Velkommen!
Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.
lørdag 18. desember 2010
God jul alle kjente og kjære fra en sporadisk blogger...!
Ikke ett eneste julekort har jeg sendt i år, noe som selvfølgelig finner sin årsak i det jeg sutret over i forrige bloggpost. Men det betyr ikke at jeg ikke tenker på dere, eller bryr meg om dere, eller er kjempeglad over den lange rekka med julekort jeg selv har mottatt og hengt opp på stueveggen min i gullsnor. Jeg elsker tradisjonen med julekort, og håper å komme mye sterkere tilbake neste år! Men her kommer altså mitt lille julebrev med litt skrivenytt, og min favoritt - julevideo på slutten (hvis jeg får til å klistre den inn her...!)
Året har vært fullt av massive forandringer for meg, og har egentlig vært bedre enn jeg hadde turt å tro på ved nyttår i fjor. En av de største forandringene var vel å flytte fra Sunndalen til Modum i Buskerud, og med sju timers vei å kjøre (om vær og trafikk oppfører seg fint) blir det ikke turer hjemover så ofte som jeg skulle ønske. Jeg trives fantastisk godt her nede, både med mennesker og miljø, men det er nå ikke "hjemme", da. Så vi får se hvordan det går med langtidsplana om å flytte tilbake, når man skal bli 114 år, som meg, er det lov å tenke langsiktig!
Med flyttingen kom også samboerskap, og vi har det godt, jeg og Arnt, her i det lille huset på prærien. Nå har vel vinteren avslørt en del mangler ved huset som gjør at vi antar at ett år er nok her, men idyllisk er det, ihvertfall så lenge vi klarer å holde minusgradene utendørs. Og det er stillhet og ro, bare brutt av hyggelig besøk fra hans femåring, eller av åtte galopperende katteføtter!!
En annen ting som fulgte med flytting var den nye jobben på Blaafarveværket. En spennende arbeidsplass med flotte nye kolleger, hvorav en del var å treffe på julebord i går:
Gleder meg allerede til neste sesong, føles alt for lenge til åpning i mai! Kommende år blir hovedutstillere Odd Nerdrum og Zorn, så da håper jeg mange vil komme på besøk og ta en titt. Gjesterommet mitt er så langt ikke forhåndsbestilt for sommeren... Det ble flittig brukt i fjor, og ikke noe er hyggeligere enn å ha gjester!
En annen sosial førjulsbegivenhet var lunsj i Oslo med forlaget som jeg samarbeider med om et roman-manus. Det var utrolig inspirerende og hyggelig å møte andre forfattere og forlagsfolk, så det la grunnlaget for et nytt godt skriveår 2011!
Da gjenstår det bare å ønske alle dere andre en like hyggelig jul som den jeg skal ha. Den feires for vår del først på Gol og så i Sunndal, gleder meg til å treffe mye familie og venner i høytida. Håper 2011 byr på fred, kjærlighet og all slags velsignelser for dere alle,
Med klem og hilsen fra
Gunn Marit!
søndag 28. november 2010
Fattigdommen synes, pleide mammaen min å si,
da jeg var liten og hadde fått hull på ett eller annet, bukse-kne eller strømper. Lite visste vel hun da, stakkar, om at hennes datter ville få kjenne fattigdommen på kroppen.
Jeg har et bevis på min fattigdom. Jeg har det alltid med meg. Det er en visdomstann hvor fyllinga har ramla ut, og som jeg burde vært hos tannlegen og fiksa for lenge siden. Lenge verket fattigdommen i tanna mi. Banket og hamret gjorde det, med nattevåk og paracet-knasking som resultat. Til slutt ga det seg, mirakuløst. Men ruinen av tanna er der fortsatt, ser ut som fiendtlige styrker nylig har sluppet en bombe over der, det er nesten så jeg er forbauset over å ikke se det ryke fra den. Men jeg vet at jeg ikke klarer tannlegeregninga foreløpig uansett, så den får være der. Legen skulle jeg også vært hos, jeg har ei betent skulder. Men jeg fortsetter å utsette det, siden det er smale tider.
Sånn er det bare, sesongen på min eminente arbeidsplass tok slutt, og jeg leter etter noe midlertidig for vinteren. I en slik situasjon er det vanlig å få litt støtte fra NAV, ikke sant? Og jeg skal ikke kjede dere med detaljer, men grunnet en kommunikasjonsfeil- noe som kunne vært ordnet opp i ved at de slo på tråden til meg, får jeg sannsynligvis ikke penger derifra før i slutten av januar. Vel, jeg har klaget, så får vi håpe de viser medmenneskelighet.
Mange nok skriver blogginnlegg om NAV, dette skulle handle om fattigdom. Og jeg lurer på, når ble det så skambelagt, så tabu, å være fattig? Å ikke ha råd til hva som helst av utstyr, bil, klær og utenlandsreiser? Og jeg tenker: Hva forventer folk flest egentlig? Opp igjennom årene har jeg vært både lavtlønt og aleneboende. I en periode (hvor jeg ikke hadde noen samboer eller venninne å dele leilighet med) leide jeg hybel. Jeg var vel ca 28-29, mens alle naboene mine var videregående-elever. Hva gjør det med ens selvfølelse? "Alle" mine jevnaldrende var allerede gift, eide hus og hage, og var for lengst kommet til det punktet at de var opptatt av de riktige klærne og slalåmskiene til sine barn. Mens jeg knapt nok hadde nok til å leie en skolehybel.
Og så, til bilen min. "Snøfnugget" fungerer perfekt, velsigne den. Det er en 94-mod opel corsa som jeg kjøpte for 16000 kr cash kontant uten å ha behov for å ta opp lån. Det er 2,5 år siden, og bortsett fra å ha byttet ut bremseklosser og noen lyspærer, har den ikke kostet meg stort. Jeg anser meg heldig som har en sånn god og økonomisk bil, den er ikke storforbruker av hverken olje eller bensin. MEN, når jeg forteller om den til mine SUV-kjørende venninner, og sier jeg er evig fornøyd, begynner de å flakke med blikket. De synes synd på meg, og det gjør meg rasende...
Hva sammenligner vi oss egentlig med? Jeg synes det er interessant å sette situasjonen både i et verdensperspektiv og i et historisk perspektiv. Jeg har tak over hodet, jeg har bil, jeg har mat. Jeg har klær. Plassert femti eller hundre år tilbake i tid her i Norge, (det er IKKE lenge!) og jeg ville vært rik. Plasser meg i et annet land, i de fleste andre deler av verden ville jeg vært velstående på mitt nivå. Kjøpehysteri og statusjag er vanskelig å forstå, synes jeg.
Luksusfellen synes jeg er fantastisk fascinerende og også provoserende. Men inviterer folk til å melde seg på for å få hjelp til å håndtere økonomien sin. Jeg skulle mer enn gjerne hatt noe hjelp jeg, av disse dyktige og kjekke menneskene. Det er bare det at de lærer folk å bytte til rimelige biler, klippe over kredittkortene, prioritere og spare. Og jeg hadde ALDRI blitt valgt ut, det vet jeg. For her hadde de ikke funnet noe skjult kleskott fullt av designerklær og sko. De hadde ikke funnet så mye som ETT kredittkort..! Den eneste luksusen jeg unner meg stort sett, er stearinlys. Og klippekort på trening i den lokale menigheten: "Holyrobics". DET kunne jeg unnvære. Hvor er hjelpen til vanlige folk som prøver å gjøre så godt de kan? Det har selvfølgelig ikke samme underholdningsverdi.
Når vanlige, relativt oppegående og kommunikative mennesker som meg selv slåss sånn i systemet, lurer jeg på hvordan eldre mennesker, eller de med et handikap klarer seg. Hva med de som har ME? Eller tung depresjon og angst? Kanskje jeg skulle søke om støttekontakt?
Jeg klarer meg nok gjennom denne kneika også, jeg har hodet over vann og sterke armer å svømme med. Og kanskje, hvis jeg er riktig heldig, setter lokalavisa Driva dette på trykk, slik at jeg tjener noen kroner på det. Styrelsen står alltid den kreative bi, og jeg kan jo velge å se positivt på denne perioden, kalle det et sosialt prosjekt eller research!!
God, økonomisk førjulstid ønskes dere alle
fra
Gunn Marit.
Jeg har et bevis på min fattigdom. Jeg har det alltid med meg. Det er en visdomstann hvor fyllinga har ramla ut, og som jeg burde vært hos tannlegen og fiksa for lenge siden. Lenge verket fattigdommen i tanna mi. Banket og hamret gjorde det, med nattevåk og paracet-knasking som resultat. Til slutt ga det seg, mirakuløst. Men ruinen av tanna er der fortsatt, ser ut som fiendtlige styrker nylig har sluppet en bombe over der, det er nesten så jeg er forbauset over å ikke se det ryke fra den. Men jeg vet at jeg ikke klarer tannlegeregninga foreløpig uansett, så den får være der. Legen skulle jeg også vært hos, jeg har ei betent skulder. Men jeg fortsetter å utsette det, siden det er smale tider.
Sånn er det bare, sesongen på min eminente arbeidsplass tok slutt, og jeg leter etter noe midlertidig for vinteren. I en slik situasjon er det vanlig å få litt støtte fra NAV, ikke sant? Og jeg skal ikke kjede dere med detaljer, men grunnet en kommunikasjonsfeil- noe som kunne vært ordnet opp i ved at de slo på tråden til meg, får jeg sannsynligvis ikke penger derifra før i slutten av januar. Vel, jeg har klaget, så får vi håpe de viser medmenneskelighet.
Mange nok skriver blogginnlegg om NAV, dette skulle handle om fattigdom. Og jeg lurer på, når ble det så skambelagt, så tabu, å være fattig? Å ikke ha råd til hva som helst av utstyr, bil, klær og utenlandsreiser? Og jeg tenker: Hva forventer folk flest egentlig? Opp igjennom årene har jeg vært både lavtlønt og aleneboende. I en periode (hvor jeg ikke hadde noen samboer eller venninne å dele leilighet med) leide jeg hybel. Jeg var vel ca 28-29, mens alle naboene mine var videregående-elever. Hva gjør det med ens selvfølelse? "Alle" mine jevnaldrende var allerede gift, eide hus og hage, og var for lengst kommet til det punktet at de var opptatt av de riktige klærne og slalåmskiene til sine barn. Mens jeg knapt nok hadde nok til å leie en skolehybel.
Og så, til bilen min. "Snøfnugget" fungerer perfekt, velsigne den. Det er en 94-mod opel corsa som jeg kjøpte for 16000 kr cash kontant uten å ha behov for å ta opp lån. Det er 2,5 år siden, og bortsett fra å ha byttet ut bremseklosser og noen lyspærer, har den ikke kostet meg stort. Jeg anser meg heldig som har en sånn god og økonomisk bil, den er ikke storforbruker av hverken olje eller bensin. MEN, når jeg forteller om den til mine SUV-kjørende venninner, og sier jeg er evig fornøyd, begynner de å flakke med blikket. De synes synd på meg, og det gjør meg rasende...
Hva sammenligner vi oss egentlig med? Jeg synes det er interessant å sette situasjonen både i et verdensperspektiv og i et historisk perspektiv. Jeg har tak over hodet, jeg har bil, jeg har mat. Jeg har klær. Plassert femti eller hundre år tilbake i tid her i Norge, (det er IKKE lenge!) og jeg ville vært rik. Plasser meg i et annet land, i de fleste andre deler av verden ville jeg vært velstående på mitt nivå. Kjøpehysteri og statusjag er vanskelig å forstå, synes jeg.
Luksusfellen synes jeg er fantastisk fascinerende og også provoserende. Men inviterer folk til å melde seg på for å få hjelp til å håndtere økonomien sin. Jeg skulle mer enn gjerne hatt noe hjelp jeg, av disse dyktige og kjekke menneskene. Det er bare det at de lærer folk å bytte til rimelige biler, klippe over kredittkortene, prioritere og spare. Og jeg hadde ALDRI blitt valgt ut, det vet jeg. For her hadde de ikke funnet noe skjult kleskott fullt av designerklær og sko. De hadde ikke funnet så mye som ETT kredittkort..! Den eneste luksusen jeg unner meg stort sett, er stearinlys. Og klippekort på trening i den lokale menigheten: "Holyrobics". DET kunne jeg unnvære. Hvor er hjelpen til vanlige folk som prøver å gjøre så godt de kan? Det har selvfølgelig ikke samme underholdningsverdi.
Når vanlige, relativt oppegående og kommunikative mennesker som meg selv slåss sånn i systemet, lurer jeg på hvordan eldre mennesker, eller de med et handikap klarer seg. Hva med de som har ME? Eller tung depresjon og angst? Kanskje jeg skulle søke om støttekontakt?
Jeg klarer meg nok gjennom denne kneika også, jeg har hodet over vann og sterke armer å svømme med. Og kanskje, hvis jeg er riktig heldig, setter lokalavisa Driva dette på trykk, slik at jeg tjener noen kroner på det. Styrelsen står alltid den kreative bi, og jeg kan jo velge å se positivt på denne perioden, kalle det et sosialt prosjekt eller research!!
God, økonomisk førjulstid ønskes dere alle
fra
Gunn Marit.
fredag 12. november 2010
***OPPTATTSIGNAL***
Hørt om NaNoWriMo?
Det hadde ikke jeg heller, iallefall ikke før i fjor. I år gjorde jeg alvor av det og meldte meg på, noe som er en av grunnene til at det ikke er så fryktelig lett å oppnå kontakt med abbonenten for tiden.
NaNoWriMo er nemlig en verdensomspennende, litterær egotripp. Det hele begynte i San Fransisco for drøye ti år siden, om jeg ikke husker feil, med noen-og-tjue skriveglade venner som lurte på om de kunne pushe grensene sine noe på den litterære produksjonsfronten.
Så ble internett et stadig mer dominerende fenomen, og våre amerikanske venner tenkte: Kanskje vi kan få med oss noen flere på denne galskapen? Og for å gjøre NaNoWriMos utviklingshistorie svært kort: I år er det nærmere to hundre tusen deltakere fra hele verden.
Hovedpoenget er å skrive en tekst som i mengde tilsvarer en roman på 175 sider: 50 000 ord. Alle som når de etterlengtede 50 000, kan titulere seg som vinner av nanowrimo. Altså er det deg selv og din egen disiplin og arbeidslyst eller mangel på sådan du kjemper imot. For ikke å snakke om tiden.
Man får tilgang til forum, skriveråd og flotte statistikker som viser hvordan du ligger an. Altså er dette en motivasjonsfabrikk av de sjeldne. November er uansett en mørk og trist måned. Bruk den på NaNoWriMo!
Nå er det jo slik at dette dreier seg om kvantitet foran kvalitet, så det er jo ikke sikkert at teksten holder mål og noen gang kan bli utgitt. I alle fall kan den helt sikkert ikke utgis som den er, men kanskje kan den danne et grunnlag for noe. Som alltid er jeg håpefull, og ung og håpefull er som kjent en mye bedre ting å være enn gammel og håpløs! Så til alle dere som går med en drøm om å skrive: Kryss av NaNoWriMo i neste års kalender, og jeg skal love deg at tida går fort den måneden i det minste.
Happy writing!
Utdrag:
Ølet i den grønne flaska smakte som muggent brød, syntes Marta. Likevel skyndte hun seg å ta en slurk hver gang Turid kikket på henne. Etter hvert ble det bedre. Menneskene rundt henne virket heller ikke så skumle lenger, og hun tok imot jointen som Eirik sendte henne.
Senere var det han som holdt håret hennes så det ikke skulle komme oppkast på det, og det var han som støttet henne da de alle sammen gikk hjem til huset hans. Hadde hun vært mer klar og våken, hadde hun kanskje sett hvor mye huset lignet på reiret moren hennes hadde bodd i.
Det var også Eirik hun bet i hånda da han lå og skumpet over henne mens han forsøkte å få henne til å holde kjeft. Men han var ikke der da hun lå og frøs og gråt etterpå, mens morgenen kom til bygda. Han var ikke der da hun skamfull vasket seg på det skitne toalettet. Skamfull fordi hun hadde latt ham gjøre det, og fordi hun trodde hun hadde fått mensen for første gang. Heldigvis var det bare snakk om en liten rift i skjedeveggen, og etter noen dråper på dopapiret senere på dagen, sluttet Marta å blø.
Eirik var heller ikke der, og ingen andre heller, da hun snek seg inn døra hos Mormor. Hun hadde ventet å møte kokt egg og kaffelukt, det var søndag. Men huset var kjølig og stille. Mormor lå på sofaen med pleddet over seg. Ved siden av henne sto konjakkflaska tom. Det hadde vært en lang natt med venting for Mormor.
Det hadde ikke jeg heller, iallefall ikke før i fjor. I år gjorde jeg alvor av det og meldte meg på, noe som er en av grunnene til at det ikke er så fryktelig lett å oppnå kontakt med abbonenten for tiden.
NaNoWriMo er nemlig en verdensomspennende, litterær egotripp. Det hele begynte i San Fransisco for drøye ti år siden, om jeg ikke husker feil, med noen-og-tjue skriveglade venner som lurte på om de kunne pushe grensene sine noe på den litterære produksjonsfronten.
Så ble internett et stadig mer dominerende fenomen, og våre amerikanske venner tenkte: Kanskje vi kan få med oss noen flere på denne galskapen? Og for å gjøre NaNoWriMos utviklingshistorie svært kort: I år er det nærmere to hundre tusen deltakere fra hele verden.
Hovedpoenget er å skrive en tekst som i mengde tilsvarer en roman på 175 sider: 50 000 ord. Alle som når de etterlengtede 50 000, kan titulere seg som vinner av nanowrimo. Altså er det deg selv og din egen disiplin og arbeidslyst eller mangel på sådan du kjemper imot. For ikke å snakke om tiden.
Man får tilgang til forum, skriveråd og flotte statistikker som viser hvordan du ligger an. Altså er dette en motivasjonsfabrikk av de sjeldne. November er uansett en mørk og trist måned. Bruk den på NaNoWriMo!
Nå er det jo slik at dette dreier seg om kvantitet foran kvalitet, så det er jo ikke sikkert at teksten holder mål og noen gang kan bli utgitt. I alle fall kan den helt sikkert ikke utgis som den er, men kanskje kan den danne et grunnlag for noe. Som alltid er jeg håpefull, og ung og håpefull er som kjent en mye bedre ting å være enn gammel og håpløs! Så til alle dere som går med en drøm om å skrive: Kryss av NaNoWriMo i neste års kalender, og jeg skal love deg at tida går fort den måneden i det minste.
Happy writing!
Utdrag:
Ølet i den grønne flaska smakte som muggent brød, syntes Marta. Likevel skyndte hun seg å ta en slurk hver gang Turid kikket på henne. Etter hvert ble det bedre. Menneskene rundt henne virket heller ikke så skumle lenger, og hun tok imot jointen som Eirik sendte henne.
Senere var det han som holdt håret hennes så det ikke skulle komme oppkast på det, og det var han som støttet henne da de alle sammen gikk hjem til huset hans. Hadde hun vært mer klar og våken, hadde hun kanskje sett hvor mye huset lignet på reiret moren hennes hadde bodd i.
Det var også Eirik hun bet i hånda da han lå og skumpet over henne mens han forsøkte å få henne til å holde kjeft. Men han var ikke der da hun lå og frøs og gråt etterpå, mens morgenen kom til bygda. Han var ikke der da hun skamfull vasket seg på det skitne toalettet. Skamfull fordi hun hadde latt ham gjøre det, og fordi hun trodde hun hadde fått mensen for første gang. Heldigvis var det bare snakk om en liten rift i skjedeveggen, og etter noen dråper på dopapiret senere på dagen, sluttet Marta å blø.
Eirik var heller ikke der, og ingen andre heller, da hun snek seg inn døra hos Mormor. Hun hadde ventet å møte kokt egg og kaffelukt, det var søndag. Men huset var kjølig og stille. Mormor lå på sofaen med pleddet over seg. Ved siden av henne sto konjakkflaska tom. Det hadde vært en lang natt med venting for Mormor.
lørdag 23. oktober 2010
Angående årets høstdepresjon
Jeg er et tradisjonsmenneske. Jeg liker å male på egg i påska, jeg pleier å ha rakefisk på lillejulaften, og jeg pleier å være deprimert på høsten.
Like tradisjonsrikt er mitt årlige innlegg om høstdepresjon, noe jeg selvfølgelig aktet å videreføre her på Hjernegruva.
Hvert år pleier jeg å kjenne det sånn midt i oktober. Det går en stund før jeg skjønner hva som er galt. MENINGA forsvinner, jeg er trøtt, slapp, trist... Har bare lyst til å sove og sant og si er det ikke så nøye om jeg våkner igjen eller ikke heller. Det er som om det er noe seigt og svart som drypper inne i hodet mitt, noe som fyller meg opp, presser MEG ut av kroppen min...
Jeg var forberedt på at det ville skje i år også. Men den uteblir så langt! Og vi nærmer oss november, den skulle forlengst vært på plass!
Det kan være mange årsaker til at jeg slipper unna. Situasjonen min er mye forandret fra i fjor og de foregående år. For det første har jeg flyttet. Samme hvor glad jeg er i min barndoms dal med den dramatiske naturen, er det ikke til å stikke under en stol at det er mer sol, mer lys og mer himmel i Modum. "Der hjemme" ernok solen snart borte, og forblir borte til uti februar. I tillegg førte flyttingen til et samboerskap... Og da kan jeg ikke gå i ensomhetsfella igjen. Den fungerer slik: Følelsen av ubehag og meningsløshet gjør at jeg isolerer meg og ikke vil treffe folk, noe som selvfølgelig gjør meg MER deppa...!
Å være et godt hakk nærmere forfatterdebut trekker heller ikke ned, og heller ikke vekttapet på over 25 kg siden i fjor på denne tida. Jeg har mye å gjøre og fylle tida med, nyttige, fine ting. All type aktivitet hjelper, om det er spasertur eller oppvask - det holder meg unna de mørke, seige tankene... De jeg ikke har tid til!
Her er mine råd mot høstdepresjon oppsummert:
- Nyt skiftningen! Flotte høstfarger, rim, og senere is og snø. Månelys på frostrøyk, lav høstsol over stubbmark, fyr i ovnen og vintergardiner. Gå på fotosafari! Plant røsslyng i verandakassa.
- Feir høsten! Høsttakkefest, Oktoberfest, Fårikållag, Halloween, Rakfisklag, ... Og så kommer advent. Jeg har ei venninne som pleide å feire søndagene i advent ordentlig på alvor. Venner fikk komme på pepperkaker, gløgg og tenning av lys. OG lesing av adventsvers med litt fnising. Så hyggelig! (Siri, du er en inspirasjon)... Høsten hvor man trekker innendørs er en perfekt anledning til å være sosial.
- Vær aktiv! Lag/skriv julekort, planlegg julegaver, begynn på julevasken, ha sex, begynn å trimme!!! Engasjer deg i noe, bli støttekontakt... Å hjelpe andre er ofte en perfekt hjelp også for deg selv.
Om ingen ting av dette hjelper, så prøv å tenke på at det er bare to måneder til sola snur. Og det GÅR over, denne gangen også. Men her i huset ser den ut til å være avlyst, og jeg skal gjøre mitt for å la det bli en ny tradisjon.
Like tradisjonsrikt er mitt årlige innlegg om høstdepresjon, noe jeg selvfølgelig aktet å videreføre her på Hjernegruva.
Hvert år pleier jeg å kjenne det sånn midt i oktober. Det går en stund før jeg skjønner hva som er galt. MENINGA forsvinner, jeg er trøtt, slapp, trist... Har bare lyst til å sove og sant og si er det ikke så nøye om jeg våkner igjen eller ikke heller. Det er som om det er noe seigt og svart som drypper inne i hodet mitt, noe som fyller meg opp, presser MEG ut av kroppen min...
Jeg var forberedt på at det ville skje i år også. Men den uteblir så langt! Og vi nærmer oss november, den skulle forlengst vært på plass!
Det kan være mange årsaker til at jeg slipper unna. Situasjonen min er mye forandret fra i fjor og de foregående år. For det første har jeg flyttet. Samme hvor glad jeg er i min barndoms dal med den dramatiske naturen, er det ikke til å stikke under en stol at det er mer sol, mer lys og mer himmel i Modum. "Der hjemme" ernok solen snart borte, og forblir borte til uti februar. I tillegg førte flyttingen til et samboerskap... Og da kan jeg ikke gå i ensomhetsfella igjen. Den fungerer slik: Følelsen av ubehag og meningsløshet gjør at jeg isolerer meg og ikke vil treffe folk, noe som selvfølgelig gjør meg MER deppa...!
Å være et godt hakk nærmere forfatterdebut trekker heller ikke ned, og heller ikke vekttapet på over 25 kg siden i fjor på denne tida. Jeg har mye å gjøre og fylle tida med, nyttige, fine ting. All type aktivitet hjelper, om det er spasertur eller oppvask - det holder meg unna de mørke, seige tankene... De jeg ikke har tid til!
Her er mine råd mot høstdepresjon oppsummert:
- Nyt skiftningen! Flotte høstfarger, rim, og senere is og snø. Månelys på frostrøyk, lav høstsol over stubbmark, fyr i ovnen og vintergardiner. Gå på fotosafari! Plant røsslyng i verandakassa.
- Feir høsten! Høsttakkefest, Oktoberfest, Fårikållag, Halloween, Rakfisklag, ... Og så kommer advent. Jeg har ei venninne som pleide å feire søndagene i advent ordentlig på alvor. Venner fikk komme på pepperkaker, gløgg og tenning av lys. OG lesing av adventsvers med litt fnising. Så hyggelig! (Siri, du er en inspirasjon)... Høsten hvor man trekker innendørs er en perfekt anledning til å være sosial.
- Vær aktiv! Lag/skriv julekort, planlegg julegaver, begynn på julevasken, ha sex, begynn å trimme!!! Engasjer deg i noe, bli støttekontakt... Å hjelpe andre er ofte en perfekt hjelp også for deg selv.
Om ingen ting av dette hjelper, så prøv å tenke på at det er bare to måneder til sola snur. Og det GÅR over, denne gangen også. Men her i huset ser den ut til å være avlyst, og jeg skal gjøre mitt for å la det bli en ny tradisjon.
tirsdag 19. oktober 2010
Hvorfor Egypt?
Jeg (t.h.) leker guide for en venninne i Hatshepsuts tempel. |
Romanmanuset jeg jobber med for tiden har handling fra Egypt. Det er en samtidsroman, som foregår i det spesielle miljøet som oppstår der et tradisjonelt samfunn møter, eller la oss si kolliderer med, turistkulturen. Nå har jeg flytta til et nytt sted hvor ikke så mange kjenner meg fra før, spør mange: "Hvorfor Egypt? Har du vært der, siden du velger å skrive en roman derifra?"
Vært der er mildt sagt. Ti ganger har jeg vært i Egypt fra 2005. Og så lurer mange på hvorfor det? Jo, det er en lang historie. Her skal dere få kortversjonen...
I 2004 ble jeg gjennom felles venner kjent med noen mennesker som var i gang med et SPA-hotell-prosjekt i Egypt. De ville bygge et velværesenter midt i ørkenen, hadde både kjøpt tomt og laget tegninger og planlagt det meste. (Du kan se en gammel artikkel om prosjektet her: http://www.byavisa.no/byavisa/artikler.php?artid=238)
Jeg er utdannet kokk, og kokker var det bruk for på Hotell Canna. Så sammen med en kompis dro jeg nedover med enveisbillett for et tre måneders opphold i 2005.
Tre måneder er lang tid. Lang nok tid til at verden kan snu seg ganske radikalt på hodet. For det første så vi fort at det ikke var noe jobb til oss på Canna ennå, så ble vi kjent med mange av lokalbefolkningen. Vennskapet med min bestevenn fra Norge skar seg (noe som føles ekstra ille når man befinner seg sammen i et land fem flytimer unna Norge) OG- jeg rakk å forelske meg.
Et forhold med en gutt i Egypt var først noe jeg avviste fullstendig, selv om vi nok var ganske betatt av hverandre. Jeg hadde til og med familieråd med hans mor og søster hvor jeg forklarte hvorfor dette ikke gikk.
Det var først da jeg var hjemme igjen i Norge, og følelsene ikke ville slippe taket, jeg bestemte meg for at jeg MÅTTE prøve. Og i september var jeg nede igjen, den første av mange ferieturer ned dit.
Målet var å flytte ned, og i løpet av de neste fire årene hadde jeg flere fine turer nedover, jeg hadde den glede av å få ta med meg gode venner og familiemedlemmer nedover og dele opplevelsene mine med dem.
Det er mange årsaker til at jeg ikke lenger er sammen med min Egypter, den enkle forklaringen er at avstand, økonomi og mye annet kvalte følelsene etter hvert. I dag er jeg lykkelig samboer med norsk kjæreste, og ville aldri i verden ha byttet tilbake. Likevel er det slik at jeg tenker tilbake på tiden i Egypt med glede, det var gode, sterke og fine år, selv om det var riktig å avslutte når jeg gjorde.
Men alt jeg har opplevd i ørkenlandet, Solens Rike, kommer alltid til å være med meg. Det har formet meg på godt og vondt, og jeg gleder meg masse til å vise fram alt til kjæresten, dele det med ham også. Det aller viktigste det førte til, var at alle erfaringene mine inspirerte meg til roman-manuset jeg jobber med nå.
Mer om det får dere forhåpentligvis senere! ;)
tirsdag 12. oktober 2010
Skrivenytt oktober 2010
Så langt er det ikke særlig fasjonabelt å være forfatter. Man er jo fortsatt i kategorien "håpefull", man har fortsatt ikke noe romanmanus mellom to stive permer. Men håpet og troen på at det skal skje, vokser stadig.
For et par uker siden var jeg på møte hos forlaget som er interessert i manuset mitt, et utrolig spennende og inspirerende møte. Det er rart, men fint, å sitte sammen med tre erfarne og inspirerende mennesker som er ivrige på at dette bokprosjektet skal komme vel i havn. En ting er vi alle enige om: Tittelen! Resten av boka henger enda i det blå...
Nei da, så ille er det ikke. Men det gjenstår enda mye arbeid med manuset, typiske begynnerfeil som jeg som fersking begår. Så jeg sletter og skriver, sletter og skriver, en flott oppmuntring er det da at redaktør og konsulent liker historien, og at jeg får skryt for språket mitt. "Dette skal nok bli bra", mener de, "Bare du holder ut!"
Holder ut!? Jeg som har tenkt å bruke resten av livet mitt på å skrive bøker, det er klart jeg holder ut! Selv om utgivelsesdatoen enda er som et fata morgana som svever foran meg på tidslinja et sted, sleper jeg meg videre mot målstreken...! Og bare med glede, fortsatt. Fortsatt er jo dette bare adspredelse, hobby, fritidsaktivitet. Målet er at det skal bli et yrke og et levebrød. Ønsk meg lykke til.
Så hva handler boka mi om? Det er fire års research fra Egypt som skal ut. Her kommer en bitte bitte liten prøvesmak--- selv om jeg ikke kan love at denne passasjen blir med i det ferdige resultatet! Alt snus og vendes på, strykes og legges til... ;)
For et par uker siden var jeg på møte hos forlaget som er interessert i manuset mitt, et utrolig spennende og inspirerende møte. Det er rart, men fint, å sitte sammen med tre erfarne og inspirerende mennesker som er ivrige på at dette bokprosjektet skal komme vel i havn. En ting er vi alle enige om: Tittelen! Resten av boka henger enda i det blå...
Nei da, så ille er det ikke. Men det gjenstår enda mye arbeid med manuset, typiske begynnerfeil som jeg som fersking begår. Så jeg sletter og skriver, sletter og skriver, en flott oppmuntring er det da at redaktør og konsulent liker historien, og at jeg får skryt for språket mitt. "Dette skal nok bli bra", mener de, "Bare du holder ut!"
Holder ut!? Jeg som har tenkt å bruke resten av livet mitt på å skrive bøker, det er klart jeg holder ut! Selv om utgivelsesdatoen enda er som et fata morgana som svever foran meg på tidslinja et sted, sleper jeg meg videre mot målstreken...! Og bare med glede, fortsatt. Fortsatt er jo dette bare adspredelse, hobby, fritidsaktivitet. Målet er at det skal bli et yrke og et levebrød. Ønsk meg lykke til.
Så hva handler boka mi om? Det er fire års research fra Egypt som skal ut. Her kommer en bitte bitte liten prøvesmak--- selv om jeg ikke kan love at denne passasjen blir med i det ferdige resultatet! Alt snus og vendes på, strykes og legges til... ;)
-Skal vi sette oss ned, brøt Kareem inn, og lo av den engasjerte eldre broren.
-Jeg mener det! Kjærligheten er det viktigste i livet, og den venter ikke. Når den lander i hånden din, må du stelle godt med den, lov meg det, jenta mi, sa Mahmoud og blunket til meg.
Jeg smilte forlegen mens Mahmoud viste oss inn til salongen. Det Mahmoud akkurat hadde sagt var fint og poetisk, men det var også sant, mente jeg. For var det ikke slik at det folk angret på, var alt de ikke turte å gjøre, selv om de fantaserte om det? De drømte om å gjøre ting helt til det var for sent. Den fellen ville ikke jeg gå i. Kjærligheten hadde landet nå, og dersom jeg ikke torte å prøve, ville det ihvertfall ikke fungere!
Vi tre sank ned i den enorme, hvite sofaen. Når jeg satte meg helt bak mot stolryggen, følte jeg meg omtrent som en seksåring, jeg syntes nesten jeg skulle forsvinne mellom putene.
-Det er Wendys møbler, forklarte Mahmoud, ganske unødvendig. -Hun fraktet dem med båt fra England til Alexandria, du kan tenke deg for et oppstyr det var for å få dem helt hit! De fylte en hel container. Jeg foreslo å selge dem før hun flyttet, og kjøpe nye møbler her, men det kunne ikke Wendy gå med på. Mahmoud himlet med øynene. -Damen vet sannelig hvordan hun vil ha det!
Jeg ble vist rundt i leiligheten, og tenkte mitt. Jeg så vel ikke for meg at de hadde denne typen møbler, speil og pyntegjenstander på hvert gatehjørne i Egypt, akkurat. Den enorme kontinentalmadrassen på soverommet kunne ikke ha vært billig. Og over den hang en himmel i kremfarget brokade. Jeg var storlig imponert, mens de to mennene virket ganske likegyldige til herligheten.
-En seng er en seng, uttalte Mahmoud og trakk på skuldrene. -Da vi var små sov vi på stråmatter med pledd over oss. Vi hadde det ikke vondt da heller.
Mahmoud sa også at vi bare måtte spørre hvis de ville låne bilen flere ganger.
-Tross alt er du nesten familie nå, ikke sant, sa Mahmoud lett, idet han gikk bort til det elegante salongbordet og skjenket te fra den engelsk utseende tekanna. Dette var det eneste stedet i Egypt jeg hadde fått servert te i kopper istedenfor glass. Det var en glede å få en hank å holde i, i stedet for å være nødt til å klype i kanten øverst på glasset. Likevel var det ingen tvil om at det jeg drakk var egyptisk, siden det var så søtt at det føltes som om det kunne skjæres med kniv og gaffel. Jeg la merke til at både Kareem og Mahmoud holdt i kanten på koppen likevel, og overså hanken.
søndag 10. oktober 2010
Det beste og verste ved jobben
O'boy. Hvor skal jeg begynne.
Jeg er utdannet kokk og har stått ved en komfyr og bak en disk i mange år nå. For ett og et halvt år gikk jeg skikkelig i dørken - jeg hadde kyssesyken og gikk på jobb så lenge det overhodet gikk, før jeg fikk svimt meg til legen og fikk diagnosen. Skikkelig dårlig ble jeg.
Etter dette har jeg hatt en relativt lavere tålegrense for stress og mas, jeg har tatt andre typer jobber - resepsjon, billettsalg, guiding med mer, men har hatt en hardnakket kjøkkenvegring. Nå på tampen av sommersesongen ble jeg likevel bedt om å ta ti dager på et spisested hvor jeg kunne forvente rolige dager og en enkel meny, og jeg sa ja.
På en måte var det litt som sirkushesten og sagflisa. Det var godt å være tilbake på kjøkkenet og kjenne at jobben var en lek. Likevel er konklusjonen etter i dag, den tiende dagen, at jeg håper jeg ikke må ta en slik jobb igjen.
Det beste og verste med jobben bak disken... Det beste er de flotte menneskene du møter, de som er høflige og hyggelige, og som er forventningsfulle og positive. Rart med det - de får også en fin opplevelse, gir oss smil og takk, og det er en glede å ønske dem hjertelig velkommen tilbake. De gjør det verdt det - de får deg til å yte ekstra service, pynte ekstra fint, gjøre ditt aller beste på alle måter.
Men det verste med jobben er OGSÅ kundene. De som er grinete og negative, spydige og sarkastiske når de kommer, ikke har noen forståelse (dersom det for eksempel er ventetid når 15 mennesker har bestilt før deg), hånler av prisen, kikker på deg som om du er en sur oppvaskklut, de som har krangla med svigermor på morran og er på jakt etter noen å ta det ut på. De som rynker på nesa UANSETT hvor delikat du har dandert maten.
Og det er mulig det er fordi jeg har vært såpass syk og har en lavere toleransegrense, men jeg orker det ikke--- når jeg har stått på og forberedt mat og lagt på duker, tent i peisen og tent stearinlys, for at du skal ha en flott opplevelse når du kommer inn til meg --- Da orker jeg ikke at du kommer inn og kjefter på meg eller hånflirer. Jeg orker heller ikke at du behandler meg som tjenestepiken din. Jeg er en fagarbeider med yrkesstolthet. Jeg orker ikke debattere om jeg har laget varm sjokolade med krem som ikke var like god som forrige helg (selv om det var jeg som laget den da også, på nøyaktig samme måte)...
Kavaleren min sier at takler jeg ikke sånt, da får jeg finne meg en annen jobb.
Jeg sier ja vel. Da får jeg vel det da.
Jeg er utdannet kokk og har stått ved en komfyr og bak en disk i mange år nå. For ett og et halvt år gikk jeg skikkelig i dørken - jeg hadde kyssesyken og gikk på jobb så lenge det overhodet gikk, før jeg fikk svimt meg til legen og fikk diagnosen. Skikkelig dårlig ble jeg.
Etter dette har jeg hatt en relativt lavere tålegrense for stress og mas, jeg har tatt andre typer jobber - resepsjon, billettsalg, guiding med mer, men har hatt en hardnakket kjøkkenvegring. Nå på tampen av sommersesongen ble jeg likevel bedt om å ta ti dager på et spisested hvor jeg kunne forvente rolige dager og en enkel meny, og jeg sa ja.
På en måte var det litt som sirkushesten og sagflisa. Det var godt å være tilbake på kjøkkenet og kjenne at jobben var en lek. Likevel er konklusjonen etter i dag, den tiende dagen, at jeg håper jeg ikke må ta en slik jobb igjen.
Det beste og verste med jobben bak disken... Det beste er de flotte menneskene du møter, de som er høflige og hyggelige, og som er forventningsfulle og positive. Rart med det - de får også en fin opplevelse, gir oss smil og takk, og det er en glede å ønske dem hjertelig velkommen tilbake. De gjør det verdt det - de får deg til å yte ekstra service, pynte ekstra fint, gjøre ditt aller beste på alle måter.
Men det verste med jobben er OGSÅ kundene. De som er grinete og negative, spydige og sarkastiske når de kommer, ikke har noen forståelse (dersom det for eksempel er ventetid når 15 mennesker har bestilt før deg), hånler av prisen, kikker på deg som om du er en sur oppvaskklut, de som har krangla med svigermor på morran og er på jakt etter noen å ta det ut på. De som rynker på nesa UANSETT hvor delikat du har dandert maten.
Og det er mulig det er fordi jeg har vært såpass syk og har en lavere toleransegrense, men jeg orker det ikke--- når jeg har stått på og forberedt mat og lagt på duker, tent i peisen og tent stearinlys, for at du skal ha en flott opplevelse når du kommer inn til meg --- Da orker jeg ikke at du kommer inn og kjefter på meg eller hånflirer. Jeg orker heller ikke at du behandler meg som tjenestepiken din. Jeg er en fagarbeider med yrkesstolthet. Jeg orker ikke debattere om jeg har laget varm sjokolade med krem som ikke var like god som forrige helg (selv om det var jeg som laget den da også, på nøyaktig samme måte)...
Kavaleren min sier at takler jeg ikke sånt, da får jeg finne meg en annen jobb.
Jeg sier ja vel. Da får jeg vel det da.
torsdag 7. oktober 2010
Travle tider for kunstneren og kunstnerassistenten!
Mye har skjedd siden sist, å si at jeg har hatt hendene fulle er vel mildt sagt..! Først var jeg for andre år på rad kunstnerassistent for min venninne Inga Dalsegg på Art:Oslo. I år foregikk dette på Oslo Spektrum, og etter "krigen" med Marianne Aulie var det ikke lite oppmerksomhet som ble Inga til del. Vi hadde en fantastisk helg, gjensyn med mange kjente fra i fjor - en av dem Rene Molenaar på bildet, som gav oss årets restaurantopplevelse lørdag kveld!
Etter hvert kjenner jeg Inga ganske godt som menneske, og hun er av dem jeg beundrer aller mest. Ikke minst i det at hun tar jobben sin alvorlig, og bruker imponerende ressurser og tid på den, er hun en inspirasjon. Hun er oppe grytidlig om morgenen i kunstnerhjemmet sitt i Rindalen, får i seg frokost, går opp på atelieret er er på jobb! Talent kombinert med ståpåvilje og utholdenhet har fått Inga langt, og lenger vil hun komme... Både i desember og i mai stiller hun ut i New York!
For dem som ikke kan reise fullt så langt er det flere alternativer for å få med seg Ingas kunst i nær framtid. Hun har fått fast avtale med Galleri Impasto i Oslo (Det skjedde på Art:Oslo, det var så gøy!), så de har til enhver tid noen Inga-verker framme, sjekk http://www.impasto.no/ .... Ellers stiller hun ut på TINGVOLL på Nordmøre, 16. okt - 17. nov, og i ASKER 5. - 7. 2010 ...
Enda mer Inga-stuff finner dere på http://www.ingadalsegg.com/ og på facebookgruppa http://www.facebook.com/#!/pages/Inga-Dalsegg/147348553486
Sjekk det ut!
Min venninne Inga portrettert av Rene Molenaar. |
Spektrums fineste stand? |
For dem som ikke kan reise fullt så langt er det flere alternativer for å få med seg Ingas kunst i nær framtid. Hun har fått fast avtale med Galleri Impasto i Oslo (Det skjedde på Art:Oslo, det var så gøy!), så de har til enhver tid noen Inga-verker framme, sjekk http://www.impasto.no/ .... Ellers stiller hun ut på TINGVOLL på Nordmøre, 16. okt - 17. nov, og i ASKER 5. - 7. 2010 ...
Enda mer Inga-stuff finner dere på http://www.ingadalsegg.com/ og på facebookgruppa http://www.facebook.com/#!/pages/Inga-Dalsegg/147348553486
Sjekk det ut!
Etiketter:
Art:oslo,
Inga Dalsegg,
kunst,
kunstnere,
Marianne Aulie,
Rene Molenaar,
rumpe
onsdag 15. september 2010
Kvakksalverprinsesse kontakter døde og udødelige!
Ja bortimot slik blir det framstilt i media. Nesten som et okkult fenomen, som om det er korset snudd på hodet og gotiskpregede seanser med svarte stearinlys. Hun blir angrepet fra snart alle hold, presse, kirke og til og med snåsamannaen... Men er det egentlig så uvanlig og hårreisende å snakke til våre kjære som ikke er blant oss fysisk lenger?
Märtha Louise står frem og påstår at hun kan kontakte de døde! Hun har nevnt det i en setning, kanskje svarte hun på et spørsmål, at ja, det var ikke vanskeligere å få kontakt med mennesker som var gått bort, enn med engler. Så er den i gang igjen, inkvisisjonen med sin heksejakt.
Det advares mot okkult aktivitet, mot å kontakte de døde og i å "spekulere i tanker om dødsriket". Det høres da fryktelig dystert ut! Hvorfor denne mystifiseringen av mennesker som er gått bort? Det er da ikke zombier, levende lik eller vampyrer det er snakk om, de er våre kjære venner og slektninger, de samme personene slik de var mens de levde her. "La det døde være dødt", sier Snåsamannen. Dette synes jeg er en merkelig uttalelse fra en dypt kristen person, som jeg er ganske sikker på at inkluderer Himmelriket i sin kristne tro?
Dette er hva jeg tror om døden og sjelene: At kroppen er en bolig for menneskets sjel. Når denne boligen er utslitt eller blir uopprettelig skadet (for eksempel i en ulykke eller ved livstruende sykdom) flytter sjelen ut av kroppen. Man kan sammenligne det med å sette fra seg en utslitt bil. For meg blir altså "kommunisere med de døde" et merkelig og upassende uttrykk, det er jo ikke den døde kroppen man kommuniserer med, men den udødelige sjelen.
Mange vil kanskje kalle dette virkelighetsfjerne New Age - tanker, men er det egentlig så uvanlig å tro på en udødelig sjel? Innen alle de større religionene tror man at menneskets essens lever videre etter døden, det gjelder kristendommen, jødedommen, islam, hinduismen, buddhismen og holismen. Så de som IKKE tror på at sjelen, ånden eller energien lever videre, må altså være en minoritet, i verdenssammenheng ytterst få! Så hvis de aller fleste tror at sjelen lever videre, hva er da det utenkelige med at man kan kommunisere med dem? Snåsamannen sier til og med bastant at det er umulig, en hard uttalelse sett i forhold til alle de fenomener han selv i sitt liv har opplevd å kunne bistå medmennesker med - på en måte som mange kaller nettopp umulig.
De fleste slike såkalte "overnaturlige" fenomener er nevnt i bibelen. Englebesøk, ånder, mirakler, håndpåleggelse. Hvorfor omtales det som nye fenomener og en trend i tiden? Det har eksistert til alle tider, så langt tilbake som menneskehetens historie er dokumentert. Akkurat det å snakke med avdøde - iallefall å snakke TIL dem, er jo også høyst naturlig. Tenk dere om, hvor mange ganger har vi lest portretter og intervjuer hvor mennesker forteller om dette, som for eksempel: "Når jeg er på hytta på fjellet, savner jeg min mor litt ekstra. Men jeg føler at jeg har henne rundt meg, kan sitte ved kjøkkenbordet der vi mang en gang drakk kaffe og fortsatt betro meg til henne, og dette finner jeg stor trøst i." Så langt synes vi det er rørende og bare fint. Men sett at vedkommende så hadde betrodd oss at hun hadde fått svar, i form av en varm følelse og morens stemme "i sitt indre"?? Hadde det da plutselig blitt et okkult fenomen?
Det som kanskje blir hardt å svelge for mange, er ikke selve evnen, men kommersialiseringen av det hele, at man skulle kunne ta seg betalt for å bruke denne evnen til å fungere som et mellomledd. Der er jeg delvis enig... Men bare delvis. Healing, klarsynt livsveileding og mediumkontakt fyller viktige behov for mange, jeg har selv fått gode råd og gjerne betalt for det... Og jeg har møtt på både de genuine i bransjen, og på humbugmakerne som ødelegger for resten. At mennesker tar seg betalt når de bruker sine evner, sin tid og sin energi synes jeg bare skulle mangle, men folk må bruke sunn fornuft og se på rimeligheten innenfor pris. At man betaler noen hundrelapper pr klokketime til noen som både skal betale skatt av pengene og husleie på kontoret er rimelig. Men når det er flere tusen for en seanse med "garanterte resultater" "som sett på TV", er det full grunn til å heise varselsflagget. Men de seriøse, genuine finnes der ute, og jeg støtter dem fullt ut i det at de bruker sine evner til å bistå andre i vanskelige situasjoner.
Kanskje hadde det sunneste vært om dette ble enda vanligere, enda mer avmystifisert, slik at vi forsto at dette er noe vi alle kan lære å praktisere selv, uten den kommersielle biten i mellom? Da hadde nok ikke Prinsessen vært så annerledes enn oss andre - og hadde kanskje ikke virket så skremmende og provoserende?
søndag 12. september 2010
Høstfornektelsen
Jeg har i grunnen alltid hatt et anstrengt forhold til høsten. Allerede tidlig i august begynner jeg bekymret å se etter gule blader, og skulle jeg oppdage noen, skylder jeg gjerne på at det har vært tørt i været eller at trærne kanskje er angrepet av ett eller annet slags utøy. Jeg er rett og slett en lidenskapelig fan av varmt vær, og spør du meg har sommeren de siste årene - eller kanskje alltid - vært heller dårlig. Det er liksom som oftest noen falske løfterike dager på forsommeren, og så begynner det å regne. Slik fortsetter det helt til regnet går over i snø. Akk, ja.
Men nå i år fikk Fetter Endre og jeg lurt oss til en ekstra sommeruke i september! Allerede i vår bestilte vi flybilletter til det sagnomsuste Barcelona, og har hatt hele sommeren til å glede oss på. Rimelig og sentralt hotellrom fikk vi også, gangavstand til alt. Perfekt!
Det ble en herlig uke i denne flotte byen. Utrolig arkitektur, museer, kirker og parker ble avløst av dager på stranda og flere timer på fortauskafeer og idylliske plasser i byen. Varm luft og en flaske vin på deling, kan man bedre ha det? Være skikkelig turist på rundtur med buss, eller mingle med lokalbefolkningen på bar i en trang sidegate. Det er ferie! Da kan man saktens fortrenge og fornekte det faktum at det nesten faller ned på minusgrader hjemme natterstid.
På flyet hjem kunne kapteinen bringe oss nedslående nyheter om tolv grader og striregn på Gardermoen. Jeg gledet meg ikke akkurat til et hardt og irettesettende møte med Moder Norge. At Kavaleren sto klar på flyplassen hjalp litt, det at han allerede var i gang med å planlegge en kommende ferie for oss to hjalp enda mer.
I dag var det tilbake til striskjorta på Blaafarveværket, hvor sesongen nå er på hell. Jeg var konsertansvarlig, en jobb som innebærer at man må sitte pent å høre på søndagens gratiskonsert, et tilbud som vi prøver å få i orden hver uke. I dag var det herlig fransk musettemusikk, noe som fylte glasshytta med fransk stemning. Utenfor de gamle, ruglete glassrutene kunne jeg se gule løv renne sakte gjennom klar høstluft på sin ferd mot bakken. Akkurat da var Norge slettes ikke et dårlig sted å være selv om vinter er på vei.
Noen fordeler har vi på Åmot og Sunndalsøra i forhold til innbyggerne i Barcelona: Ikke lukter det hverken urin eller søppel, ikke står det særlig mange prostituerte på gatehjørnene, og i tillegg slipper vi å gå med badetøy under klærne i tilfelle vi skulle finne på å bade i løpet av dagen.
Velsignet norsk høst, alle sammen!
Men nå i år fikk Fetter Endre og jeg lurt oss til en ekstra sommeruke i september! Allerede i vår bestilte vi flybilletter til det sagnomsuste Barcelona, og har hatt hele sommeren til å glede oss på. Rimelig og sentralt hotellrom fikk vi også, gangavstand til alt. Perfekt!
Det ble en herlig uke i denne flotte byen. Utrolig arkitektur, museer, kirker og parker ble avløst av dager på stranda og flere timer på fortauskafeer og idylliske plasser i byen. Varm luft og en flaske vin på deling, kan man bedre ha det? Være skikkelig turist på rundtur med buss, eller mingle med lokalbefolkningen på bar i en trang sidegate. Det er ferie! Da kan man saktens fortrenge og fornekte det faktum at det nesten faller ned på minusgrader hjemme natterstid.
På flyet hjem kunne kapteinen bringe oss nedslående nyheter om tolv grader og striregn på Gardermoen. Jeg gledet meg ikke akkurat til et hardt og irettesettende møte med Moder Norge. At Kavaleren sto klar på flyplassen hjalp litt, det at han allerede var i gang med å planlegge en kommende ferie for oss to hjalp enda mer.
I dag var det tilbake til striskjorta på Blaafarveværket, hvor sesongen nå er på hell. Jeg var konsertansvarlig, en jobb som innebærer at man må sitte pent å høre på søndagens gratiskonsert, et tilbud som vi prøver å få i orden hver uke. I dag var det herlig fransk musettemusikk, noe som fylte glasshytta med fransk stemning. Utenfor de gamle, ruglete glassrutene kunne jeg se gule løv renne sakte gjennom klar høstluft på sin ferd mot bakken. Akkurat da var Norge slettes ikke et dårlig sted å være selv om vinter er på vei.
Noen fordeler har vi på Åmot og Sunndalsøra i forhold til innbyggerne i Barcelona: Ikke lukter det hverken urin eller søppel, ikke står det særlig mange prostituerte på gatehjørnene, og i tillegg slipper vi å gå med badetøy under klærne i tilfelle vi skulle finne på å bade i løpet av dagen.
Velsignet norsk høst, alle sammen!
tirsdag 31. august 2010
Veien til mannens hjerte...
...og til kvinnens for den del, går gjennom magen? Ingen lyktes i å sjarmere kavaleren og meg på tur langs norske veger...
Mat er noe vi alle må ha, og hvorfor da ikke gjøre det beste ut av det? De siste årene har gode, spennende og friske råvarer blitt tilgjengelige for de aller fleste i nærmeste dagligvare, kokebøker selger som aldri før, den norske mann og kvinne briljerer med spennende og sunne eventyr på kjøkkenet. Hvorfor henger da ikke serveringsbransjen med?
Ja, jeg er frustrert... og skuffet. Jeg og Kavaleren var for ikke mange dagene siden på tur langs en av Norges travleste veier, nær ett av Norges mest populære reisemål. Vi hadde kjørt langt og kjente begge at det var tid for å lade batteriene med en stopp og et godt måltid. Vi valgte å besøke en meget kjent og tradisjonsrik kafe, der jeg vet mange familier har hatt sin fast pause på vei fra en landsdel til en annen.
Jeg gledet meg til et hyggelig kafebesøk, var i svært så godt humør idet jeg ruslet opp trappen til den romslige kafeen.
Men jeg fikk fort "tørka av meg fliren", som vi sier i Sunndalen. På menyen var det ikke noe særlig å få til under kroner 150,- ... Og, jeg sier virkelig ikke noe på det, dersom maten er bra, fristende og sunn og laget av gode råvarer. Da kan man gjerne ta både to og fire hundre for en delikat middag. Men allerede de blasse bildene på menyen avslørte at dette her var tam halvfabrikata.
Vi burde ha gitt oss der, takket nei og funnet et annet sted. Bensinstasjon kanskje. Maten er vel omtrent den samme der også, men med priser som stemmer over ens med kvaliteten. Det gjorde vi ikke, vi bestilte, og ventet.
Jeg skal ikke kjede dere med de pinlige detaljene, men det var smått, halvhjertet, nærmest svidd og ellers smakløst. Pynt var et minimum (tomatbåt) ... det eneste positive jeg i rettferdighetens navn må nevne var mandarinbåter i salaten, som hevet den ellers tamme grønne salaten litt.
Og da er det jeg stiller spørsmålet: Er det ikke slik at når vi spiser ute, og får mat tilberedt av profesjonelle, så forventer vi litt MER enn det vi sjøl i full fart koker ihop på kjøkkenet hjemme? En okei kvalitet på råvarer, gjerne at det er litt forseggjort, noe mer enn saus klemt ut av ei flaske?
Og hva tenker eierne/driverne på slike steder, er det dette de vil bli kjent for? Er det dette de vil at Norge skal bli kjent for?
Med "skikkelig mat" kan jeg mene så mangt. Det kan være skikkelig hjemmelaget norsk bondekost etter sesong, eller det kan være eksotiske retter og krydder fra alle verdenshjørner, det kan være sunn helsekost etter en rekke tilberedelsesmetoder...
Det er mulig man vil argumentere med at dette har ikke spisestedene råd til, og jeg vet at dyre råvarer er kostbart å ha på lager, og at å lage fra bunnen av er ressurskrevende. Men med et dårlig og halvhjertet tilbud hva angår både produkt og service, mister man kunder, og DET er iallefall dyrt!
Nei, Hellstrøm har visst enda mange steder å rydde opp på i landet vårt. La oss glede oss over unntakene, og passe på å gi hederlig ros til disse stedene som gir oss det lille ekstra, så håper vi at flere følger etter.
Mat er noe vi alle må ha, og hvorfor da ikke gjøre det beste ut av det? De siste årene har gode, spennende og friske råvarer blitt tilgjengelige for de aller fleste i nærmeste dagligvare, kokebøker selger som aldri før, den norske mann og kvinne briljerer med spennende og sunne eventyr på kjøkkenet. Hvorfor henger da ikke serveringsbransjen med?
Ja, jeg er frustrert... og skuffet. Jeg og Kavaleren var for ikke mange dagene siden på tur langs en av Norges travleste veier, nær ett av Norges mest populære reisemål. Vi hadde kjørt langt og kjente begge at det var tid for å lade batteriene med en stopp og et godt måltid. Vi valgte å besøke en meget kjent og tradisjonsrik kafe, der jeg vet mange familier har hatt sin fast pause på vei fra en landsdel til en annen.
Jeg gledet meg til et hyggelig kafebesøk, var i svært så godt humør idet jeg ruslet opp trappen til den romslige kafeen.
Men jeg fikk fort "tørka av meg fliren", som vi sier i Sunndalen. På menyen var det ikke noe særlig å få til under kroner 150,- ... Og, jeg sier virkelig ikke noe på det, dersom maten er bra, fristende og sunn og laget av gode råvarer. Da kan man gjerne ta både to og fire hundre for en delikat middag. Men allerede de blasse bildene på menyen avslørte at dette her var tam halvfabrikata.
Vi burde ha gitt oss der, takket nei og funnet et annet sted. Bensinstasjon kanskje. Maten er vel omtrent den samme der også, men med priser som stemmer over ens med kvaliteten. Det gjorde vi ikke, vi bestilte, og ventet.
Jeg skal ikke kjede dere med de pinlige detaljene, men det var smått, halvhjertet, nærmest svidd og ellers smakløst. Pynt var et minimum (tomatbåt) ... det eneste positive jeg i rettferdighetens navn må nevne var mandarinbåter i salaten, som hevet den ellers tamme grønne salaten litt.
Og da er det jeg stiller spørsmålet: Er det ikke slik at når vi spiser ute, og får mat tilberedt av profesjonelle, så forventer vi litt MER enn det vi sjøl i full fart koker ihop på kjøkkenet hjemme? En okei kvalitet på råvarer, gjerne at det er litt forseggjort, noe mer enn saus klemt ut av ei flaske?
Og hva tenker eierne/driverne på slike steder, er det dette de vil bli kjent for? Er det dette de vil at Norge skal bli kjent for?
Med "skikkelig mat" kan jeg mene så mangt. Det kan være skikkelig hjemmelaget norsk bondekost etter sesong, eller det kan være eksotiske retter og krydder fra alle verdenshjørner, det kan være sunn helsekost etter en rekke tilberedelsesmetoder...
Det er mulig man vil argumentere med at dette har ikke spisestedene råd til, og jeg vet at dyre råvarer er kostbart å ha på lager, og at å lage fra bunnen av er ressurskrevende. Men med et dårlig og halvhjertet tilbud hva angår både produkt og service, mister man kunder, og DET er iallefall dyrt!
Nei, Hellstrøm har visst enda mange steder å rydde opp på i landet vårt. La oss glede oss over unntakene, og passe på å gi hederlig ros til disse stedene som gir oss det lille ekstra, så håper vi at flere følger etter.
søndag 29. august 2010
Alle vil være Unni Lindell
Eller ikke alle da. Kanskje bare jeg. Eller, jeg vil ikke være Unni Lindell, men hun er mitt største forbilde.
Ikke for det at jeg har lest noe av Unni Lindell, bortsett fra en av disse barnesitatbøkene, og så har jeg bladd i noe "Nifse Nella". Jeg er så innmari, skammelig dårlig på krim! Jeg husker jeg prøvde meg på krim tidlig i min lesekarriere, det var da jeg utnyttet biblioteket til det ytterste. Kan huske at krimbøkene var merket med en revolver på ryggen. Jeg leste vel noen få, Christie, tror jeg, men det fenget aldri noe særlig. Det er sikkert dårlig gjort av meg å dra alle dagens krimforfattere over samme kammen, jeg BURDE strengt tatt gitt Nesbø og Lindell en sjanse, men... Så er det så innmari mye annen god, saftig, herlig litteratur som stadig ligger der og venter. Køen vokser fortere enn jeg rekker å ta unna, nå for tiden er jeg kommet til Carlos Ruiz Zafon, i den anledning at jeg skal dra til Barcelona om en uke.
Sporet jeg av nå?
Jo, jeg er altså Unni Lindells største fan, eller en av dem. På grunn av hvordan jeg kjenner henne fra media, og hva jeg har plukket opp som har vært uttalt i blant annet portrettintervjuer. Damen har suksess, det er EN ting. Men man (les: jeg) blir ikke misunnelig når jeg leser og hva slags arbeidshest av en forfatter hun er. Hun kan finne på å skrive fra åtte om morgenen til tre på natten? Hun kan skrive seks manus på et år? (da av varierende type)...
Er det rart dama lykkes, og... så fortjent som det er!
En slik forfatter vil jeg gjerne være, en som jobber for stadig å forbedre seg, og som brenner for å fortelle historiene. Da jeg var lita jente levde jeg bak permen på ei bok, fra jeg lærte å lese som firåring var jeg fortapt i bøkenes verden. Ikke før i fjortenårsalderen dukket jeg fram igjen, og hadde da pløyd igjennom alt fra tl- og pennyklubben, til sagaen om isfolket, Mikkjel Fønhus, Agnar Mykle, Trygve Gulbrandsen, alle Frøken Detektiv, stort sett alt hva skolebiblioteket hadde å tilby... mye, mye mer.
Jeg vet hva den uutslokkelige lesehungeren gav meg av stimulans, opplevelser og adspredelse, for ike å snakke om kunnskap. Og kan jeg gi den opplevelsen om enn bare til noen få, er det verdt et forsøk på å bli forfatter når man blir stor.
Kanskje er jeg moden snart.
Ikke for det at jeg har lest noe av Unni Lindell, bortsett fra en av disse barnesitatbøkene, og så har jeg bladd i noe "Nifse Nella". Jeg er så innmari, skammelig dårlig på krim! Jeg husker jeg prøvde meg på krim tidlig i min lesekarriere, det var da jeg utnyttet biblioteket til det ytterste. Kan huske at krimbøkene var merket med en revolver på ryggen. Jeg leste vel noen få, Christie, tror jeg, men det fenget aldri noe særlig. Det er sikkert dårlig gjort av meg å dra alle dagens krimforfattere over samme kammen, jeg BURDE strengt tatt gitt Nesbø og Lindell en sjanse, men... Så er det så innmari mye annen god, saftig, herlig litteratur som stadig ligger der og venter. Køen vokser fortere enn jeg rekker å ta unna, nå for tiden er jeg kommet til Carlos Ruiz Zafon, i den anledning at jeg skal dra til Barcelona om en uke.
Sporet jeg av nå?
Jo, jeg er altså Unni Lindells største fan, eller en av dem. På grunn av hvordan jeg kjenner henne fra media, og hva jeg har plukket opp som har vært uttalt i blant annet portrettintervjuer. Damen har suksess, det er EN ting. Men man (les: jeg) blir ikke misunnelig når jeg leser og hva slags arbeidshest av en forfatter hun er. Hun kan finne på å skrive fra åtte om morgenen til tre på natten? Hun kan skrive seks manus på et år? (da av varierende type)...
Er det rart dama lykkes, og... så fortjent som det er!
En slik forfatter vil jeg gjerne være, en som jobber for stadig å forbedre seg, og som brenner for å fortelle historiene. Da jeg var lita jente levde jeg bak permen på ei bok, fra jeg lærte å lese som firåring var jeg fortapt i bøkenes verden. Ikke før i fjortenårsalderen dukket jeg fram igjen, og hadde da pløyd igjennom alt fra tl- og pennyklubben, til sagaen om isfolket, Mikkjel Fønhus, Agnar Mykle, Trygve Gulbrandsen, alle Frøken Detektiv, stort sett alt hva skolebiblioteket hadde å tilby... mye, mye mer.
Jeg vet hva den uutslokkelige lesehungeren gav meg av stimulans, opplevelser og adspredelse, for ike å snakke om kunnskap. Og kan jeg gi den opplevelsen om enn bare til noen få, er det verdt et forsøk på å bli forfatter når man blir stor.
Kanskje er jeg moden snart.
Abonner på:
Innlegg (Atom)