Kjell

Det er slitsomt å stå opp klokka 05 og mate småbarn, men sannelig er det givende også.

Nå er ikke mitt spedbarn helt som andre. Han bor i en bøtte i vedskjulet, og er av arten låvesvale. En nebbete liten fyr som skvaldrer glad når han hører meg åpne døra. Han har fått navnet "Kjell".

Kjell fikk en tøff start på sin jordiske tilværelse. Antakelig må han ha ramlet over kanten på reiret - og det var katten min som fant ham, synderen lå under syrinen og mjauet stolt over det jeg trodde var en død fugleunge.
Men nå har det seg slik at svaler, som en forsvarsmekanisme, har perfeksjonert det å spille død. Dermed hadde katten mistet interessen, og da jeg plukket ham opp, pep han ynkelig. En rask helsesjekk viste at både vinger og bein var like hele etter møtet med jegeren, han så bare lettere opptygd og pjuskete ut. Dermed klarte jeg naturligvis ikke å la være å gjøre et forsøk på å holde liv i pjusken, og lyktes i å få i ham litt vann med engangssprøyte, og noen smuler av kokt eggeplomme.

Jeg var nokså pessimistisk til å begynne med, de to første morgenene var jeg sikker på jeg ville finne ham død. Men nei, etter dagens første vanndråper i femtida, ble han riktig kvikk og munter.

Nå har jeg selvfølgelig satt meg nøye inn i dette med svaler, og lært at svalen er den eneste fuglen som tar tilbake unger som er blitt oppfostret av mennesker, og så er jeg i tillegg veldig glad for at svalene forer med hel mat, og ikke serverer oppgulp til ungene - ser for meg at det ville blitt en utfordring!

Nå har Kjell overlevd i snart en uke, skvaldrer og prater og spiser og drikker. Det blir spennende om han åpner øynene snart også. Hvis ikke katten får tak i ham, ser det ut til at alt skal gå bra. Jeg har allerede begynt å bekymre meg for flygetreningen, og for hvordan jeg skal lære Kjell veien til Afrika når høsten kommer.