Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

søndag 23. oktober 2011

Somlepave versus arbeidsjern 1-0

Hjemmekontor med marmorkake

Mange spør meg hvordan jeg har det når jeg skriver, og hvordan en god eller en dårlig skrivedag er. For meg er skrivedagene veldig forskjellig, og det jeg ihvertfall merker at jeg bør bli enda flinkere på, er å tenke "Nå er jeg på jobben" - selv når jeg skriver hjemme.

Når jeg skriver hjemme er jeg nemlig helt forferdelig på å prokrastinere, eller SOMLE som det heter på godt norsk. Det er rart, jeg tror det har med at skriving av en roman er en slik relativt langsom prosess å gjøre, men fakta er at hvis det går litt trått med skrivinga, og jeg befinner meg hjemme, kan det å sette på en maskin med klær eller vaske de kaffekoppene fra i går plutselig virke umåtelig viktig.

Jeg har alt det vanlige rundt meg, og all verdens tid, jeg skal jo "tross alt ikke gjøre noe annet enn å skrive litt i dag", og nå fortjener jeg vel en liten pause for å ringe ei venninne? Deretter leke litt med katten, hm, skulle vært en snartur på butikken, fælt så støvete den kommoden var (ja en ser det når sola kommer fram) og nå er det jammen lenge siden jeg har bakt brød. Hvis det er virkelig er ille med arbeidlysta, kan jeg finne meg selv i ferd med å gjøre noe så meningsløst som å bruke strykejernet på kjøkkenhåndklærne. Da vet jeg med meg selv at jeg er ute og kjøre. Slik er det ofte, at plutselig er kvelden kommet, huset er strøkent og dokumentet på pc-en har det ikke skjedd noe særlig med. DET definerer en dårlig skrivedag.

Men dersom jeg hadde hatt en annen type jobb, eller når jeg er på en annen type jobb, kan jeg selvsagt ikke tenke på husarbeidet hjemme, eller om det hadde vært lurt å måka litt snø nå, eller bytta på kattedoen. Da måtte jeg tenke på sånne ting når jeg kom hjem igjen etter dagens dont.

På en god skrivedag derimot er jeg i flyten, da er jeg inne i det som skjer i historien, og bryr meg ikke om hverken oppvask, sengeklær eller fuglebrett. Da blir jeg selv oppslukt av det jeg skriver, og det er lett å se at da blir resultatet i manuset også mye bedre. Logisk kanskje. En fin metode for å komme INN i god skrivemodus er å ta seg en tur på skrivestua. Der er det ingen ting som forstyrrer, ingen tv, radio, ingen folk, katter eller husarbeid. Bare ro og fred.

Og med denne blogginga er dagens somling hermed over. Så hvis jeg får tillatelse til å tjuvstarte litt på nyttårsløftene, må det bli å være en strengere sjef for meg sjøl. NEI Gunn Marit, du får ikke permisjon fra skrivinga i 20 minutter for å vaske golvet, hva er det du innbiller deg??





Skrivestua

onsdag 5. oktober 2011

Bare en katt - hva skjer når du kjører på et dyr?

Selma lever heldigvis i beste velgående.



Opplevde en utrolig ubehagelig episode for et par uker tilbake som virkelig ga meg en vekker.
Vi var nesten hjemme og kjørte ned den bratte bakken fra Åmot sentrum, da vi plutselig ser noe midt i veien - en påkjørt katt. Den kommer litt brått på så vi rekker ikke stoppe, og vi passerer. Huff, det var et trist syn, den lå på siden med labbene rakt ut.
- Vi må snu, sier jeg, - vi får ihvertfall få den ut av veien, det er så ekkelt når de ligger slik.
Min kjære snur selvfølgelig. Jeg hopper ut av bilen og går ut i veien, ting må skje litt fort siden det er både bakke og sving der katten ligger. Jeg ser at pusen (dessverre) ikke er død likevel, og nesten uten å tenke griper jeg forlabbene dens i den ene hånda og baklabbene i den andre og bærer den i full fart inn på gangveien. Den jamrer seg når jeg legger den ned, stirrer stivt framfor seg, så jeg tror egentlig at den holder på å dø. Det er en kraftig og flott katt. Kjæresten min kommer til, og vi prøver å snakke til katten. Den ser ut til å kvikne til, og da vi kommer nær den igjen, freser den og er sinna.
Men da den prøver å rømme fra oss, ser vi at bakkroppen ikke vil lystre den som den skal, dessverre er ryggen brukket. Den krøller seg sammen i grøfta, forvirret og hjelpeløs.
Vi skjønner at katten må avlives, men hvem kan gjøre det? Vi blir stående der med den og ringer både veterinærvakt og politi før vi endelig får tak i dyrevernsnemda, som kommer til stedet etter ca en time og får tatt livet av det stakkars dyret.
Visste du at det er en plikt å stoppe dersom du kjører på et dyr? Det er ikke noe som er frivillig! Du skal undersøke om dyret lider. Det samme gjelder dersom du finner et dyr som åpenbart er skadet og lider. Vær så snill å ta dere tid. Det var en vond opplevelse, men det hadde vært verre å kjøre videre. Spesielt en katt er seiglivet, og kan risikere å lide i dagesvis før den sulter ihjel siden den ikke klarer å ta seg hjem eller skaffe mat.
Mannen fra dyrevernsnemda lovet å levere inn katten til veterinær dagen etterpå for å få den scannet for id-chip. Jeg håper eieren ble funnet og varslet, det er så vondt å vente på et firbeint familiemedlem som ikke dukker opp.

DETTE SIER STATENS VEGVESEN OM PÅKJØRSEL AV DYR:



Et stort antall dyr dør som følge av skader ved påkjørsel. Vegtrafikkloven og lov om dyrevelferd pålegger enhver å hjelpe et dyr som åpenbart er skadet eller hjelpeløst.
Dersom det er et dyr fra dyrehold eller storvilt, og det ikke er mulig å yte god nok hjelp, skal du varsle eieren eller politiet umiddelbart.
Dyr fra dyrehold og storvilt skal ikke avlives dersom det lar seg gjøre å få tak i eieren, veterinær eller politiet innen rimelig tid. Er det åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt, kan den som treffer på dyret avlive dette med det samme.
Hvis dyret er blitt skadet, er det viktig at stedet hvor uhellet skjedde merkes godt, slik at personell fra kommunen lett kan finne stedet. For å hindre unødig lidelse, er det viktig at kompetent personell kan foreta søk og vurdere om dyret skal avlives.
De tidligere obligatoriske viltnemdene ble avviklet i 1992 og organiseringen av viltforvaltningen varierer nå mellom kommunene.

(kilde: Vegvesen.no)