Alle de nye ideene...

Hvor kommer de fra, alle de nye ideene?

Jeg har lagt meg til vanen å sove med ei skrivebok på nattbordet, et gammelt knep. Oppdager at det er da ideene strømmer lettest, når alle dagens praktiske oppgaver er løst og hodet får ro. Da detter det ned i hodet det ene etter det andre.

Har hørt at det er mange som strever med å finne noe å skrive om, da må jeg si at jeg sliter med motsatt problem: Å sile ut de beste ideene fra potten. Det er jo gjerne slik at det tar et par år å skrive bok, men ideene tar ikke pause. Jeg får kanskje to-tre ideer i måneden som er fristende nok til at jeg lager en skisse av det. Et relativt enkelt regnestykke forteller at jeg selvfølgelig må glemme å få realisert dem alle sammen. Jeg tror jeg allerede har skriveplaner nok for ti år fram i tid. For et luksusproblem!

Andre steder jeg gjerne blir inspirert er når jeg er ute og går eller jogger. Fra gammelt av virker det å finnes en myte som går på at det å være "kunstnerisk anlagt" går hånd i hånd med en kronisk skadelig livsstil, førti røyk om dagen og et skrekkinnjagende alkoholinntak ser ut til å være et kriterie for å være virkelig forfatter. Litt overdrevet kanskje, men myten finnes der. Da kan jeg som motvekt rapportere om at tankene sjelden fungerer bedre enn når det er sirkulasjon i kroppen. Den beste medisinen for hjernen tror jeg er frisk luft og avstand fra tv-en! Nummer tre på lista over favorittsteder for inspirasjon og kloke tanker er dusjen. Et sted mellom sjampo, pimpstein og balsam fødes inspirasjonen, kanskje en uke på SPA er det som skal til for å få fram karrierens beste bokidé? Det gjelder å passe godt på helsa om en skal leve så lenge at man blir lei av å lage bøker...

I går var det en slik kveld igjen. Trodde jeg var klar for å sove, men i stedet var det kreativt arbeid, hamring og banking i hjernegruva. Og jeg fikk ikke sove før jeg hadde ferdig 36 håndskrevne sider handlingsplan for roman. Herlig!
Problemet er bare, når skal jeg få tid til å omsette stikkord og poenger i faktisk tekst? Det får jeg ta etter hvert.

For nå er det tilbake til redigeringen av Porselenspiken, som jeg stadig blir mer og mer glad i. En bok om gangen..! Så får trøsten være at jeg i det minste ikke blir arbeidsledig med det første..!

                                                     

Posten skal fram

Postmann Pat og hans Miss løser alle floker...

I går så jeg på nyhetene at nå skal postkontorene bli noe som hører fortiden til. Det skal ikke være mer enn ett postkontor i hvert fylke, stort sett, og det vil si at for de kommende generasjoner vil "postkontoret", eller "å stikke innom posten" være noe forhistorisk. De sier at målet er å "komme brukernes behov i møte"... Mon det..? Uansett, etter min erfaring er det ikke slik at alle framskritt er av de gode.

Da jeg var lita het postmannen Knut, han bodde i Hafsåsen og kjørte rundt i sin lille røde bil i all slags vær. Det var slett ikke ulikt den problemløsende "Postmann Pat". Og i luka på posthuset på Drivøya - og senere på Gjøra, vegg i vegg med butikken, holdt snille Ragnhild styr på at folk fikk brev og regninger og aviser og pakker til rett sted og til rett tid. Jeg hadde mange brevvenner, og la nok ned mange ukelønn-kroner i frimerker og duftende brevark.

Jada, jeg er en håpløs nostalgiker. Men dere må være enige med meg i at det var hyggelig den tida posten kom fram, og jeg kunne dra på ferie og sende kort til "Farmor, 6613 Gjøra", og så kom det fram til rett mottaker. En av fordelene med å bo på et lite sted, antar jeg.

Jeg har forståelse for at de fleste steder har flere innbyggere enn Gjøra. Men de siste to åra syns jeg jeg har hatt mer enn min andel merkelige hendelser med postgangen...
Det første året vårt i Modum hadde jeg og min samboer postboks på butikken. "post i butikk" er jo et veldig greit og tilgjengelig tilbud, men jeg skjønner at det blir veldig mange ulike arbeidsoppgaver å sette seg inn i ... Første merkelige hendelse var en pakke som skulle være sendt meg men som jeg aldri fikk. Til slutt spurte jeg etter den i disken, og da viste det seg at den lå bak der, de "hadde bare tatt vare på den", siden den var for stor for postboksen. Ingen pakkelapp eller noe sånt. Jeg påpekte dette, syntes det var rart.

Etter denne hendelsen begynte det å komme pakkelapper. Men det var som oftest en post-it lapp, eller en lapp avrevet fra en vanlig notisblokk. "Hei, det er kommet en pakke til deg"... Jeg kunne ikke en gang vite om pakken var til meg eller samboeren, og da jeg kom med lappen i kassen var det ikke noe referansenummer eller noe som helst. De ansatte så uforstående på lappen og sa: "men dette er jo ikke en pakkelapp, og det står jo ikke navn eller dato på??" Nei... men pakken fant vi til slutt likevel.

Optimismen var stor da vi i fjor gikk over til postkasse. Men den gang ei. Det viser seg at jeg bor i en vei som ikke finnes i postombærernes system, så de klarte ikke å finne fram til postkassa mi. Så vi måtte bytte adresse enda en gang, til veien som min lille gatestubb går ut ifra. Da fant de postkassen (selv om den selvfølgelig henger på samme sted som før..). Derfor ble jeg heller ikke fornærmet da de andre forfatterne på Juritzen fikk julegave i posten og ikke jeg... Ganske riktig, julegaven var sendt forlaget i retur - på grunn av en skrivefeil i gatenavnet... Så som vi alle skjønner, her i Modum må det gå svært korrekt for seg om man skal få post.

Verden må gå framover, visst må den det, men det er ikke fritt for at jeg savner gamle dager da det var godvilje og posten skulle fram, i postmann Knut sin bil som vi alle spent ventet på hver dag.

Gunn Marits pelargoniahage

Planter av ymse slag har aldri vært mitt bord. Da jeg for hundre år siden flyttet hjemmefra første gang, fikk jeg en ildtopp og en gullranke, fine planter som selv en nybegynner skulle greie å holde liv i. Den gang ei. Man måtte ta et steg tilbake og forsøke med noe enklere. Men selv aloe vera- planter og kaktus strøk med i de mørkere kroker av mine studenthybler. Da jeg flyttet til Modum for to år siden, hadde jeg for lengst avfunnet meg med at planteriket ikke var mitt domene.

Her ble jeg kjent med Anne og hennes pelargonier. Jeg som trodde pelargonier bare var slike røde ”granier” som farmor hadde i vinduskarmen, de som luktet litt rart og ekkelt. Men Anne på bokholdergården kunne fortelle at hun hadde over 120 forskjellige typer pelargonier, som hun solgte stiklinger av. En hobby som hadde vokst seg ut av huset og gjort det nødvendig med to drivhus- takk og lov at Anne hadde stor hage.

Vel, så måtte jeg bare ha en, da. En hvit stjernepelargonium med rødprikkede kronblader som bar det stolte navnet ”Vectis Glitter”. Og så måtte jeg ha en til… Og en til…

Det fins duftpelargonier som lukter kamfer, gulrot, roser, appelsin. Historien forteller at Mozart selv hadde en parfymeduftende pelargonie på sitt piano til inspirasjon. Den rareste jeg har dufter banantyggis… Men- den lukter bare om natten!
Det fins hengende pelargonier, kaktusblomstrende, tulipanblomstrende, stjerneformede, broketbladede, miniatyrer og i hvert fall hundre prosent sikkert: Det finnes så mange at det er umulig å få alt man har lyst på…

Venner virker takknemlige når de får blomster av meg. Det de ikke vet, er at jeg egentlig ikke gir dem bort. Det er bare at jeg må sette dem bort et annet sted enn hos meg selv! Enkelte har blitt litt smittet av blomsterbasillen. Her er det fullt i alle vinduer. Jeg har måttet innse at det ikke lenger bare er vanlig ”blomster i vinduskarmen”, nå er det blitt en stor interesse jeg sikkert kommer til å ha så lenge jeg lever.

Når jeg står på jobben på Blaafarveværket og selger Annes stiklinger, hender det at jeg forteller kundene som et salgsknep at samboeren min snart gir meg et ultimatum, at jeg må velge mellom ham og blomstene. Det er selvfølgelig ikke sant. Det håper jeg i hvert fall ikke! Det kunne blitt en vanskelig situasjon…

Spør aldri om en dames alder

Etter skoletida med tilhørende skoletannlege, hadde jeg en intens frykt for hvite frakker og munnbind. Jeg ville for enhver pris unngå å sette meg ned i en stol med bakoverlent ryggstø og gape. Ikke hadde jeg vel råd heller, så det var lett å slippe unna. Om natta hadde jeg stadig tilbakevendende mareritt om at jeg slo ut tenner, eller at de ganske enkelt løsnet og falt ut.

Men da jeg hadde kommet et stykke oppi tjueåra var det ikke håp lenger. Skulle jeg bevare perleraden MÅTTE jeg tåle å kjenne på tannlegelukten og kaldsvetten på venterommet igjen.
Da var det mora mi sa: ”Kanskje jeg skal bestille time til deg hos Anna- Halldis?” Tannlegen til mamma var både forsiktig og dyktig, kunne hun forsikre meg om.

Jeg husker skrekken. Lurer på om jeg også skulket første time og måtte bestille ny. Jeg gikk snegleseint og skjelvende opp trappene til tannlegekontorene. LUKTA slo imot meg. Jeg måtte tørke panna. Det var fortsatt førti minutter til timen, noen vil kalle det seigpining, men jeg måtte ha tid på meg til å roe meg på venterommet. Minuttviseren terget meg og spurtet mot klokkeslettet. Så åpnet døra seg. ”Nisja? Er du tidlig ute? Du må bare komme inn!”

Tannlege Gran var en utrolig hyggelig dame, profesjonell og tålmodig mot en stakkar med skrekken i seg. Jeg er av den typen som nesten nekter å gape før jeg ser den velsignede sprøyta med bedøvelse, men her var det ingen himling med øynene av den grunn. Selvfølgelig skulle jeg få bedøvelse! Selv om det vanligvis ikke skal gjøre vondt at tannlegen kikker litt.
Det var en lettet ung dame som gikk fra tannlegekontoret den dagen med hullene reparert og tannlegeskrekken kurert.

Det er mange som har et veldig nært forhold til frisøren sin eller treneren sin har jeg hørt. Slik har jeg det med tannlegen min, jeg vil helst noen gang slippe å bytte. Jeg bare gleder meg hver gang, vet at jeg blir godt tatt vare på og at vi kommer til å ha en hyggelig prat selv om jeg ligger og gaper med sånn sugeslange og bomull i kjeften, godt bedøvd og kan bare si ”Æææeeheeo” og lignende. Tannlege Gran har god trening i å tolke slike utsagn!

En venn av meg som jobber på et serveringssted på Sunndalsøra klødde seg i hodet da jeg sa at jeg hadde vært så heldig å få time hos Anna-Halldis mens jeg likevel var hjemme. ”Men… Holder hun fortsatt på, da? Jeg er sikker på at hun feiret en viss rund bursdag hos oss, og det er allerede flere år siden!” Jeg kunne ikke få det til å stemme. Men ved nærmere utspørring av min mor viste det seg å være sant, at jeg har en tannlege som holder seg uforskammet godt, og som jeg aldri i livet hadde gjettet alderen på, om jeg hadde prøvd.

Også denne gangen har hun reddet meg ut av smerte og elendighet, nå er jeg i den alderen hvor visdomstenner smuldrer og jeg har som vanlig ventet i det lengste. Men tannlegen ordnet det så jeg kan føle meg nogenlunde normal og fullstendig smertefri igjen. Jeg må bare si, ”tusen takk, Anna Halldis!”

Som tannlegen selv også vet er det veldig mange som er redd for at hun skal slutte, og jeg er så lykkelig for hvert et år hun fortsatt trives på jobb – for jeg trives i hvert fall veldig godt med henne! Og man spør selvfølgelig aldri om en dames alder, men siden jeg vet at hun begynte på skolen under andre verdenskrig, tror jeg det er trygt å si: Jeg har verdens beste tannlege, med mer erfaring enn de aller fleste!