Kvakksalverprinsesse kontakter døde og udødelige!

Ja bortimot slik blir det framstilt i media. Nesten som et okkult fenomen, som om det er korset snudd på hodet og gotiskpregede seanser med svarte stearinlys. Hun blir angrepet fra snart alle hold, presse, kirke og til og med snåsamannaen... Men er det egentlig så uvanlig og hårreisende å snakke til våre kjære som ikke er blant oss fysisk lenger?

Märtha Louise står frem og påstår at hun kan kontakte de døde! Hun har nevnt det i en setning, kanskje svarte hun på et spørsmål, at ja, det var ikke vanskeligere å få kontakt med mennesker som var gått bort, enn med engler. Så er den i gang igjen, inkvisisjonen med sin heksejakt.

Det advares mot okkult aktivitet, mot å kontakte de døde og i å "spekulere i tanker om dødsriket". Det høres da fryktelig dystert ut! Hvorfor denne mystifiseringen av mennesker som er gått bort? Det er da ikke zombier, levende lik eller vampyrer det er snakk om, de er våre kjære venner og slektninger, de samme personene slik de var mens de levde her. "La det døde være dødt", sier Snåsamannen. Dette synes jeg er en merkelig uttalelse fra en dypt kristen person, som jeg er ganske sikker på at inkluderer Himmelriket i sin kristne tro?

Dette er hva jeg tror om døden og sjelene: At kroppen er en bolig for menneskets sjel. Når denne boligen er utslitt eller blir uopprettelig skadet (for eksempel i en ulykke eller ved livstruende sykdom) flytter sjelen ut av kroppen. Man kan sammenligne det med å sette fra seg en utslitt bil. For meg blir altså "kommunisere med de døde" et merkelig og upassende uttrykk, det er jo ikke den døde kroppen man kommuniserer med, men den udødelige sjelen.

Mange vil kanskje kalle dette virkelighetsfjerne New Age - tanker, men er det egentlig så uvanlig å tro på en udødelig sjel? Innen alle de større religionene tror man at menneskets essens lever videre etter døden, det gjelder kristendommen, jødedommen, islam, hinduismen, buddhismen og holismen. Så de som IKKE tror på at sjelen, ånden eller energien lever videre, må altså være en minoritet, i verdenssammenheng ytterst få! Så hvis de aller fleste tror at sjelen lever videre, hva er da det utenkelige med at man kan kommunisere med dem? Snåsamannen sier til og med bastant at det er umulig, en hard uttalelse sett i forhold til alle de fenomener han selv i sitt liv har opplevd å kunne bistå medmennesker med - på en måte som mange kaller nettopp umulig.

De fleste slike såkalte "overnaturlige" fenomener er nevnt i bibelen. Englebesøk, ånder, mirakler, håndpåleggelse. Hvorfor omtales det som nye fenomener og en trend i tiden? Det har eksistert til alle tider, så langt tilbake som menneskehetens historie er dokumentert. Akkurat det å snakke med avdøde - iallefall å snakke TIL dem, er jo også høyst naturlig. Tenk dere om, hvor mange ganger har vi lest portretter og intervjuer hvor mennesker forteller om dette, som for eksempel: "Når jeg er på hytta på fjellet, savner jeg min mor litt ekstra. Men jeg føler at jeg har henne rundt meg, kan sitte ved kjøkkenbordet der vi mang en gang drakk kaffe og fortsatt betro meg til henne, og dette finner jeg stor trøst i." Så langt synes vi det er rørende og bare fint. Men sett at vedkommende så hadde betrodd oss at hun hadde fått svar, i form av en varm følelse og morens stemme "i sitt indre"?? Hadde det da plutselig blitt et okkult fenomen?

Det som kanskje blir hardt å svelge for mange, er ikke selve evnen, men kommersialiseringen av det hele, at man skulle kunne ta seg betalt for å bruke denne evnen til å fungere som et mellomledd. Der er jeg delvis enig... Men bare delvis. Healing, klarsynt livsveileding og mediumkontakt fyller viktige behov for mange, jeg har selv fått gode råd og gjerne betalt for det... Og jeg har møtt på både de genuine i bransjen, og på humbugmakerne som ødelegger for resten. At mennesker tar seg betalt når de bruker sine evner, sin tid og sin energi synes jeg bare skulle mangle, men folk må bruke sunn fornuft og se på rimeligheten innenfor pris. At man betaler noen hundrelapper pr klokketime til noen som både skal betale skatt av pengene og husleie på kontoret er rimelig. Men når det er flere tusen for en seanse med "garanterte resultater" "som sett på TV", er det full grunn til å heise varselsflagget. Men de seriøse, genuine finnes der ute, og jeg støtter dem fullt ut i det at de bruker sine evner til å bistå andre i vanskelige situasjoner.

Kanskje hadde det sunneste vært om dette ble enda vanligere, enda mer avmystifisert, slik at vi forsto at dette er noe vi alle kan lære å praktisere selv, uten den kommersielle biten i mellom? Da hadde nok ikke Prinsessen vært så annerledes enn oss andre - og hadde kanskje ikke virket så skremmende og provoserende?