 |
| Mitt lille land...? |
En uke etter terroren i Oslo og på Utøya føler jeg meg endelig i stand til å skrive noe igjen.
76 mennesker døde og det er massive skader på mange bygninger i Oslo sentrum etter en gal manns gjerninger. Det mest sjokkerende er at majoriteten av de døde er ungdommer, ungdommer som var dedikerte til å beholde Norge som det åpne og frie samfunnet det tross alt er.
De la skylden på muslimene. VI la skylden på muslimene. Ikke mange minutter etter at jeg hadde fått med meg at bombene hadde gått av, var veggen på min facebook full av spekulasjoner. Ikke mer enn en time senere begynte massakren på ungdomssammenkomsten på Utøya. Spekulasjonene falt raskt til ro. Det var en blond, blåøyd mann, kledt som politi. Han var norsk. Han var på min alder.
Han sa ”Kom til meg”, han stilte dem opp. Han henrettet dem. Han skjøt dem som kastet seg ned på bakken. Han skjøt dem som løp. Han plukket dem en og en. Han skjøt dem som forsøkte å gjemme seg. Han skjøt dem som kastet seg i vannet og forsøkte å svømme. Det er gått en uke, og det høres allerede ut som en sjuk fantasi.
De hadde lagt skylden på muslimene. Jeg så en muslimsk kvinne på nyhetene. Til og med hun trodde det samme, hun fryktet tiden som skulle komme, hvor alle muslimer måtte bære skylden for det en av dem hadde gjort. Hun tok feil. De tok feil. Han var en av oss.
For noen måneder siden hadde jeg et blogginnlegg som het ”hverdagsrasismen lever”. Det fikk over 200 kommentarer, hvor jeg har hatt 161 stå for ettertiden. Mer enn halvparten av disse kommentarene var hatefulle og aggressive. Mitt innlegg var skrevet for å fordre medmenneskelighet og empati. Mer enn 50 av de som svarte kunne vært terroristen, de er hans meningsfeller. La oss aldri narre oss selv til å tro at han var den eneste, han er ikke alene.
Det norske folk har reagert med sorg – og med kjærlighet. Det er en bølge av kjærlig medfølelse som skyller over landet. Et hav av roser. Oslo og resten av Norge flyter over av mellommenneskelige møter på tvers av de gjerder av skepsis vi vanligvis setter opp. En bekjent av meg var dypt rørt over en muslimsk kvinne som la armene om henne og kalte henne ”søster”.
De liv som gikk tapt kan aldri erstattes. La oss hedre deres minne, og huske deres ideologi og optimisme for framtida. Terroristen ville piske opp frykt og hat.
”Muslimene” var aldri vår fiende.
Frykt og hat var.
Vi skal aldri tillate dem å vinne.
Her er dagens soundtrack: Anbefalt musikkvideo!
76 mennesker døde og det er massive skader på mange bygninger i Oslo sentrum etter en gal manns gjerninger. Det mest sjokkerende er at majoriteten av de døde er ungdommer, ungdommer som var dedikerte til å beholde Norge som det åpne og frie samfunnet det tross alt er.
De la skylden på muslimene. VI la skylden på muslimene. Ikke mange minutter etter at jeg hadde fått med meg at bombene hadde gått av, var veggen på min facebook full av spekulasjoner. Ikke mer enn en time senere begynte massakren på ungdomssammenkomsten på Utøya. Spekulasjonene falt raskt til ro. Det var en blond, blåøyd mann, kledt som politi. Han var norsk. Han var på min alder.
Han sa ”Kom til meg”, han stilte dem opp. Han henrettet dem. Han skjøt dem som kastet seg ned på bakken. Han skjøt dem som løp. Han plukket dem en og en. Han skjøt dem som forsøkte å gjemme seg. Han skjøt dem som kastet seg i vannet og forsøkte å svømme. Det er gått en uke, og det høres allerede ut som en sjuk fantasi.
De hadde lagt skylden på muslimene. Jeg så en muslimsk kvinne på nyhetene. Til og med hun trodde det samme, hun fryktet tiden som skulle komme, hvor alle muslimer måtte bære skylden for det en av dem hadde gjort. Hun tok feil. De tok feil. Han var en av oss.
For noen måneder siden hadde jeg et blogginnlegg som het ”hverdagsrasismen lever”. Det fikk over 200 kommentarer, hvor jeg har hatt 161 stå for ettertiden. Mer enn halvparten av disse kommentarene var hatefulle og aggressive. Mitt innlegg var skrevet for å fordre medmenneskelighet og empati. Mer enn 50 av de som svarte kunne vært terroristen, de er hans meningsfeller. La oss aldri narre oss selv til å tro at han var den eneste, han er ikke alene.
Det norske folk har reagert med sorg – og med kjærlighet. Det er en bølge av kjærlig medfølelse som skyller over landet. Et hav av roser. Oslo og resten av Norge flyter over av mellommenneskelige møter på tvers av de gjerder av skepsis vi vanligvis setter opp. En bekjent av meg var dypt rørt over en muslimsk kvinne som la armene om henne og kalte henne ”søster”.
De liv som gikk tapt kan aldri erstattes. La oss hedre deres minne, og huske deres ideologi og optimisme for framtida. Terroristen ville piske opp frykt og hat.
”Muslimene” var aldri vår fiende.
Frykt og hat var.
Vi skal aldri tillate dem å vinne.
Her er dagens soundtrack: Anbefalt musikkvideo!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar