Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

fredag 29. juli 2011

Om å holde hender

Mitt lille land...?


En uke etter terroren i Oslo og på Utøya føler jeg meg endelig i stand til å skrive noe igjen.

76 mennesker døde og det er massive skader på mange bygninger i Oslo sentrum etter en gal manns gjerninger. Det mest sjokkerende er at majoriteten av de døde er ungdommer, ungdommer som var dedikerte til å beholde Norge som det åpne og frie samfunnet det tross alt er.

De la skylden på muslimene. VI la skylden på muslimene. Ikke mange minutter etter at jeg hadde fått med meg at bombene hadde gått av, var veggen på min facebook full av spekulasjoner. Ikke mer enn en time senere begynte massakren på ungdomssammenkomsten på Utøya. Spekulasjonene falt raskt til ro. Det var en blond, blåøyd mann, kledt som politi. Han var norsk. Han var på min alder.

Han sa ”Kom til meg”, han stilte dem opp. Han henrettet dem. Han skjøt dem som kastet seg ned på bakken. Han skjøt dem som løp. Han plukket dem en og en. Han skjøt dem som forsøkte å gjemme seg. Han skjøt dem som kastet seg i vannet og forsøkte å svømme. Det er gått en uke, og det høres allerede ut som en sjuk fantasi.

De hadde lagt skylden på muslimene. Jeg så en muslimsk kvinne på nyhetene. Til og med hun trodde det samme, hun fryktet tiden som skulle komme, hvor alle muslimer måtte bære skylden for det en av dem hadde gjort. Hun tok feil. De tok feil. Han var en av oss.

For noen måneder siden hadde jeg et blogginnlegg som het ”hverdagsrasismen lever”. Det fikk over 200 kommentarer, hvor jeg har hatt 161 stå for ettertiden. Mer enn halvparten av disse kommentarene var hatefulle og aggressive. Mitt innlegg var skrevet for å fordre medmenneskelighet og empati. Mer enn 50 av de som svarte kunne vært terroristen, de er hans meningsfeller. La oss aldri narre oss selv til å tro at han var den eneste, han er ikke alene.

Det norske folk har reagert med sorg – og med kjærlighet. Det er en bølge av kjærlig medfølelse som skyller over landet. Et hav av roser. Oslo og resten av Norge flyter over av mellommenneskelige møter på tvers av de gjerder av skepsis vi vanligvis setter opp. En bekjent av meg var dypt rørt over en muslimsk kvinne som la armene om henne og kalte henne ”søster”.

De liv som gikk tapt kan aldri erstattes. La oss hedre deres minne, og huske deres ideologi og optimisme for framtida. Terroristen ville piske opp frykt og hat.

”Muslimene” var aldri vår fiende.
Frykt og hat var.
Vi skal aldri tillate dem å vinne.


Her er dagens soundtrack: Anbefalt musikkvideo!

torsdag 14. juli 2011

Veien til "Naken i hijab"



Det er uvirkelig for meg ennå, det at boka mi faktisk skal stå i bokhandelen til salgs. Men i dag fikk jeg noen eksemplar av prøvetrykkene - såkalte "gallyer" - i pocketformat, så nå MÅ jeg bare begynne å tro på det. Det er i ferd med å skje! "Naken i hijab" blir utgitt.

Så da tenkte jeg det kunne passe bra å fortelle litt om veien fram dit jeg er nå. Hvordan gjorde jeg det? Vel, aller første etappe var å ha noe å fortelle. Det har jeg skrevet litt om før, i innlegget "Hvorfor Egypt"  .
Man sitter der, og det tyter av inspirasjon, og man har en hyggelig og velmenende fetter som foreslår: Nå må være rette tida for å skrive den der romanen. Og man tenker: Ja hvorfor ikke?
Det er nok en kuriositet at "Naken i hijab" , første versjon, i sin helhet var skrevet for hånd. Det er nok ikke så vanlig i våre dager, men jeg var så oppslukt av skrivingen at det holdt ikke å bare skrive når jeg hadde tid til å sitte foran en pc. Så jeg skrev på tog, buss, kafe, ute, inne, i pausen min på jobb, you name it. Dette var sommeren for nøyaktig to år siden.

Ett av mine skrivesteder.           



I første omgang var det ikke slik at jeg tenkte "Nå skal jeg skrive debut-romanen min". Det var mer på nivået "Nå skal jeg se om jeg har utholdenhet til å fullføre et manus". Og det gjorde jeg altså, selv om veien ble mye lenger og mer arbeidsom enn jeg hadde forutsetning for å gjette på.

Andre etappe gikk så lett at det nesten er pinlig å fortelle det: Det å lete etter et forlag som kunne være interessert, etter å ha ført inn alt det håndskrevne på pc-en. En bekjent forfatter som hadde lovet å lese igjennom det, sendte det inn til forlag uten min viten - han ringte og sa: Kanskje du vil høre hva konsulenten på Juritzen forlag syns? Jeg var dåneferdig og hadde ingen særlige forhåpninger den gang. Tross alt er det ikke lett å vurdere nivået på eget materiale...

Tilbakemeldingen var flott og grundig. Den påpekte alle begynnerfeilene jeg hadde gjort, men konstaterte at dette var en god og spennende historie som de gjerne ville jobbe videre med. Og siden da, for ett og et halvt år siden, har jeg vært i samarbeid med Juritzen med mål om utgivelse.

Det har vært en spennende og lærerik prosess med mange opp-og nedturer. Men et par ting kan jeg si: Historien er fortsatt den samme, bare fortalt på en bedre måte. Og, jeg har igjennom arbeidet ikke gjort noen forandringer jeg ikke selv har vært enig i. Jeg er veldig fornøyd med og stolt over resultatet.

Mer etablerte forfattere synes nok det er kjedelig med sånt som språkvask og korrektur - men ikke jeg. Har ikke rukket å bli så blasert enda. Men NÅ har boka gått i trykken, og min del av jobben er gjort. Nå gjenstår det bare å fortelle dere om boka, og fra den 25. august skal den være å finnes i butikken.
Men før det tar jeg ferie, og det blir en 14-dagers anti-digital-ferie, så vi chattes, blogges og tweetes i august.

Fortsatt god sommer!