Da jeg var lita

Jeg kunne fortalt mange koselige, fine episoder fra da jeg var lita. Denne gangen skal jeg ikke det.

Før jeg skulle begynne på skolen ble det lange håret mitt klippet kort. Det lange flotte håret som nådde helt til rompa og ”var” hele meg på en måte. I tankene mine har dette blitt et slags symbol på da alt det ekle begynte. For noen uker siden nevnte jeg for ei venninne at jeg var blitt mobba i oppveksten. —Åh, svarte hun, —Det visste jeg ikke! Og jeg tenkte, hvordan er det virkelig mulig at en god venn av meg ikke vet det som fortsatt er en så stor del av meg? Hvordan går det an at det ikke synes på meg?

Jeg tror ikke jeg verken gruet meg eller gledet meg spesielt til å begynne på skolen. Jeg likte bøker, likte å lese, og mener det var mest sånne ting jeg tenkte på, bøker, bokpapir, og om læreren var streng og sånt. Jeg startet vel ikke helt med blanke ark når det gjaldt klassekameratene mine, men kjente dem ikke så godt heller, bortsett fra nærmeste naboen min som heldigvis skulle begynne i samme klassen.

Men første klasse skulle bli begynnelsen på en hverdag med mobbing. Jeg ser denne systematiske trakasseringen som en stigende kurve gjennom småskolen, med en høy topp i mellomtrinnet, 4-6 klasse og så som langsomt dalende inn i ungdomsskolen og opphørte helt på videregående. Det begynte med den verbale pek-og-flir, fortsatte med fysisk vold og så ettersom man blir eldre og smartere går det gradvis mer og mer over i psykisk mobbing a la sammenrotting og utfrysing, som på mange måter gjør mye mer vondt.

Jeg gikk hjem fra skolen en eneste gang. Det var etter å ha blitt dytta ned ei trapp og hvor en av de store guttene hadde løpt etter og tråkka på hodet mitt mens jeg lå i bunnen av trappa. Etter fliringa rundt å dømme måtte jeg ha vært et umåtelig komisk syn. Det var dumt av meg å gå hjem. Senere ble jeg kalt ”feigis” og ”sladrehank”. Antakelig var det omtrent da jeg sluttet å si noe hjemme om hva som pågikk også - selv om mamma og pappa nok så at det ikke var bra, ville jeg ikke gjøre situasjonen verre - og visste at jeg ville bli straffet på skolen hver gang mobbinga ble tatt opp av de voksne. I ettertid har jeg lurt på det - hvor de voksne var, de gangene jeg sto trengt opp i et hjørne i klasserommet mellom gutter som slo meg etter tur og ville ha meg til å bedømme hvem som slo hardest. Men jeg antar at hjelpesløsheten deres - det at de ikke fikk til å gjøre noe - førte til at de heller bagatelliserte situasjonen.

Og etter hvert trodde jeg på det sjøl også. ”Alle må tåle litt erting vet du”, og ”Du får lære deg å ta igjen”. Jeg husker jeg så på barne-tv en jente som måtte bytte skole på grunn av mobbing - det ville ikke hjelpe for meg trodde jeg. Det ville jo være barn på den nye skolen også - ergo ville jeg bli mobbet. Selv etter at jeg ble voksen fortalte jeg meg selv at mobbinga var noe jeg selv hadde overdramatisert. Helt til en dag jeg tilfeldigvis møtte på den gamle rektoren vår, og hun kom bort til meg, tok meg i hånda og sa: ”Hvordan HAR du det egentlig”, og at hun hadde vært så redd for hvordan det ville gå med oss som gikk i kullet mitt. Det var en stor vekker for meg, som fikk meg til å ta meg selv litt mer på alvor.

Da jeg ble ”stor” tok det utrolig lang tid for meg å stole på folk, eller å tro på at noen virkelig kunne tenke seg å være venner med meg. Ett eksempel var at jeg i tenåra møtte en hyggelig fyr på bygdafest som jeg dansa med flere ganger. Dagen etterpå ringte han og lurte på om jeg hadde lyst til å komme til Grøa og se film. Jeg takket nei - ikke fordi jeg var uinteressert, men fordi jeg var sikker på at det kom til å ligge en hel gjeng på lur som ville flire av meg da jeg kom dit - for at jeg kunne være så innbilsk å tro på et kompliment.

Det snudde helt da jeg og venninne Solveig dro til Molde og gikk på folkehøgskole. Det året fikk jeg mange venner som likte meg akkurat som jeg var - og som ikke kjente til bakgrunnen min. Selv om noe fortsatt i dag sitter igjen, som en følelse av at jeg plutselig kan bli avslørt, at folk kan se på meg at jeg er dumma og tjukka fra barneskolen som ingen vil leke med. Jeg blir fortsatt sjokkert når noen virkelig bryr seg om meg.

Jeg vet ikke om jeg er bitter eller ikke. En blir på en måte så opptrent til å bite tennene sammen at man til slutt ikke kjenner at man gjør det. Man blir litt hard på den måten. Jeg har ingen å legge skylda på, og ingen god plan for hva som skulle vært gjort annerledes. Jeg er på hils med de fleste fra den tida, de er jo ikke ”de ungene” lenger nå. ”Det gikk jo bra til slutt” - med meg, men hvorfor? Flaks, tilfeldigheter, noen personer som endelig klarte å se meg bak omstendighetene?

Kan jeg rett og slett si som mange gjør: At jeg ville ikke vært vanskelighetene foruten, for de har gjort meg til den jeg er? Nei. Det ville jeg aldri si. For jeg unner ingen barn å måtte tråkke igjennom den torturen, og følelsen av maktesløshet når man ikke kan komme unna. Den eneste bønnen jeg vil komme med er: Har du noen i din familie, krets, nabolag som har det slik - enten det er barn eller voksne, la dem vite at de ikke står alene. Det kan utgjøre hele forskjellen.