Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

torsdag 23. februar 2012

Lindring for hjemlengsel

Da er jeg tilbake fra Egypt etter et enukes opphold. En uke er ikke lang tid, og spesielt ikke siden det var hele tre år siden sist jeg hadde vært i landet jeg har kalt ”Mitt andre hjemland”. Jeg var veldig spent på hvordan det ville føles.

Billetter hadde vi bestilt nærmest på måfå. Det var meg, forloveden, og tre venner. Vi bestilte restplass, tok det vi fikk, rett og slett. Men da jeg studerte reisetidspunktet, skvatt jeg nesten, det var på dagen og timen sju år etter den aller første gangen jeg reiste nedover, og ble der i tre måneder.

For å være ærlig trengte jeg å være der i tre måneder. Jeg trengte så lang tid for å senke skuldrene, slippe skepsisen, åpne hjertet for menneskene og kulturen, bli nysgjerrig og utforskende i stedet for skeptisk og dømmende. Det er så mye mer vi har til felles enn det som skiller oss, det oppdager vi når vi blir godt kjent.

Jeg er ganske overtroisk, og når jeg så reisetidspunktet, følte jeg at dette har en spesiell betydning, det blir enten eller. Enten er det en endelig avslutning på mitt forhold til Egypt, eller så er det en ny start. Spesielt spent var jeg jo over å ha med meg forloveden nedover for første gang, til dette stedet som har betydd så mye for meg i fortiden.

Mange var også urolige over at jeg skulle reise nå, det var vært stadige tilbakevendende uroligheter i Egypt etter revolusjonen i fjor, og selv om jeg vet at det er en lang reise fra Luxor dit jeg skulle, til Tahrirplassen i Kairo som vi har sett på TV, (det er som å reise fra Oslo til Saltfjellet med tog) hadde jeg ikke tenkt å ta noen sjanser.

Straks jeg kom ut av flyet strømmet påminnelsene på. Bougainvillea og bulkete biler, smilende mennesker med teglass i hendene. Den tilsynelatende ufruktbare ørkenen. Den irrgrønne Nildalen. Den herlige maten, den hissige myggen, templene. Å bli vekket om morgenen av bønnerop, bikkjebjeff, hanegal og eselskryt. Det vil si, jeg sov som en stein, men reisefølget mitt ble vekket. Kunne det virkelig være tre år siden sist jeg var her?

Jeg hadde jo rukket å både skrive roman og få den utgitt, så noe tid må det jo ha gått. Nettopp det var påskuddet mitt for å reise denne gangen, jeg skulle presentere boka for en litteraturklubb i Luxor. Det ble et utrolig hyggelig møte og begynnelsen på nye, gode vennskap. Jeg fikk også spurt medlemmene, som stort sett er europeere, hvordan det er å bo i Luxor etter revolusjonen.

    - For oss er det ingen stor forskjell, sier Christine Soliman, som har bodd ved Nilens bredd i seks år. - Men for lokalbefolkningen er det verre. Turistene er skeptiske og tror vi lever i en krigssone. Dermed mister store deler av befolkningen her næringsgrunnlaget.

Hun har rett. Noe ER virkelig annerledes. Både ungene og hestene er magrere enn før. Jeg er vant til å se fattigdom i Egypt, men ikke sult. Det er vondt å se en liten gutt stå og tigge ved en minibuss, ett pund til brød? Tårene hans som triller da ingen ser ut til å ha noe å avse i dag. Heller. Også de veldedige organisasjonene sliter. Ett av den er barnehjemmet Sunshine, som drives kun ved hjelp av donasjoner og frivillighet. Når turistene ikke lenger kommer, tørker pengestrømmen ut, da er det tungt å ha ansvar for 95 foreldreløse barn…

Jeg tror ikke vi hadde vært under den Egyptiske sola mer enn to dager før kavaleren begynte å snakke om ”neste gang”. Da visste jeg svaret på det jeg lurte på innledningsvis, dette er starten på en ny epoke. Vi har diskutert arabiskkurs, rundreiser og ikke minst hva VI kan bidra med. Første skritt for meg blir å få fadderbarn fra Sunshine barnehjem. Jeg er glad for å ha muligheten for å gi noe tilbake til landet som har gitt meg så mye inspirasjon og så mange opplevelser.

Følte jeg meg mindre trygg nå, i det postrevolusjonære Egypt? Absolutt ikke, heller tvert imot. Vi turister er så få, at vi blir ekstra godt passet på. Dersom du har hatt planer om å besøke ett av Egypts turistdestinasjoner, er mitt råd: Ikke nøl. Du vil føle deg velkommen.

(Besøk sidene til barnehjemsprosjektet Sunshine her: http://www.sunshine-international.org.uk/)

Egypt og stillheten



Sola våger seg opp over horisonten, farger Rødehavet, og smelter disen. Jeg nyter det hele fra en balkong i en turistleilighet i Hurghada med utsikt over den nye souqen - eller markedet om du vil. I hånden min har jeg en rykende tekopp med sukker i, en måte de fleste egyptere starter dagen på. Det er tre år siden sist jeg var i Egypt, og jeg skal ikke gå glipp av et eneste minutt.

    Idet sola for alvor begynner å få tak på den friske morgenlufta, dukker han opp. En høy, tynn gutt som har arbeidsdagene sine nede i turistmarkedet. Alle suvenirer man forbinder med Egypt finnes her: Orientalske lamper, vannpiper, krydder. Han triller fram solbrille-stativet. Ser etter at flisene utenfor er ordentlig skinnende blanke, og så drar han fram en plaststol. På den venstre siden av den, et askebeger. Så setter han seg til å vente. Og vente. Vil han i det hele tatt f noen kunder i dag?

    Stillheten, en ny følgesvenn for meg i Egypt. Jeg og reisefølget mitt finner oss selv nærmest alene, på cornichen, på restaurantene og stranda. Hvor er alle turistene hen? Hvor er levebrødet for egypterne? Hurghada er en by bygd opp omkring de tilreisende. Hva gjør man når de uteblir?
    Etter fire timers kjøretur gjennom den golde arabiske ørkenen møter vi samme situasjon i Luxor. Jeg er der for å presentere ”Naken i hijab” for de fastboende europeerne der, og de viser rørende interesse. Men når jeg kommenterer hvor stille det er, har de mye  fortelle meg:

    - De som fortsatt demonstrerer i Kairo forstår ikke situasjonen vår her nede, sier Christine Soliman som driver hotell sammen med sin egyptiske partner. -Her i Egypt er det jo storfamilien som tar vare på deg når det kniper. Men hva skal du gjøre når alle i storfamilien lever av turisme på den ene eller andre måten? Hun rister på hodet.
    - Vi venter alle sammen. Her nede i Luxor er det like trygt som det alltid har vært, men hva hjelper det, når alt de reisende forbinder med landet vårt er steinkasting og tåregass på Tahrir-plassen?

    Vi besøker templene. De er uhyggelig tomme, nesten som om de gamle faraoer har tatt de tilbake. Skrittene våre gir gjenlyd mot veggene. Men relieffene og statuene står der uforandrerlige, og gjør et enda sterkere inntrykk nå, uten høylytte gruppeledere med ”gåseflokken” sin i hælene, uten beundrende rop, uten kameraer som stadig blinker. Vi kan nesten høre guden Amon Ra hviske om sin uforanderlige storhet gjennom tusenårene.

    Vi vet det ikke kommer til å gå nye tre år før vi er tilbake, og vi håper den arabiske våren vil gi befolkningen demokratiet og rettighetene de kjemper for, og bedre vilkår for de oppvoksende generasjoner. Det siste vi ser når vi kjører ut til flyplassen er et egyptisk flagg som vaier stolt i vinden. Egypt tilhører egypterne. Men Nilen, pyramidene, templene og gravkamrene er en verdensarv som tilhører oss alle. Reis til Egypt nå, grip muligheten til å oppleve denne sivilisasjonens vogge i ro og mak, og bidra samtidig til et levebrød for folket som forvalter det for oss.

(Dette sto først på trykk i Tidens Krav, 23.2.2012)

onsdag 15. februar 2012

Mer enn tusen ord - noen få bilder fra Egypt februar 2012

En moske etter min smak - midt i den majestetiske ørkenen

Kjøre mellom Hurghada og Luxor tar ca fire timer
Et helt lasteplan fullt av all slags deilig frukt og grønt - tomatene i Egypt er verdens beste

Søylehallen i Karnak Tempel, Luxor

Selv i Luxor blir det kjølig om kvelden i februar
Reisefølget mitt ved middagsbordet en kveld i Luxor

Jeg vil ha en blå ballong... Eller, i grunnen er fargen likegyldig så lenge ballongen ikke faller ned...

Slange i terrariet

Beduinkvinner baker brød på tradisjonell måte
Vannpipe - passiv røyking

Flere foto finner du på facebook-gruppa mi!

lørdag 4. februar 2012

Koffertpakking... Tilbake til Egypt.


I dag holder jeg på for fullt, forbereder huset før avreise, vasker klær som skal med og forteller kattene at jeg snart skal komme tilbake. Av og til føles det fint å bo på arbeidsplassen sin- vet at jeg har vaktmestere som holder oppsyn med huset, trygt og godt.

De aller fleste hadde sikkert begynt å pakke for en uke siden, men jeg er altså uhelbredelig på siste-liten-skippertaksfronten. Alltid vært! Prøver å overbevise meg selv om hvor godt det føles å slappe av når alt er ferdig gjort, men la oss innse det: Det er jo aldri noe som blir HELT ferdig, er det vel? Om man er helt ferdig med oppvasken, kommer det snart noen nye, når en er ferdig med å støvsuge hele huset, er det blitt støvete igjen i det første og så videre... Så her er det etter rykk og napp-metoden.

Apropos støvsuger har jeg og kavaleren hver vår aversjon. HAN hater langkosten, mens jeg heller bruker grønnsåpe og vaskebøtte tre ganger enn å støvsuge. Støvsugern stresser meg. Dette gjør det selvfølgelig lettere å fordele husholdningsoppgavene!

Men hør på meg, dette illustrerer jo tydelig hvor fjernt det er for meg at jeg skal reise, når jeg er mer gira på å skrive om husvask enn om landet jeg snart skal besøke. Kanskje tør jeg ikke helt å tro på at vi faktisk reiser?

Mamma er ikke spesielt glad for at vi skal på tur nå som det er så urolig i Egypt. Det er selvfølgelig forståelig nok, bildene vi ser på TV er ikke spesielt beroligende. Så langt har det vært rolig i Luxor og Hurghada og vi håper det holder seg slik. Situasjonen er uholdbar for befolkningen og uro er uunngåelig, vi vet at det i mange områder er både bensinmangel og brødmangel.

I turistområdene er jo dilemmaet at man er avhengige av turismen for å få økonomien til å begynne å gå rundt igjen, men urolighetene holder naturligvis turistene unna. Fler og fler assosierer Egypt med voldelige bilder fra Tahrirplassen. Selvfølgelig er det ikke slik over hele Egypt, men selvfølgelig må man ta sine forhåndsregler og ikke minst være klar over at politiet generelt har en mye lavere kapasitet enn før. Likevel sier de fleste "expats" jeg har pratet med at de føler seg tryggere i Luxor enn i enhver britisk by.

Sikkert er det iallefall at de utallige historiske monumentene har overlevd tøffere tider enn dette, og de som reiser nå, har en unik sjanse til å oppleve templene og gravstedene nesten på egen hånd.
Jeg er utrolig spent på de store forandringene som har skjedd siden sist, kanskje får jeg anledning til å lage et reisebrev eller to underveis!

Mvh
Gunn Marit