Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

tirsdag 31. august 2010

Veien til mannens hjerte...

...og til kvinnens for den del, går gjennom magen? Ingen lyktes i å sjarmere kavaleren og meg på tur langs norske veger...




Mat er noe vi alle må ha, og hvorfor da ikke gjøre det beste ut av det? De siste årene har gode, spennende og friske råvarer blitt tilgjengelige for de aller fleste i nærmeste dagligvare, kokebøker selger som aldri før, den norske mann og kvinne briljerer med spennende og sunne eventyr på kjøkkenet. Hvorfor henger da ikke serveringsbransjen med?



Ja, jeg er frustrert... og skuffet. Jeg og Kavaleren var for ikke mange dagene siden på tur langs en av Norges travleste veier, nær ett av Norges mest populære reisemål. Vi hadde kjørt langt og kjente begge at det var tid for å lade batteriene med en stopp og et godt måltid. Vi valgte å besøke en meget kjent og tradisjonsrik kafe, der jeg vet mange familier har hatt sin fast pause på vei fra en landsdel til en annen.



Jeg gledet meg til et hyggelig kafebesøk, var i svært så godt humør idet jeg ruslet opp trappen til den romslige kafeen.

Men jeg fikk fort "tørka av meg fliren", som vi sier i Sunndalen. På menyen var det ikke noe særlig å få til under kroner 150,- ... Og, jeg sier virkelig ikke noe på det, dersom maten er bra, fristende og sunn og laget av gode råvarer. Da kan man gjerne ta både to og fire hundre for en delikat middag. Men allerede de blasse bildene på menyen avslørte at dette her var tam halvfabrikata.



Vi burde ha gitt oss der, takket nei og funnet et annet sted. Bensinstasjon kanskje. Maten er vel omtrent den samme der også, men med priser som stemmer over ens med kvaliteten. Det gjorde vi ikke, vi bestilte, og ventet.



Jeg skal ikke kjede dere med de pinlige detaljene, men det var smått, halvhjertet, nærmest svidd og ellers smakløst. Pynt var et minimum (tomatbåt) ... det eneste positive jeg i rettferdighetens navn må nevne var mandarinbåter i salaten, som hevet den ellers tamme grønne salaten litt.



Og da er det jeg stiller spørsmålet: Er det ikke slik at når vi spiser ute, og får mat tilberedt av profesjonelle, så forventer vi litt MER enn det vi sjøl i full fart koker ihop på kjøkkenet hjemme? En okei kvalitet på råvarer, gjerne at det er litt forseggjort, noe mer enn saus klemt ut av ei flaske?

Og hva tenker eierne/driverne på slike steder, er det dette de vil bli kjent for? Er det dette de vil at Norge skal bli kjent for?



Med "skikkelig mat" kan jeg mene så mangt. Det kan være skikkelig hjemmelaget norsk bondekost etter sesong, eller det kan være eksotiske retter og krydder fra alle verdenshjørner, det kan være sunn helsekost etter en rekke tilberedelsesmetoder...



Det er mulig man vil argumentere med at dette har ikke spisestedene råd til, og jeg vet at dyre råvarer er kostbart å ha på lager, og at å lage fra bunnen av er ressurskrevende. Men med et dårlig og halvhjertet tilbud hva angår både produkt og service, mister man kunder, og DET er iallefall dyrt!



Nei, Hellstrøm har visst enda mange steder å rydde opp på i landet vårt. La oss glede oss over unntakene, og passe på å gi hederlig ros til disse stedene som gir oss det lille ekstra, så håper vi at flere følger etter.

søndag 29. august 2010

Alle vil være Unni Lindell

Eller ikke alle da. Kanskje bare jeg. Eller, jeg vil ikke være Unni Lindell, men hun er mitt største forbilde.

Ikke for det at jeg har lest noe av Unni Lindell, bortsett fra en av disse barnesitatbøkene, og så har jeg bladd i noe "Nifse Nella". Jeg er så innmari, skammelig dårlig på krim! Jeg husker jeg prøvde meg på krim tidlig i min lesekarriere, det var da jeg utnyttet biblioteket til det ytterste. Kan huske at krimbøkene var merket med en revolver på ryggen. Jeg leste vel noen få, Christie, tror jeg, men det fenget aldri noe særlig. Det er sikkert dårlig gjort av meg å dra alle dagens krimforfattere over samme kammen, jeg BURDE strengt tatt gitt Nesbø og Lindell en sjanse, men... Så er det så innmari mye annen god, saftig, herlig litteratur som stadig ligger der og venter. Køen vokser fortere enn jeg rekker å ta unna, nå for tiden er jeg kommet til Carlos Ruiz Zafon, i den anledning at jeg skal dra til Barcelona om en uke.
Sporet jeg av nå?
Jo, jeg er altså Unni Lindells største fan, eller en av dem. På grunn av hvordan jeg kjenner henne fra media, og hva jeg har plukket opp som har vært uttalt i blant annet portrettintervjuer. Damen har suksess, det er EN ting. Men man (les: jeg) blir ikke misunnelig når jeg leser og hva slags arbeidshest av en forfatter hun er. Hun kan finne på å skrive fra åtte om morgenen til tre på natten? Hun kan skrive seks manus på et år? (da av varierende type)...
Er det rart dama lykkes, og... så fortjent som det er!
En slik forfatter vil jeg gjerne være, en som jobber for stadig å forbedre seg, og som brenner for å fortelle historiene. Da jeg var lita jente levde jeg bak permen på ei bok, fra jeg lærte å lese som firåring var jeg fortapt i bøkenes verden. Ikke før i fjortenårsalderen dukket jeg fram igjen, og hadde da pløyd igjennom alt fra tl- og pennyklubben, til sagaen om isfolket, Mikkjel Fønhus, Agnar Mykle, Trygve Gulbrandsen, alle Frøken Detektiv, stort sett alt hva skolebiblioteket hadde å tilby... mye, mye mer.
Jeg vet hva den uutslokkelige lesehungeren gav meg av stimulans, opplevelser og adspredelse, for ike å snakke om kunnskap. Og kan jeg gi den opplevelsen om enn bare til noen få, er det verdt et forsøk på å bli forfatter når man blir stor.
Kanskje er jeg moden snart.