(Innlegget er skrevet for, og opprinnelig postet på digglitt.no, en litteraturside som fortjener et besøk..!)
I visse faser i skriveprosessen begynner jeg alltid å lure: Hva i all verden er det jeg driver med?
Den fasen er jeg i nå. Manuset til neste bok – andreboka – er ferdig skrevet, fra første avsnitt til siste linje.
Det betyr imidlertid ikke at det er ferdig redigert, eller at
utgivelse nødvendigvis er nært forestående. Og i denne prosessen, hvor
lyset blir satt på alle feilene du har gjort og fortsetter å gjøre, blir
selvtilliten på skriving skrapt ned til nesten ingen ting. Det er ikke
det at det positive ikke blir påpekt. Men det er tross alt
forbedringspotensialet en må fokusere på – om kvaliteten skal opp. Det
er faktisk tøft.
Jeg liker så godt å lese intervjuer med slike skikkelige erfarne
forfattere, kanskje spesielt kvinnelige… Som forteller om sine
erfaringer, deler minne fra de sjøl var ferske i denne bransjen. Joyce
Carol Oates er en av dem, Herbjørg Wassmo en annen.
I sommer møtte jeg Herbjørg Wassmo på jobben min på Blaafarveværket.
Hun fikk en stikling av meg – av en spesielt fin og sjelden pelargonia.
Men jeg turte ikke si til henne: Jeg vet godt hvem du er. Ja, jeg driver faktisk og skriver litt selv, ga ut første boka mi i fjor. Jeg er en stor fan av deg..! For hva måtte hun vel ikke tro dersom jeg begynte å mase slik? Hva er det jeg innbiller meg?
Jeg så intervju med Joyce Carol Oates på ”Bokprogrammet” for et par
år siden. For en kvinne, og for en spesiell, gammel fugl… Hun gjorde
slett ikke noe forsøk på å gjøre det enkelt for Hans Olav Brenner som
intervjuet henne. Hun forsøkte ikke å legge lokk på følelser og
opplevelser som var vanskelige for henne. Hun holdt på å ta til tårene
og skjulte det ikke. Hun tok seg selv på alvor. Akkurat det må jeg også
gjøre.
Men så dukker spøkelset opp igjen: Hva har vel jeg å fare med?
Men de har alle vært der en gang,
både Lindell og Ragde, Wassmo og Skjelbred. De har vært debutanter, de
har vært andreboksforfattere. Til felles har de at de fortsatte å
skrive, de ga ikke opp. Og jo mer jeg skriver, jo mer vil jeg ha å fare
med.
Hvem er det jeg egentlig tror at jeg er? Det er kanskje ikke så
viktig. Spesielt ikke sett i forhold til; Hva er det jeg tror jeg kan
bli?
Deilig vending du har der på slutten!
SvarSlettJeg lurer på om slike spørsmål kan komme opp hele tiden, for selv om du har en bokutgivelse bak deg har du ikke utgitt din neste bok tidligere. Jeg kjenner det samme som det med blogging. Det er selvsagt langt unna bokutgivelse, men kanskje sammenlignbart til et visst punkt likevel?
Jeg må noen ganger lete etter den opprinnelige intensjonen med bloggen og tvinge meg til å se det tydeligere enn alle innvendingene jeg har. Når jeg bare blir trygg på HVORFOR blir det lettere å fortsette prosjektene. Det er kanskje slik med bøker også? En må holde fast ved det en vet en kan og ved målet. Da blir det lettere å gå gjennom prosesene som leder mot målet. En må holde fast ved det en kan.
Ønsker deg lykke til i den vanskelige prosessen du er midt oppi nå!
Fint og tankevekkende skrevet.
SvarSlett