Hvem bryr seg?

Jeg er nok ikke så lettprovosert som jeg var før i tida, men det er en ting som fortsatt virkelig får meg til å se rødt, og det er urett mot dyr. Vold, vanskjøtsel og bruk-og-kast er så mye mer vanlig enn vi liker å tro... Men hvem bryr seg? Og hva kan vel en eneste person gjøre for å gjøre forskjell?

Et kjent problem som har fått mye mer oppmerksomhet i andre land enn Norge er såkalt hoarding, at man skaffer seg mange flere dyr enn man klarer å ta vare på. Det kan gjøre seg utslag på flere måter, men hovedsaklig to: En fyller hus, hage og uthus med dyr, slik at det går ut over økonomi, trivsel og helse for både dyr og mennesker. Eller man skaffer seg dyr og kvitter seg med dem igjen i en uendelig strøm, omplasserer kjæledyrene eller avliver dem med "gode unnskyldninger" hver gang, bare for å gi plass til nye.

Spesielt vanlig er det å skaffe seg valper eller kattunger, og så kvitte seg med dem når de blir voksne.

Ofte kan det være psykologiske årsaker og personlige problemer som ligger bak slik oppførsel hos voksne folk, men det gjør jo ikke saken bedre for Lurifaks og Passopp. Jeg håper flere blir flinke til å stille spørsmål ved slike saker og til å melde fra. For all del, det er ikke galt å omplassere et kjæledyr. Det kan komme uforutsette faktorer inn i livet. Men om du finner ut at du ikke har nok tid til barna dine på grunn av hunden, omplasserer den, men så skaffer deg en ny valp etter få måneder, da er noe galt.

Så hva kan vi andre gjøre med slike problemer? For det første stille spørsmål og snakke med personene det gjelder, når vi oppdager det. Holde øynene åpne etter "gjengangere" på nettsider for salg og omplassering av dyr. Ikke gi bort eller selge dyr, hvis vi ikke føler oss sikre på at det får et godt hjem.

Videre, selvfølgelig vurdere å hjelpe et hjemløst dyr fra eksempelvis "Kattens vern" eller andre organisasjoner. Det er moro å få kattunge, men husk at den tiden uansett ikke varer lenge! Kanskje kan det være like fint å hjelpe en voksen katt som ikke har mange andre muligheter. Det samme gjelder selvfølgelig for hunder, jeg kjenner folk som har adoptert en gatehund fra utlandet - ingen kan være mer trofast kompis enn den!
Og til sist, steriliser dyret ditt dersom det ikke skal brukes i planlagt avl. Så slipper du også stresset med å lete etter nye hjem for avkommet.

Husk at kjæledyret har hundre prosent tillit til deg, vis deg den tilliten verdig, så har du verdens beste venn!

Bare en katt - hva skjer når du kjører på et dyr?

Selma lever heldigvis i beste velgående.

Opplevde en utrolig ubehagelig episode for et par uker tilbake som virkelig ga meg en vekker.

Vi var nesten hjemme og kjørte ned den bratte bakken fra Åmot sentrum, da vi plutselig ser noe midt i veien - en påkjørt katt. Den kommer litt brått på så vi rekker ikke stoppe, og vi passerer. Huff, det var et trist syn, den lå på siden med labbene rakt ut.

- Vi må snu, sier jeg, - vi får ihvertfall få den ut av veien, det er så ekkelt når de ligger slik.
Min kjære snur selvfølgelig. Jeg hopper ut av bilen og går ut i veien, ting må skje litt fort siden det er både bakke og sving der katten ligger. Jeg ser at pusen (dessverre) ikke er død likevel, og nesten uten å tenke griper jeg forlabbene dens i den ene hånda og baklabbene i den andre og bærer den i full fart inn på gangveien. Den jamrer seg når jeg legger den ned, stirrer stivt framfor seg, så jeg tror egentlig at den holder på å dø. Det er en kraftig og flott katt. Kjæresten min kommer til, og vi prøver å snakke til katten. Den ser ut til å kvikne til, og da vi kommer nær den igjen, freser den og er sinna.
Men da den prøver å rømme fra oss, ser vi at bakkroppen ikke vil lystre den som den skal, dessverre er ryggen brukket. Den krøller seg sammen i grøfta, forvirret og hjelpeløs.
Vi skjønner at katten må avlives, men hvem kan gjøre det? Vi blir stående der med den og ringer både veterinærvakt og politi før vi endelig får tak i dyrevernsnemda, som kommer til stedet etter ca en time og får tatt livet av det stakkars dyret.
Visste du at det er en plikt å stoppe dersom du kjører på et dyr? Det er ikke noe som er frivillig! Du skal undersøke om dyret lider. Det samme gjelder dersom du finner et dyr som åpenbart er skadet og lider. Vær så snill å ta dere tid. Det var en vond opplevelse, men det hadde vært verre å kjøre videre. Spesielt en katt er seiglivet, og kan risikere å lide i dagesvis før den sulter ihjel siden den ikke klarer å ta seg hjem eller skaffe mat.
Mannen fra dyrevernsnemda lovet å levere inn katten til veterinær dagen etterpå for å få den scannet for id-chip. Jeg håper eieren ble funnet og varslet, det er så vondt å vente på et firbeint familiemedlem som ikke dukker opp.

DETTE SIER STATENS VEGVESEN OM PÅKJØRSEL AV DYR:

Et stort antall dyr dør som følge av skader ved påkjørsel. Vegtrafikkloven og lov om dyrevelferd pålegger enhver å hjelpe et dyr som åpenbart er skadet eller hjelpeløst.

Dersom det er et dyr fra dyrehold eller storvilt, og det ikke er mulig å yte god nok hjelp, skal du varsle eieren eller politiet umiddelbart.
Dyr fra dyrehold og storvilt skal ikke avlives dersom det lar seg gjøre å få tak i eieren, veterinær eller politiet innen rimelig tid. Er det åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt, kan den som treffer på dyret avlive dette med det samme.
Hvis dyret er blitt skadet, er det viktig at stedet hvor uhellet skjedde merkes godt, slik at personell fra kommunen lett kan finne stedet. For å hindre unødig lidelse, er det viktig at kompetent personell kan foreta søk og vurdere om dyret skal avlives.
De tidligere obligatoriske viltnemdene ble avviklet i 1992 og organiseringen av viltforvaltningen varierer nå mellom kommunene.

(kilde: Vegvesen.no)

Hvorfor en pus er den beste venn en kan ha

Pusen min.

En pus som Selma,

den bryr seg ikke om du er fattig eller rik.

Den bryr seg ikke om den bor i hytte eller i slott.

Den bryr seg ikke om hvordan det er med 

manikyr, garderobe eller når du sist kostet på deg frisør.

Det er nok at du husket å ta med kattemat fra butikken.

Og at du har tid til å klø den fem minutter.

Den lyver ikke,

sprer ikke usanne rykter.

driver ikke med splitt og hersk.

Den svikter deg aldri.

Spesielt ikke hvis du flytter stolen dens,

slik at solstripa fra vinduet varmer 

den myke pelsen.

Da maler den.

Gale, gamle damer med katt...

Jeg har alltid elsket katter. Jeg husker enda hvor mye jeg ønsket meg en kattepus før jeg fikk det, og det må ha vært ganske tidlig. Min første pus kom nemlig i hus den sommeren jeg var fire. Jeg fikk velge den ut fra kullet til min kusines skogkatt Lurvina. Samtidig fikk jeg en lillebror. Hvis hensikten var at jeg skulle få noe annet å tenke på og unngå søskensjalusien, så virket det.

Min svarte og hvite skogkatt hadde mange navn opp igjennom. Det første fikk han i Eresfjorden der han kom fra, min fetter John døpte kattungen Martin i håndvasken på dass. Etter hvert fikk katten det mer fantasifulle "Prestekrageprins". For enkelhets skyld selvfølgelig kalt Pus. Pus levde helt til jeg flyttet bort på folkehøgskole. Da gjemte han seg under verandaen og døde.

Senere hadde jeg flere katter, noe som ikke sammenfalt så godt med en omflakkende tilværelse. Da min nydelige hunnkatt Sirianna ble avlivet av kattepasseren mens jeg var på ferie i Egypt, sverget jeg på at jeg ikke skulle ta på meg ansvaret for et dyr igjen før jeg var etablert og hadde et stabilt liv.

Plana holdt i mange år, helt til jeg ble presentert for Ramses. Selv om jeg har stor interesse for Egypt hadde han faktisk det navnet før jeg fikk ham, og han kler virkelig sitt kongelige navn:

Han og søstra var åtte måneder gamle og skulle avlives innen få dager dersom de ikke fikk nye eiere. Gudene må vite hvorfor. Jeg tok på meg å passe pusene inntil tidligere eier fikk omplassert dem, og det gikk som det måtte gå: Etter å ha gått mange runder med meg selv bestemte jeg meg for å beholde den ene, og gleden var stor da min kommende samboer bare var glad for at katten skulle være med på flyttelasset nedover. Ramses er nå snart to år gammel og kastrert, en bedagelig kosebamse, dum og deilig. "Dum" er selvfølgelig sagt med uendelig mye kjærlighet!

Det er flere enn meg som har kjærlighet for katter. Min kollega Therese tok i sommer seg av ei villkatte som nedkom med fem unger... Ikke helt villkatt, men iallefall neglisjert av eier... To av pusungene tok hun selv, to fikk ny eier i nærheten her, (eier er forresten helt feil ord, dersom du spør katten!!) og den femte er Selma.

Selma er familiens baby, og vet det. Til tross for at hun er oppvokst nærmest i en vedstabel, nekter hun plent å være ute. Hvorfor skal hun være nødt til å fryse, når hun kan kose seg inne og se søt ut? Hun er spesielt interessert i potteplanter, og er sterkt imot disse merkelappene hvor navnet på planta står. Her om dagen tok jeg henne på fersken i å nappe en ut av blomsten:






Hun tygger dem opp og kaster dem på gulvet. Godt jobba. Selma tilgis alt. Hun er jo sååå søt. Hun tilgis til og med for at hun ikke sto fram og innrømte sine synder da jeg la skylda på samboers datter for blomsterforvirringa. Navnet har katta forresten fått etter Selma Lagerlöf, det må være passende når man bor sammen med skrivende mennesker. Og det er ingen ting katter liker bedre enn å hoppe opp i fanget/ tastaturet nåe det er noe viktig som foregår på pc-en!
Da jeg tok en ny pus i hus var jeg selvfølgelig aller mest bekymret for at det ikke skulle være så greit for Ramses å få en liten søster. Heldigvis tok han omsorgsoppgaven på alvor:



Dette ser jo ut til å gå veldig bra!! Kattene mine er veldig selvbevisste og har et rikt sosialt liv. Riktig nok har jeg ikke gått så langt som å gi dem facebook-kontoer, men brevvenner har de. Kattebrevvenner. De får postkort fra Balder og Frøya i Rindalen rett som det er...

Nå har jeg riktignok samboer, så akkurat nå ser det mørkt ut for planen om å bli ensom gammel dame med katt. Hvordan kan man være ensom i selskap med katter uansett? GAL, gammel kattedame tror jeg passer bedre. Det verste er kanskje at det ikke høres så rent ille ut. Heller forlokkende, faktisk. Så er det bare å se om det går troll i ord. Kanskje jeg anskaffer meg ei ugle og ei flaggermus også.