Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

onsdag 29. august 2012

Året som har gått

Bildet er tatt for ganske nøyaktig ett år siden. Jeg var akkurat ferdig på jobb da jeg fikk melding fra en av kollegene mine: "Tror du bør stikke innom bokhandelen så snart du kan"... I bakgrunnen ser du den flotte utstillingen på Åmot senter da "Naken i hijab" kom ut.

Nå er det lenge siden "Naken" var ny, mange hundre norske bøker har kommet ut etter min. Her om dagen gikk jeg i bokhandelen i Hokksund og fant boka mi i pockethylla. "2. opplag" sto det i den. Det minnet meg på hvilke forventninger jeg hadde til det å debutere som forfatter, og på hvordan det har gått.

Jeg var i grunnen veldig forsiktig med å ha forventninger i det hele tatt. Man vet at utvalget norske og utenlandske bøker som kommer i handelen er enormt, og at det er tøft å synes som debutant med et helt ukjent navn. Men jeg hadde et håp om å selge ut førsteopplaget på 2000 bøker.

I forhold til det vet jeg at det har gått eventyrlig bra. Hvis en regner hardback og pocket sammen - de har kommet i to opplag hver - er 14000 bøker trykt og ca 10000 solgt så langt.

Men like verdifullt og spennende er alt jeg har fått oppleve. Jeg har fått være med på turne med forlaget, besøkt skoler, leseklubber og bokhandeler, blitt nominert til bokhandlerprisen, og best av alt, fått møte mange lesere som har gitt meg positiv og nyttig tilbakemelding. Jeg husker den følelsen godt - når folk begynte å snakke til meg om Live, Kareem og Amira - den merkelige oppdagelsen av at det var andre enn meg selv som visste hva som skjedde i romanen, og hadde meninger om menneskene som befolket den.

Dette tror jeg aldri jeg blir vant til. Om jeg gir ut fem eller femti bøker i løpet av mitt liv, tror jeg det alltid vil oppleves merkelig og fantastisk, dette at andre har besøkt denne verdenen som jeg har laget ved hjelp av bokstaver og ord, i ei kladdebok med penn eller i et word-dokument på pc-en.

Og det har jeg lyst til å takke for. Takk til alle dere som har lest, til alle bokhandlere som har blitt glad i boka og gjort en kjempejobb for at den skal nå ut, til alt fra radioreportere til lokalaviser som har fortalt om meg. Ikke minst er jeg takknemlig overfor forlaget som har latt meg få oppleve dette året og som satser framover.

Tenk om jeg hadde visst konsekvensen den gangen for sju år siden da jeg dro til Egypt. Men den turen skal jeg takke meg selv for, for jeg visste at jeg måtte og skulle dit, selv om jeg ikke skjønte hele grunnen. Kanskje var det en slags forutanelse som slo til.

Men livet må leves framover. Jeg holder på å forberede meg på neste møte med redaktør. Og hvis du vil følge litt med på veien videre, har jeg en facebook- gruppe hvor jeg poster nyheter, gleder og frustrasjoner angående min fortsatt nokså ferske forfattervirksomhet. Inviter dine bokglade venner og bli med på turen!

tirsdag 21. august 2012

Hva er egentlig "Skrivemodus"

Jeg fant et flott sitat her om dagen som ihvertfall er sannhet i min hverdag:

You can't say, I won't write today because that excuse will extend into several days, then several months, then… you are not a writer anymore, just someone who dreams about being a writer.

(Dorothy C. Fontana
)

Jeg må si meg enig med gamle Dorothy - som forresten var en av de suksessfulle forfatterne bak Star Trek. I sommer har jeg skrevet lite og sporadisk, og jeg har funnet ut at når jeg gjør det slik bruker jeg utrolig med tid og krefter hver gang for å komme inn i det igjen for hver gang. Inn i historien og stemningen. Tidligere har jeg sverget til å skrive hver dag, helst tusen ord, men hovedmålet er framgang hver dag. Jeg trodde at hvis jeg sluttet å skrive ville det bli veldig vanskelig å begynne på igjen, og det viste seg å stemme. Det kan sammenlignes med å trene - plutselig har man begynt å utsette det til mandag. Problemet er at det alltid vil komme en "neste mandag"...

Noen snakker om at de må være i skrivemodus for å få til å jobbe med manuset sitt. Men hva er "Skrivemodus"? For noen virker det som noe som bare kommer til dem (uvisst når), og så går det over igjen. Noe som de venter på at skal komme før de setter i gang. Hvis de ikke er i denne spesielle modusen er det ikke vits i å prøve å skrive noe.

Det er ikke det at jeg ikke skjønner hva de snakker om. Det er bare det at hvis jeg skulle ventet på modusen hver gang, en sånn bryter som skal slå seg på av seg selv, så hadde jeg fortsatt holdt på med de innledende kapitlene i "Naken i hijab". Jeg hadde rett og slett aldri blitt ferdig.

Litt som om jeg var byggmester og holdt på med ei lang bru. Jeg kan ikke våkne en dag og si: "Nei, i dag var jeg jammen ikke i byggemodus". Jeg kan ikke stoppe før jeg er på den andre siden, da blir det jo rett og slett ingen bru.

For meg er det noe tilsvarende med begrepet "inspirasjon" også. Mange trenger å føle seg inspirerte for å skrive. Inspirasjon er en mystisk fugl som en kan lokke til seg på mange måter. Noen mediterer og sånt. Men jeg må kunne skrive uten å føle meg inspirert før jeg begynner. Ellers kunne jeg lett (jeg kjenner meg selv) snudd dette til en unnskyldning som gjorde at jeg aldri kom videre. Dessuten - rart med det - blir jeg mer inspirert jo mer jeg skriver.

"Inspirert" har vel noe med "in spirit" å gjøre, sånn sett kan det like gjerne erstattes med pågangsmot mener jeg.

Selvfølgelig er det noen situasjoner hvor man kan føle at ideene ramler lettere inn, men for meg er det ikke fuglekvitter og bølgeskvulp som skal til. Husarbeid derimot! Utrolig hvor mange bokideer jeg får mens jeg har gule oppvaskhansker på. Kanskje jeg må begynne å bruke dem mens jeg skriver?

Når alt kommer til alt er det å skrive en roman et nokså langvarig arbeid som jeg syns krever utholdenhet i mye større grad enn inspirasjon. En idé blir ikke til en bok av seg selv. Man må være sta som et esel, og forberedt på at man må skrive manus fra A til Å ganske mange ganger før man kan få det ferdige resultatet fra trykkeriet. Men det gjelder å ikke gi opp, det er med bokskriving som med maraton, fortsetter man å sette en fot foran den andre, er man nødt til å komme i mål til slutt!

fredag 17. august 2012

Vær eller ikke vær




Alle klager på været, men ingen gjør noe med det.

Som Sunndaling trodde jeg at jeg var vant til ekstremvær, men jeg slipper visst ikke unna når jeg er i eksil på østlandet heller.

Dette var en sånn kveld hvor jeg egentlig satt litt i klemma her nede, jeg var bedt på en fest med kolleger, og jeg hadde sagt ja til et lite møte angående pelargonier (jada, en obskur del av jobben) samme kveld. Det duskregnet litt, jeg var akkurat ferdig med middagen, og holdt på å ordne meg i stand til pelargoniamøtet. Skulle jeg ta paraplyen eller bilen? (Senere skulle jeg oppdage at begge deler kunne gått heller dårlig)

Men så fikk jeg et alvorlig tilfelle ay mageknip - sånn går det når man stress-spiser middagen - så ble begge kveldens planer avlyst i stedet. Jeg sto i soveromsvinduet mitt sammen med katta og speidet ut i regnet. —Hmmm, sa jeg til katta, —Det der så da ut til å være en sånn der mørk, skjebnesvanger sky..? I samme øyeblikk lynte det.

Det var som en hvit ballong med lys eksploderte utenfor vinduet, jeg følte nesten at det blinket inne i hodet mitt med det samme. Noe ganske annet enn sikksakkstripene en ser i blant over sunndalsfjella. Og så kom braket.

Hele huset ristet som ei halvtom pastilleske. —Eh, kjæææreeee, lød samboerens røst nedenfra, det var tydeligvis noen som hadde hoppet i taket minst like mye som meg. Og så kom regnet. Og det kom ikke i dråper, det kom i stråler. Vi bor i ei helling på oversiden av en parkeringsplass. Det vil si at ganske snart bodde vi mellom to elver på oversiden av en innsjø. Det regnet og regnet. Jeg våget meg noen ganger ut med en paraply (skeptisk grunnet lynet) for å inspisere herligheten. Regnmåleren rant over , så jeg tømte den for å begynne på nytt. Det var et øredøvende bulder av bekker og fosser. Jeg gikk inn igjen. Sannelig buldret det inne også.

På badet fosset og boblet det i do og i sluken under dusjkabinettet. Det kom en herlig duft opp. Jeg er så heldig å bo på et sted med vaktmester, så jeg ringte ham (selv om klokka var 11 og han nok hadde sovet i et par timer alt). Han gikk ut i det lette yret på sin veranda i Sigdal og sa til meg i røret: ”Ja det regner her også.” Jeg fikk en klar oppfatning av at han ikke syntes  litt regn var noe å skrike opp om.

Neste morgen da han ved første hanegal var på vei hit til Modum på jobb, møtte han politibiler, veisperringer, omkjøringer og ekstrasendinger på jobben. Han måtte nesten banke på hos meg og si at han ikke hadde skjønt alvoret. Jeg fikk telefoner fra ansatte som ikke kom seg på jobb fordi bruer var borte. Nesten alle veier ut herifra var ødelagte, så for å si det slik var det ikke mange besøkende hos oss på Blaafarveværket den dagen. Det hadde kommet 90 med mer regn i løpet av ei natt.

Den dagen pakket vi kofferten og kjørte hjem til Sunndalen for noen dagers ro og fred. Og når jeg i framtida flytter heimatt, og samboeren klager på været på Nordvestlandet, skal jeg si: ”Husker du ekstremværet Frida??”


fredag 10. august 2012

Glede i pocketformat


Jeg og Minna, min "niese"i Egypt, 2007
 Jeg syntes det var moro da "Naken i hijab" kom i pocketformat, men tenkte nok ikke at det gjorde den helt store forskjellen. Derfor var gleden og overraskelsen stor da jeg for en måneds tid siden fikk høre at hele opplaget på 4000 var solgt og at lageret var snustomt.


Det ble litt krisestemning, trykkeriet har hatt ferie og kundene venter, men nå er endelig 3000 nye klare og på vei ut i butikkene, den gode nyheten er nevnt blant annet i Adresseavisa, Vårt Land, Tidens Krav og Romsdals Budstikke i dag.

Er så glad for at mange vil lese, og i går var jeg også klar med ny redigering av "Porselenspiken", som jeg og redaktør skal jobbe oss ferdig med fra 20.aug og utover. Det har gjort godt å jobbe litt med senkede skuldre en stund.

I mellomtiden gleder jeg meg masse til "Speed-date" med bokhandlere i Oslo som jeg skal være med på 27. september. mer info følger!

TK sin sak på nettet kan du lese her:

mandag 6. august 2012

Ønskebrønnen


Ved Nyfossum, Blaafarveværkets gamle direktørbolig, finnes en gammel vannpost. Den ligger midt i tunet, og da Nyfossum virkelig var nytt, på 1830-tallet, bar tjenestejentene alt vann fra vannposten og inn i det store kjøkkenet. Faktisk var det fortsatt ikke innlagt vann på Nyfossum på 1970-tallet, og det bodde fortsatt en gammel dame i det store, kalde huset.

Rundt 1980 kjøpte Værket Nyfossum tilbake, pusset opp og laget museum av det. MED innlagt vann. Men vannposten står igjen som et minne om ei anna tid, og lyden av rennende vann lager god stemning på tunet.

Fontener og vannposter og brønner blir selvfølgelig fort til ønskebrønner der folk ferdes. Unger og håpefulle voksne avleverer noen slanter i vannposten med øynene igjen. I det siste har vi selvfølgelig fått alle femtiøringene som ikke lenger er brukbart betalingsmiddel. Så en dag tenkte jeg: Hvorfor ikke se hva den ønskebrønnen er god for?

Så jeg fant fram en blank og stor tjuekroning (et stort ønske krever en stor penge), stilte meg med ryggen til, lukket øynene, kastet med riktig hånd over riktig skulder, traff brønnen med et plopp, og ønsket. Spennende!

Dagen etter hadde noe merkelig skjedd. Ønskepengen min var borte! Noen av mine mer kyniske kolleger mente at noen hadde stjålet den, men selv er jeg selvfølgelig overbevist om at det betyr at ønsket mitt er inne til behandling. Så nå er det bare å vente og se hva vannposten på Nyfossum er god for.

Det hører med til historien at pengene i brønnen på en måte oppfyller ønsker uansett. For hver høst samler de ansatte myntene inn og leverer dem i Frelserarmeens julegryte. Og hva jeg ønsket meg? Det er selvsagt en hemmelighet!