Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

torsdag 19. juli 2012

Heltidsforfatteren





Målrettet taster hun seg videre mot fullførelsen av et nytt manus. Snart er hun vel heltidsforfatter!
Det er faktisk ikke så lenge mellom hver gang noen spør meg om jeg har tenkt å slutte med "den vanlige" jobben min snart for å bli forfatter på heltid. Noen har også sagt at det motsatte av en heltidsforfatter er en som skriver på fritiden. Mon det? Gjett hva - man skriver ikke "på fritiden", man har to jobber.

Jeg har nok ikke økonomi til å vurdere en tilværelse som heltidsforfatter enda. Selv om det høres ut som en luksus. Tenk å ha all tid disponibel kun til skriving og research. Da skulle det bli mange flotte romaner, da... Eller..? Selv om tanken er forlokkende tar jeg det ikke for gitt at det hadde fungert så godt.

Jeg er en person som blir mye mer effektiv når jeg har det travelt og har mye å gjøre. Da blir jeg tvunget til å planlegge dagen og til å jobbe skikkelig når jeg først har muligheten. I vinter hadde jeg lite jobb på Blaafarveværket, og skulle utnytte tida til skriving. Sannheten er at jeg fikk mye mindre gjort da enn i perioder hvor jeg jobber.

I tillegg har jeg en utrolig spennende og interessant jobb. Jeg har personalansvar og guider på spennende steder. Vi har selskaper og skolebesøk. Vi har kunst og natur. Og ikke minst: jeg har fantastiske kolleger som inspirerer meg. Faktisk er de to hovedpersonene i "Porselenspiken", Kristin og Marta, inspirert av to av kollegene mine. Jeg har deres tillatelse, selvsagt... ;)

For meg er det, ihvertfall i denne fasen av mitt forfatterskap, viktig at jeg får leve et tilnærmet normalt liv i tillegg til skrivingen. En forfatterkollega av meg spurte om det virkelig var slik at jeg kunne sette meg ned og bare bestemme meg for å jobbe med skrivingen. Hun måtte nemlig være i skrivemodus, være "tent", for å få det til. Jeg har tenkt litt over dette. Jeg har nemlig aldri noe problem med å være tent på å skrive, jeg er det egentlig hele tiden. Kanskje er det nettopp fordi jeg har vanlige arbeidsdager med mer trivielle oppgaver, og går og gleder meg til middagen er spist og oppvasken tatt - da har jeg gått og ladet opp skrivelysten hele dagen.

Kanskje blir jeg så priviligert en gang i framtida at jeg kan leve av bare å skrive. Men da er jeg sikker på at jeg kommer til å savne kollegene, og ofte lengte tilbake til tida på Blaafarveværket. Kanskje så mye at jeg må spørre pent om å få sommerjobb noen uker hvert år..!



Idyll på Blaafarveværket





søndag 15. juli 2012

Sveiva

Man glemmer aldri hvordan det er å sykle, sies det..!

Et øyeblikk der, kjentes det definitivt som jeg hadde glemt hvordan man sykler. Da jeg gikk på lærerhøyskolen for en konfirmantalder siden, ble sykkelen min stjålet. Jeg hadde ikke akkurat råd til ny sykkel, så i de påfølgende årene lånte jeg bare mammas sykkel en gang i blant, og så.., Så kjørte jeg opp, og resten var historie.

Det er selvfølgelig mulig at jeg er påvirket av kavalerens lidenskap for å følge med på Tour de France om dagen. Ihverfall fikk jeg tidligere i sommer en voldsom og ukontrollerbar trang til å sykle!

På jobben leier de ut sykler og jeg ba pent og fikk en god avtale. En meget god avtale, slik at jeg nå disponerer sykkel helt til slutten av september. Og hjelm. Christian på jobben pumpet opp hjula for meg og sjekket at sykkelhjelmen satt rett. Jeg døpte sykkelen "Sveiva". Så var det bare å trø i gang!

Men det føltes fantastisk skummelt å sykle! Christian nektet til og med å holde i bagasjebrettet, og ikke hadde jeg støttehjul heller, hvordan skulle dette gå?
Jeg måtte bare stupe i det og få opp farten, snart syklet jeg som aldri før, tråkket hele veien opp den tunge Haugfossbakken uten å gå av sykkelen. Nei dette var gøy!

En ting jeg tydeligvis hadde glemt var trafikken. Jeg er en snill syklist som vingler avgårde ute på den hvite stripa, må si det var litt nervepirrende å ha trafikken i retning Sigdal i ryggen. (Les: Store pick up-biler med høy fart som dytter sidespeilene borti styret mitt.) En annen ting jeg hadde glemt var hvor støl man blir i rompa og hvor vondt det gjør når man forsøker å sykle neste dag!

Men alt går over, og sykkelen er jo et fantastisk framkomstmiddel. Miljøvennlig og helsevennlig, og i stedet for på dyr bensin går den på kaloriene du allerede har spist. Så om det ikke blir Tour de France, så tror jeg ihvertfall det blir Tour de Modum for meg og Sveiva ganske mange ganger i sommer.

onsdag 11. juli 2012

Som hakka møkk..?

Godt nytt!

Vel, dårlig nytt for en del bokhandlere som forsøker å bestille inn "Naken i hijab" i pocketversjon akkurat nå, den er "Midlertidig utsolgt på lager". Det er ganske fantastisk!

"Det er pocketboka si det", var kommenter fra assisterende forlegger Anette. Dette skal feires med ei real arbeidsøkt på "Porselenspiken", sier jeg.

Heldigvis handles det raskt, og nå trykkes 3000 nye pocketbøker som ganske snart er klare til å reise ut i butikkene for å finne lesere.

"Naken" i pocket selger tydeligvis som hakka møkk. Og da lurer jeg på, hva er egentlig opprinnelsen til uttrykket "som hakka møkk"?


Naken i hijab i pocket kan bestilles HER.

mandag 2. juli 2012

Flaggermusens Dronning

Huset jeg bor i virker ikke så skrekkinngytende som det på bildet, men det forhindrer ikke at det skjer mystiske ting...

Da jeg og samboer flyttet hit til "Karolinestua" for omtrent et år siden, synes vi begge det var flott at det hang slike solide fuglekasser rundt omkring her. Helt til vi snakket med en dame i administrasjonen, som kunne fortelle at det faktisk var en flaggermuskasse.

For å være ærlig kan jeg synes det er både morsomt og spennende med flaggermus. De gjør nytte for seg også, spiser tusenvis av mygg hver natt. Og så står de så fint i stil med Ramses, den svarte katten min... Jeg føler at jeg nærmer meg tilværelsen som heks litt etter litt.

Her i huset er det riktignok stripepusen Selma som har utmerket seg som flaggermusfinner. Først fant hun en under senga mi, rett under der hodeputa mi er... Hun visste tydeligvis ikke helt hvordan man forholder seg til et slikt vesen, dyttet litt borti den, men den virket uskadd. Så jeg fikk løftet den opp (riktignok ved hjelp av en liten boks og en bit kartong) og da vi kom ut i frisk luft fløy den lykkelig avsted.

I dag skjedde det igjen. Denne gangen trodde jeg Selma hadde funnet en liten sjokoladekonfekt (type kremtopp) som hun drev og dytta på. Men da jeg skulle plukke den opp, så jeg at det var en bitte liten flaggermusbaby! Hjelp! Jeg bar den utendørs ved hjelp av litt tørkepapir, den så kvikk og nysgjerrig ut... Men hva skulle jeg gjøre med den, jeg visste jo ikke hvor bolet dens var... Og følte nok at foreldreansvaret for en rynkete flaggermusbaby på størrelse med et bringebærdrops var litt drøyt. For ikke å snakke om hva samboeren ville sagt dersom jeg prøvde! Så jeg la den pent under en syrinbusk og antar at naturen ville ordne opp.

Noen minutter senere fikk jeg selvsagt dårlig samvittighet og gikk ut for å forsøke å mate den med litt laks (typisk flaggermusmat) men da var den allerede vekk.

Jeg kan jo selvfølgelig velge å tolke det slik at flaggermusene kommer til meg med et budskap, og på en nettside fant jeg denne oppramsingen av "Flaggermusens visdom": flaggermus symboliserer åndelig fødsel og død, pollinering av nye ideer (nyttig!!), overganger, innvielse, det å kunne se tidligere liv, og forståelse av sorg. Fine ting alt sammen altså. Og jeg mener, når den til og med spiser mygg..!

Jeg snakket med venninne Inga (Dalsegg) i kveld, og hun avler jo som kjent opp rumpetroll som kan bli til drømmeprinser. Og hun med sine småfrosker og jeg med mine flaggermus, vi kan rett og slett ikke klage lenger på mangelen på magi og trolldom i våre liv!

søndag 1. juli 2012

Tekstutdrag: "Stygge tings musikk"

Følgende er et lite tekstutsnitt fra et lite sideprosjekt jeg holder på med innimellom, "Mørke tings musikk". Og hva begynner det med?


Det første var lukten.


Det begynte på badet. Opphopninger av skitne klær som ga fra seg innestengt soveromslukt der de lå på varmekablene. Marit sine først. Så reagerte Therese også på mangelen av regler fra foreldre i boligen vår, og begynte å kaste fra seg klærne på samme måte.

Therese var riktignok den av de to som først tenkte på å benytte vaskemaskina i kjelleren, og jeg kjente et visst håp da jeg la merke til at haugen foran dusjkabinettet hadde minket litt. Men ladningen med gymtøy og olabukser ble liggende våte i maskinen, og snart luktet det verre i vaskekjelleren enn på badet.

Det tok heller ikke lang tid før jeg sluttet å åpne kjøkkendøra.
Det hjalp lite at vi hadde hver vår hylle i kjøleskapet når det ikke var plass på den lille kjøkkenbenken til å tilberede mat. Der sloss brente kjeler om plassen med poser fulle av grønt, loddent brød. Noe ubestemmelig og hvitaktig hadde rent nedover en skapdør, der det hadde størknet.

En gang tok jeg mot til meg og tok fatt på en omfattende utgravning av kjøkkenbenken. Jentene hadde dratt hjem for helga, og jeg benyttet anledningen. Lag for lag sorterte jeg i kaoset, skilte søppel og oppvask fra hverandre, fikk brekninger idet jeg avdekket små lommer hvor oppbløtte hvitløkskrutonger fløt i sure melkeskvetter.

Jeg tenkte optimistisk at nå begynner vi på ny frisk. Men om jeg hadde visst hvor fornærmet Marit og Therese ville bli over at jeg ”rotet i deres saker”, ville jeg forstått at lukten ikke var sykdommen, men bare et symptom.