Velkommen!
Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.
torsdag 26. april 2012
Noen boktips sånn når påska vel er over...
Begynner vel å bli ei stund siden påska og krimrushet er over, men tida går da så fort! Som dere vet elsker jeg å skrive og lage historier, det er rett og slett det beste jeg vet, men må dele den førsteplassen i mitt liv med slektningen sin: Lesingen. Det var fantastiske opplevelser både da jeg ble lest for som liten og da jeg lærte å lese selv, litteratur var rett og slett det som utgjorde barndommen min og store deler av ungdomstida, og i voksen alder har jeg funnet tilbake til denne kjærligheten igjen. Jeg tror at en viktig motivasjon for skrivingen er muligheten for å skape slike følelser og opplevelser for andre.
Jeg liker gjerne å lese spennende og gripende historier, det kan godt være litt direkte, rått og tøft. Det er også helt greit hvis det skjer merkelige og litt overnaturlige ting, men det må skje på en slik måte at jeg føler at dette virkelig kunne hendt. Det viktigste er karakterene. De trenger ikke være snille og ha bare gode sider, men jeg må kunne forstå dem, skjønne hva som har gjort dem til det de er. Så da skal jeg fortelle litt om fem bøker som har gjort inntrykk på meg det siste halvåret...
"Presteskapet" av Sonja Holterman, Juritzen ForlagMan føler seg litt inhabil når man snakker om bøker utgitt på samme forlag som en selv, og når man har vært så heldig å få møte og bli kjent med forfatteren. Men det var ingen selvfølge at jeg skulle like denne boken. Jeg har problemer med å "komme overens" med krim generelt. Men så syntes jeg dette hørtes annerledes og spennende ut; Om fortvilelsen og avmakten menn kan føle ved barnefordelingssaker, og om hvordan det får forbindelse med hekseforfølgelsen i vår mørkere fortid. Høres ut som en merkelig kombinasjon, men jeg synes dere - spesielt krimelskere- skal skaffe dere boka og bli kjent med krimjournalist Ira Torgrimsson. Forfatteren jobber allerede med en oppfølger som jeg tror blir minst like spennende.
"Graverens Datter" av Joyce Carol Oates, Pax Forlag Dette er virkelig en slik "stor, amerikansk roman" som man hører om. En stor historie og også i et stort format - det trenger jo ikke nødvendigvis å være sammenheng mellom kvalitet og volum, men her er det kunst i hver side og hver setning. Det handler om Rebecca, som blir født på havna i New York da hennes jødiske familie kommer til USA som flyktninger i forbindelse med andre verdenskrig. Hennes kulturinteresserte og høyt utdannede foreldre går inn i en ny hverdag nederst i samfunnet - faren livnærer seg som kirkegårdsgraver og kirkegården og døden og jorden gjennomsyrer familiens liv. Etter en spesielt opprivende hendelse står Rebecca alene i verden og skal skape sitt eget liv, et liv som blir en flukt fra fortiden, men også en jakt etter røtter og sjel. Jeg ville ikke at reisen sammen med Rebecca skulle ta slutt, helt sikkert en roman jeg kommer til å lese igjen.
"Baby Jane" av Sofi Oksanen, Oktober ForlagEtter å ha lest "Baby Jane" har jeg lest alt av Sofi Oksanen som finnes på norsk, og jeg er så forelsket i den forfatteren. Nettopp fordi hun er hensynsløs og rå, med en fabelaktig språkbruk og uten eufemismer og annen julepynt skildrer hun det vakre i det vonde og omvendt. Boka skildrer et spesielt sårt og komplisert kjærlighetsforhold mellom den kvinnelige fortelleren og Helsinkis kuleste lesbe, Piki. Men hvorfor kommer Pikis ekskjæreste innom på besøk hver eneste dag? Det viser seg at den farligste konkurrenten for kjærligheten likevel er pikis sykdom, kronisk panikkangst.
"Elskede Sputnik" av Haruki Murakami, Pax ForlagMurakamisk magi! Dette var den andre boka jeg leste av Haruki Murakami og jeg tror jeg er i ferd med å få en ny favorittforfatter. Han har en måte å fortelle på som bare må oppleves. Han legger ut de mest utrolige ting på en liketil og selvfølgelig måte. "Elskede Sputnik" handler om den ubeleilige forelskelsen, om fortelleren som har utviklet en slags hjelpesløs og avhengig kjærlighet til Sumire, som er skribent og en ordentlig kunstnersjel. Men Sumire kan ikke gjengjelde følelsen - hun er nemlig hals over hode oppslukt i den noe eldre kvinnen Miu, som har ansatt henne som sin assistent. Sumire og Miu reiser utenlands sammen, og en dag får fortelleren en telefon..: Det er Miu. Hva som videre skjer må dere bare lese selv, men generelt sett er det å lese Murakami en vakker opplevelse som ingen burde gå glipp av.
"Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping" , av Haruki Murakami, Pax Forlag. En smal liten bok som ikke er en roman! Det sier vel litt om Murakami antar jeg når jeg tar med enda en bok av ham. Kjøpte denne i forbifarten, begynte å lese litt på de første sidene og ble sittende helt fast i boka, bare måtte lese den ferdig. Murakami er jo en litt hemmelighetsfull forfatter, men her forteller han for en gangs skyld litt fra sin private sfære og om det som for ham har blitt et noe spesielt tvillingpar: Å skrive bøker, og å løpe maraton. Med dette tar Murakami en gang for alle livet av myten om at en forfatter må være en sjel som sitter på sin skitne hybel med røyken i den ene hånda og rødvinsglasset i den andre! Inspirerende lesning.
Nå går vi inn i en ny årstid og en ny sesong, og jeg håper folk kommer fram fra sofakrokene og pleddene og håper tipsene mine var til nytte, slik at bøkene får bli med ut på stranda og balkongen og i piknik-kurven når vi skal nyte sommervarmen!
torsdag 19. april 2012
Vår- viruset
Selv om vi nå har en kaldere periode igjen her hvor jeg bor, er det enkelte vårtegn som trenger seg fram uansett hva.
Fuglene kvitrer og naturen våkner til liv. Skogen er full av gåsunger og museører, og i tillegg til den trofaste hestehoven har jeg også sett hvitveis, blåveis og stemorsblomster allerede. Men vi har enda et vårtegn som har dukket opp: Trimmerne!
Det begynner å bli travelt hvis formene skal på plass inn i bikinien til juni kommer - for hver sommer står jo løfterik foran oss på denne tida av året, og ingen bekymrer seg for at vi kan få en slik gummistøvelsommer som i fjor. Nei, denne sommeren skal stå i kroneisens tegn, det er helt sikkert. Og for å tåle kaloriene i en kroneis er det viktig å bruke litt ekstra nå. Sixpacken må vises mens kroneisen nytes, og når den smelter skal den dryppe nedover en solbrun kropp med definerte muskler. Klart!
Fuglene kvitrer og naturen våkner til liv. Skogen er full av gåsunger og museører, og i tillegg til den trofaste hestehoven har jeg også sett hvitveis, blåveis og stemorsblomster allerede. Men vi har enda et vårtegn som har dukket opp: Trimmerne!
Det begynner å bli travelt hvis formene skal på plass inn i bikinien til juni kommer - for hver sommer står jo løfterik foran oss på denne tida av året, og ingen bekymrer seg for at vi kan få en slik gummistøvelsommer som i fjor. Nei, denne sommeren skal stå i kroneisens tegn, det er helt sikkert. Og for å tåle kaloriene i en kroneis er det viktig å bruke litt ekstra nå. Sixpacken må vises mens kroneisen nytes, og når den smelter skal den dryppe nedover en solbrun kropp med definerte muskler. Klart!
Slik ser det i hvert fall ut som de tenker, der de peser av gårde med lua på snei, blodrøde i ansiktene og med en sår rasping i pusten. Joggerne, altså. Og så har vi syklistene, de som får meg til å lure på hvor mange deltakere Norge skal ha i Tour de France i år. Sykling har blitt voldsomt populært, selv får jeg meg ikke til å forstå at de tør å rase ivei med føttene fastspent på pedalene.
Ok, da. Jeg er smittet. Tok opp igjen treninga etter jul etter et opphold. Siden da har jeg prøvd å trene hver dag (i en eller annen form), etter prinsippet ”litt er bedre enn ingen ting”. Og det er sant som de sier, det ER virkelig avhengighetsskapende. Stor var overraskelsen min da jeg her om dagen oppdaget på et fitness-nettsted at å trene 4 ganger i uka regnes som å trene mye! Da kan jeg rett og slett slippe taket i dårlig samvittighet og begynne å se på meg selv som en aktiv person.
Her om dagen gikk trimturen til toppen av skiflygningsbakken i Vikersund, jeg bor nemlig bare ti minutters kjøring unna. Gå til toppen av en hoppbakke, det er vel ingen ting tenkte jeg. Men så skal vi huske at det faktisk går an å hoppe langt over 200 meter fra hoppkanten i denne bakken, og at det er 1080 trappetrinn til toppen. Var ikke fritt for at jeg kjente det både i legger og lunger, og at jeg sikkert lignet en del på de høyrøde trimmerne jeg beskrev over. Men til topps kom vi, og det var flott selv om tåka ødela litt for utsikta. Da jeg sto der oppe var det likevel ikke fritt for at jeg tenkte: Takk Gud at jeg bare er en trimmer og ikke sånn toppidrettsutøver - som setter utfor her på ski!
Planen er å fortsette som jeg stevner utover våren og sommeren. Og om jeg ikke akkurat når bikiniformen på utsiden, er jeg ganske sikker på at jeg blir et gladere og friskere menneske inni!
Ok, da. Jeg er smittet. Tok opp igjen treninga etter jul etter et opphold. Siden da har jeg prøvd å trene hver dag (i en eller annen form), etter prinsippet ”litt er bedre enn ingen ting”. Og det er sant som de sier, det ER virkelig avhengighetsskapende. Stor var overraskelsen min da jeg her om dagen oppdaget på et fitness-nettsted at å trene 4 ganger i uka regnes som å trene mye! Da kan jeg rett og slett slippe taket i dårlig samvittighet og begynne å se på meg selv som en aktiv person.
Her om dagen gikk trimturen til toppen av skiflygningsbakken i Vikersund, jeg bor nemlig bare ti minutters kjøring unna. Gå til toppen av en hoppbakke, det er vel ingen ting tenkte jeg. Men så skal vi huske at det faktisk går an å hoppe langt over 200 meter fra hoppkanten i denne bakken, og at det er 1080 trappetrinn til toppen. Var ikke fritt for at jeg kjente det både i legger og lunger, og at jeg sikkert lignet en del på de høyrøde trimmerne jeg beskrev over. Men til topps kom vi, og det var flott selv om tåka ødela litt for utsikta. Da jeg sto der oppe var det likevel ikke fritt for at jeg tenkte: Takk Gud at jeg bare er en trimmer og ikke sånn toppidrettsutøver - som setter utfor her på ski!
Planen er å fortsette som jeg stevner utover våren og sommeren. Og om jeg ikke akkurat når bikiniformen på utsiden, er jeg ganske sikker på at jeg blir et gladere og friskere menneske inni!
onsdag 18. april 2012
Målet i sikte med "Porselenspiken"... Og besøk hos Norges største leseselskap??
Hva syns dere? Utgis 1. sept. |
I går skulle jeg til Sarpsborg på bokpresentasjon. Har vært så heldig å bli invitert av Leseselskapet Borg, kanskje landets største lesesirkel, for å presentere "Naken i hijab" og lese fra den. I dagene før besøket hadde min kontaktperson i Sarpsborg, Vigdis, snust opp på nettet at jeg var i gang med nye prosjekter, og hun spurte om det var mulig å nevne noe om det.
Jeg legger ut... I Sarpsborg. |
På vei til Sarpsborg var jeg innom forlaget i Oslo for å hente noen papirer, og der hadde ass. forlegger Anette en kjempefin overraskelse til meg! Hun hadde et nytt utkast til omslag på Porselenspiken klart, og lurte på hva jeg syntes om det. Jeg falt pladask! Forlegger Juritzen var også enig, og dermed var avgjørelsen enstemmig avgjort: Det blir kalde gafler og varme hjerter ;) Jeg syns gafler var sånt et flott symbol. De er kalde, blanke, skarpe og potensielt farlige... Men de er også forbundet med næring og nytelse. Passer veldig bra til innholdet i boka, bare vent og se, dere vil være enige ;)
Så jeg var allerede ganske full av sommerfugler da jeg ankom Sarpsborg. Leseselskapet Borg har flotte lokaler og faktisk hele 500 medlemmer, hvorav 100 er jevnt aktive. De var utrolig positive og lydhøre. Da jeg leste og fortalte fra mine erfaringer var det så stille at en kunne høre den berømte nåla falle... Etterpå spurte jeg om det var noen som hadde sovnet, hehe... "Nei," var svaret. "Da hadde du hørt snorkinga!"
Må bare si at Særpingene er helt utrolig heldige som har et slikt flott miljø. Nesten bra nok grunn til å flytte til Østfold!
I dag har jeg fått lov til å vise fram omslaget på Porselenspiken på nettet, og er overveldet og glad for responsen. Så flott at folk liker det! Så har feiret i kveld med vinflasken jeg fikk fra Leseselskapet Borg, og lader opp til noen temmelige intense redigeringsrunder nå på slutten! Utgivelsen er også framskyndet fra okt til 1. september, herlig... Bare litt over fire mnd igjen, og vi vet jo at det går som en røyk!
Hurra!
Så jeg var allerede ganske full av sommerfugler da jeg ankom Sarpsborg. Leseselskapet Borg har flotte lokaler og faktisk hele 500 medlemmer, hvorav 100 er jevnt aktive. De var utrolig positive og lydhøre. Da jeg leste og fortalte fra mine erfaringer var det så stille at en kunne høre den berømte nåla falle... Etterpå spurte jeg om det var noen som hadde sovnet, hehe... "Nei," var svaret. "Da hadde du hørt snorkinga!"
Må bare si at Særpingene er helt utrolig heldige som har et slikt flott miljø. Nesten bra nok grunn til å flytte til Østfold!
I dag har jeg fått lov til å vise fram omslaget på Porselenspiken på nettet, og er overveldet og glad for responsen. Så flott at folk liker det! Så har feiret i kveld med vinflasken jeg fikk fra Leseselskapet Borg, og lader opp til noen temmelige intense redigeringsrunder nå på slutten! Utgivelsen er også framskyndet fra okt til 1. september, herlig... Bare litt over fire mnd igjen, og vi vet jo at det går som en røyk!
Hurra!
søndag 15. april 2012
"Frø i sanden" 5: Hele Egypts Mor
For meg var den aller største opplevelsen i Egypt - mer enn templer og pyramider - naturen. Det er utrolig hvordan det kan bo nærmere åtti millioner mennesker på en firkantet lapp av et ørkenområde. Denne firkanten splittes i to fra nederst til øverst av et blått bånd: Nilen. Ikke som i Norge hvor vi kan gå på fottur i dagesvis og hoppe over bekk etter bekk. For egypterne er det EI elv på samme måte som det er EI sol og EN måne, bare Nilen. De spurte meg ikke: "Finnes det elver i ditt land?" De spurte "Har dere en Nil der dere bor?"
Og på begge sider av denne elva finnes altså et fruktbart belte av åkerland og landsbyer hvor "folk flest" i Egypt bor. Og det er mange av dem, faktisk stadig fler, så Mor Nilen har en hard jobb med å forsørge alle sine barn. Det kommer ekstra godt fram hvor fruktbart dette området er når man kommer kjørende innover landet fra Rødehavskysten. I time etter time gjennom den arabiske ørkenen ser man bare sand og stein, hva man kan se av mennesker begrenser seg til noen beduiner med sine sauer og kameler - hvis man er heldig!
De første tegnene på at man nærmer seg nilbeltet er beplantning i midtrabatten på veien, noen ganske ynkelige kvaster av busker og kratt, brune og triste, men jo nærmere elva man kommer, jo frodigere blir det, med bougainvillea, palmer og frukttær.
Jeg glemmer aldri første gangen jeg krysset elva med motorbåt på kveldstid. På andre siden av det glitrende vannet var det opplyste Luxor Tempel, det var en høytidelig stemning og jeg måtte tenke på hvor mange andre, fra kongelige til de laveste samfunnslag, som kunne se et tilsvarende syn i forbindelse med prosesjoner i oldtiden.
Senere ble dette noe jeg skulle få oppleve mange ganger: På ferje eller motorbåt om kvelden, eller langsomt glidende på en fellukka (seilbåt) på en varm dag. Jeg giftet meg nemlig med en fellukka-kaptein, så jeg hadde alltid muligheten for litt frisk elvebris i håret!
Så om noen i Luxor noen gang skulle spørre deg: "Sailing one hour to Banana Island?" Si ja takk, og be ham om å seile nær vestbredden oppover, så du kan nyte fugle- og dyrelivet. Og ganske riktig, på Banana Island vokser det bananer, de søteste du noen gang har smakt. Det overgår likevel ikke å bli vugget en stund av selveste Mor Nilen, som tross miljøproblemer og vannpolitikk fortsatt er en vakker og omsorgsfull kvinne.
Og på begge sider av denne elva finnes altså et fruktbart belte av åkerland og landsbyer hvor "folk flest" i Egypt bor. Og det er mange av dem, faktisk stadig fler, så Mor Nilen har en hard jobb med å forsørge alle sine barn. Det kommer ekstra godt fram hvor fruktbart dette området er når man kommer kjørende innover landet fra Rødehavskysten. I time etter time gjennom den arabiske ørkenen ser man bare sand og stein, hva man kan se av mennesker begrenser seg til noen beduiner med sine sauer og kameler - hvis man er heldig!
De første tegnene på at man nærmer seg nilbeltet er beplantning i midtrabatten på veien, noen ganske ynkelige kvaster av busker og kratt, brune og triste, men jo nærmere elva man kommer, jo frodigere blir det, med bougainvillea, palmer og frukttær.
Jeg glemmer aldri første gangen jeg krysset elva med motorbåt på kveldstid. På andre siden av det glitrende vannet var det opplyste Luxor Tempel, det var en høytidelig stemning og jeg måtte tenke på hvor mange andre, fra kongelige til de laveste samfunnslag, som kunne se et tilsvarende syn i forbindelse med prosesjoner i oldtiden.
Senere ble dette noe jeg skulle få oppleve mange ganger: På ferje eller motorbåt om kvelden, eller langsomt glidende på en fellukka (seilbåt) på en varm dag. Jeg giftet meg nemlig med en fellukka-kaptein, så jeg hadde alltid muligheten for litt frisk elvebris i håret!
Så om noen i Luxor noen gang skulle spørre deg: "Sailing one hour to Banana Island?" Si ja takk, og be ham om å seile nær vestbredden oppover, så du kan nyte fugle- og dyrelivet. Og ganske riktig, på Banana Island vokser det bananer, de søteste du noen gang har smakt. Det overgår likevel ikke å bli vugget en stund av selveste Mor Nilen, som tross miljøproblemer og vannpolitikk fortsatt er en vakker og omsorgsfull kvinne.
Etiketter:
Canna-prosjektet,
Egypt,
frø i sanden,
Luxor,
Nilen,
opplevelse,
Quena,
reise,
reisebrev,
samfunn
tirsdag 10. april 2012
"Frø i sanden" 4: Eldgammel magi
Egypt tiltrekker seg selvfølgelig horder av turister, og av mange ulike grunner. Veldig mange er der for å få sol på kroppen og sand mellom tærne, noen for å dykke eller seile på Nilen, og noen for å se gamle og nye arkitektoniske vidundere. Men det finnes en annen gruppe, en som er der for å oppleve noe som ikke kan oppleves med øyne og ører, nemlig den eldgamle mystiske energien som landet sies å inneha. Og mange har spurt meg, "har du noen gang opplevd noe overnaturlig i Egypt"?
For det første må jeg si at jeg forstår alle de som oppsøker pyramidene for å oppleve magi i Egypt, eller de hemmelige gravene i Kongenes og dronningenes dag. Få steder i verden er vel bedre beskyttet med inskripsjoner, besvergelser, trylleformularer og hellige symboler.
Men for min del føler jeg denne magiske energien nesten over hele landet. En sånn dirring i lufta, merkelige små hendelser og sammentreff, drømmer som viser seg å "slå til" allerede neste dag.
Det var imidlertid i et tempel jeg skulle få bevitne det aller første snåle "sammentreffet", nemlig i det flotte Horus-tempelet i den lille byen Edfu. Det er ett av verdens best bevarte templer, og det er enormt, 36 ganger 79 meter. Størrelsen spiller en viktig rolle i denne fortellingen! I mitt reisefølge var det nemlig en gutt som het Arne, han jobbet innen byggebransjen, lurer på om han skulle bli byggingeniør. Ihvertfall var han den av oss som overhodet ikke hadde noe interesse for sånt "overnaturlig tullball", som han kalte det. Han var der for å se på arkitekturen. Da vi kom inn i Horus-tempelet, ble imidlertid Arne fryktelig målrettet.
Horus-tempelet i Edfu |
Han travet ivei som han skulle ha fått øye på en softisbod (ja, det var varmt!), rett fram inni det store tempelet, så rett til høyre som en annen sporhund, rett ut til den ytre veggen, som han fulgte nordover noen meter, så stoppet han opp, løftet neven og banket på veggen. Klonk klonk! Det var en merkelig, hul lyd. Et hemmelig rom i veggen?
Vi gikk for å hente de andre, dette måtte de se. Det merkelige var at på andre forsøk brukte vi (inkl. Arne!) lang tid for å finne "det hemmelige rommet", vi lette og banket, lette og banket, fant det til slutt men det var ikke enkelt. Så rart! Hvordan visste Arne at det var noe bak veggen akkurat der? Selv blåste han av undringen vår, "Sammentreff", så klart? Litt av et sammentreff å finne et skjult hulrom, ca 30 cm langt, på en 79 meter lang vegg!
Det mest signifikante jeg opplever i Egypt er at alle følelser blir veldig forsterket. Man gråter og ler veldig lett, elsker og hater dobbelt så intenst. Nesten som å drikke vin? ;) Og det er helt sant, jeg lyver ikke. Bare ta en tur og se selv.
fredag 6. april 2012
Skyggen inni meg
Jeg vet ikke når det begynte, sannsynligvis har det alltid vært en skygge til stede der, lurende i et hjørne. Men jeg vet med sikkerhet at han tok overhånd da jeg som nittenåring flytta til Levanger for å studere, han fikk vel gode levevilkår der, antar jeg. Fortsatt husker jeg lite av de tre årene. Antagelig vil han aldri forsvinne fullt og helt, men nå er han så ubetydelig at jeg kan snakke om ham og sette lys på ham. Han har aldri fortalt meg hva han heter, men jeg antar at han heter Angst.
Det er verre på vinteren enn på sommeren, han får liksom større plass når sola forsvinner. Jeg tror at i de tidligere åra skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, det var bare slik at jeg gradvis mistet meningen av syne utover høstparten, på etterjulsvinteren letnet det igjen. Da det gjentok seg høst etter høst var det flere i slekta som ga meg en liten dytt og fortalte at slik hadde de det også, en liten vinterdepresjon i mørketida. Det er så vanlig så! Det hjalp veldig, at disse normale og vellykkede folkene også kunne ha det sånn.
For min del tror jeg dette fikk spesielt god grobunn fordi jeg var så på feil spor på livsveien, gikk år etter år på lærerhøyskolen uten å ønske å bli lærer. Verre og verre ble det, heldigvis bare ubehagelige minner i dag. Jeg kan huske at jeg i perioder bare kunne handle på butikken rett før stengetid fordi jeg var så redd for å møte noen, for å bli stilt til veggs, spurt ut, selvfølgelig ingen logikk i dette, da jeg ikke kan huske å ha kjent noen der som ikke var velmenende og hyggelige. Men om noen skulle finne på å spørre om hvorfor de ikke hadde sett meg på så lenge ville jeg ikke ha noe fullgodt svar, og angsten har nesten alltid med seg en skyldfølelse, jeg burde ha tatt meg sammen, om du skjønner…
Det er kanskje nesten det verste aspektet. At man har slikt behov for støtte og selskap fra andre, men ikke klarer å ta imot. Folk blir selvfølgelig lei: ”Ingen vits i å spørre om HUN vil komme på festen, hun sier jo alltid nei”. Og man er jo selv klar over at det fungerer slik, men når vennene ikke VET, kan de ikke lastes. Dessuten var vel det nesten den aller mest skremmende tanken: At noen skulle banke på og be om å få komme inn, lure på hvordan jeg EGENTLIG hadde det. Skrekk! Sannsynligvis hadde jeg ikke åpnet uansett. I tillegg kommer skrekkelige tanker som: ”Tenk hvis jeg faller i dusjen og slår hodet… Hvor lenge ligger jeg før noen finner meg?”
Det har vært komiske situasjoner også: Da jeg et par år senere bodde i Molde, gikk jeg ut med en fyr som hadde det omtrent på samme måte. For det meste møttes vi hjemme hos ham og koste oss med film og hverandres selskap, men av og til var vi ute og møtte verden. Jeg kan huske vi skulle på fotballkamp på ”Røkkeløkka” som da var ganske ny… Begge var nærmest skrekkslagne i folkemengden, nokså håpløst når begge nærmest prøvde å gjemme seg bak den andre.
I dag har jeg det veldig bra, det har vært en langsom snuoperasjon som begynte med å innse at det ikke var nødt til å være slik. Mening, mestring og mindfulness har vært viktig, og ikke minst støtte fra min fantastiske samboer - å bo sammen med noen er forresten den beste medisin- jeg har aldri muligheten til å krype helt inn i tulletankene og bli asosial. Det kan gå flere måneder uten at jeg tenker på hvordan jeg hadde det før.
Nå når det er høytid, man treffer familie og venner og koser seg sammen om kveldene, er jeg spesielt takknemlig for å ha kommet meg videre. Men jeg tenker på alle som befinner seg rundt omkring i sine hemmelige huler, som føler seg ensomme og verdiløse uten å klare å gjøre noe med det. Ikke lett å komme seg til legen for eksempel, dersom tanken på et venterom fullstendig overmanner deg. Kjenner du noen du tror kan ha problemer? Ta kontakt. Tar de ikke telefonen, send en snill sms, det er tryggere. Og kjenner du deg igjen i dette innlegget, husk at du aldri egentlig er så ensom og liten som skyggen din forteller deg.
Det er verre på vinteren enn på sommeren, han får liksom større plass når sola forsvinner. Jeg tror at i de tidligere åra skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, det var bare slik at jeg gradvis mistet meningen av syne utover høstparten, på etterjulsvinteren letnet det igjen. Da det gjentok seg høst etter høst var det flere i slekta som ga meg en liten dytt og fortalte at slik hadde de det også, en liten vinterdepresjon i mørketida. Det er så vanlig så! Det hjalp veldig, at disse normale og vellykkede folkene også kunne ha det sånn.
For min del tror jeg dette fikk spesielt god grobunn fordi jeg var så på feil spor på livsveien, gikk år etter år på lærerhøyskolen uten å ønske å bli lærer. Verre og verre ble det, heldigvis bare ubehagelige minner i dag. Jeg kan huske at jeg i perioder bare kunne handle på butikken rett før stengetid fordi jeg var så redd for å møte noen, for å bli stilt til veggs, spurt ut, selvfølgelig ingen logikk i dette, da jeg ikke kan huske å ha kjent noen der som ikke var velmenende og hyggelige. Men om noen skulle finne på å spørre om hvorfor de ikke hadde sett meg på så lenge ville jeg ikke ha noe fullgodt svar, og angsten har nesten alltid med seg en skyldfølelse, jeg burde ha tatt meg sammen, om du skjønner…
Det er kanskje nesten det verste aspektet. At man har slikt behov for støtte og selskap fra andre, men ikke klarer å ta imot. Folk blir selvfølgelig lei: ”Ingen vits i å spørre om HUN vil komme på festen, hun sier jo alltid nei”. Og man er jo selv klar over at det fungerer slik, men når vennene ikke VET, kan de ikke lastes. Dessuten var vel det nesten den aller mest skremmende tanken: At noen skulle banke på og be om å få komme inn, lure på hvordan jeg EGENTLIG hadde det. Skrekk! Sannsynligvis hadde jeg ikke åpnet uansett. I tillegg kommer skrekkelige tanker som: ”Tenk hvis jeg faller i dusjen og slår hodet… Hvor lenge ligger jeg før noen finner meg?”
Det har vært komiske situasjoner også: Da jeg et par år senere bodde i Molde, gikk jeg ut med en fyr som hadde det omtrent på samme måte. For det meste møttes vi hjemme hos ham og koste oss med film og hverandres selskap, men av og til var vi ute og møtte verden. Jeg kan huske vi skulle på fotballkamp på ”Røkkeløkka” som da var ganske ny… Begge var nærmest skrekkslagne i folkemengden, nokså håpløst når begge nærmest prøvde å gjemme seg bak den andre.
I dag har jeg det veldig bra, det har vært en langsom snuoperasjon som begynte med å innse at det ikke var nødt til å være slik. Mening, mestring og mindfulness har vært viktig, og ikke minst støtte fra min fantastiske samboer - å bo sammen med noen er forresten den beste medisin- jeg har aldri muligheten til å krype helt inn i tulletankene og bli asosial. Det kan gå flere måneder uten at jeg tenker på hvordan jeg hadde det før.
Nå når det er høytid, man treffer familie og venner og koser seg sammen om kveldene, er jeg spesielt takknemlig for å ha kommet meg videre. Men jeg tenker på alle som befinner seg rundt omkring i sine hemmelige huler, som føler seg ensomme og verdiløse uten å klare å gjøre noe med det. Ikke lett å komme seg til legen for eksempel, dersom tanken på et venterom fullstendig overmanner deg. Kjenner du noen du tror kan ha problemer? Ta kontakt. Tar de ikke telefonen, send en snill sms, det er tryggere. Og kjenner du deg igjen i dette innlegget, husk at du aldri egentlig er så ensom og liten som skyggen din forteller deg.
søndag 1. april 2012
"Frø i sanden" 3: Et helt nytt nivå av ensomhet
"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt.
Jeg trodde denne reisen i 2005 var noe jeg skulle gjøre sammen med andre, sammen med "gjengen" på en måte. Men det kom situasjoner jeg skulle bli glad for at jeg ikke kjente til på forhånd. Hadde jeg hatt mistanke, hadde jeg garantert aldri dratt. Etter bare en drøy uke i landet ble jeg etterlatt helt alene i Luxor. Ja, for det var vel ikke noe problem for meg det, spurte de? Jeg var jo voksen og selvstendig, ikke sant? Noen skulle til Kairo for å gifte seg... Andre skulle til Sharm-el-Sheik for å dra på dykkekurs, og jeg hadde i grunnen ikke råd til verken det ene eller det andre, jeg hadde jo trodd vi skulle holde til på ørkentomta sammen. Og så måtte jeg plutselig være helt alene i en lånt leilighet i Luxor? I utgangspunktet skulle de andre være borte i ei uke, men det ble faktisk nærmere tre.
Det skulle bli de lengste tre ukene i mitt liv.
Jeg følte meg dumpet. Følte at ingen gadd bry seg. Reisekameraten min som hadde hevdet å reise med omtrent like mye penger som meg, innrømte at han hadde en sparekonto med seksti tusen på. Så her satt jeg da, i en leilighet som minnet om en skoeske, ingen vindu bortsett fra ett lite et på soverommet, ingen TV-kanaler bortsett fra en Egyptisk lokal-TV, ringe noen kunne jeg ikke, hundrelappene ville fly om jeg ringte Norge. De fleste dagene var jeg ute bare en gang om dagen, da spiste jeg på et hotell like ved. Måltider jeg delte med en lurvete katt med ett øye, min beste venn disse dagene. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, selvfølgelig, jeg gikk ned sju kilo på disse ukene...
Jeg ble vel kjent med noen på den tiden, var et par turer i Karnak Tempel med en nederlandsk dame som fortalte meg alt om den gale eksen sin allerede den første gangen vi møttes, og ble også med henne hjem på middag til en viss arkeolog Mansour. Hører med til historien at han var meget kjent og innflytelsesrik, og at de andre nordmennene holdt på å falle av stolen da de hørte at jeg hadde vært hjemme hos ham i Television Street. Men stort sett holdt jeg meg altså alene, og senere skulle jeg få høre av egypterne jeg ble kjent med at jeg ble sett på som meget "stuck up"...
Jeg liker å tro at alt har en mening, også dette var en leksjon i livet. I denne perioden, og kanskje i hele 2005, føler jeg at jeg mest av alt ble herdet som menneske. Det er fint å være følsom og snill, men av og til trengs det også at man utvikler litt hardere kanter.
Etiketter:
bokdebutant,
Canna-prosjektet,
den arabiske våren,
depresjon,
Egypt,
ensomhet,
foto,
frø i sanden,
Gunn Marit Nisja,
Juritzen Forlag,
Luxor,
Naken i hijab,
reise,
reisebrev,
utfordring,
økonomi
Abonner på:
Innlegg (Atom)