Jeg er nok ikke så lettprovosert som jeg var før i tida, men det er en ting som fortsatt virkelig får meg til å se rødt, og det er urett mot dyr. Vold, vanskjøtsel og bruk-og-kast er så mye mer vanlig enn vi liker å tro... Men hvem bryr seg? Og hva kan vel en eneste person gjøre for å gjøre forskjell?
Et kjent problem som har fått mye mer oppmerksomhet i andre land enn Norge er såkalt hoarding, at man skaffer seg mange flere dyr enn man klarer å ta vare på. Det kan gjøre seg utslag på flere måter, men hovedsaklig to: En fyller hus, hage og uthus med dyr, slik at det går ut over økonomi, trivsel og helse for både dyr og mennesker. Eller man skaffer seg dyr og kvitter seg med dem igjen i en uendelig strøm, omplasserer kjæledyrene eller avliver dem med "gode unnskyldninger" hver gang, bare for å gi plass til nye.
Spesielt vanlig er det å skaffe seg valper eller kattunger, og så kvitte seg med dem når de blir voksne.
Ofte kan det være psykologiske årsaker og personlige problemer som ligger bak slik oppførsel hos voksne folk, men det gjør jo ikke saken bedre for Lurifaks og Passopp. Jeg håper flere blir flinke til å stille spørsmål ved slike saker og til å melde fra. For all del, det er ikke galt å omplassere et kjæledyr. Det kan komme uforutsette faktorer inn i livet. Men om du finner ut at du ikke har nok tid til barna dine på grunn av hunden, omplasserer den, men så skaffer deg en ny valp etter få måneder, da er noe galt.
Så hva kan vi andre gjøre med slike problemer? For det første stille spørsmål og snakke med personene det gjelder, når vi oppdager det. Holde øynene åpne etter "gjengangere" på nettsider for salg og omplassering av dyr. Ikke gi bort eller selge dyr, hvis vi ikke føler oss sikre på at det får et godt hjem.
Videre, selvfølgelig vurdere å hjelpe et hjemløst dyr fra eksempelvis "Kattens vern" eller andre organisasjoner. Det er moro å få kattunge, men husk at den tiden uansett ikke varer lenge! Kanskje kan det være like fint å hjelpe en voksen katt som ikke har mange andre muligheter. Det samme gjelder selvfølgelig for hunder, jeg kjenner folk som har adoptert en gatehund fra utlandet - ingen kan være mer trofast kompis enn den!
Og til sist, steriliser dyret ditt dersom det ikke skal brukes i planlagt avl. Så slipper du også stresset med å lete etter nye hjem for avkommet.
Husk at kjæledyret har hundre prosent tillit til deg, vis deg den tilliten verdig, så har du verdens beste venn!
Velkommen!
Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.
søndag 22. januar 2012
Hvem bryr seg?
fredag 20. januar 2012
Å takle media
En ting er å skrive en bok, med alt som følger med den prosessen. Etterarbeidet, redigeringen, å eventuelt bli antatt av et forlag, utgivelsen. Man ser vel kanskje for seg forfatterlivet slik, at det aller mest består av fintenking.
Men når boken er ute, vil man jo selvfølgelig også gjerne at folk skal få høre om den. Sorry, men det er ikke bare å skrive en god bok. Folk må jo få høre om den, for at de skal få lyst til å lese den, og fortelle sine venner om den. Og før utgivelsen av "Naken i hijab" snakket vi om å takle media. Forlaget laget medietreningskurs for oss debutanter, og det ble det sak i VG av, den så slik ut:
Fra venstre: Pr-ansvarlig Siw Grindaker, Marius Holmsen bak boka "Maria og Pappa", Sonja Holterman bak "Presteskapet", Rikard Spets bak "Allahs Tårer" - og meg.
Det ble en del oppstyr. Juritzen ble anklaget for å gi debutantene falske forhåpninger og jeg vet ikke hva. Men faktum er, det er slik en himmelvid forskjell mellom de to situasjonene; å skrive en bok og å skulle fortelle om den og promotere den, at det er greit å ha tenkt igjennom hva slags spørsmål man kan få, hva man vil svare på, og hvilke deler av seg selv og sin historie man ikke vil utlevere.
Vi ble forberedt på at det som godt kunne skje var at vi fikk ingen oppmerksomhet fra media, kanskje det mest sannsynlige for et helt ukjent navn i det litterære universet. Men om vi skulle være så heldige å få forespørsler om intervju og så videre, skulle vi i det minste klare å formulere med enkle og treffende setninger hva boka handler om. Tro meg - ikke alle kan det, og jeg har selv opplevd å bli stum og blitt nødt til å ta tenkepause midt i et intervju. Fort gjort å få jernteppe!
Men når boken er ute, vil man jo selvfølgelig også gjerne at folk skal få høre om den. Sorry, men det er ikke bare å skrive en god bok. Folk må jo få høre om den, for at de skal få lyst til å lese den, og fortelle sine venner om den. Og før utgivelsen av "Naken i hijab" snakket vi om å takle media. Forlaget laget medietreningskurs for oss debutanter, og det ble det sak i VG av, den så slik ut:
Fra venstre: Pr-ansvarlig Siw Grindaker, Marius Holmsen bak boka "Maria og Pappa", Sonja Holterman bak "Presteskapet", Rikard Spets bak "Allahs Tårer" - og meg.
Det ble en del oppstyr. Juritzen ble anklaget for å gi debutantene falske forhåpninger og jeg vet ikke hva. Men faktum er, det er slik en himmelvid forskjell mellom de to situasjonene; å skrive en bok og å skulle fortelle om den og promotere den, at det er greit å ha tenkt igjennom hva slags spørsmål man kan få, hva man vil svare på, og hvilke deler av seg selv og sin historie man ikke vil utlevere.
Vi ble forberedt på at det som godt kunne skje var at vi fikk ingen oppmerksomhet fra media, kanskje det mest sannsynlige for et helt ukjent navn i det litterære universet. Men om vi skulle være så heldige å få forespørsler om intervju og så videre, skulle vi i det minste klare å formulere med enkle og treffende setninger hva boka handler om. Tro meg - ikke alle kan det, og jeg har selv opplevd å bli stum og blitt nødt til å ta tenkepause midt i et intervju. Fort gjort å få jernteppe!
Lys og lystig? Mørk og mystisk? |
Så er det dette med image. Mange forfattere har et bestemt image, noen mer planlagt og gjennomført enn andre. Ta for eksempel Sofi Oksanen ... Hun er så proff! Alltid perfekt til fingerspissene i sitt image, sitt bilde utad. Hva slags "image" skulle jeg ha, tro? Det er bare å glemme for meg å kunne gjennomføre noe sånt! Jeg må bare være meg selv. Ikke at jeg syns det er feil å ha en stram stil, langt der ifra, men jeg hadde bare ikke hatt sjans til å gjennomføre det. Er vel ikke strukturert nok. Så jeg får være meg sjøl i all min klossete hverdagslighet! Og håpe det er bra nok.
I forbindelse med "Naken i hijab" har jeg vært så heldig å få mye oppmerksomhet i media, relativt sett. Lokale og regionale aviser har vært veldig flinke til å følge meg opp, jeg har vært i Dagbladet fredag og KK, Etter jul har det blitt TO radiointervjuer - så spennende! Til og med på TV har jeg vært, NRK Møre og Romsdal. Klippet kan du se her!
Synes det har vært bare moro. Det er jo et stort privilegium å få vise fram det jeg har jobba med, langt i fra noen selvfølge. Alle journalister og reportere jeg har møtt har vært superhyggelige, og vi er jo opptatt av det samme, å lage et bra produkt. Så for min del håper jeg det blir mer å fortelle om, for dette er jo bonusen ved jobben, og en fin motvekt til alle tastaturtimene.
I forbindelse med "Naken i hijab" har jeg vært så heldig å få mye oppmerksomhet i media, relativt sett. Lokale og regionale aviser har vært veldig flinke til å følge meg opp, jeg har vært i Dagbladet fredag og KK, Etter jul har det blitt TO radiointervjuer - så spennende! Til og med på TV har jeg vært, NRK Møre og Romsdal. Klippet kan du se her!
Synes det har vært bare moro. Det er jo et stort privilegium å få vise fram det jeg har jobba med, langt i fra noen selvfølge. Alle journalister og reportere jeg har møtt har vært superhyggelige, og vi er jo opptatt av det samme, å lage et bra produkt. Så for min del håper jeg det blir mer å fortelle om, for dette er jo bonusen ved jobben, og en fin motvekt til alle tastaturtimene.
fredag 13. januar 2012
Egypt - "Kvinnenes Thailand"..?
Foto Lilly Craft |
Det er ikke overdrevet å si at jeg hadde et temmelig ensidig syn på hva prostitusjon var tidligere. Sexy kvinner på gatehjørnet med høye hæler og mini-mini-skjørt. Unnskyld jenta mi, men skjørtet ditt har glidd opp. Å, er det et belte? Jeg så ikke forskjell... Min forståelse av "horekunde" var like stereotypt: En gammel gris, kanskje, en ektemann som er gått lei av kona, eller en som ikke klarer å få seg noe annet... Da jeg bodde i Egypt så jeg plutselig dette snudd på hodet.
Noen av mine egyptiske kompiser foreslo at jeg skulle møte deres kjærester. "She's from England you know, my wife"--- Kom på festen i kveld du også, så kan dere bli kjent. Den første gangen dette skjedde ble jeg utrolig paff. For den engelske kona til denne hyggelige, nyutdannede guiden på noenogtjue var slett ikke på hans alder, hun var over seksti. La oss kalle henne "Betty". Jeg hadde sett for meg noen i min egen situasjon omtrent, men så viser det seg at Betty er fraskilt og har barn hjemme i England- voksne barn, eldre enn meg, og flere barnebarn.
"Det er så herlig å finne kjærligheten på nytt i voksen alder", sier hun rødmende. Men hva med aldersforskjellen, spør jeg. "Alder er jo tross alt bare et tall, det betyr ingen ting". For Kjærligheten overvinner alt, man blir glad i et menneske, ikke en alder, og aldersforskjell er ikke så viktig her. Jeg undrer meg. Hun er forelsket, jeg ser det. Oppførselen hans rundt Betty er rørende. "She is a wonderful person", sier han til meg og tar hånda hennes. Så sier han noe på arabisk til kompisene sine, som flirer. Jeg ser på min nye venninne. Hun slår blikket ned. Jeg hadde en sterk følelse av at noe ikke var som det skulle.
Jeg ble etter hvert gode venninner med Betty og andre kvinner i sammenlignbare situasjoner. De aller fleste glade og forelskede, fordi at, mot alle odds, hadde de funnet sin drømmeprins i et annet land. Lenge så det ut til at jeg hadde tatt feil når det gjaldt min nabo og gode venn der nede. Forholdet blomstret, og hun investerte pengene etter skilsmisseoppgjøret sitt i et lite, toetasjes hus hvor paret kunne bo. Så fikk hun rett da. Jeg hadde bare vært fordomsfull.
To år senere var situasjonen en helt annen. Betty var ikke der lenger når jeg kom fra Norge. Da jeg spurte etter henne ble jeg møtt med strenge blikk. "Don't talk about that bad woman. She tried to buy him". Ja vel? Men huset står der, og der har den unge egypteren leid bort til en gruppe kvinner, engelske disse også. En av dem har visst et godt øye til ham. Karusellen fortsetter.
Historien er ikke spesiell eller enestående i det hele tatt. Noen forhold varer en uke, andre noen år, og atter andre livet ut, selv om det i mange tilfeller medfører at mannen tar seg en egyptisk, ung kone i tillegg. She can give me children and take care of my parents you know.
Selvfølgelig KAN det være ekte kjærlighet i forhold med aldersforskjeller, kulturforskjeller og "økonomiske klasseforskjeller". Men det er greit å vite om at dette er storindustri. Uttrykket "kvinnenes Thailand" var nok både spontant og lite gjennomtenkt slik sett, da jeg ikke ønsker å fordømme hverken kvinner fra Thailand eller norske menn som familiserer seg med dem.
Forskjellen fra situasjonen med de unge "gigoloene" i Egypt er at de aller fleste av dem ikke har noen intensjon om at forholdet skal vare. Dersom du spør dem om deres tanker om å få barn i framtida, vil blikket deres flakke. Deres tyske, nederlandske eller britiske kone er langt forbi den alderen. Lite er sett på som en større verdi i det egyptiske samfunnet enn egne barn.
"Sex for penger", er vel vår vanlige definisjon av prostitusjon, men i disse sakene var det nesten aldri så ensidig og enkelt. Som oftest var det mer "omsorg og oppmerksomhet i bytte mot gjenstander, tjenester og kontakter". Og i en del tilfeller, hvor den kvinnelige parten overhodet ikke kunne se at hun ble utnyttet, er vel "svindel" et riktigere ord enn "prostitusjon".
En del mennesker har takket meg for at jeg vil advare mot å gå inn i forhold med mennesker fra en annen kultur. Men det vil jeg jo slett ikke. Vi er individer alle sammen, og det jeg har sett, erfart og fortalt om i dette innlegget, angår ikke "muslimer flest, egyptere flest eller utlendinger flest". Det omhandler en mindre gruppe menn i turistbransjen, som må brødfø familiene sine i et område hvor turistens tykke lommebok bestemmer prisnivået.
Og om du spør: Var ditt forhold også slik..? Da vil jeg svare "selvfølgelig ikke". Om det er hundre prosent sant, vil jeg aldri noen gang få vite.
Etiketter:
Egypt,
gigoloer,
Naken i hijab,
prostitusjon,
Radio Norge,
Thailand
mandag 9. januar 2012
Arbeidsro
Det er mye jobb som skal gjøres i det nye året, både med manus og annet. Når jeg skal "inn" i manus og jobbe med teksten, tar det ei stund hver gang før jeg kommer ordentlig inni det. Det merket jeg veldig godt før jul - Jeg jobbet veldig mye (penger må en jo ha) og arbeidsøktene mine med manuset ble alt for korte, eller jeg var for sliten, trøtt og ukonsentrert.
Jula på Gjøra og på Gol ga meg litt mer ro og fred, det var fint å være sammen med kjære, og etter at familiemiddagene var ferdig fikk jeg ofte noen timer med pcen i fanget. Nok til å leve meg ordentlig inn i hovedpersonen min sine følelser og tanker, hennes glede og bekymringer.
Nok til å "leve i historien".
Så finner jeg ut at jeg virkelig liker denne historien, med sine triste og humoristiske partier, krinkelkroker og hendelser. Jeg tenker: "Har jeg diktet opp alt dette her"?
Jeg jobber med språket. Det er ikke så lett å være objektiv når det gjelder ens egen tekst. Noen setninger syns jeg liksom klinger så fint, men så må jeg være ærlig mot meg selv: "Er ikke det der egentlig en litt forslitt frase? Slett den, finn på noe bedre! Andre ganger kan jeg være ekstremt kritisk mot meg selv og må stole på den erfarne redaktøren som forteller meg at det jeg gjør er bra.
Nå etter jul holder jeg meg i flyten. Følelsene er også stabile og fine nå som vi allerede går mot lysere tider igjen. Ønsker å være ferdig med denne gjennomgangen av manuset til "Porselenspiken" før jeg skal reise til Egypt- da vil nemlig tankene mine dreie seg mye om "Live" og historien i "Naken i hijab" igjen. Gleder meg veldig!
Jula på Gjøra og på Gol ga meg litt mer ro og fred, det var fint å være sammen med kjære, og etter at familiemiddagene var ferdig fikk jeg ofte noen timer med pcen i fanget. Nok til å leve meg ordentlig inn i hovedpersonen min sine følelser og tanker, hennes glede og bekymringer.
Nok til å "leve i historien".
Så finner jeg ut at jeg virkelig liker denne historien, med sine triste og humoristiske partier, krinkelkroker og hendelser. Jeg tenker: "Har jeg diktet opp alt dette her"?
Jeg jobber med språket. Det er ikke så lett å være objektiv når det gjelder ens egen tekst. Noen setninger syns jeg liksom klinger så fint, men så må jeg være ærlig mot meg selv: "Er ikke det der egentlig en litt forslitt frase? Slett den, finn på noe bedre! Andre ganger kan jeg være ekstremt kritisk mot meg selv og må stole på den erfarne redaktøren som forteller meg at det jeg gjør er bra.
Nå etter jul holder jeg meg i flyten. Følelsene er også stabile og fine nå som vi allerede går mot lysere tider igjen. Ønsker å være ferdig med denne gjennomgangen av manuset til "Porselenspiken" før jeg skal reise til Egypt- da vil nemlig tankene mine dreie seg mye om "Live" og historien i "Naken i hijab" igjen. Gleder meg veldig!
Abonner på:
Innlegg (Atom)