Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

tirsdag 17. februar 2015

Ta skrivingen på alvor!


(Innlegget er opprinnelig skrevet for Forfatterskolen. )

«Hei, jeg heter Gunn Marit. Jeg er forfatter.
Så rare de ordene føles på tunga.»
Tekst: Gunn Marit Nisja, gjesteblogger og forfatter

Hele livet har jeg vært en slik person som har ventet lenge med det meste. Var tjue før jeg fikk meg ordentlig kjæreste, tjuefem før jeg tok lappen, og tredve før jeg turte å satse på ønsket om å bli forfatter. For tiden arbeider jeg på min fjerde roman. Likevel får jeg denne følelsen da jeg får forespørselen fra Forfatterskolen om å gjesteblogge: Men hva har vel jeg å komme med, hva har vel jeg å fortelle, hvilke råd kan jeg gi? 

I løpet av de siste årene har jeg blitt kjent med mange forfattere. Raskt oppdaget jeg at på de fleste spørsmålene, som: «Planlegger du mye før du begynner», «Hender det at karakterene dine tar styring over historien», eller «hvor får du ideene dine fra», finnes det like mange ulike svar som det finnes forfattere.

Har du begynt å skrive? I så fall kan du gratulere deg selv. I tiden da jeg satt og skrev mitt første manus (forresten med penn, i spiralblokk) søkte jeg mye omkring på nettet etter tips og erfaringer. På en amerikansk forfatterblogg leste jeg at «av alle mennesker som går omkring og drømmer om å skrive bok, har en forfatter i magen som det sies, er det bare én prosent som faktisk begynner å skrive. Altså er du allerede nå en del av en nokså eksklusiv klubb.

Videre sto det at av de som begynner å skrive, er det igjen bare én av hundre som fullfører manuset. Visst er jeg dårlig i matte, men det skulle da bli én av tusen av de som opprinnelig gikk omkring der og drømte. Blir du den ene som fullfører? Det er det bare du som kan bestemme. Trikset er å ikke slutte å skrive.

Dersom du skriver historien ferdig, er det jo oppløftende å tenke på at mindre enn fem prosent av manusene kommer gjennom nøkkelhullet hos forlaget. I tillegg mener mange at det kommer ut alt for mange bøker som det er. Men la ikke det stoppe deg. Disse folkene har jo ikke sett din bok ennå, og skriver du den ikke ferdig vil du aldri finne ut om du kanskje er debutanten som blir antatt på første forsøk, eller om det er nettopp din stemme og hva du bruker den til, som behøves i bokhandlene, i bibliotekene og på lesernes nattbord.

Noen forfattere planlegger boken sin ned til minste detalj før de setter i gang. Andre begynner med en mann, en kaffekopp og ei katte og aner ikke selv hvor historien går videre. Jeg gjør en mellomting. Temaet er der, starten, slutten og høydepunktene. Slik vet jeg at jeg ikke kommer til å rote meg helt bort, men samtidig beholder jeg mye frihet og kreativitet. Jeg må være åpen for nye innspill, både fra meg selv, og fra karakterene mine. Slik virker det i alle fall av og til.

De siste månedene har jeg fått en helt ny skrivehverdag. I flere år nå har jeg forsøkt å overbevise meg selv om at det er like greit å skrive hjemme. Da har jeg fylt alle de ledige øyeblikkene innimellom; tidlig om morgenen, sent om kvelden, mens jeg spiste lunsj, eller mens jeg satt på buss eller tog. All tid jeg hadde utenom den ene jobben, måtte brukes på den andre. Jo da, det ble bøker av det også.
Men nå, etter at jeg skaffet meg skrivestue og har laget meg ordentlige, strukturerte arbeidsdager på et sted hvor jeg ikke blir forstyrret, er det blitt en helt annen dans, og det har vært fint å oppdage. Jeg får gjort tre ganger mer på en dag på skrivestua, enn på en dag med «hjemmekontor», hvor man hele tiden føler på alt det andre som burde vært gjort, som støvsuging, stryking og så videre. Endelig tar jeg skrivingen min på alvor. Det anbefales.

Likevel er skrivingen med meg på andre måter, døgnet rundt. Hele tiden ser jeg små situasjoner omkring meg, i hverdagen, i en film, eller på nyhetene, og ikke minst i det jeg leser. Detaljer som farger og beriker romanen jeg holder på med.
Det gjør så godt å få jobbe mer sammenhengende og grundig med tekst. Det er tross alt det aller beste jeg har i livet mitt. I lengden er det nok nettopp det som avgjør: Ikke ønsker om gode salgstall og anmeldelser, men kjærligheten til teksten og ønsket om å tilbringe tid med den. Dessuten, som den spanske forfatteren Javier Marias sier: Man får anledning til å bruke mye av sin tid i en oppdiktet verden, den eneste tilværelsen som er mulig å holde ut.

God skriving!

tirsdag 3. februar 2015

Det som teller


(Teksten er opprinnelig publisert på hspalladino.com)


Tror du på at det finnes en plass og en vei bestemt for hver enkelt på kloden? Det har jeg erfart at det er.
På slutten av nittitallet gikk jeg på lærerhøyskolen. Mange av studentene jeg gikk sammen med, følte at lærergjerningen var et kall for dem. Det var meningen de skulle være lærere, det var det de var født til å være, og det eneste rette for dem var å ta vare på den oppvoksende slekt.
Så misunnelig jeg var på dem! Ikke fordi de skulle bli lærere, den veien sto jeg også fritt til å gå. Men denne vissheten. Hvor kom den fra? Hvordan gikk det an å vite nøyaktig hva man skulle bruke resten av sitt liv til?
Selv om jeg, helt fra jeg var liten, elsket bøker, var det fjernt å satse på det å skulle bli forfatter. Kall det gjerne dårlig selvtillit, fortsatt synes jeg det er en vanvittig tanke at det er meg som har fått utgitt tre romaner.
Fornuften kom i veien for meg. Jeg hadde en idé — i og for seg en ganske sunn idé, om at jeg måtte ha en “ordentlig”, konvensjonell jobb, et yrke. I dag vet jeg ikke helt hvor stor del av det som var mine egne tanker, og hvor mye av det som var formaninger og velmente råd fra familien, men jeg kan i alle fall godt huske at det ble sagt: Du må jo bli lærer, du som er så glad i bøker!

Gunn Marit Nisja

Jeg ble altså ikke lærer. Jeg hadde en idé om at jeg skulle “holde ut” i lærerjobben for å kunne være til hjelp for barn som opplevde barneskolen på samme måte som jeg selv hadde gjort, de som ble mobbet, holdt utenfor og som gruet seg til hver dag. Men å ha en idealistisk tanke er ikke det samme som å ha et kall, og studietida ble stadig mer av et mareritt for meg. Denne forferdelige følelsen av å være om bord i et ekspresstog som kjører i stor fart bort fra stedet du er ment å være. I ettertid er jeg forbauset over hvor mye jeg har klart å fortrenge fra disse årene, og venner jeg fortsatt har kontakt med fra denne tiden, kan referere til hendelser jeg ikke har noe minne om.
Da denne tiden var over satte jeg meg vel ned for å skrive? Nei, jeg gjorde ikke det. Det vil si, skrive gjorde jeg hele tiden, dagbøker, brev, blogg, dikt og noveller. Men oppfatningen av at man ikke kan leve av skriving, den satt godt fast. For å gjøre en lang historie litt kortere, sitter jeg i dag også med kokkefagbrev og en rekke ulike jobber på CV-en. Jeg kan velge å smile og kalle det “research”.
Hvorfor er det så vanskelig, innimellom, å lytte til seg selv og det man vet er rett? Fortsatt krever det litt å stå i det jeg har valgt, uten å bry meg om hva andre måtte tenke og mene. Jeg er blitt litt flinkere, dette er en en av de mange rutene å krysse av på det livslange kurset “Bli voksen”.
Av og til pleier jeg å spøke med at jeg skal leve til jeg er 114 år gammel. En spøk med en alvorlig undertone, siden jeg synes jeg kastet bort så mye tid før jeg kom meg på rett hylle i livet.
På ett eller annet tidspunkt kunne jeg ikke lenger la være å satse på skrivingen. Enhver jobb jeg var ansatt i føltes som en blindvei — selv om jeg ser verdien i erfaringene jeg fikk med meg, førte ikke disse jobbene meg “videre”, hverken kokkejobben eller nattevaktjobben eller jobben på fiskebåt i Barentshavet.
Olivensteinen
Det var i 2009 jeg endelig fikk penalet opp og fingeren ut. Jeg hadde passert tredve så vidt. Hadde ikke noe særlig jobb, ikke noe særlig helse, mitt fire år lange ekteskap i Egypt hadde gått dukken, kort sagt følte jeg ikke at jeg hadde noe særlig til framtidsutsikter. Jeg selv syntes det var slik, og jeg har en mistanke om at jeg ikke var alene om det. Men én ting hadde jeg igjen; det var kallet mitt. Det jeg innerst inne brant for og drømte om. Det var på tide å slutte å drømme, men begynne å gjøre.
Etter mine fire år i Egypt var det ikke vanskelig å vite hva min første historie skulle bli. Jeg ønsket gjennom en fiktiv fortelling å dele noen av historiene mine derifra, på godt og vondt. Skrev jeg “Naken i hijab” fordi jeg tenkte det var gode muligheter for å få den antatt? Fordi jeg trodde den kom til å bli en bestselger? Aldri i livet. Jeg skrev den fordi den var historien jeg selv brant aller mest for der og da.
Å bli utgitt sto for meg som en drøm nær det umulige. Jeg var svært klar over hvor lite det nøkkelhullet var. Jeg måtte konsentrere meg om de faktorene jeg selv kunne påvirke, og tenkte på at dersom jeg ikke fullførte manuset, var sjansen for å bli utgitt redusert fra minimal til ikke-eksisterende. Men den dagen jeg sto der med det ferdige manuset, klar for å prøve meg på det tidligere nevnte nøkkelhullet, skjedde det noe uventet. Det åpnet seg et vindu i stedet, og jeg smatt inn i litteraturverdenen. I 2011, to år etter at jeg startet skrivingen, sto jeg der med boken i hånden. Det føltes som om livet fikk medvind i det samme jeg bestemte meg for å følge “kallet”.
Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes motgang. “Den traurige hverdagen” finnes også i forfatterlivet. Følelsen av blindgate har jeg imidlertid ikke vært i nærheten av igjen. Veien har motbakker, utforbakker og ett og annet praktfullt utsiktspunkt. I alle disse fasene er det min vei.
Om jeg nå ble bedt om å gi andre et godt råd når det gjelder veivalg i livet, ville jeg si: Det er fint å lytte til fornuften, men i lengden er det ufornuftig å tro at du kan kneble hjertets stemme.
Fortsatt vet jeg ikke om jeg kan leve av skrivingen alene. Men jeg kan leve for skrivingen. Det er en god grunn til å håpe på at dette livet blir langt.

Her kjøper du Gunn Marits bøker:
http://www.haugenbok.no/Innhold/forfatter/Gunn-Marit-Nisja

Gunn Marit Nisja