Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

fredag 30. desember 2011

Romjulsdrømmer og nyttårsløfter

For ei herlig jul vi har!

Jeg og kavaleren er på familiebesøk i jula, og det er alldeles herlig å komme bort fra hverdagens kjas og mas for ei stund. Det blir liksom ikke så mye praktisk å styre med når man er på besøk, det er bare å hjelpe til med det man får beskjed om, og ellers oppføre seg pent!

I år var julehelga tilbrakt på Gjøra hos Mamma og Pappa, og det tror jeg de var glade for. Jeg har nemlig vært hos "Svigermor" på Gol to år på rad, og jeg tror foreldrene mine har følt det litt stusslig. I år ble det derimot den vanlige kjeklinga med meg og bruttern rundt pinnekjøttet. En perfekt julaften bortsett fra at jeg ikke fikk mast meg til å se "Tante Pose". Vi ble nemlig heller med ho mor i kapellet på gudstjeneste, en fin tradisjon som får meg til å tenke litt ekstra på mine besteforeldre julaften.

Men du store allverden så mye pakker Bruttern fikk! Han har nemlig gjort det kunststykket å skaffe seg kvinnfolk i året som gikk - og så har hun hele seks søsken... Ren taktikk fra broderens side selvfølgelig, gavestrømmen ville nemlig ingen ende ta. Vi har i mange år spøkt med at jeg må formere meg slik at vi får flere gaver under treet, men nå har lillebror altså tatt familiseringa i egne hender. Et stort gratulerer til Bror og Karin med kjærligheten!

Tror ingen andre var misfornøyd med julaften heller. Hverken mat, gaver, selskap eller stemning. Jeg har forresten fått finfine julegaver og bokgaver som jeg skal bruke til å innrede ny arbeidsplass hjemme, eget innlegg om det kommer.

Første juledag var vi i Eresfjorden hos Tante og Onkel, store deler av slekta var samlet der, til hjortegryte og tantes himmelske mokkafromasj med mer. Det er så koselig å treffes, og all ære til mine snille tanter som lager anledninger for det.

Romjul og nyttår tilbringes altså på Gol. Supert på alle måter, ikke minst fordi jeg får ro til å jobbe med skrivinga mi. Har vært så travelt før jul med masse jobb og forberedelser, så endelig blir det anledning til noen timer hver kveld. Det høres kanskje rart ut, siden det er nokså sosialt her i huset også, men det er liksom noe med at jeg er på besøk og klarer å slippe taket i klesvask og kattedoen og støvtørkinga og handelen og whatever slags unnskyldninger jeg vanligvis har for ikke å skrive. Se det, til og med en bloggpost ble det plass til.

På facebook har det vært snakk om nyttårsløfter i dag, og jeg har vel kommet fram til tre til slutt mellom alle forslagene.. ;) Ikke noe trening eller røykeslutt i år. For det første skal jeg være flinkere til å være takknemlig for alt det gode jeg har i livet mitt. For det andre skal jeg jobbe mer disiplinert med skrivingen. Og for det tredje skal jeg spise bedre; altså bedre kvalitet på maten, renere mat.

Og ikke minst skal jeg bli flinkere til å ta vare på mine kjære venner som jeg er så glad for å ha. En av dem er Inga, og hun er ansvarlig for å endre mine pinnekjøttvaner. Pinnekjøtt er lang tradisjon hos oss, og den har vært dampet på ekte pinner selvfølgelig. Men etter å ha fulgt Ingas råd og forsøkt pinnekjøtt trukket i kraft, slik Hellstrøm gjør det, er jeg omvendt! Oppskriften finnes her! 

Et annet forsett jeg burde ha er å blogge oftere, men jeg tør ikke love noe- vet av erfaring at tida raser avgårde. Uansett ønsker jeg dere alle et godt og trygt 2012 med alle de gleder det kan ha med seg.

Hjertelig hilsen
Gunn Marit.

torsdag 1. desember 2011

På'n igjen - Et nytt romanprosjekt på gang.


Mye er sagt om "den vanskelige andreboka" - mange forfattere syns at etter å ha skrevet og utgitt én roman, er det forferdelig vanskelig å begynne på neste. Hvis debuten fungerte, vil man jo gjerne gi leserne sine mer av samme slag. Men FOR likt må det ikke bli, man kan jo ikke skrive den første romanen på nytt, den historien er allerede fortalt. Dersom førsteboka ble krasst dømt, har man kanskje mistet en del av selvtilliten. Av og til kan det også være bra, men dersom det resulterer i total skrivesperre gjør det jo ingen nytte. Skrivesperre kan man få av for mye skryt også. Triller man yatzy på kritikernes terninger kan man gå seg bort i tanker om "hvordan toppe dette", sannelig er det noe spesielt med denne andreboka... Når man er blitt godt etablert som forfatter, tåler man kanskje svingningene bedre. Det er ihvertfall håpet mitt som fersking.

Oppi dette er jeg utrolig glad for at jeg ikke starter med helt blanke ark. Mens jeg skrev og redigerte "Naken i hijab" hendte det selvfølgelig at jeg måtte vente noen uker på konsulenter eller redaktørers vurdering. Men jeg var inne i en stim, og brukte ventetida til å skissere opp en ny historie som hadde "plaget meg" en stund. Er det ikke irriterende, at mens man skriver på en ting, er det alltid den neste som presser på oppi knotten?

Da jeg sendte inn førsteutkastet, eller kladden, til Juritzen for noen uker siden, var jeg nok mest av alt opptatt av å finne ut om jeg hadde noe det kunne bli roman av i det hele tatt. Jeg er klar over at en idé jeg selv liker kjempegodt kan vise seg å egentlig være elendig. Det er lett å se seg blind på sin egen historie.

Heldigvis likte de råmaterialet veldig godt, og nå begynner arbeidet med finpussinga. Jeg gleder meg veldig til å komme i gang. Som mange vet er jeg en av de som strever med de mørke månedene i året, så det skal bli strålende fint å kunne fordype seg i redigeringsarbeid. Dersom jeg klarer å levere, og dersom jeg og forlaget blir enige om hva som er bra og mindre bra i historien, blir den kanskje ferdig til neste høst igjen. Det hadde vært fint!

Mange har spurt meg om den neste blir en oppfølger til "Naken i hijab". Det blir det ikke. Det kommer helt sikkert flere bøker fra Egypt, og jeg har tanker om en fortsettelse, men den neste boken foregår i Norge. Det betyr imidlertid ikke at det ikke blir kulturkollisjoner!

Ønsker dere alle en trivelig tid framover med goro og glanspapir. ;)

søndag 27. november 2011

En sluttet sirkel

             
Overvldende oppmøte på biblioteket 14. nov.
Jeg ønsker å benytte anledningen til å takke alle som tok seg tid til å komme og høre på meg på Sunndal Folkebibliotek den 14.11, og slik gjorde det til en storslagen og uforglemmelig opplevelse for meg.

Verken å skulle skrive eller å gi ut en roman er noen spøk, og jeg hadde nok ikke gjort meg så veldig mange tanker om hvordan det kom til å oppleves, rent bortsett fra det at denne historien, ”Naken i hijab”, som bare jeg, redaktøren min, og noen ganske få andre så langt hadde lest, nå plutselig skulle havne mellom to permer og være til salgs i landets bokhandler. Stort nok i seg selv for en nybegynner!

Så kom boka ut 25. august, og jeg kom i den heldige posisjon at jeg måtte lære meg å ta imot skryt. Under redigeringsarbeidet hadde jeg fått god øvelse i det motsatte… He he. Men heldigvis fikk jeg se at det ble slik jeg hadde ønsket: Romanen min ga gode leseopplevelser til mange.

Noen negative tilbakemeldinger kommer man selvsagt - og heldigvis - heller ikke unna, og mange har lurt på hvordan det oppleves. Jeg syns det er helt greit jeg - man må tåle at folk har sine egne meninger, hvis jeg ikke syntes det va greit, kunne jeg jo bare latt være å gi den ut, kost meg med den på min egen skjerm i stedet. Men heldigvis var god-ordene i overveldende flertall.

Toppen på kransekaka var det nok å bli nominert til bokhandlerprisen. Tenk å stå på den nominasjonslista sammen med forfattere man ser opp til og har som forbilder; Gert Nygårdshaug, Margaret Skjelbred og selveste storfavoritten Jo Nesbø.

En herlig avslutning på en travel bokhøst var det å få komme heim til Sunndal og presentere debutromanen min der. Folkebiblioteket i Sunndal var opp igjennom årene hovedarenaen hvor jeg fikk både skjerpet og tilfredsstilt den litterære appetitten. Derfor var det stort å skulle komme dit for å snakke om en bok jeg selv hadde skrevet.

Jeg og samboeren min kom tidlig. Førti minutter før arrangementet begynte, for å være sikker på å komme først. Til vår overraskelse hadde det allerede begynt å fyltes i seteradene, og vi ble vennlig plassert på et pauserom hvor vi kunne nyte litt kaffe og kake før alvoret begynte. Jeg ble veldig nervøs da en bibliotekar kom heseblesende inn og forkynte: ”Vi må ringe kulturhuset og skaffe flere stoler! Her er det fullt allerede!!”

Sånn omtrent hundre sjeler fylte biblioteket den kvelden, og jeg er overveldet og glad for all støtten, alle gode ord og blomster. Jeg fikk signere mange bøker etter endt arrangement, et stort privilegium. Det er ingen selvfølge å oppleve slik støtte fra lokalsamfunnet, men i Sunndal er ikke det noe problem.
Takk til alle som møtte opp - og til alle som har kjøpt boka, gitt meg tilbakemelding via andre kanaler og anbefalt den videre. Det føles utrolig godt å ha med seg denne opplevelsen, og å vite at det finnes noen som venter på mer- når jeg nå skal inn i ”skrivehula” og jobbe med neste bok!

Tusen takk!


søndag 23. oktober 2011

Somlepave versus arbeidsjern 1-0

Hjemmekontor med marmorkake

Mange spør meg hvordan jeg har det når jeg skriver, og hvordan en god eller en dårlig skrivedag er. For meg er skrivedagene veldig forskjellig, og det jeg ihvertfall merker at jeg bør bli enda flinkere på, er å tenke "Nå er jeg på jobben" - selv når jeg skriver hjemme.

Når jeg skriver hjemme er jeg nemlig helt forferdelig på å prokrastinere, eller SOMLE som det heter på godt norsk. Det er rart, jeg tror det har med at skriving av en roman er en slik relativt langsom prosess å gjøre, men fakta er at hvis det går litt trått med skrivinga, og jeg befinner meg hjemme, kan det å sette på en maskin med klær eller vaske de kaffekoppene fra i går plutselig virke umåtelig viktig.

Jeg har alt det vanlige rundt meg, og all verdens tid, jeg skal jo "tross alt ikke gjøre noe annet enn å skrive litt i dag", og nå fortjener jeg vel en liten pause for å ringe ei venninne? Deretter leke litt med katten, hm, skulle vært en snartur på butikken, fælt så støvete den kommoden var (ja en ser det når sola kommer fram) og nå er det jammen lenge siden jeg har bakt brød. Hvis det er virkelig er ille med arbeidlysta, kan jeg finne meg selv i ferd med å gjøre noe så meningsløst som å bruke strykejernet på kjøkkenhåndklærne. Da vet jeg med meg selv at jeg er ute og kjøre. Slik er det ofte, at plutselig er kvelden kommet, huset er strøkent og dokumentet på pc-en har det ikke skjedd noe særlig med. DET definerer en dårlig skrivedag.

Men dersom jeg hadde hatt en annen type jobb, eller når jeg er på en annen type jobb, kan jeg selvsagt ikke tenke på husarbeidet hjemme, eller om det hadde vært lurt å måka litt snø nå, eller bytta på kattedoen. Da måtte jeg tenke på sånne ting når jeg kom hjem igjen etter dagens dont.

På en god skrivedag derimot er jeg i flyten, da er jeg inne i det som skjer i historien, og bryr meg ikke om hverken oppvask, sengeklær eller fuglebrett. Da blir jeg selv oppslukt av det jeg skriver, og det er lett å se at da blir resultatet i manuset også mye bedre. Logisk kanskje. En fin metode for å komme INN i god skrivemodus er å ta seg en tur på skrivestua. Der er det ingen ting som forstyrrer, ingen tv, radio, ingen folk, katter eller husarbeid. Bare ro og fred.

Og med denne blogginga er dagens somling hermed over. Så hvis jeg får tillatelse til å tjuvstarte litt på nyttårsløftene, må det bli å være en strengere sjef for meg sjøl. NEI Gunn Marit, du får ikke permisjon fra skrivinga i 20 minutter for å vaske golvet, hva er det du innbiller deg??





Skrivestua

onsdag 5. oktober 2011

Bare en katt - hva skjer når du kjører på et dyr?

Selma lever heldigvis i beste velgående.



Opplevde en utrolig ubehagelig episode for et par uker tilbake som virkelig ga meg en vekker.
Vi var nesten hjemme og kjørte ned den bratte bakken fra Åmot sentrum, da vi plutselig ser noe midt i veien - en påkjørt katt. Den kommer litt brått på så vi rekker ikke stoppe, og vi passerer. Huff, det var et trist syn, den lå på siden med labbene rakt ut.
- Vi må snu, sier jeg, - vi får ihvertfall få den ut av veien, det er så ekkelt når de ligger slik.
Min kjære snur selvfølgelig. Jeg hopper ut av bilen og går ut i veien, ting må skje litt fort siden det er både bakke og sving der katten ligger. Jeg ser at pusen (dessverre) ikke er død likevel, og nesten uten å tenke griper jeg forlabbene dens i den ene hånda og baklabbene i den andre og bærer den i full fart inn på gangveien. Den jamrer seg når jeg legger den ned, stirrer stivt framfor seg, så jeg tror egentlig at den holder på å dø. Det er en kraftig og flott katt. Kjæresten min kommer til, og vi prøver å snakke til katten. Den ser ut til å kvikne til, og da vi kommer nær den igjen, freser den og er sinna.
Men da den prøver å rømme fra oss, ser vi at bakkroppen ikke vil lystre den som den skal, dessverre er ryggen brukket. Den krøller seg sammen i grøfta, forvirret og hjelpeløs.
Vi skjønner at katten må avlives, men hvem kan gjøre det? Vi blir stående der med den og ringer både veterinærvakt og politi før vi endelig får tak i dyrevernsnemda, som kommer til stedet etter ca en time og får tatt livet av det stakkars dyret.
Visste du at det er en plikt å stoppe dersom du kjører på et dyr? Det er ikke noe som er frivillig! Du skal undersøke om dyret lider. Det samme gjelder dersom du finner et dyr som åpenbart er skadet og lider. Vær så snill å ta dere tid. Det var en vond opplevelse, men det hadde vært verre å kjøre videre. Spesielt en katt er seiglivet, og kan risikere å lide i dagesvis før den sulter ihjel siden den ikke klarer å ta seg hjem eller skaffe mat.
Mannen fra dyrevernsnemda lovet å levere inn katten til veterinær dagen etterpå for å få den scannet for id-chip. Jeg håper eieren ble funnet og varslet, det er så vondt å vente på et firbeint familiemedlem som ikke dukker opp.

DETTE SIER STATENS VEGVESEN OM PÅKJØRSEL AV DYR:



Et stort antall dyr dør som følge av skader ved påkjørsel. Vegtrafikkloven og lov om dyrevelferd pålegger enhver å hjelpe et dyr som åpenbart er skadet eller hjelpeløst.
Dersom det er et dyr fra dyrehold eller storvilt, og det ikke er mulig å yte god nok hjelp, skal du varsle eieren eller politiet umiddelbart.
Dyr fra dyrehold og storvilt skal ikke avlives dersom det lar seg gjøre å få tak i eieren, veterinær eller politiet innen rimelig tid. Er det åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt, kan den som treffer på dyret avlive dette med det samme.
Hvis dyret er blitt skadet, er det viktig at stedet hvor uhellet skjedde merkes godt, slik at personell fra kommunen lett kan finne stedet. For å hindre unødig lidelse, er det viktig at kompetent personell kan foreta søk og vurdere om dyret skal avlives.
De tidligere obligatoriske viltnemdene ble avviklet i 1992 og organiseringen av viltforvaltningen varierer nå mellom kommunene.

(kilde: Vegvesen.no)

mandag 26. september 2011

Hvordan har anmelderne det?

Bokhandelen Capris kaller "Naken i hijab" en av høstens sterkeste debuter :)


Nå har "Naken i hijab" vært ute i omtrent en måned, og jeg er superlykkelig over alle utrolig gode tilbakemeldinger som har blitt gitt meg fra lesere og bokhandlere. Noe av det som har vært nevnt, er at det er en spennende og nyansert fortelling, man liker at den blir fortalt fra flere sider, at den er varm og velskrevet. Det er utrolig herlig for en debutant å høre, det er ikke bare-bare å komme med bok for første gang. I nyhetsbrevet fra Capris er den beskrevet som troverdig og fin, og Norli sitt nyhetsbrev har også valgt å sette fokus på "Naken i hijab".


Undertrykte kvinner og demoniske menn! ;) Fotoet er privat, fra en ferie jeg hadde i Egypt i 2007.


Hva tenker man da, når en anmelder (i en anmeldelse som ellers var ganske grei) mener at boka er svart/hvit og handler om undertrykte kvinner og demoniske muslimske menn? Jo, da ble jeg litt lei meg. Og til tross for alle andre tilbakemeldinger som har beskrevet den som nyansert, måtte jeg gå i meg selv og vurdere: Er det virkelig en SLIK bok jeg har skrevet, jeg som har så mye kjærlighet for samfunnet jeg ble kjent med i Egypt? For det var ikke meningen. Så tok jeg en liten gjennomgang med meg selv av mennene og kvinnene vi blir kjent med i historien, selvfølgelig uten å avsløre så mye at det ødelegger spenningen for dere som ikke har lest den enda:

Menn:

Vi har Lives svigerfar, Amir. Han er beskrevet som veldig mild, følsom og snill, en god far og ektemann men dessverre syk/ sengeliggende. Ikke spesielt demonisk altså.

Lives svoger, Mahmoud,Gift med en middelaldrende engelsk kvinne, de to er meget glade i hverandre, men han er i en vanskelig situasjon i forhold til at hans kjære jo ikke kan føre slekta videre, slik familien forventer. Han er en rimelig sympatisk figur synes jeg.

Lives svoger nr 2, Ali, Gift med Lives svigerinne Amira, og en kjærlig far og ektemann, hva som er spesielt med ham er at han er opptatt av å leve riktig, og vil derfor ikke tjene penger på turisme slik de fleste andre i slekta gjør. Dermed lever hans familie nokså kummerlig. Men noen demon er han ikke.

Til slutt har vi altså Kareem, som Live er gift med. Han har en tosidig personlighet, det er mye både sjarm og temperament, han er hissig og han drikker mye. Livet hans er ute av kontroll og han reagerer med desperat sinne. Her har vi altså demonen vår. Men han er jo ikke slik fordi han er muslim. Folk med lignende problemer finner vi selvfølgelig over hele verden, både i Levanger og Larvik og Lisboa og Luxor.

Vi går over til de undertrykte kvinnene:

Yasmina, Lives svigermor, styrer hus og hjem og steller en syk ektemann. Både hun og datteren minnes det lykkelige ekteskapet paret hadde og ferien de reiste på som en familie.

Amira, Yasminas datter og Lives svigerinne, lever på den tradisjonelle måten, hun er en sterk kvinne med bein i nesa, er geskjeftig og har en finger med i spillet overalt. Fra å være skeptisk og fordomsfull mot nykommeren Live, går hun til å bli hennes store støtte og gode venn.

Doa'a, Amira og Kareems søster, er en selvstendig kvinne som har gått imot det forventede, bor alene, og er yrkesaktiv. Ønsker å klare seg på egen hånd i stedet for å bli gift på nytt etter en skilsmisse. Doa'a er mange ting, men undertrykt er hun ikke...

Ulike meninger og debatt er viktig, men jeg klarer ikke å forstå hvordan dette kan være svart/hvitt og unyansert... ;)  Det hadde tross alt vært ganske urealistisk dersom jeg beskrev det slik at i denne lille landsbyen utenfor Luxor (som jeg selv kjenner ut og inn) gikk kvinnene på kontoret mens mennene tok oppvasken. Jeg har også framhevet de positive og varme sidene ved denne tradisjonskulturen - som vi har mistet mye av her hjemme.

Så tilbake til hvordan anmelderne har det- jeg tror de har det rimelig travelt og stressende på jobben, og er sannelig glad jeg selv har bedre tid på meg til å fordøye bøkene jeg leser... ;)

Med takk til Cathrine Krøger for anmeldelse av boka mi!

Gunn M. Nisja.

søndag 11. september 2011

Høstmøter med bokhandlerne - og en ekte kjendis!

Cecilia Samartin og jeg i Trondheim


Jeg har vært så heldig å få være med på høstmøter med bokhandlere. Forlaget drar på turne til landets største byer og presenterer sin høstkatalog, Juritzen reiser sammen med Bazar og Front forlag. Dette er et stort privilegium å få være med på, og selvfølgelig kjempegøy! Så langt har vi vært i Tromsø, Bergen og Trondheim, og jeg skal også få være med til Oslo, Kristiansand og Sandefjord før vi gir oss.

De første gangene var det ganske nervepirrende å skulle snakke om seg selv og boka si. Vi hadde blitt forespeilet at det kom til å være kanskje 30-40 bokhandelansatte til stede, men det har vært enorm interesse, og i Trondheim var det hele 110 mennesker til stede i salen. Skummelt og flott på en gang! Etter hvert har jeg blitt tryggere på situasjonen, og nå gleder jeg meg bare. Jeg er heldig som får lov til å reise rundt og bli kjent med så mange.

Det er hyggelige kvelder med mye god mat og god drikke, og ikke minst er det mange flotte bøker som blir presentert. For å gi et par eksempler på hva jeg selv skal lese i vinter, så presenteres bla. "Kråkejenta", en krim fra Front forlag, og ikke minst "Apehuset" skrevet av Sara Gruen, fra Bazar forlag. Se opp for disse bøkene!

Cecilia Samartin er nok vårt store trekkplaster. Jeg leste to bøker av henne i sommer, og mener at suksessen hennes absolutt er velfortjent. I tillegg har jeg lært henne å kjenne som et utrolig raust og varmt menneske, det skinner jo også igjennom i hennes tekster.

Mer om høstmøter, fra en bokhandlers perspektiv, kan du lese her .

mandag 29. august 2011

Hvordan føles det?!


Nei hvordan det føles?? Boka mi er i handelen, jeg har vært og sett på den, tatt på den, og ikke minst snakket med noen begeistrede bokhandlere.Ut fra bildet er det vel ikke så vanskelig å se: Det føles herlig! Selv om jeg selvfølgelig håper at jeg skal få muligheten til å gi ut mange flere bøker i mitt liv, er man romandebutant bare en eneste gang, og på bokhandelen i Åmot hadde de i den anledning slått på stortromma...:

En hel vegg med bare "Naken i hijab", en ganske sjuk opplevelse, jeg tror jeg holdt på å svime av jeg. Også inne i butikken sto jeg på øverste hylle  - mellom Ragde og Nesbø - for en drøm for en debutant. I Modum er det virkelig stas å være lokal forfatter!

Jeg må bare si jeg er utrolig glad og takknemlig for alle hilsener jeg har fått, alle gratulasjoner og blomster. Ikke minst for alle superhyggelige tilbakemeldinger fra de som allerede har "løpt og kjøpt" , ikke fått sovet om natten på grunn av meg (unnskyld!!) og anbefalt boka videre til venner og kjente. Det setter jeg sånn pris på! Den aller fineste gaven fikk jeg likevel av min gode venninne Inga , og den må jeg nesten få lov til å vise fram :





Et smykke  en "klok ugle", hvor passende er vel ikke det for en spent, nybakt forfatter!

Nå gleder jeg meg til fortsettelsen, er så heldig at jeg skal ut på bokhandlerturne, og allerede i morgen er første stopp, Tromsø. Rapport følger!

onsdag 24. august 2011

Dagen før dagen



Nesten høststemning og innekos på Simostranda i dag. Min siste dag før utgivelsesdato, og jeg feirer her på bloggen med å legge ut bokinspirator Liv Gades omtale av boka mi!

"

Anbefalinger fra NorliVi reiser mer og mer. Verden er i ferd med å bli en smeltedigel av kulturer og nasjonaliteter. Det er spennende og utfordrende. Tenk hva vi kan tilføre hverandre hvis vi vil og tør. Men det er vanskelig. Det er grunnleggende forskjeller på tankesett, tradisjoner, levemåter og moral. Denne boken gjorde et stort inntrykk på meg. ”Naken i hijab” er velskrevet, vakker, vond og viktig! Denne boken må du lese! Live reiser sammen med en venninne på en etterlengtet ferie til det eksotiske Egypt. Hun overveldes av landet, av luktene, smakene og av den slentrende tilværelsen. Hun treffer Kareem og blir sjarmert av hans vennlighet og utstråling. Han elsker familien sin – de er viktige og skal tas vare på, og Live tenker på Norge – hvor barna er i barnhage og de gamle på institusjon. I Egypt bor familiene sammen hele livet. De tar ansvar og tar vare på hverandre Live er både betatt og redd – Hun vet det vil bli en utfordring, men velger å tro på kjærligheten, og flytter til Luxor som er en stor og populær turistby. Hun flytter til Kareems familie, og undertegner på en ekteskapskontrakt som er på arabisk. Live velger å stole på Kareem.
Det skulle hun aldri gjort. Når hverdagen kommer, endrer han seg. Han forlanger og forventer at hun skal underkaste seg. Live må bære hijab og innordne seg regler og levesett. Hun er fortvilet – samtidig trives hun med familien hans. De er vennlige mennesker og de tar i mot Live med åpne armer. Hun er både fascinert og redd. Og det er nettopp dette jeg synes er så bra med boken. Live ser kvalitene og elsker fargene og luktene i Egypt. Samtidig er grunnsynet milevis fra hennes. Dette er troverdig og skaper balanse i historien.
Live blir gravid og føder en nydelig liten datter. Hun vet at nå endrer situasjonene seg dramatisk. Barnet tilhører familien og bare Live antyder ønske om å reise hjem til Norge – blir Kareem rasende. Dette er en bok du blir klok av å lese, og personlig synes jeg den burde være pensum i videregående skole her i Norge.
Liv Gade – bokinspirator August 2011


Tror nesten jeg fortjener en kakao. Omtalen er hentet herifra,  

(Hvor boken også kan kjøpes, for all del!! ;) )

tirsdag 23. august 2011

Dagen før dagen før dagen

Det er bare to dager igjen til boka mi, "Naken i hijab", slippes. Er jeg nervøs? Nei, faktisk ikke, men kanskje er det fordi det ikke har gått opp for meg enda. Bok, jeg? Forfatter, jeg? Tanken virker like nær, eller like fjern som da jeg for to år siden satte kulepennen på den aller første kladden i en gul spiralblokk.

Men om et par dager er det realitet, og folk kan (og vil?) forhåpentligvis gå i bokhandelen og finne boka mi der, eller de kan bestille den, eller kjøpe den online. Det er skikkelig herlig, og skikkelig merkelig..!

... Den gangen, i 2009... Jeg hadde en historie i hodet, et tema jeg ville skrive om. Jeg visste hva jeg ville lage, men ikke "hvordan man gjør det". Altså, det å skrive i seg selv, definert som å forme språk ved hjelp av skrifttegn, det lærte jeg nok like tidlig som alle andre. Men hvordan skulle jeg angripe den tilsynelatende uoverkommelige oppgaven å fullføre et roman-manus? --- Jo, man lytter til gode råd fra folk som har gått veien før, for eksempel Tom Egeland .

2011. Merkelig så fort tida har gått, det trenger visst ikke nødvendigvis ta så veldig lang tid å virkeliggjøre en drøm. En vennlig sjel på forlaget sendte meg mms- bilde av "Naken i hijab", rykende fersk i hardcover fra trykkeriet...




 


Nå er den ferdig, det blir ikke mer forandringer, den står der, den er en del av årets bokhøst, den er den første boka i mitt forfatterskap, kanskje er den en opplevelse for deg i høst, kanskje skal den ligge på ditt nattbord, under hodeputa eller i veska, kanskje kommer du til å pakke den inn og sørge for at den havner under noens juletre? Det er fint!!

Det er litt som å fore opp en fugleunge man har puttet i en skoeske. Etter to år har den vokst og man syns den ser flott ut. Da er det bare å ta heisen opp i skyskraperen, gå ut på kanten og kaste fuglen utfor, håpe at omsorgen man har gitt den skal ha gitt resultater, at den skal fly, klare seg sjøl.
Så fly ut i verden, "Naken i hijab", måtte du nå langt, måtte du treffe mange.

fredag 29. juli 2011

Om å holde hender

Mitt lille land...?


En uke etter terroren i Oslo og på Utøya føler jeg meg endelig i stand til å skrive noe igjen.

76 mennesker døde og det er massive skader på mange bygninger i Oslo sentrum etter en gal manns gjerninger. Det mest sjokkerende er at majoriteten av de døde er ungdommer, ungdommer som var dedikerte til å beholde Norge som det åpne og frie samfunnet det tross alt er.

De la skylden på muslimene. VI la skylden på muslimene. Ikke mange minutter etter at jeg hadde fått med meg at bombene hadde gått av, var veggen på min facebook full av spekulasjoner. Ikke mer enn en time senere begynte massakren på ungdomssammenkomsten på Utøya. Spekulasjonene falt raskt til ro. Det var en blond, blåøyd mann, kledt som politi. Han var norsk. Han var på min alder.

Han sa ”Kom til meg”, han stilte dem opp. Han henrettet dem. Han skjøt dem som kastet seg ned på bakken. Han skjøt dem som løp. Han plukket dem en og en. Han skjøt dem som forsøkte å gjemme seg. Han skjøt dem som kastet seg i vannet og forsøkte å svømme. Det er gått en uke, og det høres allerede ut som en sjuk fantasi.

De hadde lagt skylden på muslimene. Jeg så en muslimsk kvinne på nyhetene. Til og med hun trodde det samme, hun fryktet tiden som skulle komme, hvor alle muslimer måtte bære skylden for det en av dem hadde gjort. Hun tok feil. De tok feil. Han var en av oss.

For noen måneder siden hadde jeg et blogginnlegg som het ”hverdagsrasismen lever”. Det fikk over 200 kommentarer, hvor jeg har hatt 161 stå for ettertiden. Mer enn halvparten av disse kommentarene var hatefulle og aggressive. Mitt innlegg var skrevet for å fordre medmenneskelighet og empati. Mer enn 50 av de som svarte kunne vært terroristen, de er hans meningsfeller. La oss aldri narre oss selv til å tro at han var den eneste, han er ikke alene.

Det norske folk har reagert med sorg – og med kjærlighet. Det er en bølge av kjærlig medfølelse som skyller over landet. Et hav av roser. Oslo og resten av Norge flyter over av mellommenneskelige møter på tvers av de gjerder av skepsis vi vanligvis setter opp. En bekjent av meg var dypt rørt over en muslimsk kvinne som la armene om henne og kalte henne ”søster”.

De liv som gikk tapt kan aldri erstattes. La oss hedre deres minne, og huske deres ideologi og optimisme for framtida. Terroristen ville piske opp frykt og hat.

”Muslimene” var aldri vår fiende.
Frykt og hat var.
Vi skal aldri tillate dem å vinne.


Her er dagens soundtrack: Anbefalt musikkvideo!

torsdag 14. juli 2011

Veien til "Naken i hijab"



Det er uvirkelig for meg ennå, det at boka mi faktisk skal stå i bokhandelen til salgs. Men i dag fikk jeg noen eksemplar av prøvetrykkene - såkalte "gallyer" - i pocketformat, så nå MÅ jeg bare begynne å tro på det. Det er i ferd med å skje! "Naken i hijab" blir utgitt.

Så da tenkte jeg det kunne passe bra å fortelle litt om veien fram dit jeg er nå. Hvordan gjorde jeg det? Vel, aller første etappe var å ha noe å fortelle. Det har jeg skrevet litt om før, i innlegget "Hvorfor Egypt"  .
Man sitter der, og det tyter av inspirasjon, og man har en hyggelig og velmenende fetter som foreslår: Nå må være rette tida for å skrive den der romanen. Og man tenker: Ja hvorfor ikke?
Det er nok en kuriositet at "Naken i hijab" , første versjon, i sin helhet var skrevet for hånd. Det er nok ikke så vanlig i våre dager, men jeg var så oppslukt av skrivingen at det holdt ikke å bare skrive når jeg hadde tid til å sitte foran en pc. Så jeg skrev på tog, buss, kafe, ute, inne, i pausen min på jobb, you name it. Dette var sommeren for nøyaktig to år siden.

Ett av mine skrivesteder.           



I første omgang var det ikke slik at jeg tenkte "Nå skal jeg skrive debut-romanen min". Det var mer på nivået "Nå skal jeg se om jeg har utholdenhet til å fullføre et manus". Og det gjorde jeg altså, selv om veien ble mye lenger og mer arbeidsom enn jeg hadde forutsetning for å gjette på.

Andre etappe gikk så lett at det nesten er pinlig å fortelle det: Det å lete etter et forlag som kunne være interessert, etter å ha ført inn alt det håndskrevne på pc-en. En bekjent forfatter som hadde lovet å lese igjennom det, sendte det inn til forlag uten min viten - han ringte og sa: Kanskje du vil høre hva konsulenten på Juritzen forlag syns? Jeg var dåneferdig og hadde ingen særlige forhåpninger den gang. Tross alt er det ikke lett å vurdere nivået på eget materiale...

Tilbakemeldingen var flott og grundig. Den påpekte alle begynnerfeilene jeg hadde gjort, men konstaterte at dette var en god og spennende historie som de gjerne ville jobbe videre med. Og siden da, for ett og et halvt år siden, har jeg vært i samarbeid med Juritzen med mål om utgivelse.

Det har vært en spennende og lærerik prosess med mange opp-og nedturer. Men et par ting kan jeg si: Historien er fortsatt den samme, bare fortalt på en bedre måte. Og, jeg har igjennom arbeidet ikke gjort noen forandringer jeg ikke selv har vært enig i. Jeg er veldig fornøyd med og stolt over resultatet.

Mer etablerte forfattere synes nok det er kjedelig med sånt som språkvask og korrektur - men ikke jeg. Har ikke rukket å bli så blasert enda. Men NÅ har boka gått i trykken, og min del av jobben er gjort. Nå gjenstår det bare å fortelle dere om boka, og fra den 25. august skal den være å finnes i butikken.
Men før det tar jeg ferie, og det blir en 14-dagers anti-digital-ferie, så vi chattes, blogges og tweetes i august.

Fortsatt god sommer!

onsdag 15. juni 2011

Den siste sjansen hun tok



Trude er endelig på vei hjem fra jobb, hun trodde aldri de siste kundene skulle komme seg ut døra. Det virker som om folk ikke tenker på at butikkansatte også har ting de skal rekke, at de har familier som venter. Trude har også noen som venter hjemme. Guro er visst tidlig hjemme fra skolen, og har allerede ringt mamman sin flere ganger. Det at datteren virker så avhengig av henne, bekymrer Trude. Jenta er tross alt tolv år. På samme tid er det forståelig - det har alltid bare vært de to.
Der ringer telefonen sannelig igjen, Trude svarer idet hun setter seg inn i den vesle, røde opelen sin. "Ja vennen. Jeg kommer nå, ses om tjue minutter." Hun sukker idet hun legger telefonen i passasjersetet. Noe positivt er det likevel ved at hun er sent ferdig - rushtrafikken må da ha gitt seg nå.
Ganske raskt når Trude igjen en veteranbil i sneglefart. Herregud. Hun kjenner det koke i hodet, har ikke før problemet med vinterføre, dårlig brøyting og salting forsvunnet, så dukker disse skilpaddene her opp langs veien. Hun suser forbi idet veien retter seg ut og klarer ikke la være å bærte litt på den gamle mannen bak rattet som stirrer stivt på veien.
Men straks en hindring er forsert, dukker det opp en ny. En diger buss, tung i hekken og så treg at den knapt nok kan være motorisert ligger og demmer opp for trafikken. Her er det både sving og bakke, Trude blir liggende bak. Men herlighet! Dette går da ikke raskere enn en middels traktor, der dukker sannelig veteranbilen opp i speilet til Trude allerede. Så ergelig. Trude ser ikke noen i mot, strekningen er riktignok kort, men så seint som bussen kjører går det sikkert bra. Hun legger seg ut og klemmer inn gassen.
Der kommer det likevel en bil ja, det var som pokker. Trude tramper pedalen til bunns. Men hun vil ikke rekke det ser hun, hun står på bremsen i stedet for å få kommet seg inn bak bussen. Det skriker også i andre bremser, Trude ser munnen på den unge jenta i den møtende bilen som et rundt hull i et ansikt innrammet av flammerødt hår. Noe knuses.
Den rødhårede skriker, hysterisk og uavbrutt, men det finnes ikke lenger noe i Trude som kan registrere lyden. Heller ikke sirenene fra ambulanse og politibil hører hun. Folkene som kommer til stedet oppfatter raskt hvordan dette er gått. De konsentrerer seg om den rødhårede. For å få Trudes istykkerslåtte kropp ut av det som en gang var bilen hennes vil de trenge spesialverktøy.
Underlig stille blir det på stedet etter at skrikene forstummer. Den eneste lyden er den halvkvalte ringelyden fra en telefon et sted inne i vraket. I displayet blinker navnet "Guro".



Historien er fiktiv.
Likevel anser jeg det som et under at det ikke skjer oftere. Her jeg bor kjører jeg daglig på fylkesvei 287 (Åmot - Simostranda - Sigdal - Eggedal) og flere ganger i uken ser jeg livsfarlige forbikjøringer. Det virker som om folk gir seg fullstendig blanke om det er sving, bakketopp eller bru. I dag hørte jeg til og med om forbikjøring av bil som hadde stoppet foran et fotgjengerfelt for å slippe over et barn.
Min mor pleier å si at det er bedre å komme sent fram enn ikke å komme fram i det hele tatt. Hva tenker folk når de kjører slik? Tenker de at "det går sikkert bra"?  "Det hender ikke meg"? "Jeg tar sjansen"?
Jeg trygler dere om å tenke før dere legger dere ut. Kjør pent. Vær tålmodig. En sjanse kan så fort bli den siste dere tar.


KJØR PENT - REDD LIV.

onsdag 8. juni 2011

Hyggelige overraskelser




Jeg er for glad til å sitte stille og skrive blogg i dag! Men her er forsiden til Aftenposten Kultur i dag - med bilde av meg, Sonja og Rikard, tre bokdebutanter som meget vel vet hvor heldige vi er.
Venter nå på omslag og på å få sjekke korrektur, skal bli deilig å se de siste bitene falle på plass før lansering av "Naken i hijab" 25. august.




Det er ikke vanskelig å drømme seg bort til Egypt for tiden. Nyter varme dager i Modum samtidig som jeg ser fruktene fra fire års research modne. Så var ikke årene der nede "bortkastet" likevel... ;)

fredag 27. mai 2011

Et deilig punktum...

Egypt! Det frodige Nil-beltet, den øde ørkenen, og meg.


Noen avslutninger er bedre enn andre. Spesielt gjelder vel dette hvis slutten er begynnelsen på noe nytt og spennende? I går skrev jeg under kontrakten på debutromanen min, "Naken i hijab"... Med lanseringsdato 25. august 2011.



Meg og redaktør Tiger Garte



Historien startet allerede i 2004. Gjennom venner fikk jeg vite om et spahotell-prosjekt i Egypt og så det som en kjempefin mulighet som nyutdannet kokk til å komme ut i verden for å oppleve noe. Jeg hadde nok ikke drømt om på forhånd at Egypt skulle bli en så stor del av meg og livet mitt. I 2009 hadde jeg mer enn fire år bak meg med reiser opp og ned, sterke opplevelser og personlige forhold på godt og vondt. Da var det fetteren min sa: "Det du forteller om, det høres jo ut som en hel roman!"

En påminnelse om at vi befinner oss i det evige landet.

Etter 1,5 år med samarbeid med Juritzen forlag foreligger altså resultatet. En roman med handling fra det Egypt som jeg er så glad i, men som samtidig er så vanskelig å befinne seg i. Det er det samfunnet som eksisterer bak sceneteppet i forhold til det turister flest møter. Mange vil forhåpentligvis synes det er fint og interessant å lese om hva en norsk jente kan erfare i en slik verden. Insh'allah!
Noens hjem i Øvre Egypt. Ryddig og ordentlig som seg hør og bør.

lørdag 23. april 2011

Hvorfor en pus er den beste venn en kan ha


Pusen min.
En pus som Selma,
den bryr seg ikke om du er fattig eller rik.
Den bryr seg ikke om den bor i hytte eller i slott.
Den bryr seg ikke om hvordan det er med 
manikyr, garderobe eller når du sist kostet på deg frisør.

Det er nok at du husket å ta med kattemat fra butikken.
Og at du har tid til å klø den fem minutter.
Den lyver ikke,
sprer ikke usanne rykter.
driver ikke med splitt og hersk.

Den svikter deg aldri.
Spesielt ikke hvis du flytter stolen dens,
slik at solstripa fra vinduet varmer 
den myke pelsen.
Da maler den.

torsdag 17. mars 2011

Jeg er en vakker blogger! OG sinna!






Gjett om jeg ble glad i dag, kom på bloggen min og fant ut at jeg hadde fått en award! Jeg skjønner meg ikke helt på dette med awards, og dette er min første, men nå er det altså offisielt: Jeg er en vakker blogger!
Denne prisen fikk jeg altså av Ciuva, som er en lese- og skriveglad blogger vel verdt å besøke. Det følger noen spørsmål med, som jeg selvfølgelig bare synes det er moro å svare på:

1. Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4. Hva står det der?
"Yoghurt, agurk og hvitløk plandes med olivenolje" ...    Nesten alle som kjenner meg i såkalt real life vet at jeg er kokk. Stortrives på kjøkkenet, og det er sjelden vi har noe problem med å finne ut hva vi skal ha til middag. Nærmeste boken jeg fant var Teknologisk Forlags "Den nye store kokeboken". Ellers ligger Orhan Pamuks "My name is Red" for tiden på nattbordet mitt.


2. Hva er det siste du så på TV?
Tv fungerer faktisk dårlig for meg. Jeg blir forferdelig rastløs og føler at jeg kaster bort tida. Jeg setter meg nesten aldri ned for å se en film eller noe, ser på litt til og fra når samboeren sitter foran tv. Det finnes selvfølgelig unntak. Extra-trekning på tirsdager for eksempel. Og det finnes selvfølgelig filmer jeg liker veldig godt, serier også. Jeg slår aldri på tv når jeg er alene. Derimot driver jeg og ser "Sopranos" på dvd med kjæresten på kveldstid. :)

3. Bortsett fra datamaskinen, hva hører du nå?

En mystisk dunking utenfor veggen. Tror det er kattene mine som leker.


4. Når var du sist ute og hva gjorde du da?

Nja. går ofte tur. I dag har jeg vært i banken og kjefta på dem. Og vunnet. 200 kr i gebyr for å veksle inn innholdet i sparegrisen?? Hallo!!??


6. Hva var den siste filmen du så?
Vanskelig! Ser jo så utrolig sjelden filmer, så det må bli "den siste filmen som gjorde inntrykk". Det var "Charlie og sjokoladefabrikken" av Roald Dahl, med Johnny Depp i hovedrollen. Elsker Roald Dahl. Elsker sjokolade. Elsker Johnny Depp. 

7. Skulle du overveie å flytte til utlandet?

Å ja definitivt. Akkurat nå er jeg jo mer "familisert" enn jeg noen gang har vært, samboer med barn fra før og to pusekatter i tillegg. Men jeg er av den typen person som synes det er utrolig interessant å bli kjent med andre lands kultur og historie, for ikke å snakke om andre lands folk! Vi får se hva det blir til, men uansett håper jeg å få råd og mulighet til å reise mye i mitt liv. Jeg er også av typen som hadde foretrukket å besøke landsbyer i mongolia framfor eiffeltårnet any day... Eller kanskje litt begge deler ;) :P



Sånn, det var alle spørsmålene. Så skal man gi awarden videre. Da velger jeg en spesiell blogger, nemlig Rie!  Hun blogger ikke fryktelig ofte, men beskriver i bloggen sin sin hverdag som klarsynt og åndelig livsveileder. Så for alle som vil vite mer om hvordan det er å ha flere sanser enn andre, anbefaler jeg å lese denne jornære og fine bloggen.

Da var jeg ferdig med bloggingen for i dag. Over til husarbeidet. Er mye skriving for tiden, så huset flyter... Men så fungerer også hodet bedre når det er ryddig omkring en, så man må avpasse litt. Goodbye blogspot. Hello grønnsåpe. Toodles!

søndag 13. mars 2011

Ta vare på søndagene!

Denne lille bolla er meg med en av mine store fettere :)
I dag sov jeg utpå. Lenge siden sist jeg har våkna og at klokka har vært så mye. Men da trengte jeg det sikkert. "Skal vi koke havregrøt", spurte jeg min kjære. "Eller, det er jo søndag. Kanskje vi skal lage ordentlig søndagsfrokost i stedet. Som sagt så gjort. Her ble kokt egg og tevann, baguetter ble stekt og jeg laget et ordentlig påleggsfat selv om det bare er oss to i dag. Så begynte jeg å tenke på barndommens søndager, og minnet som står først i køen handler om mine besteforeldre.

Hjemme hos Mormor og Bestefar var søndagene noe spesielt. Sannsynligvis hadde det sammenheng med at de var kristelige mennesker, Bestefar var kirketjener og predikant (i tillegg til psykiatrisk sykepleier), Mormor var hjemmeværende med 6 barn, og etter hvert selvfølgelig en hel hurv med barnebarn. Ganske ofte reiste vi utover til mine besteforeldre på helgetur. Huset var i minnet mitt alltid fullt av søskenbarn, tanter, onkler og også gammeltanter og gammelonkler. Spesielt husker jeg gammeltante Ingeborg, som hadde hårnett. Det syntes jeg var rart.

Med så mange i husholdningen var det selvfølgelig spesielle rutiner når det gjaldt å forberede middag. Potetskrelling foregikk midt på kjøkkenet. Der satt vi to stykker med potetbøtta mellom oss. Middagen besto ofte av svinesteik med svor. Og Mormor hadde ihvertfall de siste årene kirsebærkompott med fløte til dessert, spesielt når jeg skulle komme, for hun visste hvor godt jeg likte akkurat det.

Vi satt tett i tett rundt spisebordet, og noen ganger måtte noen sitte på kjøkkenet eller rundt salongbordet også. For meg var det fryktelig viktig at jeg måtte få sitte ved siden av kusina mi som er to år eldre. Hun var min store helt, selvfølgelig. Vi ungene strevde med å holde oss alvorlig når Bestefar stemte i med bordverset, Gledens Herre. Han hadde nemlig en dyp og flott stemme med vibrato i, og noen prøvde kanskje å ta etter ham, og fikk et velrettet spark på skinnleggen som straff.

Jeg var midt i tenåra da besteforeldrene mine ble borte, og selv om jeg har god kontakt med mange i familien min enda, må jeg innrømme at det aldri ble helt det samme. Vi som var en stor og sammensveiset gjeng er spredt for alle vinder, og det er slett ikke hvert år at det byr seg en anledning hvor de fleste av oss møtes. Det sikreste stikket er at en av mine yngste kusiner har bursdag 6. juledag, da kan det være mulig å treffe mange. Men det er milevidt ifra de regelmessige helgene vi hadde rundt bordet hos Mormor. Ett av mine kjæreste minner er hvordan man kunne høre de voksne prate nede, etter å ha blitt putta trygt i seng oppe på loftet.

Etter at jeg har "blitt stor" har ikke søndagene vært så spesielle. Kanskje fordi jeg har jobbet i et yrke hvor søndag er den travleste dagen, og man ikke kan regne med å ha fri. Men i dag fikk jeg en påminnelse. Det er nok viktig, selv om man kanskje ikke er av det religiøse slaget heller, å ha et pustehull i uka dedikert til å være sammen med familien og kose seg litt ekstra. Kanskje ta en telefon til dem man ikke får sett så ofte, og stelle litt ekstra med dem man deler hus med.

Det er en arv jeg gjerne vil føre videre fra mine kjære besteforeldre.

torsdag 10. mars 2011

Stille etter bloggstormen...

Da er det dagen derpå her på "The Brain Mine", dagen etter bloggstormen. Det slenger fortsatt en og annen kommentar inn, men jeg regner med det verste er over, og her sitter jeg igjen med bakoversveis.

Jeg som hadde så mye å gjøre i går ble sittende og lese kommentarer og svare hele kvelden. I dag har jeg sittet i møte samt vært hos tannlegen og rotfylt, så jeg har ikke rukket å følge med, ikke har jeg lest igjennom alt enda heller.

Egentlig hadde jeg planlagt å blogge om hvordan jeg har det etter to måneder med regelmessig trening i dag, men så føler jeg for å fortelle litt om hvordan jeg opplevde det som skjedde i går og hva jeg tenker om det. Jeg hadde aldri trodd at et innlegg om folkeskikk og rasisme i hverdagen skulle vekke slike reaksjoner. At innlegget ble kjent for så mange skyldes den eminente twitrer @normog som tipset VG nett. Dermed brøt det løs. Jeg hadde hakeslepp allerede på 30 kommentarer - i ettermiddag hadde vi runda 150. 150 kommentarer og 6000 sidevisninger!! Sidevisningene på bloggen min er mer enn dobla på det siste døgnet!

Dette sier meg at dette er et tema vi ikke er ferdige med, på langt nær. Det trengs mer diskusjon, mer bevisstgjøring, og ikke minst som jeg påpekte i innlegget i går, trenger vi å bli bedre kjent med hverandre.

Det kom utrolig mye fiendtlige og stygge kommentarer. Mange av dem slettet jeg, da de bare var for hatefulle til at jeg orker å la dem stå og forurense bloggen min. Noen av dem talte så for seg selv og understreket overskriften "Hverdagsrasismen lever" så tydelig at jeg måtte la dem stå.
En annen ting jeg misliker er når jeg blir tillagt meninger. Som at jeg hater min egen norske kultur, at jeg vil ha mest mulig innvandrere inn i landet eller at jeg er ei hore (!) som s... Nei, forresten, det skal jeg ikke gjengi. Men hvem i all verden kan si at jeg ikke ønsker å bevare norsk kultur fordi at jeg oppfordrer til normal folkeskikk både i møte med medmennesker og på nettsamfunn...? Den var tynn!

Heldigvis ser jeg også at jeg får mye støtte av folk som er (med en av kommentatorenes ord: pro fred og pro menneskehet. Det gir meg håp! Vi er alle innbyggere på denne bitte lille erta i universet, synd om vi skulle frykte hverandre så mye, og respektere hverandre så lite, at vi tar knekken på denne skjøre lille organismen vi er en del av. Jeg sier ikke at alt er perfekt i andre kulturer, tvert imot, nettopp derfor skal vi bli kjent med hverandre for at vi skal kunne heve hverandre og verden til høyere nivå.

Her i huset er det iallefall fred. Katta sover foran peisen og jeg nyter en kaffe. Tilbake til 50 visninger og 4-5 kommentarer pr innlegg. Slik jeg vil ha det. LOL.

Peace out!