Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

tirsdag 21. januar 2014

Det store "vi"

Fryd og gammen og kjøpefest, livet er jammen herlig, dersom du er en av oss, antar jeg. Tidligere på året i fjor, jeg tror det var i forbindelse med skatteoppgjøret, leste jeg følgende: "Vi nordmenn har ikke lenger bruk for den utdaterte ordningen med halv skatt i desember. Vi har råd til å kjøpe det vi måtte ønske av mat og gaver til jul. Men hvem er "vi"?
Det må oppleves ekstra tungt å slite med å kunne sette noe ekstra på bordet når media gir deg et bilde av at du er den eneste.

"Vi tilbringer stadig mer tid på hytta. Nordmenn flest investerer i hjem nummer to", leser jeg et annet sted. Jeg på min side kjenner mange som ikke eier ett hjem en gang - uten at det er noe galt med det, for all del. Men hvem uttaler artikkelforfatteren seg på vegne av, når han sier "vi"?

Harald Heide Steen hadde en gang en morsom sketsj hvor han snakket om "indeks-familia", som besto av mor, far og 1,7 born. En liten harselering om hvordan alle skal presses inn i samme form. Og av og til når man leser på nett eller i aviser, får man inntrykk av at alle nordmenn er oljemillionærer og halvkjendiser med hus, hytte, båt, motorsykkel, toppjobber og eksotiske ferier. Men "det store vi" består i virkeligheten av så mye mer, så mange fler, og jeg skulle ønske vi var flinkere til å få alle til å føle seg som det de er, viktige brikker i vårt store puslespill.

I samfunnet vårt hvor det ser ut til at alle lever livene sine på treningssenteret, finnes det mange med fysiske handikap som gjør at de har større bekymringer enn treningsverk. I samfunnet vårt hvor det ser ut som alle drikker cortado på kaffebar, finnes det mange med psykiske plager som gjør det vanskelig å møte andre mennesker. Her hvor det ser ut til at alle spiser på gourmetrestaurant, finnes det mennesker som ikke har råd til å spise middag hver dag. I vår digitale hverdag eksisterer mange hundre tusen som ikke bruker pc, som ikke kan, eller ikke ønsker, eller ikke har råd til det.

"Det store vi" betyr også de eldre som sitter alene, det betyr barn som blir mobbet, fremmedspråklige som ikke vet hvordan de skal dele alt de har å bidra med. "Det store vi" er oss alle. Også deg og meg.

Det er så lett for hver enkelt å fokusere  på hva vi ikke har, men som naboen eller søskenbarnet på Gjøvik har. Mitt ønske for 2014 er at vi skal bli flinkere til å se hva vi har, og som vi har muligheten til å dele. Enten det er penger, materielle ting, en tjeneste, litt av vår tid, eller så enkelt som et smil eller vennlig ord.

Å ha noe å gi, er en gave i seg selv.
Godt nytt år 2014.

Frokosthusa

Å tro at alle andre har det så bra er ikke noe nytt fenomen. Midt på nittitallet gikk jeg på folkehøgskole i Molde sammen med gode venner. En av jentene jeg ble kjent med der, heter Susanne. Vårt spesielle møtepunkt var at vi begge hadde hest valgfag, og vi hadde stalltjeneste sammen.

Det å være i stallen er jo utrolig koselig. Den varme lukta av hest, den trygge lyden av dyra som gomler høy og kraftfôr. Men det som var litegrann hardt for tenåringer på internat, var morgenstellet.

Morgenstellet innebar at vi måtte stå opp klokka kvart på hanegal og gå til stallen - en god kilometer oppoverbakke gjennom byggefeltene i Molde - og vi måtte stelle, fôre, lufte og møkke og så forsøke å komme oss ned igjen i tide til frokosten i skolens spisesal. Den frokosten rakk vi selvfølgelig ytterst sjelden, siden ingen av oss var så veldig enkle å få på beina om morgenen.

Det var tungt i snø og slaps og med skrikende mager å gå på islagte fortau oppover bakkene. Da drømte vi oss vekk ved å se inn i hagene foran eneboligene vi gikk forbi. Det lyste koselig fra kjøkkenvinduene, og vi laget oss en liten hobby av å fantasere om frokostene som ble servert bak de rutete kjøkkengardinene, inne i de trygge familielivene. Vi kalte det "Å se på frokosthusa".

Helt sikkert var det te, eller kaffe, eller enda bedre, kakao med krem. Noen steder duftet det ristet brød og omelett. Vi så for oss lun peisvarme og duk og servietter, og hyggelig prat rundt bordet. Slik hadde folk det helt sikkert, alle andre enn oss, som jo var pint til å traske der ute i kulda og til å komme for seint til frokosten i dag igjen.

Det er snart tjue år siden vi gikk på folkehøgskolen, men Frokosthusa er et artig minne for oss begge, og et uttrykk som har overlevd årenes gang. Fortsatt, spesielt når jeg er ute og kjører om kvelden eller tidlig om morgenen før det blir lyst, har jeg det med å kikke på husa som farer forbi, hvor det lyser i vinduene som bevis på at liv leves her. Forskjellige liv. Skolejenter på hybel, småbarnsfamilier, gamle ektepar, ungkarsbuler.

Kanskje har denne "hobbyen" fra folkehøyskolen vært med på å preget meg slik at jeg også legger vekt på det, å lage det koselig med lys og mat og fellesskap. Selv om det nok ikke var slik i Frokosthusa som vi fantaserte om! Ganske sikkert besto frokosten for mange, til og med i Molde, av en halv banan og litt kaffe fra i går oppvarmet i microen.

Av og til har jeg kanskje godt av å gå ut i snøen og kulda hjemme hos meg, og kikke inn gjennom mine egne vinduer, se duk og aviser, lys og rykende kaffekopp, innse at jeg er blant de heldige her i verden, jeg bor i et "Frokosthus"!

Bustebartepinn, Bustebartepinn

Det er januar og sola har snudd for et par uker siden. Men det er lite som minner om etterjulsvinteren i fjor, hvor jeg gikk daglige turer i strålende sol, på gnistrende skaresnø - og i 15 - 20 minusgrader. Det kan for så vidt ha sine fordeler. Merkes nok på både strømregninga og vedforbruket at det er en mild og våt vinter. Men huff så mørk denne tida blir uten snøen til å lysne den. Og like visst som man forbanner snøen når man måker i timesvis eller kjører seg fast med bilen, savner man den når den uteblir.

Åtteåringen i huset snakker enda om snømannen vi laget for tre år siden. Den var lang og tynn og fikk derfor navnet "Langemann". På hodet hadde han en snølykt til krone, hele kvelden måtte vi gå mange turer til kjøkkenvinduet for å se om det lyste i krona til langemann. Denne vinteren skulle vi lage en enda større flottere en, men så langt har vi ventet forgjeves på det hvite stoffet snømenn er laget av.

Kanskje må vi heller opp i skogen eller fjellet og lete etter en skikkelig yeti, en avskyelig snømann. Lett å si at yetien bare er et fabeldyr og et fantasifoster, men husk at til og med selveste Sir Edmund Hillary, som var den første til å bestige Mount Everest, hevder å ha sett en. Eller kan det ha vært hallusinasjoner? Han og hjelperen hans la ihvertfall igjen sjokolade på toppen som en offergave, så helt riktige kan de ikke ha vært. Man legger da ikke fra seg kvikklunsjen sin når man er på tur!

Vinterens første snømann hvert år i barndommen var alltid fulle av kvist og småstein. Vi skulle nemlig begynne å rulle snøen til baller med det samme den hadde lagt seg i tynne hvite dyner over bakken. Etter snømannbyggingen skulle det gås på ski - gjerne på plenen, rundt og rundt huset, og stor var foreldrenes fortvilelse når fjorårets påskeklister ble fullt av høstens døde gress.

Vinteren 96-97 gikk jeg på folkehøyskole i Molde, da hadde jeg hest valgfag. Da vi kjørte vogn eller slede om vinteren, pleide vi å synge den fine sangen om snømannen "Bustebartepinn". Rytmen passet akkurat til takten når nordlandshesten Silkesvarten skrittet gjennom snødekte gater og veier i Molde:

Kom skal du se på kjæresten min,
Bustebartepinn, Bustebartepinn
Jeg titter ut og han titter inn,
Bustebartepinn i snøen
Syns du`kke han er sveisen og pen,
Bustebartepinn, Bustebartepinn
I morra så ska jeg gifte meg me`n
Bustebartepinn i snøen
Uvisst å si hvor lenge jeg har`n
Bustebartepinn, Bustebartepinn
I morra så kommer sola og tar`n
Bustebartepinn i snøen.

Kanskje er det enda håp. Kanskje vinteren kommer sent men godt. I følge værmeldinga skal det være mildt og regn de neste dagene også, så vi får bare vente og se. En ting som er sikkert er at snøen stort sett er bedre når man drømmer om den, enn i virkeligheten!