(Innlegget er skrevet for, og opprinnelig postet på digglitt.no, en litteraturside som fortjener et besøk..!)
I visse faser i skriveprosessen begynner jeg alltid å lure: Hva i all verden er det jeg driver med?
Den fasen er jeg i nå. Manuset til neste bok – andreboka – er ferdig skrevet, fra første avsnitt til siste linje.
Det betyr imidlertid ikke at det er ferdig redigert, eller at
utgivelse nødvendigvis er nært forestående. Og i denne prosessen, hvor
lyset blir satt på alle feilene du har gjort og fortsetter å gjøre, blir
selvtilliten på skriving skrapt ned til nesten ingen ting. Det er ikke
det at det positive ikke blir påpekt. Men det er tross alt
forbedringspotensialet en må fokusere på – om kvaliteten skal opp. Det
er faktisk tøft.
Jeg liker så godt å lese intervjuer med slike skikkelige erfarne
forfattere, kanskje spesielt kvinnelige… Som forteller om sine
erfaringer, deler minne fra de sjøl var ferske i denne bransjen. Joyce
Carol Oates er en av dem, Herbjørg Wassmo en annen.
I sommer møtte jeg Herbjørg Wassmo på jobben min på Blaafarveværket.
Hun fikk en stikling av meg – av en spesielt fin og sjelden pelargonia.
Men jeg turte ikke si til henne: Jeg vet godt hvem du er. Ja, jeg driver faktisk og skriver litt selv, ga ut første boka mi i fjor. Jeg er en stor fan av deg..! For hva måtte hun vel ikke tro dersom jeg begynte å mase slik? Hva er det jeg innbiller meg?
Jeg så intervju med Joyce Carol Oates på ”Bokprogrammet” for et par
år siden. For en kvinne, og for en spesiell, gammel fugl… Hun gjorde
slett ikke noe forsøk på å gjøre det enkelt for Hans Olav Brenner som
intervjuet henne. Hun forsøkte ikke å legge lokk på følelser og
opplevelser som var vanskelige for henne. Hun holdt på å ta til tårene
og skjulte det ikke. Hun tok seg selv på alvor. Akkurat det må jeg også
gjøre.
Men så dukker spøkelset opp igjen: Hva har vel jeg å fare med?
Men de har alle vært der en gang,
både Lindell og Ragde, Wassmo og Skjelbred. De har vært debutanter, de
har vært andreboksforfattere. Til felles har de at de fortsatte å
skrive, de ga ikke opp. Og jo mer jeg skriver, jo mer vil jeg ha å fare
med.
Hvem er det jeg egentlig tror at jeg er? Det er kanskje ikke så
viktig. Spesielt ikke sett i forhold til; Hva er det jeg tror jeg kan
bli?
Velkommen!
Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.
lørdag 29. september 2012
onsdag 26. september 2012
Da jeg var lita
Jeg kunne fortalt mange koselige, fine episoder fra da jeg var lita. Denne gangen skal jeg ikke det.
Før jeg skulle begynne på skolen ble det lange håret mitt klippet kort. Det lange flotte håret som nådde helt til rompa og ”var” hele meg på en måte. I tankene mine har dette blitt et slags symbol på da alt det ekle begynte. For noen uker siden nevnte jeg for ei venninne at jeg var blitt mobba i oppveksten. —Åh, svarte hun, —Det visste jeg ikke! Og jeg tenkte, hvordan er det virkelig mulig at en god venn av meg ikke vet det som fortsatt er en så stor del av meg? Hvordan går det an at det ikke synes på meg?
Jeg tror ikke jeg verken gruet meg eller gledet meg spesielt til å begynne på skolen. Jeg likte bøker, likte å lese, og mener det var mest sånne ting jeg tenkte på, bøker, bokpapir, og om læreren var streng og sånt. Jeg startet vel ikke helt med blanke ark når det gjaldt klassekameratene mine, men kjente dem ikke så godt heller, bortsett fra nærmeste naboen min som heldigvis skulle begynne i samme klassen.
Men første klasse skulle bli begynnelsen på en hverdag med mobbing. Jeg ser denne systematiske trakasseringen som en stigende kurve gjennom småskolen, med en høy topp i mellomtrinnet, 4-6 klasse og så som langsomt dalende inn i ungdomsskolen og opphørte helt på videregående. Det begynte med den verbale pek-og-flir, fortsatte med fysisk vold og så ettersom man blir eldre og smartere går det gradvis mer og mer over i psykisk mobbing a la sammenrotting og utfrysing, som på mange måter gjør mye mer vondt.
Jeg gikk hjem fra skolen en eneste gang. Det var etter å ha blitt dytta ned ei trapp og hvor en av de store guttene hadde løpt etter og tråkka på hodet mitt mens jeg lå i bunnen av trappa. Etter fliringa rundt å dømme måtte jeg ha vært et umåtelig komisk syn. Det var dumt av meg å gå hjem. Senere ble jeg kalt ”feigis” og ”sladrehank”. Antakelig var det omtrent da jeg sluttet å si noe hjemme om hva som pågikk også - selv om mamma og pappa nok så at det ikke var bra, ville jeg ikke gjøre situasjonen verre - og visste at jeg ville bli straffet på skolen hver gang mobbinga ble tatt opp av de voksne. I ettertid har jeg lurt på det - hvor de voksne var, de gangene jeg sto trengt opp i et hjørne i klasserommet mellom gutter som slo meg etter tur og ville ha meg til å bedømme hvem som slo hardest. Men jeg antar at hjelpesløsheten deres - det at de ikke fikk til å gjøre noe - førte til at de heller bagatelliserte situasjonen.
Og etter hvert trodde jeg på det sjøl også. ”Alle må tåle litt erting vet du”, og ”Du får lære deg å ta igjen”. Jeg husker jeg så på barne-tv en jente som måtte bytte skole på grunn av mobbing - det ville ikke hjelpe for meg trodde jeg. Det ville jo være barn på den nye skolen også - ergo ville jeg bli mobbet. Selv etter at jeg ble voksen fortalte jeg meg selv at mobbinga var noe jeg selv hadde overdramatisert. Helt til en dag jeg tilfeldigvis møtte på den gamle rektoren vår, og hun kom bort til meg, tok meg i hånda og sa: ”Hvordan HAR du det egentlig”, og at hun hadde vært så redd for hvordan det ville gå med oss som gikk i kullet mitt. Det var en stor vekker for meg, som fikk meg til å ta meg selv litt mer på alvor.
Da jeg ble ”stor” tok det utrolig lang tid for meg å stole på folk, eller å tro på at noen virkelig kunne tenke seg å være venner med meg. Ett eksempel var at jeg i tenåra møtte en hyggelig fyr på bygdafest som jeg dansa med flere ganger. Dagen etterpå ringte han og lurte på om jeg hadde lyst til å komme til Grøa og se film. Jeg takket nei - ikke fordi jeg var uinteressert, men fordi jeg var sikker på at det kom til å ligge en hel gjeng på lur som ville flire av meg da jeg kom dit - for at jeg kunne være så innbilsk å tro på et kompliment.
Det snudde helt da jeg og venninne Solveig dro til Molde og gikk på folkehøgskole. Det året fikk jeg mange venner som likte meg akkurat som jeg var - og som ikke kjente til bakgrunnen min. Selv om noe fortsatt i dag sitter igjen, som en følelse av at jeg plutselig kan bli avslørt, at folk kan se på meg at jeg er dumma og tjukka fra barneskolen som ingen vil leke med. Jeg blir fortsatt sjokkert når noen virkelig bryr seg om meg.
Jeg vet ikke om jeg er bitter eller ikke. En blir på en måte så opptrent til å bite tennene sammen at man til slutt ikke kjenner at man gjør det. Man blir litt hard på den måten. Jeg har ingen å legge skylda på, og ingen god plan for hva som skulle vært gjort annerledes. Jeg er på hils med de fleste fra den tida, de er jo ikke ”de ungene” lenger nå. ”Det gikk jo bra til slutt” - med meg, men hvorfor? Flaks, tilfeldigheter, noen personer som endelig klarte å se meg bak omstendighetene?
Kan jeg rett og slett si som mange gjør: At jeg ville ikke vært vanskelighetene foruten, for de har gjort meg til den jeg er? Nei. Det ville jeg aldri si. For jeg unner ingen barn å måtte tråkke igjennom den torturen, og følelsen av maktesløshet når man ikke kan komme unna. Den eneste bønnen jeg vil komme med er: Har du noen i din familie, krets, nabolag som har det slik - enten det er barn eller voksne, la dem vite at de ikke står alene. Det kan utgjøre hele forskjellen.
Før jeg skulle begynne på skolen ble det lange håret mitt klippet kort. Det lange flotte håret som nådde helt til rompa og ”var” hele meg på en måte. I tankene mine har dette blitt et slags symbol på da alt det ekle begynte. For noen uker siden nevnte jeg for ei venninne at jeg var blitt mobba i oppveksten. —Åh, svarte hun, —Det visste jeg ikke! Og jeg tenkte, hvordan er det virkelig mulig at en god venn av meg ikke vet det som fortsatt er en så stor del av meg? Hvordan går det an at det ikke synes på meg?
Jeg tror ikke jeg verken gruet meg eller gledet meg spesielt til å begynne på skolen. Jeg likte bøker, likte å lese, og mener det var mest sånne ting jeg tenkte på, bøker, bokpapir, og om læreren var streng og sånt. Jeg startet vel ikke helt med blanke ark når det gjaldt klassekameratene mine, men kjente dem ikke så godt heller, bortsett fra nærmeste naboen min som heldigvis skulle begynne i samme klassen.
Men første klasse skulle bli begynnelsen på en hverdag med mobbing. Jeg ser denne systematiske trakasseringen som en stigende kurve gjennom småskolen, med en høy topp i mellomtrinnet, 4-6 klasse og så som langsomt dalende inn i ungdomsskolen og opphørte helt på videregående. Det begynte med den verbale pek-og-flir, fortsatte med fysisk vold og så ettersom man blir eldre og smartere går det gradvis mer og mer over i psykisk mobbing a la sammenrotting og utfrysing, som på mange måter gjør mye mer vondt.
Jeg gikk hjem fra skolen en eneste gang. Det var etter å ha blitt dytta ned ei trapp og hvor en av de store guttene hadde løpt etter og tråkka på hodet mitt mens jeg lå i bunnen av trappa. Etter fliringa rundt å dømme måtte jeg ha vært et umåtelig komisk syn. Det var dumt av meg å gå hjem. Senere ble jeg kalt ”feigis” og ”sladrehank”. Antakelig var det omtrent da jeg sluttet å si noe hjemme om hva som pågikk også - selv om mamma og pappa nok så at det ikke var bra, ville jeg ikke gjøre situasjonen verre - og visste at jeg ville bli straffet på skolen hver gang mobbinga ble tatt opp av de voksne. I ettertid har jeg lurt på det - hvor de voksne var, de gangene jeg sto trengt opp i et hjørne i klasserommet mellom gutter som slo meg etter tur og ville ha meg til å bedømme hvem som slo hardest. Men jeg antar at hjelpesløsheten deres - det at de ikke fikk til å gjøre noe - førte til at de heller bagatelliserte situasjonen.
Og etter hvert trodde jeg på det sjøl også. ”Alle må tåle litt erting vet du”, og ”Du får lære deg å ta igjen”. Jeg husker jeg så på barne-tv en jente som måtte bytte skole på grunn av mobbing - det ville ikke hjelpe for meg trodde jeg. Det ville jo være barn på den nye skolen også - ergo ville jeg bli mobbet. Selv etter at jeg ble voksen fortalte jeg meg selv at mobbinga var noe jeg selv hadde overdramatisert. Helt til en dag jeg tilfeldigvis møtte på den gamle rektoren vår, og hun kom bort til meg, tok meg i hånda og sa: ”Hvordan HAR du det egentlig”, og at hun hadde vært så redd for hvordan det ville gå med oss som gikk i kullet mitt. Det var en stor vekker for meg, som fikk meg til å ta meg selv litt mer på alvor.
Da jeg ble ”stor” tok det utrolig lang tid for meg å stole på folk, eller å tro på at noen virkelig kunne tenke seg å være venner med meg. Ett eksempel var at jeg i tenåra møtte en hyggelig fyr på bygdafest som jeg dansa med flere ganger. Dagen etterpå ringte han og lurte på om jeg hadde lyst til å komme til Grøa og se film. Jeg takket nei - ikke fordi jeg var uinteressert, men fordi jeg var sikker på at det kom til å ligge en hel gjeng på lur som ville flire av meg da jeg kom dit - for at jeg kunne være så innbilsk å tro på et kompliment.
Det snudde helt da jeg og venninne Solveig dro til Molde og gikk på folkehøgskole. Det året fikk jeg mange venner som likte meg akkurat som jeg var - og som ikke kjente til bakgrunnen min. Selv om noe fortsatt i dag sitter igjen, som en følelse av at jeg plutselig kan bli avslørt, at folk kan se på meg at jeg er dumma og tjukka fra barneskolen som ingen vil leke med. Jeg blir fortsatt sjokkert når noen virkelig bryr seg om meg.
Jeg vet ikke om jeg er bitter eller ikke. En blir på en måte så opptrent til å bite tennene sammen at man til slutt ikke kjenner at man gjør det. Man blir litt hard på den måten. Jeg har ingen å legge skylda på, og ingen god plan for hva som skulle vært gjort annerledes. Jeg er på hils med de fleste fra den tida, de er jo ikke ”de ungene” lenger nå. ”Det gikk jo bra til slutt” - med meg, men hvorfor? Flaks, tilfeldigheter, noen personer som endelig klarte å se meg bak omstendighetene?
Kan jeg rett og slett si som mange gjør: At jeg ville ikke vært vanskelighetene foruten, for de har gjort meg til den jeg er? Nei. Det ville jeg aldri si. For jeg unner ingen barn å måtte tråkke igjennom den torturen, og følelsen av maktesløshet når man ikke kan komme unna. Den eneste bønnen jeg vil komme med er: Har du noen i din familie, krets, nabolag som har det slik - enten det er barn eller voksne, la dem vite at de ikke står alene. Det kan utgjøre hele forskjellen.
tirsdag 4. september 2012
Tid for slang
Når
vi har gått inn i september er det høst i min kalender.
Jeg elsker høsten. I hvert fall første halvdel av den. Våren er hektisk, irrgrønn og travel. Sommeren doven, varm og fuktig. Så kommer høsten med de fine fargene, lav sol og den deilige friskheten i lufta. Og frukt. Her på Blaafarveværket har vi allerede ribbet rips- solbær- og stikkelsbærbuskene. Det blir god saft og toddy når vi skal ha høståpent og førjulsåpent.
Men eplene er det ingen som bruker. Greinene er så tunge at de holder på å brekke. Eplene sitter tett i tett - så mange som det er plass til på greina, nærmest i klaser. Kollegaen min Sverre mener at det er nettopp fordi eplene ikke blir plukket. De faller på bakken hvert år og gir næring til treet - så det får enda flere epler neste år.
Da vi var unger og ungdommer hjemme på Gjøra var det tid for slang om høsten. Å, de gode, store eplene i hagen hans Ola S! Og skrekkhistoriene om en av de eldre damene i nabolaget som etter sigende kunne finne på å ligge på lur med skytevåpen. Jeg hadde alltid dårlig samvittighet og et temmelig overdrevet bilde av hva som ville bli konsekvensen dersom en ble tatt. Men slike forbrytelser måtte man bare være med på dersom en ville være med i den kule gjengen. Så kom man hjem da, med mageknip, skrubbsår oppover armene og sauskit under skoa. Og store poser med epler og plommer som måtte gjemmes for foreldre, og som alltid rakk å bli dårlige før man rakk å spise dem opp.
La oss innse det, for de aller fleste har ikke frukt- og bærdyrking den samme viktige rollen som før i husholdet. Det er ikke så mange som trenger egen produksjon for å gjøre en forskjell i husholdningsbudsjettet, og det er også mange som ikke har tid til å mose epler, hermetisere pærer, legge bær på sprit. Kanskje er det mange eldre som har frukt og bær i hagen som de ikke har helse til å holde på med lenger. Kanskje ville de bli glade om noen kom på slang, det må være trist å se den gode frukten råtne på greina.
Jeg har nå vært på slang et par ganger i eplehagen på Nyfossum - direktørboligen til Blaafarveværket. Plukker en bærepose full og man kan ikke se at det har minket. Jeg har laget eplemos med stjerneanis og kanel, og i dag bakte jeg en stor eplekake til sjuårsdagen jeg skulle i. Eplene er gode på smak, men små og et mareritt å skrelle! Likevel smaker det selvfølgelig ekstra godt med epler man har stjålet selv - akkurat som i barndommen.
Jeg vil oppfordre alle som har tid og interesse til å be om tillatelse til å gå på slang i alle hager. Mange har mye mer frukt og bær enn de selv kan få brukt. Legg sommeren på flasker og glass, og ta den fram igjen når det nå snart blir kaldt og mørkt her i Norge. God høst!
Jeg elsker høsten. I hvert fall første halvdel av den. Våren er hektisk, irrgrønn og travel. Sommeren doven, varm og fuktig. Så kommer høsten med de fine fargene, lav sol og den deilige friskheten i lufta. Og frukt. Her på Blaafarveværket har vi allerede ribbet rips- solbær- og stikkelsbærbuskene. Det blir god saft og toddy når vi skal ha høståpent og førjulsåpent.
Men eplene er det ingen som bruker. Greinene er så tunge at de holder på å brekke. Eplene sitter tett i tett - så mange som det er plass til på greina, nærmest i klaser. Kollegaen min Sverre mener at det er nettopp fordi eplene ikke blir plukket. De faller på bakken hvert år og gir næring til treet - så det får enda flere epler neste år.
Da vi var unger og ungdommer hjemme på Gjøra var det tid for slang om høsten. Å, de gode, store eplene i hagen hans Ola S! Og skrekkhistoriene om en av de eldre damene i nabolaget som etter sigende kunne finne på å ligge på lur med skytevåpen. Jeg hadde alltid dårlig samvittighet og et temmelig overdrevet bilde av hva som ville bli konsekvensen dersom en ble tatt. Men slike forbrytelser måtte man bare være med på dersom en ville være med i den kule gjengen. Så kom man hjem da, med mageknip, skrubbsår oppover armene og sauskit under skoa. Og store poser med epler og plommer som måtte gjemmes for foreldre, og som alltid rakk å bli dårlige før man rakk å spise dem opp.
La oss innse det, for de aller fleste har ikke frukt- og bærdyrking den samme viktige rollen som før i husholdet. Det er ikke så mange som trenger egen produksjon for å gjøre en forskjell i husholdningsbudsjettet, og det er også mange som ikke har tid til å mose epler, hermetisere pærer, legge bær på sprit. Kanskje er det mange eldre som har frukt og bær i hagen som de ikke har helse til å holde på med lenger. Kanskje ville de bli glade om noen kom på slang, det må være trist å se den gode frukten råtne på greina.
Jeg har nå vært på slang et par ganger i eplehagen på Nyfossum - direktørboligen til Blaafarveværket. Plukker en bærepose full og man kan ikke se at det har minket. Jeg har laget eplemos med stjerneanis og kanel, og i dag bakte jeg en stor eplekake til sjuårsdagen jeg skulle i. Eplene er gode på smak, men små og et mareritt å skrelle! Likevel smaker det selvfølgelig ekstra godt med epler man har stjålet selv - akkurat som i barndommen.
Jeg vil oppfordre alle som har tid og interesse til å be om tillatelse til å gå på slang i alle hager. Mange har mye mer frukt og bær enn de selv kan få brukt. Legg sommeren på flasker og glass, og ta den fram igjen når det nå snart blir kaldt og mørkt her i Norge. God høst!
Abonner på:
Innlegg (Atom)