Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

mandag 17. februar 2014

Barnslig belønningssystem




Fram til ganske nylig har jeg hatt jobber hvor det har vært enkelt å måle resultatet av innsatsen min. I de ulike kokke- og kafejobbene mine for eksempel, har det vært veldig lett å se det. På slutten av dagen telles kassa opp, og da ser man nøyaktig hvor effektiv man var nødt til å være denne dagen. Søplekassene fylles opp. Er man uheldig (eller heldig - det tyder jo på en innbringende dag) står man der også med oppvask til oppover ørene, da kan man regne med å fortsette å ha det travelt i enda en time etter stenging.

En annen nyttig målestokk er jo lønningskontoen. Der vises det jo ganske tydelig og klart - for den som jobber for timelønn i det minste - om man jobbet mye eller lite i måneden som gikk. Det samme gjelder timelister eller stemplingskort. Enda enklere å se resultat hadde det vært om jeg for eksempel hadde som jobb å bygge hus eller reparere biler.

Men i jobben jeg har nå - å skrive bøker - er det slett ikke slik. I et bokmanus som kanskje skal bli hundre tusen ord langt, og redigeres flere ganger, ser du ikke den store forskjellen etter en full dags arbeid. Det blir på en måte som om du har et puslespill på ti tusen biter, og i løpet av en hel arbeidsdag klarte du kanskje å finne en plass til åtte eller ni av dem.

Ordtelling er en målestokk å bruke, å se hvor mye manuset har vokst i volum i løpet av en dag. men hva med all planlegging, research, kvalitetssjekk og redigering? Selv om det ikke gjør manuset større, tar det mange, mange arbeidsuker for hvert manus.

Ikke er det så lett å vite når jeg er på jobb og når jeg har fri heller. Arbeidsdagen kan ofte begynne i seks- sjutida på morgenen, noen ganger er jeg så ivrig på å komme i gang at jeg ikke rekker å bytte fra morgenkåpe og sette på morgenkaffen før den første skriveøkta er unnagjort. Det er ikke akkurat slik at jeg trenger uniform, eller reise noe sted. Ikke å stemple meg inn heller (Selv om et eget stemplingsur ville være genialt. Det ville kanskje være en noe kostbar investering?).

Sjokolade som belønning tror jeg vi - av åpenbare årsaker - slår fra oss. En slik belønning blir fort til straff når klærne blir for trange. Fort gjort - romanskriving er absolutt ikke et spesielt fysisk aktivt yrke!

Så kom jeg på oppmøtekortet vi fikk på søndagsskolen som små. En gang var det en himmel som skulle fylles med klistremerkestjerner. En annen gang hadde kortet bilde av Noahs Ark, som skulle fylles med dyr. Husker at det var veldig motiverende å møte opp, så man ikke gikk glipp av et dyr i arken. Ville jo være fiasko for Gamle Noah, dersom han ikke fikk med seg gorillaen på arken!

Nå har jeg hengt opp en ny kalender på kjøkkenveggen, hvor jeg gir meg selv belønning hver dag jeg har nådd eller overskredet dagens skrivemål! Det er alltid mulig å skrive noen hundre ord til ... for å unngå å få en "tom" dag på kalenderen. Samboerens datter på åtte år synes jeg er passe barnslig som er midt i tredveåra og har Hello Kitty-klistremerker.

Ja visst er belønningssystemet mitt barnslig. Men det funker! Problemet nå er kanskje at det funker FOR godt, så jeg føler jeg burde ha egne klistremerkekalendre for husarbeid og trening også. Forhåpentligvis blir den beste belønningen den dagen manuset endelig er heeelt ferdig og kommer med hard perm på. Det er definitivt en følelse verd å vente på.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar