Samvittighet

Har du samvittighet til å sende henne fra deg?

Du er lege. "Sandra" er 16 år. Hun sitter i stolen hos deg og gråter. Hun har gruet seg sånn til å komme, har brukt uker på å samle mot, hun har jo vært så dum, og er redd du vil si det samme. "Sandra" burde sagt nei, hun burde sagt til kjæresten at så lenge han ikke hadde kondom, så ville hun ikke, men nå er det uansett for seint, og hun har ikke ønsket seg et barn, har ingen mulighet for å passe på en liten. Nå kommer hun hit, i siste liten.

"Sandras" tabbe, hennes kropp og hennes framtid. I Norge sikrer loven at hun kan få muligheten til å rydde opp i dette, og til å lære å ta vare på seg selv først.

Det eneste du trenger å gjøre, er å gi henne det hun har rett på. Den informasjonen hun har behov på, og en henvisning til sykehuset. Det er ikke du som bestemmer om hun kan få ta abort eller ikke, den retten har hun allerede, den er fastsatt ved lov. Men du har reservert deg ... mot hva? Vil hun ha mot til å gå inn på enda et kontor, etter at du har sendt henne fra deg? Det er de svakeste som vil få det vanskeligere.

Du er lege. "Anniken" er 27 år. Hun sitter framoverlent i stolen og forsøker å fange blikket ditt når hun forklarer hva hun er kommet for og hvorfor hun har tatt dette valget. Hun har vært så i tvil, men hun greier ikke alternativet. Du kjenner hvordan øyenbrynene dine går oppover når hun sier hun har tatt p-pillene som hun skal og at dette skjedde likevel. Samboeren hennes er alkoholiker, hun skjønner det nå, han er ikke noe farsemne, og dette var det som fikk henne til å få øynene opp.

"Anniken" prøver å smile, du prøver å smile tilbake, du må si det nå. Du har reservert deg. Hun får prøve på nytt, hos en annen. For du respekterer hverken hennes rett, eller hennes valg. Det har du ikke samvittighet til.

På skolen lærte jeg om den forferdelige mørke tida - før i tida, da unge jenter gikk til kloke koner for å få hjelp, ble stukket opp med strikkepinner, hoppet fra låvetaket, drakk ikke spesielt helsebringende avkok, alle disse tingene for å forsøke å abortere. De snørte seg inn, fødte i skogen, la ut ungene i snøen for å dø. Men - det var jo i gamle dager det, grøsser vi. Ja, hvorfor er det ikke slik lenger?
Fordi vi har en lov som sikrer kvinnens rett til å avbryte svangerskapet på en trygg måte, utført av medisinsk personell, under hygieniske forhold.
Vil vi tilbake til middelaldertilstander?
Ut over det tror jeg sjelekvalen og fortvilelsen fortsatt er stor hos de fleste som står over for dette valget. De trenger ikke fastlegens fordømmelse på toppen av dette.

Du er lege. "Bente" er 38 år. Hun skjelver på hendene og er blek, du spør om hun vil ha et glass vann. Det er stort sett det du kan tilby. "Bente" ble utsatt for en voldtekt på vei hjem fra kveldsskift på jobben på sykehjemmet. Hjemme har hun mann og fire barn. Hun var godt i gang med terapi og var alt tilbake på jobb da det ble klart at blødningene uken etter overgrepet ikke kunne ha vært menstruasjon likevel - overgrepet har fått flere følger enn bare på psyken.
Det er trist, tenker du, men hva kan du gjøre med det? Du har jo reservert deg. Hun får finne en annen.

Denne skribenten har aldri tatt abort, har aldri vært nødt til å ta stilling til det. Det er vanskelig å se for meg at jeg skulle klare å gjøre det. Likevel kunne det ikke falt meg inn å dømme kvinner som velger abort innenfor lovens rammer. Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å gjøre situasjonen vanskeligere for dem. Jeg er nemlig ikke i deres sko.

Det er ikke fastlegen heller.