Velkommen!
Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.
torsdag 17. mars 2011
Jeg er en vakker blogger! OG sinna!
Gjett om jeg ble glad i dag, kom på bloggen min og fant ut at jeg hadde fått en award! Jeg skjønner meg ikke helt på dette med awards, og dette er min første, men nå er det altså offisielt: Jeg er en vakker blogger!
Denne prisen fikk jeg altså av Ciuva, som er en lese- og skriveglad blogger vel verdt å besøke. Det følger noen spørsmål med, som jeg selvfølgelig bare synes det er moro å svare på:
1. Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4. Hva står det der?
"Yoghurt, agurk og hvitløk plandes med olivenolje" ... Nesten alle som kjenner meg i såkalt real life vet at jeg er kokk. Stortrives på kjøkkenet, og det er sjelden vi har noe problem med å finne ut hva vi skal ha til middag. Nærmeste boken jeg fant var Teknologisk Forlags "Den nye store kokeboken". Ellers ligger Orhan Pamuks "My name is Red" for tiden på nattbordet mitt.
2. Hva er det siste du så på TV?
Tv fungerer faktisk dårlig for meg. Jeg blir forferdelig rastløs og føler at jeg kaster bort tida. Jeg setter meg nesten aldri ned for å se en film eller noe, ser på litt til og fra når samboeren sitter foran tv. Det finnes selvfølgelig unntak. Extra-trekning på tirsdager for eksempel. Og det finnes selvfølgelig filmer jeg liker veldig godt, serier også. Jeg slår aldri på tv når jeg er alene. Derimot driver jeg og ser "Sopranos" på dvd med kjæresten på kveldstid. :)
3. Bortsett fra datamaskinen, hva hører du nå?
En mystisk dunking utenfor veggen. Tror det er kattene mine som leker.
4. Når var du sist ute og hva gjorde du da?
Nja. går ofte tur. I dag har jeg vært i banken og kjefta på dem. Og vunnet. 200 kr i gebyr for å veksle inn innholdet i sparegrisen?? Hallo!!??
6. Hva var den siste filmen du så?
Vanskelig! Ser jo så utrolig sjelden filmer, så det må bli "den siste filmen som gjorde inntrykk". Det var "Charlie og sjokoladefabrikken" av Roald Dahl, med Johnny Depp i hovedrollen. Elsker Roald Dahl. Elsker sjokolade. Elsker Johnny Depp.
7. Skulle du overveie å flytte til utlandet?
Å ja definitivt. Akkurat nå er jeg jo mer "familisert" enn jeg noen gang har vært, samboer med barn fra før og to pusekatter i tillegg. Men jeg er av den typen person som synes det er utrolig interessant å bli kjent med andre lands kultur og historie, for ikke å snakke om andre lands folk! Vi får se hva det blir til, men uansett håper jeg å få råd og mulighet til å reise mye i mitt liv. Jeg er også av typen som hadde foretrukket å besøke landsbyer i mongolia framfor eiffeltårnet any day... Eller kanskje litt begge deler ;) :P
Sånn, det var alle spørsmålene. Så skal man gi awarden videre. Da velger jeg en spesiell blogger, nemlig Rie! Hun blogger ikke fryktelig ofte, men beskriver i bloggen sin sin hverdag som klarsynt og åndelig livsveileder. Så for alle som vil vite mer om hvordan det er å ha flere sanser enn andre, anbefaler jeg å lese denne jornære og fine bloggen.
Da var jeg ferdig med bloggingen for i dag. Over til husarbeidet. Er mye skriving for tiden, så huset flyter... Men så fungerer også hodet bedre når det er ryddig omkring en, så man må avpasse litt. Goodbye blogspot. Hello grønnsåpe. Toodles!
søndag 13. mars 2011
Ta vare på søndagene!
Denne lille bolla er meg med en av mine store fettere :) |
Hjemme hos Mormor og Bestefar var søndagene noe spesielt. Sannsynligvis hadde det sammenheng med at de var kristelige mennesker, Bestefar var kirketjener og predikant (i tillegg til psykiatrisk sykepleier), Mormor var hjemmeværende med 6 barn, og etter hvert selvfølgelig en hel hurv med barnebarn. Ganske ofte reiste vi utover til mine besteforeldre på helgetur. Huset var i minnet mitt alltid fullt av søskenbarn, tanter, onkler og også gammeltanter og gammelonkler. Spesielt husker jeg gammeltante Ingeborg, som hadde hårnett. Det syntes jeg var rart.
Med så mange i husholdningen var det selvfølgelig spesielle rutiner når det gjaldt å forberede middag. Potetskrelling foregikk midt på kjøkkenet. Der satt vi to stykker med potetbøtta mellom oss. Middagen besto ofte av svinesteik med svor. Og Mormor hadde ihvertfall de siste årene kirsebærkompott med fløte til dessert, spesielt når jeg skulle komme, for hun visste hvor godt jeg likte akkurat det.
Vi satt tett i tett rundt spisebordet, og noen ganger måtte noen sitte på kjøkkenet eller rundt salongbordet også. For meg var det fryktelig viktig at jeg måtte få sitte ved siden av kusina mi som er to år eldre. Hun var min store helt, selvfølgelig. Vi ungene strevde med å holde oss alvorlig når Bestefar stemte i med bordverset, Gledens Herre. Han hadde nemlig en dyp og flott stemme med vibrato i, og noen prøvde kanskje å ta etter ham, og fikk et velrettet spark på skinnleggen som straff.
Jeg var midt i tenåra da besteforeldrene mine ble borte, og selv om jeg har god kontakt med mange i familien min enda, må jeg innrømme at det aldri ble helt det samme. Vi som var en stor og sammensveiset gjeng er spredt for alle vinder, og det er slett ikke hvert år at det byr seg en anledning hvor de fleste av oss møtes. Det sikreste stikket er at en av mine yngste kusiner har bursdag 6. juledag, da kan det være mulig å treffe mange. Men det er milevidt ifra de regelmessige helgene vi hadde rundt bordet hos Mormor. Ett av mine kjæreste minner er hvordan man kunne høre de voksne prate nede, etter å ha blitt putta trygt i seng oppe på loftet.
Etter at jeg har "blitt stor" har ikke søndagene vært så spesielle. Kanskje fordi jeg har jobbet i et yrke hvor søndag er den travleste dagen, og man ikke kan regne med å ha fri. Men i dag fikk jeg en påminnelse. Det er nok viktig, selv om man kanskje ikke er av det religiøse slaget heller, å ha et pustehull i uka dedikert til å være sammen med familien og kose seg litt ekstra. Kanskje ta en telefon til dem man ikke får sett så ofte, og stelle litt ekstra med dem man deler hus med.
Det er en arv jeg gjerne vil føre videre fra mine kjære besteforeldre.
Etiketter:
Foreldre og Barn,
foreldretips,
matlaging,
minner,
søndager
torsdag 10. mars 2011
Stille etter bloggstormen...
Da er det dagen derpå her på "The Brain Mine", dagen etter bloggstormen. Det slenger fortsatt en og annen kommentar inn, men jeg regner med det verste er over, og her sitter jeg igjen med bakoversveis.
Jeg som hadde så mye å gjøre i går ble sittende og lese kommentarer og svare hele kvelden. I dag har jeg sittet i møte samt vært hos tannlegen og rotfylt, så jeg har ikke rukket å følge med, ikke har jeg lest igjennom alt enda heller.
Egentlig hadde jeg planlagt å blogge om hvordan jeg har det etter to måneder med regelmessig trening i dag, men så føler jeg for å fortelle litt om hvordan jeg opplevde det som skjedde i går og hva jeg tenker om det. Jeg hadde aldri trodd at et innlegg om folkeskikk og rasisme i hverdagen skulle vekke slike reaksjoner. At innlegget ble kjent for så mange skyldes den eminente twitrer @normog som tipset VG nett. Dermed brøt det løs. Jeg hadde hakeslepp allerede på 30 kommentarer - i ettermiddag hadde vi runda 150. 150 kommentarer og 6000 sidevisninger!! Sidevisningene på bloggen min er mer enn dobla på det siste døgnet!
Dette sier meg at dette er et tema vi ikke er ferdige med, på langt nær. Det trengs mer diskusjon, mer bevisstgjøring, og ikke minst som jeg påpekte i innlegget i går, trenger vi å bli bedre kjent med hverandre.
Det kom utrolig mye fiendtlige og stygge kommentarer. Mange av dem slettet jeg, da de bare var for hatefulle til at jeg orker å la dem stå og forurense bloggen min. Noen av dem talte så for seg selv og understreket overskriften "Hverdagsrasismen lever" så tydelig at jeg måtte la dem stå.
En annen ting jeg misliker er når jeg blir tillagt meninger. Som at jeg hater min egen norske kultur, at jeg vil ha mest mulig innvandrere inn i landet eller at jeg er ei hore (!) som s... Nei, forresten, det skal jeg ikke gjengi. Men hvem i all verden kan si at jeg ikke ønsker å bevare norsk kultur fordi at jeg oppfordrer til normal folkeskikk både i møte med medmennesker og på nettsamfunn...? Den var tynn!
Heldigvis ser jeg også at jeg får mye støtte av folk som er (med en av kommentatorenes ord: pro fred og pro menneskehet. Det gir meg håp! Vi er alle innbyggere på denne bitte lille erta i universet, synd om vi skulle frykte hverandre så mye, og respektere hverandre så lite, at vi tar knekken på denne skjøre lille organismen vi er en del av. Jeg sier ikke at alt er perfekt i andre kulturer, tvert imot, nettopp derfor skal vi bli kjent med hverandre for at vi skal kunne heve hverandre og verden til høyere nivå.
Her i huset er det iallefall fred. Katta sover foran peisen og jeg nyter en kaffe. Tilbake til 50 visninger og 4-5 kommentarer pr innlegg. Slik jeg vil ha det. LOL.
Peace out!
Jeg som hadde så mye å gjøre i går ble sittende og lese kommentarer og svare hele kvelden. I dag har jeg sittet i møte samt vært hos tannlegen og rotfylt, så jeg har ikke rukket å følge med, ikke har jeg lest igjennom alt enda heller.
Egentlig hadde jeg planlagt å blogge om hvordan jeg har det etter to måneder med regelmessig trening i dag, men så føler jeg for å fortelle litt om hvordan jeg opplevde det som skjedde i går og hva jeg tenker om det. Jeg hadde aldri trodd at et innlegg om folkeskikk og rasisme i hverdagen skulle vekke slike reaksjoner. At innlegget ble kjent for så mange skyldes den eminente twitrer @normog som tipset VG nett. Dermed brøt det løs. Jeg hadde hakeslepp allerede på 30 kommentarer - i ettermiddag hadde vi runda 150. 150 kommentarer og 6000 sidevisninger!! Sidevisningene på bloggen min er mer enn dobla på det siste døgnet!
Dette sier meg at dette er et tema vi ikke er ferdige med, på langt nær. Det trengs mer diskusjon, mer bevisstgjøring, og ikke minst som jeg påpekte i innlegget i går, trenger vi å bli bedre kjent med hverandre.
Det kom utrolig mye fiendtlige og stygge kommentarer. Mange av dem slettet jeg, da de bare var for hatefulle til at jeg orker å la dem stå og forurense bloggen min. Noen av dem talte så for seg selv og understreket overskriften "Hverdagsrasismen lever" så tydelig at jeg måtte la dem stå.
En annen ting jeg misliker er når jeg blir tillagt meninger. Som at jeg hater min egen norske kultur, at jeg vil ha mest mulig innvandrere inn i landet eller at jeg er ei hore (!) som s... Nei, forresten, det skal jeg ikke gjengi. Men hvem i all verden kan si at jeg ikke ønsker å bevare norsk kultur fordi at jeg oppfordrer til normal folkeskikk både i møte med medmennesker og på nettsamfunn...? Den var tynn!
Heldigvis ser jeg også at jeg får mye støtte av folk som er (med en av kommentatorenes ord: pro fred og pro menneskehet. Det gir meg håp! Vi er alle innbyggere på denne bitte lille erta i universet, synd om vi skulle frykte hverandre så mye, og respektere hverandre så lite, at vi tar knekken på denne skjøre lille organismen vi er en del av. Jeg sier ikke at alt er perfekt i andre kulturer, tvert imot, nettopp derfor skal vi bli kjent med hverandre for at vi skal kunne heve hverandre og verden til høyere nivå.
Her i huset er det iallefall fred. Katta sover foran peisen og jeg nyter en kaffe. Tilbake til 50 visninger og 4-5 kommentarer pr innlegg. Slik jeg vil ha det. LOL.
Peace out!
onsdag 9. mars 2011
Hverdagsrasismen lever
Det er kanskje jeg som er naiv og lever i min egen drømmeverden når slike ting fortsatt overrasker meg, ja sjokkerer meg til de grader. Men når en godt voksen mann uttrykker offentlig - på facebook - sterkt rasistiske utsagn, detter haka mi virkelig ned på brystkassa. Dette innlegget skrives ikke for å rakke ned på noen, men jeg må få luftet frustrasjonen og tankene mine om dette.
Det som sto å lese på facebook i går, var blant annet at asylsøkere tydeligvis får alt for mye penger siden de hele tiden henger på kjøpesentre. Shopoholikere hele gjengen! Og at det var så mye svartinger på butikkene at det var umulig å skjønne at man er i Norge.
Kjære, norske gubbe. Jeg kan også føle ubehag når jeg plutselig står midt i en sverm med mennesker som prater høylytt på et språk jeg ikke forstår. Vet du hvilken følelse jeg har da? Det er FRYKT. Fordi det er litt fremmed. De har en annen måte å være på, snakke på. Plutselig ble jeg veldig alene der i all min stillferdige norskhet. Og akkurat det samme tror jeg du føler. Du er bitte litte granna redd. Og så reagerer du med aggressivitet.
Tror du ikke da at en ung (eller gammel) kvinne (eller mann) kan føle det samme som deg når de er alene på et fremmed sted, hvor folk stirrer og ser alvorlige, tause og fiendtlige ut. Tror du ikke de føler seg litt redde? Og at de kan tenkes å reagere med aggressivitet?
Du er så opptatt av å vokte grensene til landet ditt. Vi må passe på pengene våre og ressursene våre og rasen vår, tydeligvis. Men forstår du ikke at Norge ikke klarer seg alene? Like lite som hjernen klarer seg uten kroppen (uten sammenligning forøvrig) klarer ett land seg uten resten av verden. Verden er en enhet, akkurat som menneskeheten er en enhet. Og det vet jeg høres dumt ut i dine øyne, men du må kunne løfte øynene over hagegrinda og se litt lenger.
Vi må ha kommet lenger nå. Vi må ha utviklet oss littegrann. Vi må ha kommet litt lenger enn at "jeg har en mørkhudet venn, men han er grei for han er adoptert/ oppvokst her". Eller "jeg har en muslimsk venninne/ lærer/ ektemann, og han/hun er grei, men vedkommende er et unntak.
Jeg sier ikke at alle fra andre kulturer/ land eller at alle som ser annerledes ut er ålreite folk. Det finnes råtne epler blant dem også, akkurat som det gjør blant nordmenn. For det er akkurat det de er: Vanlige folk. De er vanlige folk med vanlige liv og vanlige bekymringer for middagen i morra og framtida til ungene. Og det vil jeg utfordre deg til: Bli kjent med noen. Bli venner med noen. Det er den beste hestekuren for å kurere din frykt, og deres.
Det er den beste kuren for å bli kvitt aggresiviteten. Din. Og deres.
I en større skala er det den beste veien til fred i verden. For det er holdninger som dine som skaper uro og krig. Så mange kriger oppstår av folks tro på at de må beskytte seg mot andre mennesker.
Kjære deg, hva ser du for deg når du snakker om "en muslim"? Jenta på bildet her er også en muslim. Sist jeg møtte henne hadde hun nylig begynt på skolen, syntes engelsk var det morsomste faget, hun samlet på viskelær og var opptatt av musikkvideoer og dans. Hun er en helt vanlig person. Som de fleste andre her i verden.
Mine reaksjoner etter kommentarstormen på dette innlegget kan du lese her:
http://thebrainmine.blogspot.com/2011/03/stille-etter-bloggstormen.html
Etiketter:
facebook,
innvandring,
islam,
rasisme,
samfunn
mandag 7. mars 2011
Hva man skal bli når man blir stor?
Det er så mange ting jeg kunne blitt her i verden, men karriererådgiver er nok ikke en av dem. Spesielt ikke med tanke på hvordan jeg selv rotet for å finne ut hva jeg skulle bli.
Da jeg var liten, utmerket jeg meg veldig tidlig med lesing og skriving. Det er en mye fortalt historie som går på at Pappa lærte meg å lese da jeg var omkring fire år, fordi han var så lei av at jeg stadig spurte..: "Hvorfor det da"?? Så kunne jeg lese meg til svarene selv, og det gjorde jeg til gangs. Fra jeg var fire til jeg var omkring fjorten, levde jeg vel mer bak permen på en bok enn ute i det virkelige livet. Ikke at det var noen dårlig barndom. Det var plenty med opplevelser å sluke på skolebiblioteket. Hvis jeg skal nevne noen bøker jeg husker spesielt godt derifra, så var Anne fra Bjørkely, Agnes Cecilia (en selsom historie) og Katitzi-serien klare favoritter. Alle Hercule Poirot- bøkene til Christie husker jeg også at ble slukt.
Når skolebiblioteket var "ferdig fortært", gikk jeg løs på mammas bokhylle. Hun hadde tydeligvis vært med i bokklubb, for alle bøkene så like ut utenpå. Men ikke inni. Inni utfoldet de merkeligste verdener seg, og jeg ble kjent med både Jens Bjørneboe og Trygve Guldbrandsen.
Skrive var jeg også glad i. Jeg hadde brevvenner og skrev dagbok. Fra første skoledag var norsk, og siden engelsk, yndlingsfagene. Og hva råder man et slikt barn til å bli når man blir stor? En unge med slik utpreget kjærlighet for bøker? LÆRER selvfølgelig. Og i tenårene var jeg nok litt for umoden og uselvstendig til selv å forstå at det fantes andre alternativer verdt å kikke på.
Vel, lærer ble jeg ikke for å gjøre en lang historie kort. Kokkeskole, lærlingplass og fagbrev ble en relativt "snar" vei til inntekt, da jeg ikke ville ta opp mer studielån. Lesingen lå brakk, og den eneste skrivingen jeg gjorde var dagbok.
Etter hvert som årene gikk dukket mine gamle venner, bøkene, opp igjen. Blogg og diktskriving trigget skrivelysten. Så gjenoppdaget jeg gleden ved det skrevne ord, som er lidenskap for meg. Jeg hadde på en måte alltid vært misunnelig på alle andre som hadde noe de brant for. Sånn skikkelig. Enten det var hest eller politikk eller ekstremsport eller reise. De som hadde mening i livet sitt. Jeg drev på en måte bare rundt fra dag til dag, fra lønnsslipp til lønnsslipp og var middels interessert i alt.
En dag, etter at jeg hadde gitt ut noen lyrikkbøker på små forlag, kom jeg på at jeg ville prøve å skrive noe større. Kanskje kunne jeg bruke mine erfaringer til å skrive en roman? Jeg luftet ideen min for en bekjent som hadde en viss erfaring med dette, og svaret hennes glemmer jeg aldri: Nei, bli ved din lest! Du som skriver så fine dikt, du må ikke rote nå når du har funnet din formel. Der og da bestemte jeg meg. Om det kanskje ikke var så lett å bli publisert, så skulle jeg ihvertfall klare å fullføre et førsteutkast til romanmanus. Rart hvor motiverende det kan være å bli motsagt.
Så det er det jeg skal bli når jeg blir stor, og jeg måtte passere tredve for å finne det ut: forfatter. Nå vet jeg selvfølgelig at ytterst få kan leve kun av romanskriving, og helt ærlig går det helt fint om jeg må være kjøkkenskriver, renholder, resepsjonist, budeie eller billettør i tillegg. Så lenge jeg får fortsette å skrive historier. For det er meningen med livet.
Da jeg var liten, utmerket jeg meg veldig tidlig med lesing og skriving. Det er en mye fortalt historie som går på at Pappa lærte meg å lese da jeg var omkring fire år, fordi han var så lei av at jeg stadig spurte..: "Hvorfor det da"?? Så kunne jeg lese meg til svarene selv, og det gjorde jeg til gangs. Fra jeg var fire til jeg var omkring fjorten, levde jeg vel mer bak permen på en bok enn ute i det virkelige livet. Ikke at det var noen dårlig barndom. Det var plenty med opplevelser å sluke på skolebiblioteket. Hvis jeg skal nevne noen bøker jeg husker spesielt godt derifra, så var Anne fra Bjørkely, Agnes Cecilia (en selsom historie) og Katitzi-serien klare favoritter. Alle Hercule Poirot- bøkene til Christie husker jeg også at ble slukt.
Når skolebiblioteket var "ferdig fortært", gikk jeg løs på mammas bokhylle. Hun hadde tydeligvis vært med i bokklubb, for alle bøkene så like ut utenpå. Men ikke inni. Inni utfoldet de merkeligste verdener seg, og jeg ble kjent med både Jens Bjørneboe og Trygve Guldbrandsen.
Skrive var jeg også glad i. Jeg hadde brevvenner og skrev dagbok. Fra første skoledag var norsk, og siden engelsk, yndlingsfagene. Og hva råder man et slikt barn til å bli når man blir stor? En unge med slik utpreget kjærlighet for bøker? LÆRER selvfølgelig. Og i tenårene var jeg nok litt for umoden og uselvstendig til selv å forstå at det fantes andre alternativer verdt å kikke på.
Vel, lærer ble jeg ikke for å gjøre en lang historie kort. Kokkeskole, lærlingplass og fagbrev ble en relativt "snar" vei til inntekt, da jeg ikke ville ta opp mer studielån. Lesingen lå brakk, og den eneste skrivingen jeg gjorde var dagbok.
Etter hvert som årene gikk dukket mine gamle venner, bøkene, opp igjen. Blogg og diktskriving trigget skrivelysten. Så gjenoppdaget jeg gleden ved det skrevne ord, som er lidenskap for meg. Jeg hadde på en måte alltid vært misunnelig på alle andre som hadde noe de brant for. Sånn skikkelig. Enten det var hest eller politikk eller ekstremsport eller reise. De som hadde mening i livet sitt. Jeg drev på en måte bare rundt fra dag til dag, fra lønnsslipp til lønnsslipp og var middels interessert i alt.
En dag, etter at jeg hadde gitt ut noen lyrikkbøker på små forlag, kom jeg på at jeg ville prøve å skrive noe større. Kanskje kunne jeg bruke mine erfaringer til å skrive en roman? Jeg luftet ideen min for en bekjent som hadde en viss erfaring med dette, og svaret hennes glemmer jeg aldri: Nei, bli ved din lest! Du som skriver så fine dikt, du må ikke rote nå når du har funnet din formel. Der og da bestemte jeg meg. Om det kanskje ikke var så lett å bli publisert, så skulle jeg ihvertfall klare å fullføre et førsteutkast til romanmanus. Rart hvor motiverende det kan være å bli motsagt.
Så det er det jeg skal bli når jeg blir stor, og jeg måtte passere tredve for å finne det ut: forfatter. Nå vet jeg selvfølgelig at ytterst få kan leve kun av romanskriving, og helt ærlig går det helt fint om jeg må være kjøkkenskriver, renholder, resepsjonist, budeie eller billettør i tillegg. Så lenge jeg får fortsette å skrive historier. For det er meningen med livet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)