Hvem tror jeg at jeg er?

(Innlegget er skrevet for, og opprinnelig postet på digglitt.no, en litteraturside som fortjener et besøk..!)




I visse faser i skriveprosessen begynner jeg alltid å lure: Hva i all verden er det jeg driver med?
Den fasen er jeg i nå. Manuset til neste bok – andreboka – er ferdig skrevet, fra første avsnitt til siste linje.
Det betyr imidlertid ikke at det er ferdig redigert, eller at utgivelse nødvendigvis er nært forestående. Og i denne prosessen, hvor lyset blir satt på alle feilene du har gjort og fortsetter å gjøre, blir selvtilliten på skriving skrapt ned til nesten ingen ting. Det er ikke det at det positive ikke blir påpekt. Men det er tross alt forbedringspotensialet en må fokusere på – om kvaliteten skal opp. Det er faktisk tøft.

Jeg liker så godt å lese intervjuer med slike skikkelige erfarne forfattere, kanskje spesielt kvinnelige… Som forteller om sine erfaringer, deler minne fra de sjøl var ferske i denne bransjen. Joyce Carol Oates er en av dem, Herbjørg Wassmo en annen.

I sommer møtte jeg Herbjørg Wassmo på jobben min på Blaafarveværket. Hun fikk en stikling av meg – av en spesielt fin og sjelden pelargonia. Men jeg turte ikke si til henne: Jeg vet godt hvem du er. Ja, jeg driver faktisk og skriver litt selv, ga ut første boka mi i fjor. Jeg er en stor fan av deg..! For hva måtte hun vel ikke tro dersom jeg begynte å mase slik? Hva er det jeg innbiller meg?
Jeg så intervju med Joyce Carol Oates på ”Bokprogrammet” for et par år siden. For en kvinne, og for en spesiell, gammel fugl… Hun gjorde slett ikke noe forsøk på å gjøre det enkelt for Hans Olav Brenner som intervjuet henne. Hun forsøkte ikke å legge lokk på følelser og opplevelser som var vanskelige for henne. Hun holdt på å ta til tårene og skjulte det ikke. Hun tok seg selv på alvor. Akkurat det må jeg også gjøre.

Men så dukker spøkelset opp igjen: Hva har vel jeg å fare med?
Men de har alle vært der en gang, både Lindell og Ragde, Wassmo og Skjelbred. De har vært debutanter, de har vært andreboksforfattere. Til felles har de at de fortsatte å skrive, de ga ikke opp. Og jo mer jeg skriver, jo mer vil jeg ha å fare med.
Hvem er det jeg egentlig tror at jeg er? Det er kanskje ikke så viktig. Spesielt ikke sett i forhold til; Hva er det jeg tror jeg kan bli?