Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

mandag 26. mars 2012

Hjemme best


Hva er egentlig forskjellen på et ”hjem” og bare et ”hus”?

Tar høyde for at jeg kan ta feil, men antar at dette er det nærmeste jeg kommer ”hjemme hos- reportasje” med det aller første. Boligen min er nemlig langt nærmere kategorien ”kreativt kaos” enn ”moderne og minimalistisk”, muligens shabby, men veldig lite ”chic”.

Nylig har jeg vært hjemme hos Mamma ei helg, og påfølgende helg hjemme hos Svigers, men tror både kavaleren og jeg syns det var godt å komme hjem til oss sjøl etterpå. Gjøra og Sunndalen vil nok alltid være ”hjemme” for meg, men nå er det altså ikke der jeg har min egen kaffetrakter og vedkasse for tiden.

Jeg har alltid hatt det for vane at når jeg er ute på biltur kikker jeg på alle husene jeg kjører forbi. Ja, det begynte faktisk FØR jeg hadde bil, når jeg og min venninne Susanne gikk fra forlkehøgskolen til stallen hver morgen når vi hadde stalltjeneste. Vi gikk igjennom boligområdene på Bjørset i Molde og kikket på ”Frokosthusan”, husene hvor det lyste lunt og hjemmekoselig fra kjøkkenvinduene på morgenen. Vi var sultne og trøtte og drømte mye om boller og kakao den tida.

Senere har jeg altså fortsatt å se på hus, og sannelig har jeg smittet kavaleren også, det er blitt en hel liten hobby å peke ut hus med sjel når vi kjører land og strand rundt. Favoritten er toetasjes hvitmalte trehus med ”frokostveranda” som jeg kaller det, jeg innbiller meg at om jeg hadde bodd slik skulle jeg drukket ferskpresset appelsinjuice i soloppgangen hver morgen.

Jeg har hatt ”hjem” mange steder i mitt liv og flyttet ofte. Jeg samler liksom noen få, viktige ting rundt meg, og da kan jeg føle meg hjemme nesten hvor som helst. Jeg mener selv jeg ikke er veldig materialistisk, men jeg har hatt gjenstander jeg har grått over å ødelegge, som en håndmalt fugl som katten rev ned (den var vel litt for livaktig) eller serveringsfatet fra Farmor, men så har jeg jo lyst til å bruke tingene også, ikke gjemme dem bort i et skap.

En annen ting som gir meg en veldig hjemlig følelse er lukten av hjemmelaget bakst og mat. Kavaleren og jeg lager oss ordentlig middag fra grunnen av så å si hver dag, jeg sier det ikke for å skryte, det har blitt en trivelig rutine og en god ting som vel er verdt den tiden det tar hver dag. På vårt lille kjøkken er det ofte en utfordring, vi har alt for mye utstyr i forhold til plassen, så det er et puslespill hvor vi flytter maskiner og kopper og kar rundt og rundt, føler jeg.

Det aller viktigste som skiller et hus fra et hjem for meg tror jeg er (minst) en malende katt i en stol. Jeg er vokst opp med katter og er kattemenneske på min hals. Samboeren nevner stadig ønske om hund, men jeg lover deg: Det blir ikke før vi har flyttet nok en gang, her har vi ikke mer plass enn vi trenger, og jeg tenker med skrekk på hvordan potteblomster og lysestaker ville ligge strødd her etter sånne hundeslagsmål.

Potteblomster er jo et annet kapittel, etter å ha jobbet to år på Blaafarveværket hvor man selger samlepelargonier, har jeg opparbeidet meg grønne fingre. Å pusle med blomstene er nesten meditasjon. Og jeg har mange fler enn jeg egentlig har plass til… Med alle våre dyr, barn på deltid, katter og utallige blomster er ryddingen en oppgave en aldri kommer i mål med har jeg funnet ut. Men er det egentlig så farlig? Tross alt; et hjem er et hus hvor livet leves.

lørdag 24. mars 2012

"Frø i sanden" 2: Drømmeprosjektet

På tur for å selge sand i Sahara

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt. 
 
Jeg befant meg ved et veiskille i livet. Jeg hadde fullført kokkeutdannelsen og lærlingetida, jeg hadde flyttet og nylig avsluttet et forhold, hvor skulle veien gå nå?

Av og til kan man tenke at livet består av tilfeldigheter. Mange tilfeldigheter etter hverandre utgjør ens skjebne. Og da en venninne tok meg med til Trondheim for å presentere meg for noen mennesker som var i gang med et spennende hotellprosjekt i Egypt, var det ikke nei i min munn. Jeg tvilte nok på om jeg fikk muligheten til å være med på noe slikt, fattiglus som jeg var, men det skadet jo ikke å høre hva det dreide seg om, mente jeg.

Etter den første presentasjonen av prosjektet var jeg helt hekta. Lederne var ingeniører og dessuten ganske spirituelt orienterte, og de hadde en visjon om et SPA-hotell i ørkenen, med vekt på meditasjon, åndelig utvikling og de spesielle energiene ute i ørkenen. Vi ble invitert på nye informasjonsmøter, fikk treffe andre med tilknytning til prosjektet og Egypt, og jeg og en kompis begynte å planlegge reisen. Jeg skal være såpass ærlig å innrømme at var det ikke for at han var så bestemt, hadde neppe turen blitt noe av for min del... Men han hjalp meg å holde motet oppe.

Nå var vi altså i Egypt og fikk se med egne øyne hvor dette eventyret skulle utfolde seg, vi reiste ut med jeepen ut til hotelltomta. Vi fikk vite at det ikke en gang hadde vært vei ut til ørkenområdet hvor det nye paradiset skulle ligge. Selve tomta var på et platå, og her skulle det bli vakre rom med kuppeltak å bo i, topp moderne kjøkken, restauranter med naturlig mat og panoramautsikt mot solnedgangen, og en meditasjonspyramide.

Da jeg var der i ørkenen kunne jeg se det så tydelig for meg. Jeg gledet meg til å jobbe der, bli kjent med de spennende menneskene som skulle komme dit, et eget lite samfunn midt i ødemarka, vår egen lille oase i ørkenen. Og fordi jeg ble så forelsket i denne drømmen, var det også hardt å akseptere det når det viste seg å være for godt til å være sant.

Om SPA-hotellet forble en luftspeiling i ørkenen, var det likevel inngangsportalen min til en fantastisk tid i Egypt.

tirsdag 20. mars 2012

"Frø i sanden" 1: Kjærlighet ved første blikk?

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt.

Kjærlighet ved første blikk var det så langt ifra. Det første møtet føltes nok mer som en skikkelig ørefik.

Jeg kommer ikke over de forberedelsene jeg gjorde til mitt første besøk. Ikke bare mitt første besøk til Egypt, men min første reise utenfor Europa, første reise til Nord-Afrika og første møte med et såkalt "muslimsk land". Og hva hadde jeg lest om for å forberede meg selv på dette?
Jeg hadde lest mengder av litteratur om det gamle Egypt, om faraoer, gravkamre, spirituelle gåter, energier i templene, hieroglyfer, mytologi, alt dette fullstendig ubrukbart i møte med det moderne, myldrende, islamske samfunnet med sine gleder og utfordringer.

Det gikk nok opp for meg allerede på flyplassen. Jeg skulle være deltaker i et prosjekt i ørkenen (mer om det senere), men de første dagene mine ble tilbrakt i Kairo, en by med grovt regnet fire ganger Norges befolkning, og for meg virket det som det rene kaos av innfødte og tilreisende i alle aldre, farger og fasonger. Man sier gjerne at USA er så stort på alle måter. Om Egypt kan man si at det er "mye, mange, ofte", intenst på alle måter.

Jeg satt i en jeep i Kairo-trafikken med noen mye og noen gamle venner. Storøyd så jeg på hvordan man kjørte fem-seks biler i bredden på en femfelts vei. Jeg var fascinert men ikke redd, alle de andre var så avslappet, prata og lo. Ikke bare var det de alternative trafikkreglene, tutinga og kjeftinga som var underholdende, men også enkelte kjøretøy: Plutselig ser vi en kjerre med et enormt lass på, og et bittelite esel foran som traver trøstig ivei. Eller en moped med far, bestemor og tre unger på. Går det så går det!

Etter en ellevill time var det som å komme til himmelen da vi tok heisen opp til prosjektleder Knut sin leilighet i niende etasje i bydelen Zamalek. Det var luksuriøse omgivelser, og en deilig ro oppunder den disige Kairohimmelen. Men freden skulle ikke vare lenge...

Jeg følte meg engstelig og veldig liten i den store, skitne og kaotiske byen. Så kjærlighet ved første blikk var det langt ifra. Men det sies at de forholdene man må jobbe litt med, også blir de mest solide. Og jeg hadde enveisbillett og god tid til å gi Kairo muligheten for å vise fram nye sider av personligheten sin...

torsdag 8. mars 2012

Facebook med et smil

Facebook har blitt et medium hvor alle kan offentliggjøre livet sitt på godt og vondt.


"Elsker mitt perfekte hjem, mine perfekte barn, hjerter og fryd!" Kjenner du det igjen? Eller;

"Herre gud for en bedriten dag. Burde ikke ha stått opp..."

Eller hva med statusene som forteller at noen har en fantastisk, oppsiktsvekkende nyhet, men den er for spesiell og hemmelig til at den kan legges ut på Facebook?

Jeg synes Facebook er en fantastisk oppfinnelse, jeg har fått igjen kontakten med så mange skolevenner og slektninger fra hele landet. For eksempel min mors søskenbarn, vi oppdaget at vi har felles interesser på mange felt, og jeg fikk lære nye ting om slekta mi. Eller skolevenninna jeg ikke har truffet på mange år, gjennom facebook fant hun ut at vi blir naboer nå for en periode, og kan ta opp kontakten, noe jeg gleder meg veldig til!
Men som de fleste andre oppfinnelser kan facebook også brukes på mindre lure måter, og de skrevne ord i statusfeltet åpner også lett for misforståelser, noe jeg erfarte her om dagen.

En kjenning av meg publiserte en status som lød som noe i denne duren: "Å herlighet, jeg er så sykt lykkelig! Elsker dere, mennesker! Kaffeskål til alle og ønsker dere en nydelig dag!"
Da dette handlet om en skrivende kvinne som meg selv - en veldig god, ung forfatter faktisk, tenkte jeg at hun sikkert hadde fått noen særs gode nyheter angående et bokprosjekt eller noe slikt, og svarte noe slikt: "Så herlig at du har det bra! Kaffeskål tilbake:"

Noen minutter etter haglet responsene inn: "HAHA, jeg ler meg ihjel!!" , "Keep it coming!!" "At det går an!!" Det gikk litt sakte rundt oppi knotten min, hva var det som var så morsomt? Så skjønte jeg det, jeg hadde bare ikke knekt koden: Damens status var parodisk, en harselering med alle som legger ut "kosestatuser" på facebook. Jeg ble litt flau først, men så tenkte jeg: "Ikke f om jeg skal føle meg dum for å glede meg på andres vegne og ønske dem vel."

Egentlig burde det jo ikke være så vanskelig å kommunisere på facebook og andre sosiale medier. Det er jo bare å forholde seg til de sosiale kjøreregler som fungerer i resten av samfunnet. Men det er klart, det virker som om noen mister alle hemninger. For eksempel dette med privatliv. Jeg hadde ikke villet publisert noe på face som var for privat, intimt eller hemmelig til å stå i lokalavisa. Og er det bare jeg som syns det er snålt at folk legger ut bilde av graviditetstestene sine? Jeg får lyst til å spørre: "Unnskyld, men har du ikke akkurat tissa på den der?" Av og til kan det vel være deilig å holde litt på en søt hemmelighet også? ;)

Ellers er det vel bare å være positiv uten å skryte, være ærlig uten å syte, tut og kjør. Ingen skal ihvertfall behøve å lure på om jeg virkelig mener det når jeg skriver: "Ønsker dere en alldeles strålende dag!!"