For et par uker siden var jeg på møte hos forlaget som er interessert i manuset mitt, et utrolig spennende og inspirerende møte. Det er rart, men fint, å sitte sammen med tre erfarne og inspirerende mennesker som er ivrige på at dette bokprosjektet skal komme vel i havn. En ting er vi alle enige om: Tittelen! Resten av boka henger enda i det blå...
Nei da, så ille er det ikke. Men det gjenstår enda mye arbeid med manuset, typiske begynnerfeil som jeg som fersking begår. Så jeg sletter og skriver, sletter og skriver, en flott oppmuntring er det da at redaktør og konsulent liker historien, og at jeg får skryt for språket mitt. "Dette skal nok bli bra", mener de, "Bare du holder ut!"
Holder ut!? Jeg som har tenkt å bruke resten av livet mitt på å skrive bøker, det er klart jeg holder ut! Selv om utgivelsesdatoen enda er som et fata morgana som svever foran meg på tidslinja et sted, sleper jeg meg videre mot målstreken...! Og bare med glede, fortsatt. Fortsatt er jo dette bare adspredelse, hobby, fritidsaktivitet. Målet er at det skal bli et yrke og et levebrød. Ønsk meg lykke til.
Så hva handler boka mi om? Det er fire års research fra Egypt som skal ut. Her kommer en bitte bitte liten prøvesmak--- selv om jeg ikke kan love at denne passasjen blir med i det ferdige resultatet! Alt snus og vendes på, strykes og legges til... ;)
-Skal vi sette oss ned, brøt Kareem inn, og lo av den engasjerte eldre broren.
-Jeg mener det! Kjærligheten er det viktigste i livet, og den venter ikke. Når den lander i hånden din, må du stelle godt med den, lov meg det, jenta mi, sa Mahmoud og blunket til meg.
Jeg smilte forlegen mens Mahmoud viste oss inn til salongen. Det Mahmoud akkurat hadde sagt var fint og poetisk, men det var også sant, mente jeg. For var det ikke slik at det folk angret på, var alt de ikke turte å gjøre, selv om de fantaserte om det? De drømte om å gjøre ting helt til det var for sent. Den fellen ville ikke jeg gå i. Kjærligheten hadde landet nå, og dersom jeg ikke torte å prøve, ville det ihvertfall ikke fungere!
Vi tre sank ned i den enorme, hvite sofaen. Når jeg satte meg helt bak mot stolryggen, følte jeg meg omtrent som en seksåring, jeg syntes nesten jeg skulle forsvinne mellom putene.
-Det er Wendys møbler, forklarte Mahmoud, ganske unødvendig. -Hun fraktet dem med båt fra England til Alexandria, du kan tenke deg for et oppstyr det var for å få dem helt hit! De fylte en hel container. Jeg foreslo å selge dem før hun flyttet, og kjøpe nye møbler her, men det kunne ikke Wendy gå med på. Mahmoud himlet med øynene. -Damen vet sannelig hvordan hun vil ha det!
Jeg ble vist rundt i leiligheten, og tenkte mitt. Jeg så vel ikke for meg at de hadde denne typen møbler, speil og pyntegjenstander på hvert gatehjørne i Egypt, akkurat. Den enorme kontinentalmadrassen på soverommet kunne ikke ha vært billig. Og over den hang en himmel i kremfarget brokade. Jeg var storlig imponert, mens de to mennene virket ganske likegyldige til herligheten.
-En seng er en seng, uttalte Mahmoud og trakk på skuldrene. -Da vi var små sov vi på stråmatter med pledd over oss. Vi hadde det ikke vondt da heller.
Mahmoud sa også at vi bare måtte spørre hvis de ville låne bilen flere ganger.
-Tross alt er du nesten familie nå, ikke sant, sa Mahmoud lett, idet han gikk bort til det elegante salongbordet og skjenket te fra den engelsk utseende tekanna. Dette var det eneste stedet i Egypt jeg hadde fått servert te i kopper istedenfor glass. Det var en glede å få en hank å holde i, i stedet for å være nødt til å klype i kanten øverst på glasset. Likevel var det ingen tvil om at det jeg drakk var egyptisk, siden det var så søtt at det føltes som om det kunne skjæres med kniv og gaffel. Jeg la merke til at både Kareem og Mahmoud holdt i kanten på koppen likevel, og overså hanken.
Takk for hyggelig kommentar på bloggen min. Bestandig koselig med nye gjester på besøk. Velkommen tilbake!
SvarSlettAt du er forfatter forundrer meg ikke. Du skriver lekende lett og jeg stikker nok innom igjen.
Takk for det. Har vært litt tilbakeholden med å bruke ordet "forfatter", det er liksom et litt for stort ord i forhold til at jeg kun har utgitt noen diktsamlinger. "Lyriker" er greit. Men nå tar jeg skrivinga på alvor, så da får jeg ta meg selv på alvor også. Forhåpentlig ikke SÅ lenge til jeg kan holde boka mi mellom hendene :)
SvarSlett