Forberedelser hjelper! Enda hyggeligere er det å møte lesere, både ute i bokhandlene, bibliotekene og andre arrangementer. Det skal bli noen av dem også ut over høsten.
Oppi det hele skal jeg skrive oppfølger også, og det er deilig som forfatter å få følge livene til personene fra Olivensteinen videre, karakterer jeg er blitt så glad i og som jeg lever med dag og natt.

Men akkurat i dag har jeg gitt både dem og meg selv fri, og skal ingen ting mer enn å legge sammen klær, gå en liten tur ...

Og så kanskje skrive,
bare bitte, bitte litt .

torsdag 24. juli 2014

Kjell




Det er slitsomt å stå opp klokka 05 og mate småbarn, men sannelig er det givende også.

Nå er ikke mitt spedbarn helt som andre. Han bor i en bøtte i vedskjulet, og er av arten låvesvale. En nebbete liten fyr som skvaldrer glad når han hører meg åpne døra. Han har fått navnet "Kjell".

Kjell fikk en tøff start på sin jordiske tilværelse. Antakelig må han ha ramlet over kanten på reiret - og det var katten min som fant ham, synderen lå under syrinen og mjauet stolt over det jeg trodde var en død fugleunge.
Men nå har det seg slik at svaler, som en forsvarsmekanisme, har perfeksjonert det å spille død. Dermed hadde katten mistet interessen, og da jeg plukket ham opp, pep han ynkelig. En rask helsesjekk viste at både vinger og bein var like hele etter møtet med jegeren, han så bare lettere opptygd og pjuskete ut. Dermed klarte jeg naturligvis ikke å la være å gjøre et forsøk på å holde liv i pjusken, og lyktes i å få i ham litt vann med engangssprøyte, og noen smuler av kokt eggeplomme.

Jeg var nokså pessimistisk til å begynne med, de to første morgenene var jeg sikker på jeg ville finne ham død. Men nei, etter dagens første vanndråper i femtida, ble han riktig kvikk og munter.

Nå har jeg selvfølgelig satt meg nøye inn i dette med svaler, og lært at svalen er den eneste fuglen som tar tilbake unger som er blitt oppfostret av mennesker, og så er jeg i tillegg veldig glad for at svalene forer med hel mat, og ikke serverer oppgulp til ungene - ser for meg at det ville blitt en utfordring!

Nå har Kjell overlevd i snart en uke, skvaldrer og prater og spiser og drikker. Det blir spennende om han åpner øynene snart også. Hvis ikke katten får tak i ham, ser det ut til at alt skal gå bra. Jeg har allerede begynt å bekymre meg for flygetreningen, og for hvordan jeg skal lære Kjell veien til Afrika når høsten kommer.


tirsdag 22. juli 2014

Veien mot et forfatterskap



Litt om meg og veien min inn i forfatterskapet så langt:

Min første roman het "Naken i hijab" og kom ut i 2011.
Den bygger til dels på mine egne opplevelser og erfaringer fra Egypt. Det hele begynte i 2005 da jeg hadde et tre måneders opphold i Luxor-regionen i forbindelse med et prosjektert SPA-hotell. I løpet av denne tiden rakk jeg å bli godt kjent med en ung mann der, og reiste ned igjen noen måneder senere og giftet meg med ham. Fire år senere tok ekteskapet slutt, og jeg satt igjen med en mengde erfaringer og en stor kjærlighet til landet og kulturen.

Jeg har alltid vært et skrivende menneske, skrevet dagbøker, noveller, dikt, blogg, og har kasse på kasse med brev. Men å skrive roman er selvsagt noe ganske annet. Jeg var heldig, for Juritzen forlag ville gjerne se nærmere på manuset, og jeg fikk et møte med redaktør like før jul i 2009.
Ytterligere to år skulle gå før jeg sto med "Naken i hijab" i hånda, men for en følelse! Fantastisk å erfare dette, og å få reaksjoner på godt og vondt. Boken ble nominert til Bokhandlerprisen det året.

Når jeg bare forsto at jeg har utholdenheten til å skrive ferdig et romanmanus, var det ikke vanskelig å få nye ideer. Jeg har et dokument med de mest fristende ideene, og bok nummer to var "Porselenspiken" (2013) , som jeg står med på bildet. En bok om familie, og det å stole på sin egen drøm. Ideen fikk jeg blant annet etter å ha fulgt to gode venninner gjennom rehabilitering etter rusmisbruk. Jeg er opptatt av at alle fortjener en ny sjanse.

I går sendte jeg inn til forlaget siste del av min neste roman. Nå er det tilbake til Egypt. Faktisk er "Olivensteinen", som kommer i september, den første av tre bøker om Hoda, en ung egyptisk kvinne som er vokst opp i et vertshus ved Gizapyramidene.
I den første boken er familien opptatt med å finne en passende ekteskapskandidat til henne - men så opplever hun at det er en helt annen følelse som vokser fram. Det skal bli spennende hvordan den blir mottatt.

Det er en ting jeg er redd for, det er skrivesperre. Derfor slutter jeg ikke å skrive selv om manus er levert.

I dag drodler jeg på den neste egypt-romanen. Kanskje kommer den alt neste høst?


mandag 17. februar 2014

Barnslig belønningssystem




Fram til ganske nylig har jeg hatt jobber hvor det har vært enkelt å måle resultatet av innsatsen min. I de ulike kokke- og kafejobbene mine for eksempel, har det vært veldig lett å se det. På slutten av dagen telles kassa opp, og da ser man nøyaktig hvor effektiv man var nødt til å være denne dagen. Søplekassene fylles opp. Er man uheldig (eller heldig - det tyder jo på en innbringende dag) står man der også med oppvask til oppover ørene, da kan man regne med å fortsette å ha det travelt i enda en time etter stenging.

En annen nyttig målestokk er jo lønningskontoen. Der vises det jo ganske tydelig og klart - for den som jobber for timelønn i det minste - om man jobbet mye eller lite i måneden som gikk. Det samme gjelder timelister eller stemplingskort. Enda enklere å se resultat hadde det vært om jeg for eksempel hadde som jobb å bygge hus eller reparere biler.

Men i jobben jeg har nå - å skrive bøker - er det slett ikke slik. I et bokmanus som kanskje skal bli hundre tusen ord langt, og redigeres flere ganger, ser du ikke den store forskjellen etter en full dags arbeid. Det blir på en måte som om du har et puslespill på ti tusen biter, og i løpet av en hel arbeidsdag klarte du kanskje å finne en plass til åtte eller ni av dem.

Ordtelling er en målestokk å bruke, å se hvor mye manuset har vokst i volum i løpet av en dag. men hva med all planlegging, research, kvalitetssjekk og redigering? Selv om det ikke gjør manuset større, tar det mange, mange arbeidsuker for hvert manus.

Ikke er det så lett å vite når jeg er på jobb og når jeg har fri heller. Arbeidsdagen kan ofte begynne i seks- sjutida på morgenen, noen ganger er jeg så ivrig på å komme i gang at jeg ikke rekker å bytte fra morgenkåpe og sette på morgenkaffen før den første skriveøkta er unnagjort. Det er ikke akkurat slik at jeg trenger uniform, eller reise noe sted. Ikke å stemple meg inn heller (Selv om et eget stemplingsur ville være genialt. Det ville kanskje være en noe kostbar investering?).

Sjokolade som belønning tror jeg vi - av åpenbare årsaker - slår fra oss. En slik belønning blir fort til straff når klærne blir for trange. Fort gjort - romanskriving er absolutt ikke et spesielt fysisk aktivt yrke!

Så kom jeg på oppmøtekortet vi fikk på søndagsskolen som små. En gang var det en himmel som skulle fylles med klistremerkestjerner. En annen gang hadde kortet bilde av Noahs Ark, som skulle fylles med dyr. Husker at det var veldig motiverende å møte opp, så man ikke gikk glipp av et dyr i arken. Ville jo være fiasko for Gamle Noah, dersom han ikke fikk med seg gorillaen på arken!

Nå har jeg hengt opp en ny kalender på kjøkkenveggen, hvor jeg gir meg selv belønning hver dag jeg har nådd eller overskredet dagens skrivemål! Det er alltid mulig å skrive noen hundre ord til ... for å unngå å få en "tom" dag på kalenderen. Samboerens datter på åtte år synes jeg er passe barnslig som er midt i tredveåra og har Hello Kitty-klistremerker.

Ja visst er belønningssystemet mitt barnslig. Men det funker! Problemet nå er kanskje at det funker FOR godt, så jeg føler jeg burde ha egne klistremerkekalendre for husarbeid og trening også. Forhåpentligvis blir den beste belønningen den dagen manuset endelig er heeelt ferdig og kommer med hard perm på. Det er definitivt en følelse verd å vente på.

tirsdag 4. februar 2014

Samvittighet


Har du samvittighet til å sende henne fra deg?

Du er lege. "Sandra" er 16 år. Hun sitter i stolen hos deg og gråter. Hun har gruet seg sånn til å komme, har brukt uker på å samle mot, hun har jo vært så dum, og er redd du vil si det samme. "Sandra" burde sagt nei, hun burde sagt til kjæresten at så lenge han ikke hadde kondom, så ville hun ikke, men nå er det uansett for seint, og hun har ikke ønsket seg et barn, har ingen mulighet for å passe på en liten. Nå kommer hun hit, i siste liten.

"Sandras" tabbe, hennes kropp og hennes framtid. I Norge sikrer loven at hun kan få muligheten til å rydde opp i dette, og til å lære å ta vare på seg selv først.

Det eneste du trenger å gjøre, er å gi henne det hun har rett på. Den informasjonen hun har behov på, og en henvisning til sykehuset. Det er ikke du som bestemmer om hun kan få ta abort eller ikke, den retten har hun allerede, den er fastsatt ved lov. Men du har reservert deg ... mot hva? Vil hun ha mot til å gå inn på enda et kontor, etter at du har sendt henne fra deg? Det er de svakeste som vil få det vanskeligere.

Du er lege. "Anniken" er 27 år. Hun sitter framoverlent i stolen og forsøker å fange blikket ditt når hun forklarer hva hun er kommet for og hvorfor hun har tatt dette valget. Hun har vært så i tvil, men hun greier ikke alternativet. Du kjenner hvordan øyenbrynene dine går oppover når hun sier hun har tatt p-pillene som hun skal og at dette skjedde likevel. Samboeren hennes er alkoholiker, hun skjønner det nå, han er ikke noe farsemne, og dette var det som fikk henne til å få øynene opp.

"Anniken" prøver å smile, du prøver å smile tilbake, du må si det nå. Du har reservert deg. Hun får prøve på nytt, hos en annen. For du respekterer hverken hennes rett, eller hennes valg. Det har du ikke samvittighet til.

På skolen lærte jeg om den forferdelige mørke tida - før i tida, da unge jenter gikk til kloke koner for å få hjelp, ble stukket opp med strikkepinner, hoppet fra låvetaket, drakk ikke spesielt helsebringende avkok, alle disse tingene for å forsøke å abortere. De snørte seg inn, fødte i skogen, la ut ungene i snøen for å dø. Men - det var jo i gamle dager det, grøsser vi. Ja, hvorfor er det ikke slik lenger?
Fordi vi har en lov som sikrer kvinnens rett til å avbryte svangerskapet på en trygg måte, utført av medisinsk personell, under hygieniske forhold.
Vil vi tilbake til middelaldertilstander?
Ut over det tror jeg sjelekvalen og fortvilelsen fortsatt er stor hos de fleste som står over for dette valget. De trenger ikke fastlegens fordømmelse på toppen av dette.

Du er lege. "Bente" er 38 år. Hun skjelver på hendene og er blek, du spør om hun vil ha et glass vann. Det er stort sett det du kan tilby. "Bente" ble utsatt for en voldtekt på vei hjem fra kveldsskift på jobben på sykehjemmet. Hjemme har hun mann og fire barn. Hun var godt i gang med terapi og var alt tilbake på jobb da det ble klart at blødningene uken etter overgrepet ikke kunne ha vært menstruasjon likevel - overgrepet har fått flere følger enn bare på psyken.
Det er trist, tenker du, men hva kan du gjøre med det? Du har jo reservert deg. Hun får finne en annen.

Denne skribenten har aldri tatt abort, har aldri vært nødt til å ta stilling til det. Det er vanskelig å se for meg at jeg skulle klare å gjøre det. Likevel kunne det ikke falt meg inn å dømme kvinner som velger abort innenfor lovens rammer. Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å gjøre situasjonen vanskeligere for dem. Jeg er nemlig ikke i deres sko.

Det er ikke fastlegen heller.

tirsdag 21. januar 2014

Det store "vi"

Fryd og gammen og kjøpefest, livet er jammen herlig, dersom du er en av oss, antar jeg. Tidligere på året i fjor, jeg tror det var i forbindelse med skatteoppgjøret, leste jeg følgende: "Vi nordmenn har ikke lenger bruk for den utdaterte ordningen med halv skatt i desember. Vi har råd til å kjøpe det vi måtte ønske av mat og gaver til jul. Men hvem er "vi"?
Det må oppleves ekstra tungt å slite med å kunne sette noe ekstra på bordet når media gir deg et bilde av at du er den eneste.

"Vi tilbringer stadig mer tid på hytta. Nordmenn flest investerer i hjem nummer to", leser jeg et annet sted. Jeg på min side kjenner mange som ikke eier ett hjem en gang - uten at det er noe galt med det, for all del. Men hvem uttaler artikkelforfatteren seg på vegne av, når han sier "vi"?

Harald Heide Steen hadde en gang en morsom sketsj hvor han snakket om "indeks-familia", som besto av mor, far og 1,7 born. En liten harselering om hvordan alle skal presses inn i samme form. Og av og til når man leser på nett eller i aviser, får man inntrykk av at alle nordmenn er oljemillionærer og halvkjendiser med hus, hytte, båt, motorsykkel, toppjobber og eksotiske ferier. Men "det store vi" består i virkeligheten av så mye mer, så mange fler, og jeg skulle ønske vi var flinkere til å få alle til å føle seg som det de er, viktige brikker i vårt store puslespill.

I samfunnet vårt hvor det ser ut til at alle lever livene sine på treningssenteret, finnes det mange med fysiske handikap som gjør at de har større bekymringer enn treningsverk. I samfunnet vårt hvor det ser ut som alle drikker cortado på kaffebar, finnes det mange med psykiske plager som gjør det vanskelig å møte andre mennesker. Her hvor det ser ut til at alle spiser på gourmetrestaurant, finnes det mennesker som ikke har råd til å spise middag hver dag. I vår digitale hverdag eksisterer mange hundre tusen som ikke bruker pc, som ikke kan, eller ikke ønsker, eller ikke har råd til det.

"Det store vi" betyr også de eldre som sitter alene, det betyr barn som blir mobbet, fremmedspråklige som ikke vet hvordan de skal dele alt de har å bidra med. "Det store vi" er oss alle. Også deg og meg.

Det er så lett for hver enkelt å fokusere  på hva vi ikke har, men som naboen eller søskenbarnet på Gjøvik har. Mitt ønske for 2014 er at vi skal bli flinkere til å se hva vi har, og som vi har muligheten til å dele. Enten det er penger, materielle ting, en tjeneste, litt av vår tid, eller så enkelt som et smil eller vennlig ord.

Å ha noe å gi, er en gave i seg selv.
Godt nytt år 2014.

Frokosthusa

Å tro at alle andre har det så bra er ikke noe nytt fenomen. Midt på nittitallet gikk jeg på folkehøgskole i Molde sammen med gode venner. En av jentene jeg ble kjent med der, heter Susanne. Vårt spesielle møtepunkt var at vi begge hadde hest valgfag, og vi hadde stalltjeneste sammen.

Det å være i stallen er jo utrolig koselig. Den varme lukta av hest, den trygge lyden av dyra som gomler høy og kraftfôr. Men det som var litegrann hardt for tenåringer på internat, var morgenstellet.

Morgenstellet innebar at vi måtte stå opp klokka kvart på hanegal og gå til stallen - en god kilometer oppoverbakke gjennom byggefeltene i Molde - og vi måtte stelle, fôre, lufte og møkke og så forsøke å komme oss ned igjen i tide til frokosten i skolens spisesal. Den frokosten rakk vi selvfølgelig ytterst sjelden, siden ingen av oss var så veldig enkle å få på beina om morgenen.

Det var tungt i snø og slaps og med skrikende mager å gå på islagte fortau oppover bakkene. Da drømte vi oss vekk ved å se inn i hagene foran eneboligene vi gikk forbi. Det lyste koselig fra kjøkkenvinduene, og vi laget oss en liten hobby av å fantasere om frokostene som ble servert bak de rutete kjøkkengardinene, inne i de trygge familielivene. Vi kalte det "Å se på frokosthusa".

Helt sikkert var det te, eller kaffe, eller enda bedre, kakao med krem. Noen steder duftet det ristet brød og omelett. Vi så for oss lun peisvarme og duk og servietter, og hyggelig prat rundt bordet. Slik hadde folk det helt sikkert, alle andre enn oss, som jo var pint til å traske der ute i kulda og til å komme for seint til frokosten i dag igjen.

Det er snart tjue år siden vi gikk på folkehøgskolen, men Frokosthusa er et artig minne for oss begge, og et uttrykk som har overlevd årenes gang. Fortsatt, spesielt når jeg er ute og kjører om kvelden eller tidlig om morgenen før det blir lyst, har jeg det med å kikke på husa som farer forbi, hvor det lyser i vinduene som bevis på at liv leves her. Forskjellige liv. Skolejenter på hybel, småbarnsfamilier, gamle ektepar, ungkarsbuler.

Kanskje har denne "hobbyen" fra folkehøyskolen vært med på å preget meg slik at jeg også legger vekt på det, å lage det koselig med lys og mat og fellesskap. Selv om det nok ikke var slik i Frokosthusa som vi fantaserte om! Ganske sikkert besto frokosten for mange, til og med i Molde, av en halv banan og litt kaffe fra i går oppvarmet i microen.

Av og til har jeg kanskje godt av å gå ut i snøen og kulda hjemme hos meg, og kikke inn gjennom mine egne vinduer, se duk og aviser, lys og rykende kaffekopp, innse at jeg er blant de heldige her i verden, jeg bor i et "Frokosthus"!

Bustebartepinn, Bustebartepinn

Det er januar og sola har snudd for et par uker siden. Men det er lite som minner om etterjulsvinteren i fjor, hvor jeg gikk daglige turer i strålende sol, på gnistrende skaresnø - og i 15 - 20 minusgrader. Det kan for så vidt ha sine fordeler. Merkes nok på både strømregninga og vedforbruket at det er en mild og våt vinter. Men huff så mørk denne tida blir uten snøen til å lysne den. Og like visst som man forbanner snøen når man måker i timesvis eller kjører seg fast med bilen, savner man den når den uteblir.

Åtteåringen i huset snakker enda om snømannen vi laget for tre år siden. Den var lang og tynn og fikk derfor navnet "Langemann". På hodet hadde han en snølykt til krone, hele kvelden måtte vi gå mange turer til kjøkkenvinduet for å se om det lyste i krona til langemann. Denne vinteren skulle vi lage en enda større flottere en, men så langt har vi ventet forgjeves på det hvite stoffet snømenn er laget av.

Kanskje må vi heller opp i skogen eller fjellet og lete etter en skikkelig yeti, en avskyelig snømann. Lett å si at yetien bare er et fabeldyr og et fantasifoster, men husk at til og med selveste Sir Edmund Hillary, som var den første til å bestige Mount Everest, hevder å ha sett en. Eller kan det ha vært hallusinasjoner? Han og hjelperen hans la ihvertfall igjen sjokolade på toppen som en offergave, så helt riktige kan de ikke ha vært. Man legger da ikke fra seg kvikklunsjen sin når man er på tur!

Vinterens første snømann hvert år i barndommen var alltid fulle av kvist og småstein. Vi skulle nemlig begynne å rulle snøen til baller med det samme den hadde lagt seg i tynne hvite dyner over bakken. Etter snømannbyggingen skulle det gås på ski - gjerne på plenen, rundt og rundt huset, og stor var foreldrenes fortvilelse når fjorårets påskeklister ble fullt av høstens døde gress.

Vinteren 96-97 gikk jeg på folkehøyskole i Molde, da hadde jeg hest valgfag. Da vi kjørte vogn eller slede om vinteren, pleide vi å synge den fine sangen om snømannen "Bustebartepinn". Rytmen passet akkurat til takten når nordlandshesten Silkesvarten skrittet gjennom snødekte gater og veier i Molde:

Kom skal du se på kjæresten min,
Bustebartepinn, Bustebartepinn
Jeg titter ut og han titter inn,
Bustebartepinn i snøen
Syns du`kke han er sveisen og pen,
Bustebartepinn, Bustebartepinn
I morra så ska jeg gifte meg me`n
Bustebartepinn i snøen
Uvisst å si hvor lenge jeg har`n
Bustebartepinn, Bustebartepinn
I morra så kommer sola og tar`n
Bustebartepinn i snøen.

Kanskje er det enda håp. Kanskje vinteren kommer sent men godt. I følge værmeldinga skal det være mildt og regn de neste dagene også, så vi får bare vente og se. En ting som er sikkert er at snøen stort sett er bedre når man drømmer om den, enn i virkeligheten!