Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

torsdag 4. februar 2016

En pose forfengelighet, takk



Jeg har venner som ikke kan hente posten sin uten å ha sminket seg først. Jeg sliter med å forstå det.

Mange jeg kjenner har "sin egen stil", når det gjelder klær, hår, sminke og tilbehør. Som en kollega, hun har en utpreget romantisk stil. Myke bølger i håret, kremfargede og lyserosa klær, og rouge i kinnene. Hun er kjempesøt, og jeg tenker jeg kunne gjort mye for å ha en så fin "stil". Men om jeg skal være ærlig: Ikke mye...

Kanskje er det latskap. I blant (hvis jeg kjeder meg på formiddagen), sminker jeg meg og finner fram "de beste" klærne fra klesskapet. Jeg får komplimenter på jobben: "Nei men så FIN du var i dag, Gunn Marit!" Det er jo hyggelig å få høre, men ikke hyggelig nok til at jeg gidder knote med pinsett og eyeliner  og alt mulig rart hver eneste dag.

Kanskje er jeg bare for travel, eller er det bare at jeg synes det er kjedelig å holde på med? For jeg gidder ikke barbere leggene bare for at jeg skal i svømmehallen, selv om jeg vet at andre hadde fått full blokkering ved tanken. Jeg skjønner at leggene er penere uten bust, men det er rett og slett helt likegyldig for meg hva de andre kjerringene i dusjen måtte synes om mine bein. På samme måte bryr det ikke meg meg hvorvidt de har neglelakk på tærne eller ikke.

Det strekker seg for så vidt over til andre områder også. Som for eksempel bil. Dersom bilen min fungerer, frakter meg fra A til B på en forsvarlig måte, spiller det ingen rolle om den er gul eller blå, dyr eller billig, eller hvilket merke den har, Audi eller Skoda, om det er et merke med høy eller lav status.

Det med "merker" og status minner for mye om ungdomsskolen og nittitallets Levis-bukser spør du meg. Når noen spør om jeg ikke vil ha noen fine/dyre klær og sier at "du vil vel føle deg fin", vet jeg ikke om jeg skal bli takknemlig eller fornærmet. Jeg følte meg egentlig fin nok fra før. Behagelig er lik fint i min verden.

Jeg mangler vel bare den viktigste ingrediensen for å finne min egen stil: forfengelighet. Så neste gang noen spør hva jeg ønsker meg, skal jeg svare: En pose forfengelighet, takk! 

tirsdag 2. februar 2016

Har du hatt Knut på besøk?





Adventsstjerner lyser fint i kjøkkenvindu så vel som i soveromsvindu hos meg fortsatt. Jeg fikk nemlig ingen Knut på besøk på tjuendedagen. Julepynten med duker og sløyfer og kuler er pakket ned for lengst, men når jeg kjører gjennom bygda her, ser jeg at det er mange med meg som lar noen av lysa være igjen. Det er fortsatt ganske mørkt og dystert ute store deler av døgnet, så det er godt med litt kunstig belysning. Riktignok ser jeg også en del fargesprakende og blinkende lyslenker også, som kanskje blir vel "julete"? På det ene huset jeg ofte kjører forbi, tror jeg faktisk lysene har hengt siden jula 2014.

Men det er kanskje ikke så rart. Mine naboer har sikkert ikke sett noe til han Knut. Skjønner dere alle hvem jeg snakker om nå? For jeg kan fortelle at ikke alle kjenner ham.

Tjuendedags Knut kosta jula ut, sier det gamle munnhellet. Selv i gamle dager (På åttitallet), da jeg vokste opp, var det nok en tradisjon på vei ut, men jeg kan da huske at noen av oss ungene kledte oss ut i gamle fillete og avlagte klær og med mammas piasavakost gikk rundt til naboene og lette etter gjenglemt julepynt. Da pekte vi og gjorde fæle grimaser, og hytta etter pynten med kosten. Vi torte nok ikke å faktisk "koste" den.

Hva dette har med den øksedrepte helgenen Knut å gjøre, er jeg sannelig ikke sikker på. Kanskje noen av dere kan fortelle meg det? I hvert fall er det sikkert at vi med glede samlet inn alle rester av julegodt vi kunne komme over. Dessverre var det nok mest støvete mokkabønner, seige pepperkaker og skrumpende mandariner - som frukten het den gangen ... Men spist ble det.

Jeg er selverklært nostalgiker, og jeg mener det går fint an å mimre og savne det gamle uten å skjelle ut det nye som har kommet nå når verden er så mye mindre, jeg tenker da selvfølgelig på halloween og valentinerdagen.
Det er lett å sukke og savne de gamle tradisjonene som julebukk og tjuendedagsknut. Men vi kan ikke skylde på ungene i dag for at det dør ut. Eller er det ikke utdødd, kanskje? Hvis noen fortsatt går julebukk og synger, eller koster den 13. januar, vil jeg gjerne høre om det!
Ungene i dag hadde nok også syntes det var artig å være bukk eller knut. Kanskje noen vil ta utfordringen? Hvorfor ikke gjøre det til en aktivitet på skolen, 4h, korpset eller idrettslaget? Og så ikke minst annonsere for bygda at knutene kommer, slik at man har mulighet til å gjemme litt julegodt til dem som betaling for "kostinga". Tror mange ville sette pris på besøk, jeg.
Håper at noen lar seg inspirere! Nå er det et helt år til neste "tjuendedag", så det er god tid til å planlegge. Dette året ser det ut til at jeg må ta meg sammen og gjøre kostinga selv, så venter jeg med spenning på "knutene" anno 2017.