Jeg har venner som ikke kan hente posten sin uten å ha
sminket seg først. Jeg sliter med å forstå det.
Mange jeg kjenner har "sin egen stil", når det gjelder klær, hår, sminke og tilbehør. Som en kollega, hun har en utpreget romantisk stil. Myke bølger i håret, kremfargede og lyserosa klær, og rouge i kinnene. Hun er kjempesøt, og jeg tenker jeg kunne gjort mye for å ha en så fin "stil". Men om jeg skal være ærlig: Ikke så mye...
Kanskje er det latskap. I blant (hvis jeg kjeder meg på formiddagen), sminker jeg meg og finner fram "de beste" klærne fra klesskapet. Jeg får komplimenter på jobben: "Nei men så FIN du var i dag, Gunn Marit!" Det er jo hyggelig å få høre, men ikke hyggelig nok til at jeg gidder knote med pinsett og eyeliner og alt mulig rart hver eneste dag.
Kanskje er jeg bare for travel, eller er det bare at jeg synes det er kjedelig å holde på med? For jeg gidder ikke barbere leggene bare for at jeg skal i svømmehallen, selv om jeg vet at andre hadde fått full blokkering ved tanken. Jeg skjønner at leggene er penere uten bust, men det er rett og slett helt likegyldig for meg hva de andre kjerringene i dusjen måtte synes om mine bein. På samme måte bryr det ikke meg meg hvorvidt de har neglelakk på tærne eller ikke.
Det strekker seg for så vidt over til andre områder også. Som for eksempel bil. Dersom bilen min fungerer, frakter meg fra A til B på en forsvarlig måte, spiller det ingen rolle om den er gul eller blå, dyr eller billig, eller hvilket merke den har, Audi eller Skoda, om det er et merke med høy eller lav status.
Det med "merker" og status minner for mye om ungdomsskolen og nittitallets Levis-bukser spør du meg. Når noen spør om jeg ikke vil ha noen fine/dyre klær og sier at "du vil vel føle deg fin", vet jeg ikke om jeg skal bli takknemlig eller fornærmet. Jeg følte meg egentlig fin nok fra før. Behagelig er lik fint i min verden.
Jeg mangler vel bare den viktigste ingrediensen for å finne min egen stil: forfengelighet. Så neste gang noen spør hva jeg ønsker meg, skal jeg svare: En pose forfengelighet, takk!
Mange jeg kjenner har "sin egen stil", når det gjelder klær, hår, sminke og tilbehør. Som en kollega, hun har en utpreget romantisk stil. Myke bølger i håret, kremfargede og lyserosa klær, og rouge i kinnene. Hun er kjempesøt, og jeg tenker jeg kunne gjort mye for å ha en så fin "stil". Men om jeg skal være ærlig: Ikke så mye...
Kanskje er det latskap. I blant (hvis jeg kjeder meg på formiddagen), sminker jeg meg og finner fram "de beste" klærne fra klesskapet. Jeg får komplimenter på jobben: "Nei men så FIN du var i dag, Gunn Marit!" Det er jo hyggelig å få høre, men ikke hyggelig nok til at jeg gidder knote med pinsett og eyeliner og alt mulig rart hver eneste dag.
Kanskje er jeg bare for travel, eller er det bare at jeg synes det er kjedelig å holde på med? For jeg gidder ikke barbere leggene bare for at jeg skal i svømmehallen, selv om jeg vet at andre hadde fått full blokkering ved tanken. Jeg skjønner at leggene er penere uten bust, men det er rett og slett helt likegyldig for meg hva de andre kjerringene i dusjen måtte synes om mine bein. På samme måte bryr det ikke meg meg hvorvidt de har neglelakk på tærne eller ikke.
Det strekker seg for så vidt over til andre områder også. Som for eksempel bil. Dersom bilen min fungerer, frakter meg fra A til B på en forsvarlig måte, spiller det ingen rolle om den er gul eller blå, dyr eller billig, eller hvilket merke den har, Audi eller Skoda, om det er et merke med høy eller lav status.
Det med "merker" og status minner for mye om ungdomsskolen og nittitallets Levis-bukser spør du meg. Når noen spør om jeg ikke vil ha noen fine/dyre klær og sier at "du vil vel føle deg fin", vet jeg ikke om jeg skal bli takknemlig eller fornærmet. Jeg følte meg egentlig fin nok fra før. Behagelig er lik fint i min verden.
Jeg mangler vel bare den viktigste ingrediensen for å finne min egen stil: forfengelighet. Så neste gang noen spør hva jeg ønsker meg, skal jeg svare: En pose forfengelighet, takk!