Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

lørdag 23. oktober 2010

Angående årets høstdepresjon

Jeg er et tradisjonsmenneske. Jeg liker å male på egg i påska, jeg pleier å ha rakefisk på lillejulaften, og jeg pleier å være deprimert på høsten.
Like tradisjonsrikt er mitt årlige innlegg om høstdepresjon, noe jeg selvfølgelig aktet å videreføre her på Hjernegruva.

Hvert år pleier jeg å kjenne det sånn midt i oktober. Det går en stund før jeg skjønner hva som er galt. MENINGA forsvinner, jeg er trøtt, slapp, trist... Har bare lyst til å sove og sant og si er det ikke så nøye om jeg våkner igjen eller ikke heller. Det er som om det er noe seigt og svart som drypper inne i hodet mitt, noe som fyller meg opp, presser MEG ut av kroppen min...

Jeg var forberedt på at det ville skje i år også. Men den uteblir så langt! Og vi nærmer oss november, den skulle forlengst vært på plass!

Det kan være mange årsaker til at jeg slipper unna. Situasjonen min er mye forandret fra i fjor og de foregående år. For det første har jeg flyttet. Samme hvor glad jeg er i min barndoms dal med den dramatiske naturen, er det ikke til å stikke under en stol at det er mer sol, mer lys og mer himmel i Modum. "Der hjemme" ernok solen snart borte, og forblir borte til uti februar. I tillegg førte flyttingen til et samboerskap... Og da kan jeg ikke gå i ensomhetsfella igjen. Den fungerer slik: Følelsen av ubehag og meningsløshet gjør at jeg isolerer meg og ikke vil treffe folk, noe som selvfølgelig gjør meg MER deppa...!

Å være et godt hakk nærmere forfatterdebut trekker heller ikke ned, og heller ikke vekttapet på over 25 kg siden i fjor på denne tida. Jeg har mye å gjøre og fylle tida med, nyttige, fine ting. All type aktivitet hjelper, om det er spasertur eller oppvask - det holder meg unna de mørke, seige tankene... De jeg ikke har tid til!

Her er mine råd mot høstdepresjon oppsummert:

- Nyt skiftningen! Flotte høstfarger, rim, og senere is og snø. Månelys på frostrøyk, lav høstsol over stubbmark, fyr i ovnen og vintergardiner. Gå på fotosafari! Plant røsslyng i verandakassa.

- Feir høsten! Høsttakkefest, Oktoberfest, Fårikållag, Halloween, Rakfisklag, ... Og så kommer advent. Jeg har ei venninne som pleide å feire søndagene i advent ordentlig på alvor. Venner fikk komme på pepperkaker, gløgg og tenning av lys. OG lesing av adventsvers med litt fnising. Så hyggelig! (Siri, du er en inspirasjon)... Høsten hvor man trekker innendørs er en perfekt anledning til å være sosial.

- Vær aktiv! Lag/skriv julekort, planlegg julegaver, begynn på julevasken, ha sex, begynn å trimme!!! Engasjer deg i noe, bli støttekontakt... Å hjelpe andre er ofte en perfekt hjelp også for deg selv.

Om ingen ting av dette hjelper, så prøv å tenke på at det er bare to måneder til sola snur. Og det GÅR over, denne gangen også. Men her i huset ser den ut til å være avlyst, og jeg skal gjøre mitt for å la det bli en ny tradisjon.

tirsdag 19. oktober 2010

Hvorfor Egypt?


Jeg (t.h.) leker guide for en venninne i Hatshepsuts tempel.

Romanmanuset jeg jobber med for tiden har handling fra Egypt. Det er en samtidsroman, som foregår i det spesielle miljøet som oppstår der et tradisjonelt samfunn møter, eller la oss si kolliderer med, turistkulturen. Nå har jeg flytta til et nytt sted hvor ikke så mange kjenner meg fra før, spør mange: "Hvorfor Egypt? Har du vært der, siden du velger å skrive en roman derifra?"

Vært der er mildt sagt. Ti ganger har jeg vært i Egypt fra 2005. Og så lurer mange på hvorfor det? Jo, det er en lang historie. Her skal dere få kortversjonen...

I 2004 ble jeg gjennom felles venner kjent med noen mennesker som var i gang med et SPA-hotell-prosjekt i Egypt. De ville bygge et velværesenter midt i ørkenen, hadde både kjøpt tomt og laget tegninger og planlagt det meste. (Du kan se en gammel artikkel om prosjektet her: http://www.byavisa.no/byavisa/artikler.php?artid=238)  
Jeg er utdannet kokk, og kokker var det bruk for på Hotell Canna. Så sammen med en kompis dro jeg nedover med enveisbillett for et tre måneders opphold i 2005.

Tre måneder er lang tid. Lang nok tid til at verden kan snu seg ganske radikalt på hodet. For det første så vi fort at det ikke var noe jobb til oss på Canna ennå, så ble vi kjent med mange av lokalbefolkningen. Vennskapet med min bestevenn fra Norge skar seg (noe som føles ekstra ille når man befinner seg sammen i et land fem flytimer unna Norge) OG- jeg rakk å forelske meg.

Et forhold med en gutt i Egypt var først noe jeg avviste fullstendig, selv om vi nok var ganske betatt av hverandre. Jeg hadde til og med familieråd med hans mor og søster hvor jeg forklarte hvorfor dette ikke gikk.
Det var først da jeg var hjemme igjen i Norge, og følelsene ikke ville slippe taket, jeg bestemte meg for at jeg MÅTTE prøve. Og i september var jeg nede igjen, den første av mange ferieturer ned dit.

Målet var å flytte ned, og i løpet av de neste fire årene hadde jeg flere fine turer nedover, jeg hadde den glede av å få ta med meg gode venner og familiemedlemmer nedover og dele opplevelsene mine med dem.

Det er mange årsaker til at jeg ikke lenger er sammen med min Egypter, den enkle forklaringen er at avstand, økonomi og mye annet kvalte følelsene etter hvert. I dag er jeg lykkelig samboer med norsk kjæreste, og ville aldri i verden ha byttet tilbake. Likevel er det slik at jeg tenker tilbake på tiden i Egypt med glede, det var gode, sterke og fine år, selv om det var riktig å avslutte når jeg gjorde.

Men alt jeg har opplevd i ørkenlandet, Solens Rike, kommer alltid til å være med meg. Det har formet meg på godt og vondt, og jeg gleder meg masse til å vise fram alt til kjæresten, dele det med ham også. Det aller viktigste det førte til, var at alle erfaringene mine inspirerte meg til roman-manuset jeg jobber med nå.

Mer om det får dere forhåpentligvis senere! ;)

tirsdag 12. oktober 2010

Skrivenytt oktober 2010

Så langt er det ikke særlig fasjonabelt å være forfatter. Man er jo fortsatt i kategorien "håpefull", man har fortsatt ikke noe romanmanus mellom to stive permer. Men håpet og troen på at det skal skje, vokser stadig.

For et par uker siden var jeg på møte hos forlaget som er interessert i manuset mitt, et utrolig spennende og inspirerende møte. Det er rart, men fint, å sitte sammen med tre erfarne og inspirerende mennesker som er ivrige på at dette bokprosjektet skal komme vel i havn. En ting er vi alle enige om: Tittelen! Resten av boka henger enda i det blå...

Nei da, så ille er det ikke. Men det gjenstår enda mye arbeid med manuset, typiske begynnerfeil som jeg som fersking begår. Så jeg sletter og skriver, sletter og skriver, en flott oppmuntring er det da at redaktør og konsulent liker historien, og at jeg får skryt for språket mitt. "Dette skal nok bli bra", mener de, "Bare du holder ut!"

Holder ut!?  Jeg som har tenkt å bruke resten av livet mitt på å skrive bøker, det er klart jeg holder ut! Selv om utgivelsesdatoen enda er som et fata morgana som svever foran meg på tidslinja et sted, sleper jeg meg videre mot målstreken...! Og bare med glede, fortsatt. Fortsatt er jo dette bare adspredelse, hobby, fritidsaktivitet. Målet er at det skal bli et yrke og et levebrød. Ønsk meg lykke til.

Så hva handler boka mi om? Det er fire års research fra Egypt som skal ut. Her kommer en bitte bitte liten prøvesmak--- selv om jeg ikke kan love at denne passasjen blir med i det ferdige resultatet! Alt snus og vendes på, strykes og legges til... ;)

-Skal vi sette oss ned, brøt Kareem inn, og lo av den engasjerte eldre broren.
-Jeg mener det! Kjærligheten er det viktigste i livet, og den venter ikke. Når den lander i hånden din, må du stelle godt med den, lov meg det, jenta mi, sa Mahmoud og blunket til meg.
Jeg smilte forlegen mens Mahmoud viste oss inn til salongen. Det Mahmoud akkurat hadde sagt var fint og poetisk, men det var også sant, mente jeg. For var det ikke slik at det folk angret på, var alt de ikke turte å gjøre, selv om de fantaserte om det? De drømte om å gjøre ting helt til det var for sent. Den fellen ville ikke jeg gå i. Kjærligheten hadde landet nå, og dersom jeg ikke torte å prøve, ville det ihvertfall ikke fungere!
Vi tre sank ned i den enorme, hvite sofaen. Når jeg satte meg helt bak mot stolryggen, følte jeg meg omtrent som en seksåring, jeg syntes nesten jeg skulle forsvinne mellom putene.
-Det er Wendys møbler, forklarte Mahmoud, ganske unødvendig. -Hun fraktet dem med båt fra England til Alexandria, du kan tenke deg for et oppstyr det var for å få dem helt hit! De fylte en hel container. Jeg foreslo å selge dem før hun flyttet, og kjøpe nye møbler her, men det kunne ikke Wendy gå med på. Mahmoud himlet med øynene. -Damen vet sannelig hvordan hun vil ha det!
Jeg ble vist rundt i leiligheten, og tenkte mitt. Jeg så vel ikke for meg at de hadde denne typen møbler, speil og pyntegjenstander på hvert gatehjørne i Egypt, akkurat. Den enorme kontinentalmadrassen på soverommet kunne ikke ha vært billig. Og over den hang en himmel i kremfarget brokade. Jeg var storlig imponert, mens de to mennene virket ganske likegyldige til herligheten.
-En seng er en seng, uttalte Mahmoud og trakk på skuldrene. -Da vi var små sov vi på stråmatter med pledd over oss. Vi hadde det ikke vondt da heller.
 Mahmoud sa også at vi bare måtte spørre hvis de ville låne bilen flere ganger.
-Tross alt er du nesten familie nå, ikke sant, sa Mahmoud lett, idet han gikk bort til det elegante salongbordet og skjenket te fra den engelsk utseende tekanna. Dette var det eneste stedet i Egypt jeg hadde fått servert te i kopper istedenfor glass. Det var en glede å få en hank å holde i, i stedet for å være nødt til å klype i kanten øverst på glasset. Likevel var det ingen tvil om at det jeg drakk var egyptisk, siden det var så søtt at det føltes som om det kunne skjæres med kniv og gaffel. Jeg la merke til at både Kareem og Mahmoud holdt i kanten på koppen likevel, og overså hanken.

søndag 10. oktober 2010

Det beste og verste ved jobben

O'boy. Hvor skal jeg begynne.

Jeg er utdannet kokk og har stått ved en komfyr og bak en disk i mange år nå. For ett og et halvt år gikk jeg skikkelig i dørken - jeg hadde kyssesyken og gikk på jobb så lenge det overhodet gikk, før jeg fikk svimt meg til legen og fikk diagnosen. Skikkelig dårlig ble jeg.

Etter dette har jeg hatt en relativt lavere tålegrense for stress og mas, jeg har tatt andre typer jobber - resepsjon, billettsalg, guiding med mer, men har hatt en hardnakket kjøkkenvegring. Nå på tampen av sommersesongen ble jeg likevel bedt om å ta ti dager på et spisested hvor jeg kunne forvente rolige dager og en enkel meny, og jeg sa ja.

På en måte var det litt som sirkushesten og sagflisa. Det var godt å være tilbake på kjøkkenet og kjenne at jobben var en lek. Likevel er konklusjonen etter i dag, den tiende dagen, at jeg håper jeg ikke må ta en slik jobb igjen.

Det beste og verste med jobben bak disken... Det beste er de flotte menneskene du møter, de som er høflige og hyggelige, og som er forventningsfulle og positive. Rart med det - de får også en fin opplevelse, gir oss smil og takk, og det er en glede å ønske dem hjertelig velkommen tilbake. De gjør det verdt det - de får deg til å yte ekstra service, pynte ekstra fint, gjøre ditt aller beste på alle måter.

Men det verste med jobben er OGSÅ kundene. De som er grinete og negative, spydige og sarkastiske når de kommer, ikke har noen forståelse (dersom det for eksempel er ventetid når 15 mennesker har bestilt før deg), hånler av prisen, kikker på deg som om du er en sur oppvaskklut, de som har krangla med svigermor på morran og er på jakt etter noen å ta det ut på. De som rynker på nesa UANSETT hvor delikat du har dandert maten.

Og det er mulig det er fordi jeg har vært såpass syk og har en lavere toleransegrense, men jeg orker det ikke--- når jeg har stått på og forberedt mat og lagt på duker, tent i peisen og tent stearinlys, for at du skal ha en flott opplevelse når du kommer inn til meg --- Da orker jeg ikke at du kommer inn og kjefter på meg eller hånflirer. Jeg orker heller ikke at du behandler meg som tjenestepiken din. Jeg er en fagarbeider med yrkesstolthet. Jeg orker ikke debattere om jeg har laget varm sjokolade med krem som ikke var like god som forrige helg (selv om det var jeg som laget den da også, på nøyaktig samme måte)...

Kavaleren min sier at takler jeg ikke sånt, da får jeg finne meg en annen jobb.

Jeg sier ja vel. Da får jeg vel det da.

torsdag 7. oktober 2010

Travle tider for kunstneren og kunstnerassistenten!


Min venninne Inga portrettert av Rene Molenaar.
 Mye har skjedd siden sist, å si at jeg har hatt hendene fulle er vel mildt sagt..! Først var jeg for andre år på rad kunstnerassistent for min venninne Inga Dalsegg på Art:Oslo. I år foregikk dette på Oslo Spektrum, og etter "krigen" med Marianne Aulie var det ikke lite oppmerksomhet som ble Inga til del. Vi hadde en fantastisk helg, gjensyn med mange kjente fra i fjor - en av dem Rene Molenaar på bildet, som gav oss årets restaurantopplevelse lørdag kveld!


Spektrums fineste stand?

Etter hvert kjenner jeg Inga ganske godt som menneske, og hun er av dem jeg beundrer aller mest. Ikke minst i det at hun tar jobben sin alvorlig, og bruker imponerende ressurser og tid på den, er hun en inspirasjon. Hun er oppe grytidlig om morgenen i kunstnerhjemmet sitt i Rindalen, får i seg frokost, går opp på atelieret er er på jobb! Talent kombinert med ståpåvilje og utholdenhet har fått Inga langt, og lenger vil hun komme... Både i desember og i mai stiller hun ut i New York!

For dem som ikke kan reise fullt så langt er det flere alternativer for å få med seg Ingas kunst i nær framtid. Hun har fått fast avtale med Galleri Impasto i Oslo (Det skjedde på Art:Oslo, det var så gøy!), så de har til enhver tid noen Inga-verker framme, sjekk http://www.impasto.no/  .... Ellers stiller hun ut på TINGVOLL på Nordmøre, 16. okt - 17. nov, og i ASKER 5. - 7. 2010  ...

Enda mer Inga-stuff finner dere på http://www.ingadalsegg.com/  og på facebookgruppa  http://www.facebook.com/#!/pages/Inga-Dalsegg/147348553486

Sjekk det ut!