"Frø i sanden" 4: Eldgammel magi

Egypt tiltrekker seg selvfølgelig horder av turister, og av mange ulike grunner. Veldig mange er der for å få sol på kroppen og sand mellom tærne, noen for å dykke eller seile på Nilen, og noen for å se gamle og nye arkitektoniske vidundere. Men det finnes en annen gruppe, en som er der for å oppleve noe som ikke kan oppleves med øyne og ører, nemlig den eldgamle mystiske energien som landet sies å inneha. Og mange har spurt meg, "har du noen gang opplevd noe overnaturlig i Egypt"?

For det første må jeg si at jeg forstår alle de som oppsøker pyramidene for å oppleve magi i Egypt, eller de hemmelige gravene i Kongenes og dronningenes dag. Få steder i verden er vel bedre beskyttet med inskripsjoner, besvergelser, trylleformularer og hellige symboler.

Men for min del føler jeg denne magiske energien nesten over hele landet. En sånn dirring i lufta, merkelige små hendelser og sammentreff, drømmer som viser seg å "slå til" allerede neste dag.

Det var imidlertid i et tempel jeg skulle få bevitne det aller første snåle "sammentreffet", nemlig i det flotte Horus-tempelet i den lille byen Edfu. Det er ett av verdens best bevarte templer, og det er enormt, 36 ganger 79 meter. Størrelsen spiller en viktig rolle i denne fortellingen! I mitt reisefølge var det nemlig en gutt som het Arne, han jobbet innen byggebransjen, lurer på om han skulle bli byggingeniør. Ihvertfall var han den av oss som overhodet ikke hadde noe interesse for sånt "overnaturlig tullball", som han kalte det. Han var der for å se på arkitekturen. Da vi kom inn i Horus-tempelet, ble imidlertid Arne fryktelig målrettet.

Horus-tempelet i Edfu

Han travet ivei som han skulle ha fått øye på en softisbod (ja, det var varmt!), rett fram inni det store tempelet, så rett til høyre som en annen sporhund, rett ut til den ytre veggen, som han fulgte nordover noen meter, så stoppet han opp, løftet neven og banket på veggen. Klonk klonk! Det var en merkelig, hul lyd. Et hemmelig rom i veggen?

Vi gikk for å hente de andre, dette måtte de se. Det merkelige var at på andre forsøk brukte vi (inkl. Arne!) lang tid for å finne "det hemmelige rommet", vi lette og banket, lette og banket, fant det til slutt men det var ikke enkelt. Så rart! Hvordan visste Arne at det var noe bak veggen akkurat der? Selv blåste han av undringen vår, "Sammentreff", så klart? Litt av et sammentreff å finne et skjult hulrom, ca 30 cm langt, på en 79 meter lang vegg!

Det mest signifikante jeg opplever i Egypt er at alle følelser blir veldig forsterket. Man gråter og ler veldig lett, elsker og hater dobbelt så intenst. Nesten som å drikke vin? ;) Og det er helt sant, jeg lyver ikke. Bare ta en tur og se selv.

"Frø i sanden" 3: Et helt nytt nivå av ensomhet

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt.

Jeg trodde denne reisen i 2005 var noe jeg skulle gjøre sammen med andre, sammen med "gjengen" på en måte. Men det kom situasjoner jeg skulle bli glad for at jeg ikke kjente til på forhånd. Hadde jeg hatt mistanke, hadde jeg garantert aldri dratt. Etter bare en drøy uke i landet ble jeg etterlatt helt alene i Luxor. Ja, for det var vel ikke noe problem for meg det, spurte de? Jeg var jo voksen og selvstendig, ikke sant? Noen skulle til Kairo for å gifte seg... Andre skulle til Sharm-el-Sheik for å dra på dykkekurs, og jeg hadde i grunnen ikke råd til verken det ene eller det andre, jeg hadde jo trodd vi skulle holde til på ørkentomta sammen. Og så måtte jeg plutselig være helt alene i en lånt leilighet i Luxor? I utgangspunktet skulle de andre være borte i ei uke, men det ble faktisk nærmere tre.

Det skulle bli de lengste tre ukene i mitt liv.

Jeg følte meg dumpet. Følte at ingen gadd bry seg. Reisekameraten min som hadde hevdet å reise med omtrent like mye penger som meg, innrømte at han hadde en sparekonto med seksti tusen på. Så her satt jeg da, i en leilighet som minnet om en skoeske, ingen vindu bortsett fra ett lite et på soverommet, ingen TV-kanaler bortsett fra en Egyptisk lokal-TV, ringe noen kunne jeg ikke, hundrelappene ville fly om jeg ringte Norge. De fleste dagene var jeg ute bare en gang om dagen, da spiste jeg på et hotell like ved. Måltider jeg delte med en lurvete katt med ett øye, min beste venn disse dagene. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, selvfølgelig, jeg gikk ned sju kilo på disse ukene...

Jeg ble vel kjent med noen på den tiden, var et par turer i Karnak Tempel med en nederlandsk dame som fortalte meg alt om den gale eksen sin allerede den første gangen vi møttes, og ble også med henne hjem på middag til en viss arkeolog Mansour. Hører med til historien at han var meget kjent og innflytelsesrik, og at de andre nordmennene holdt på å falle av stolen da de hørte at jeg hadde vært hjemme hos ham i Television Street. Men stort sett holdt jeg meg altså alene, og senere skulle jeg få høre av egypterne jeg ble kjent med at jeg ble sett på som meget "stuck up"...

Jeg liker å tro at alt har en mening, også dette var en leksjon i livet. I denne perioden, og kanskje i hele 2005, føler jeg at jeg mest av alt ble herdet som menneske. Det er fint å være følsom og snill, men av og til trengs det også at man utvikler litt hardere kanter.

"Frø i sanden" 2: Drømmeprosjektet

På tur for å selge sand i Sahara

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt. 
 
Jeg befant meg ved et veiskille i livet. Jeg hadde fullført kokkeutdannelsen og lærlingetida, jeg hadde flyttet og nylig avsluttet et forhold, hvor skulle veien gå nå?

Av og til kan man tenke at livet består av tilfeldigheter. Mange tilfeldigheter etter hverandre utgjør ens skjebne. Og da en venninne tok meg med til Trondheim for å presentere meg for noen mennesker som var i gang med et spennende hotellprosjekt i Egypt, var det ikke nei i min munn. Jeg tvilte nok på om jeg fikk muligheten til å være med på noe slikt, fattiglus som jeg var, men det skadet jo ikke å høre hva det dreide seg om, mente jeg.

Etter den første presentasjonen av prosjektet var jeg helt hekta. Lederne var ingeniører og dessuten ganske spirituelt orienterte, og de hadde en visjon om et SPA-hotell i ørkenen, med vekt på meditasjon, åndelig utvikling og de spesielle energiene ute i ørkenen. Vi ble invitert på nye informasjonsmøter, fikk treffe andre med tilknytning til prosjektet og Egypt, og jeg og en kompis begynte å planlegge reisen. Jeg skal være såpass ærlig å innrømme at var det ikke for at han var så bestemt, hadde neppe turen blitt noe av for min del... Men han hjalp meg å holde motet oppe.

Nå var vi altså i Egypt og fikk se med egne øyne hvor dette eventyret skulle utfolde seg, vi reiste ut med jeepen ut til hotelltomta. Vi fikk vite at det ikke en gang hadde vært vei ut til ørkenområdet hvor det nye paradiset skulle ligge. Selve tomta var på et platå, og her skulle det bli vakre rom med kuppeltak å bo i, topp moderne kjøkken, restauranter med naturlig mat og panoramautsikt mot solnedgangen, og en meditasjonspyramide.

Da jeg var der i ørkenen kunne jeg se det så tydelig for meg. Jeg gledet meg til å jobbe der, bli kjent med de spennende menneskene som skulle komme dit, et eget lite samfunn midt i ødemarka, vår egen lille oase i ørkenen. Og fordi jeg ble så forelsket i denne drømmen, var det også hardt å akseptere det når det viste seg å være for godt til å være sant.

Om SPA-hotellet forble en luftspeiling i ørkenen, var det likevel inngangsportalen min til en fantastisk tid i Egypt.

"Frø i sanden" 1: Kjærlighet ved første blikk?

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt.

Kjærlighet ved første blikk var det så langt ifra. Det første møtet føltes nok mer som en skikkelig ørefik.

Jeg kommer ikke over de forberedelsene jeg gjorde til mitt første besøk. Ikke bare mitt første besøk til Egypt, men min første reise utenfor Europa, første reise til Nord-Afrika og første møte med et såkalt "muslimsk land". Og hva hadde jeg lest om for å forberede meg selv på dette?
Jeg hadde lest mengder av litteratur om det gamle Egypt, om faraoer, gravkamre, spirituelle gåter, energier i templene, hieroglyfer, mytologi, alt dette fullstendig ubrukbart i møte med det moderne, myldrende, islamske samfunnet med sine gleder og utfordringer.

Det gikk nok opp for meg allerede på flyplassen. Jeg skulle være deltaker i et prosjekt i ørkenen (mer om det senere), men de første dagene mine ble tilbrakt i Kairo, en by med grovt regnet fire ganger Norges befolkning, og for meg virket det som det rene kaos av innfødte og tilreisende i alle aldre, farger og fasonger. Man sier gjerne at USA er så stort på alle måter. Om Egypt kan man si at det er "mye, mange, ofte", intenst på alle måter.

Jeg satt i en jeep i Kairo-trafikken med noen mye og noen gamle venner. Storøyd så jeg på hvordan man kjørte fem-seks biler i bredden på en femfelts vei. Jeg var fascinert men ikke redd, alle de andre var så avslappet, prata og lo. Ikke bare var det de alternative trafikkreglene, tutinga og kjeftinga som var underholdende, men også enkelte kjøretøy: Plutselig ser vi en kjerre med et enormt lass på, og et bittelite esel foran som traver trøstig ivei. Eller en moped med far, bestemor og tre unger på. Går det så går det!

Etter en ellevill time var det som å komme til himmelen da vi tok heisen opp til prosjektleder Knut sin leilighet i niende etasje i bydelen Zamalek. Det var luksuriøse omgivelser, og en deilig ro oppunder den disige Kairohimmelen. Men freden skulle ikke vare lenge...

Jeg følte meg engstelig og veldig liten i den store, skitne og kaotiske byen. Så kjærlighet ved første blikk var det langt ifra. Men det sies at de forholdene man må jobbe litt med, også blir de mest solide. Og jeg hadde enveisbillett og god tid til å gi Kairo muligheten for å vise fram nye sider av personligheten sin...

Lindring for hjemlengsel

Da er jeg tilbake fra Egypt etter et enukes opphold. En uke er ikke lang tid, og spesielt ikke siden det var hele tre år siden sist jeg hadde vært i landet jeg har kalt ”Mitt andre hjemland”. Jeg var veldig spent på hvordan det ville føles.

Billetter hadde vi bestilt nærmest på måfå. Det var meg, forloveden, og tre venner. Vi bestilte restplass, tok det vi fikk, rett og slett. Men da jeg studerte reisetidspunktet, skvatt jeg nesten, det var på dagen og timen sju år etter den aller første gangen jeg reiste nedover, og ble der i tre måneder.

For å være ærlig trengte jeg å være der i tre måneder. Jeg trengte så lang tid for å senke skuldrene, slippe skepsisen, åpne hjertet for menneskene og kulturen, bli nysgjerrig og utforskende i stedet for skeptisk og dømmende. Det er så mye mer vi har til felles enn det som skiller oss, det oppdager vi når vi blir godt kjent.

Jeg er ganske overtroisk, og når jeg så reisetidspunktet, følte jeg at dette har en spesiell betydning, det blir enten eller. Enten er det en endelig avslutning på mitt forhold til Egypt, eller så er det en ny start. Spesielt spent var jeg jo over å ha med meg forloveden nedover for første gang, til dette stedet som har betydd så mye for meg i fortiden.

Mange var også urolige over at jeg skulle reise nå, det var vært stadige tilbakevendende uroligheter i Egypt etter revolusjonen i fjor, og selv om jeg vet at det er en lang reise fra Luxor dit jeg skulle, til Tahrirplassen i Kairo som vi har sett på TV, (det er som å reise fra Oslo til Saltfjellet med tog) hadde jeg ikke tenkt å ta noen sjanser.

Straks jeg kom ut av flyet strømmet påminnelsene på. Bougainvillea og bulkete biler, smilende mennesker med teglass i hendene. Den tilsynelatende ufruktbare ørkenen. Den irrgrønne Nildalen. Den herlige maten, den hissige myggen, templene. Å bli vekket om morgenen av bønnerop, bikkjebjeff, hanegal og eselskryt. Det vil si, jeg sov som en stein, men reisefølget mitt ble vekket. Kunne det virkelig være tre år siden sist jeg var her?

Jeg hadde jo rukket å både skrive roman og få den utgitt, så noe tid må det jo ha gått. Nettopp det var påskuddet mitt for å reise denne gangen, jeg skulle presentere boka for en litteraturklubb i Luxor. Det ble et utrolig hyggelig møte og begynnelsen på nye, gode vennskap. Jeg fikk også spurt medlemmene, som stort sett er europeere, hvordan det er å bo i Luxor etter revolusjonen.

    - For oss er det ingen stor forskjell, sier Christine Soliman, som har bodd ved Nilens bredd i seks år. - Men for lokalbefolkningen er det verre. Turistene er skeptiske og tror vi lever i en krigssone. Dermed mister store deler av befolkningen her næringsgrunnlaget.

Hun har rett. Noe ER virkelig annerledes. Både ungene og hestene er magrere enn før. Jeg er vant til å se fattigdom i Egypt, men ikke sult. Det er vondt å se en liten gutt stå og tigge ved en minibuss, ett pund til brød? Tårene hans som triller da ingen ser ut til å ha noe å avse i dag. Heller. Også de veldedige organisasjonene sliter. Ett av den er barnehjemmet Sunshine, som drives kun ved hjelp av donasjoner og frivillighet. Når turistene ikke lenger kommer, tørker pengestrømmen ut, da er det tungt å ha ansvar for 95 foreldreløse barn…

Jeg tror ikke vi hadde vært under den Egyptiske sola mer enn to dager før kavaleren begynte å snakke om ”neste gang”. Da visste jeg svaret på det jeg lurte på innledningsvis, dette er starten på en ny epoke. Vi har diskutert arabiskkurs, rundreiser og ikke minst hva VI kan bidra med. Første skritt for meg blir å få fadderbarn fra Sunshine barnehjem. Jeg er glad for å ha muligheten for å gi noe tilbake til landet som har gitt meg så mye inspirasjon og så mange opplevelser.

Følte jeg meg mindre trygg nå, i det postrevolusjonære Egypt? Absolutt ikke, heller tvert imot. Vi turister er så få, at vi blir ekstra godt passet på. Dersom du har hatt planer om å besøke ett av Egypts turistdestinasjoner, er mitt råd: Ikke nøl. Du vil føle deg velkommen.

(Besøk sidene til barnehjemsprosjektet Sunshine her: http://www.sunshine-international.org.uk/)

Egypt og stillheten

Sola våger seg opp over horisonten, farger Rødehavet, og smelter disen. Jeg nyter det hele fra en balkong i en turistleilighet i Hurghada med utsikt over den nye souqen - eller markedet om du vil. I hånden min har jeg en rykende tekopp med sukker i, en måte de fleste egyptere starter dagen på. Det er tre år siden sist jeg var i Egypt, og jeg skal ikke gå glipp av et eneste minutt.

    Idet sola for alvor begynner å få tak på den friske morgenlufta, dukker han opp. En høy, tynn gutt som har arbeidsdagene sine nede i turistmarkedet. Alle suvenirer man forbinder med Egypt finnes her: Orientalske lamper, vannpiper, krydder. Han triller fram solbrille-stativet. Ser etter at flisene utenfor er ordentlig skinnende blanke, og så drar han fram en plaststol. På den venstre siden av den, et askebeger. Så setter han seg til å vente. Og vente. Vil han i det hele tatt f noen kunder i dag?

    Stillheten, en ny følgesvenn for meg i Egypt. Jeg og reisefølget mitt finner oss selv nærmest alene, på cornichen, på restaurantene og stranda. Hvor er alle turistene hen? Hvor er levebrødet for egypterne? Hurghada er en by bygd opp omkring de tilreisende. Hva gjør man når de uteblir?
    Etter fire timers kjøretur gjennom den golde arabiske ørkenen møter vi samme situasjon i Luxor. Jeg er der for å presentere ”Naken i hijab” for de fastboende europeerne der, og de viser rørende interesse. Men når jeg kommenterer hvor stille det er, har de mye  fortelle meg:

    - De som fortsatt demonstrerer i Kairo forstår ikke situasjonen vår her nede, sier Christine Soliman som driver hotell sammen med sin egyptiske partner. -Her i Egypt er det jo storfamilien som tar vare på deg når det kniper. Men hva skal du gjøre når alle i storfamilien lever av turisme på den ene eller andre måten? Hun rister på hodet.
    - Vi venter alle sammen. Her nede i Luxor er det like trygt som det alltid har vært, men hva hjelper det, når alt de reisende forbinder med landet vårt er steinkasting og tåregass på Tahrir-plassen?

    Vi besøker templene. De er uhyggelig tomme, nesten som om de gamle faraoer har tatt de tilbake. Skrittene våre gir gjenlyd mot veggene. Men relieffene og statuene står der uforandrerlige, og gjør et enda sterkere inntrykk nå, uten høylytte gruppeledere med ”gåseflokken” sin i hælene, uten beundrende rop, uten kameraer som stadig blinker. Vi kan nesten høre guden Amon Ra hviske om sin uforanderlige storhet gjennom tusenårene.

    Vi vet det ikke kommer til å gå nye tre år før vi er tilbake, og vi håper den arabiske våren vil gi befolkningen demokratiet og rettighetene de kjemper for, og bedre vilkår for de oppvoksende generasjoner. Det siste vi ser når vi kjører ut til flyplassen er et egyptisk flagg som vaier stolt i vinden. Egypt tilhører egypterne. Men Nilen, pyramidene, templene og gravkamrene er en verdensarv som tilhører oss alle. Reis til Egypt nå, grip muligheten til å oppleve denne sivilisasjonens vogge i ro og mak, og bidra samtidig til et levebrød for folket som forvalter det for oss.

(Dette sto først på trykk i Tidens Krav, 23.2.2012)

Mer enn tusen ord - noen få bilder fra Egypt februar 2012

En moske etter min smak - midt i den majestetiske ørkenen

Kjøre mellom Hurghada og Luxor tar ca fire timer

Et helt lasteplan fullt av all slags deilig frukt og grønt - tomatene i Egypt er verdens beste

Søylehallen i Karnak Tempel, Luxor

Selv i Luxor blir det kjølig om kvelden i februar

Reisefølget mitt ved middagsbordet en kveld i Luxor

Jeg vil ha en blå ballong... Eller, i grunnen er fargen likegyldig så lenge ballongen ikke faller ned...

Slange i terrariet

Beduinkvinner baker brød på tradisjonell måte

Vannpipe - passiv røyking

Flere foto finner du på facebook-gruppa mi!

Koffertpakking... Tilbake til Egypt.

I dag holder jeg på for fullt, forbereder huset før avreise, vasker klær som skal med og forteller kattene at jeg snart skal komme tilbake. Av og til føles det fint å bo på arbeidsplassen sin- vet at jeg har vaktmestere som holder oppsyn med huset, trygt og godt.

De aller fleste hadde sikkert begynt å pakke for en uke siden, men jeg er altså uhelbredelig på siste-liten-skippertaksfronten. Alltid vært! Prøver å overbevise meg selv om hvor godt det føles å slappe av når alt er ferdig gjort, men la oss innse det: Det er jo aldri noe som blir HELT ferdig, er det vel? Om man er helt ferdig med oppvasken, kommer det snart noen nye, når en er ferdig med å støvsuge hele huset, er det blitt støvete igjen i det første og så videre... Så her er det etter rykk og napp-metoden.

Apropos støvsuger har jeg og kavaleren hver vår aversjon. HAN hater langkosten, mens jeg heller bruker grønnsåpe og vaskebøtte tre ganger enn å støvsuge. Støvsugern stresser meg. Dette gjør det selvfølgelig lettere å fordele husholdningsoppgavene!

Men hør på meg, dette illustrerer jo tydelig hvor fjernt det er for meg at jeg skal reise, når jeg er mer gira på å skrive om husvask enn om landet jeg snart skal besøke. Kanskje tør jeg ikke helt å tro på at vi faktisk reiser?

Mamma er ikke spesielt glad for at vi skal på tur nå som det er så urolig i Egypt. Det er selvfølgelig forståelig nok, bildene vi ser på TV er ikke spesielt beroligende. Så langt har det vært rolig i Luxor og Hurghada og vi håper det holder seg slik. Situasjonen er uholdbar for befolkningen og uro er uunngåelig, vi vet at det i mange områder er både bensinmangel og brødmangel.

I turistområdene er jo dilemmaet at man er avhengige av turismen for å få økonomien til å begynne å gå rundt igjen, men urolighetene holder naturligvis turistene unna. Fler og fler assosierer Egypt med voldelige bilder fra Tahrirplassen. Selvfølgelig er det ikke slik over hele Egypt, men selvfølgelig må man ta sine forhåndsregler og ikke minst være klar over at politiet generelt har en mye lavere kapasitet enn før. Likevel sier de fleste "expats" jeg har pratet med at de føler seg tryggere i Luxor enn i enhver britisk by.

Sikkert er det iallefall at de utallige historiske monumentene har overlevd tøffere tider enn dette, og de som reiser nå, har en unik sjanse til å oppleve templene og gravstedene nesten på egen hånd.
Jeg er utrolig spent på de store forandringene som har skjedd siden sist, kanskje får jeg anledning til å lage et reisebrev eller to underveis!

Mvh
Gunn Marit

Å takle media

En ting er å skrive en bok, med alt som følger med den prosessen. Etterarbeidet, redigeringen, å eventuelt bli antatt av et forlag, utgivelsen. Man ser vel kanskje for seg forfatterlivet slik, at det aller mest består av fintenking.

Men når boken er ute, vil man jo selvfølgelig også gjerne at folk skal få høre om den. Sorry, men det er ikke bare å skrive en god bok. Folk må jo få høre om den, for at de skal få lyst til å lese den, og fortelle sine venner om den. Og før utgivelsen av "Naken i hijab" snakket vi om å takle media. Forlaget laget medietreningskurs for oss debutanter, og det ble det sak i VG av, den så slik ut:




Fra venstre: Pr-ansvarlig Siw Grindaker, Marius Holmsen bak boka "Maria og Pappa", Sonja Holterman bak "Presteskapet", Rikard Spets bak "Allahs Tårer" - og meg.
Det ble en del oppstyr. Juritzen ble anklaget for å gi debutantene falske forhåpninger og jeg vet ikke hva. Men faktum er, det er slik en himmelvid forskjell mellom de to situasjonene; å skrive en bok og å skulle fortelle om den og promotere den, at det er greit å ha tenkt igjennom hva slags spørsmål man kan få, hva man vil svare på, og hvilke deler av seg selv og sin historie man ikke vil utlevere.

Vi ble forberedt på at det som godt kunne skje var at vi fikk ingen oppmerksomhet fra media, kanskje det mest sannsynlige for et helt ukjent navn i det litterære universet. Men om vi skulle være så heldige å få forespørsler om intervju og så videre, skulle vi i det minste klare å formulere med enkle og treffende setninger hva boka handler om. Tro meg - ikke alle kan det, og jeg har selv opplevd å bli stum og blitt nødt til å ta tenkepause midt i et intervju. Fort gjort å få jernteppe!

Lys og lystig? Mørk og mystisk?

Så er det dette med image. Mange forfattere har et bestemt image, noen mer planlagt og gjennomført enn andre. Ta for eksempel Sofi Oksanen ... Hun er så proff! Alltid perfekt til fingerspissene i sitt image, sitt bilde utad. Hva slags "image" skulle jeg ha, tro? Det er bare å glemme for meg å kunne gjennomføre noe sånt! Jeg må bare være meg selv. Ikke at jeg syns det er feil å ha en stram stil, langt der ifra, men jeg hadde bare ikke hatt sjans til å gjennomføre det. Er vel ikke strukturert nok. Så jeg får være meg sjøl i all min klossete hverdagslighet! Og håpe det er bra nok.

I forbindelse med "Naken i hijab" har jeg vært så heldig å få mye oppmerksomhet i media, relativt sett. Lokale og regionale aviser har vært veldig flinke til å følge meg opp, jeg har vært i Dagbladet fredag og KK, Etter jul har det blitt TO radiointervjuer - så spennende! Til og med på TV har jeg vært, NRK Møre og Romsdal. Klippet kan du se her!

Synes det har vært bare moro. Det er jo et stort privilegium å få vise fram det jeg har jobba med, langt i fra noen selvfølge. Alle journalister og reportere jeg har møtt har vært superhyggelige, og vi er jo opptatt av det samme, å lage et bra produkt. Så for min del håper jeg det blir mer å fortelle om, for dette er jo bonusen ved jobben, og en fin motvekt til alle tastaturtimene.

Egypt - "Kvinnenes Thailand"..?

Foto Lilly Craft

I går var jeg på lufta i Norgesmagasinet i Radio Norge, hvor jeg ble intervjuet om romanen min, "Naken i hijab". Ett av aspektene i boka som journalisten hadde bitt seg særlig merke i, er de europeiske kvinnene som i godt voksen alder reiser til Egypt og blir sammen med unge, lokale menn. Det er det også mange andre som har reagert på, ikke minst på twitter. Er det virkelig sånn? Prostitusjon, liksom.

Det er ikke overdrevet å si at jeg hadde et temmelig ensidig syn på hva prostitusjon var tidligere. Sexy kvinner på gatehjørnet med høye hæler og mini-mini-skjørt. Unnskyld jenta mi, men skjørtet ditt har glidd opp. Å, er det et belte? Jeg så ikke forskjell... Min forståelse av "horekunde" var like stereotypt: En gammel gris, kanskje, en ektemann som er gått lei av kona, eller en som ikke klarer å få seg noe annet... Da jeg bodde i Egypt så jeg plutselig dette snudd på hodet.

Noen av mine egyptiske kompiser foreslo at jeg skulle møte deres kjærester. "She's from England you know, my wife"--- Kom på festen i kveld du også, så kan dere bli kjent. Den første gangen dette skjedde ble jeg utrolig paff. For den engelske kona til denne hyggelige, nyutdannede guiden på noenogtjue var slett ikke på hans alder, hun var over seksti. La oss kalle henne "Betty". Jeg hadde sett for meg noen i min egen situasjon omtrent, men så viser det seg at Betty er fraskilt og har barn hjemme i England- voksne barn, eldre enn meg, og flere barnebarn.

"Det er så herlig å finne kjærligheten på nytt i voksen alder", sier hun rødmende. Men hva med aldersforskjellen, spør jeg. "Alder er jo tross alt bare et tall, det betyr ingen ting". For Kjærligheten overvinner alt, man blir glad i et menneske, ikke en alder, og aldersforskjell er ikke så viktig her. Jeg undrer meg. Hun er forelsket, jeg ser det. Oppførselen hans rundt Betty er rørende. "She is a wonderful person", sier han til meg og tar hånda hennes. Så sier han noe på arabisk til kompisene sine, som flirer. Jeg ser på min nye venninne. Hun slår blikket ned. Jeg hadde en sterk følelse av at noe ikke var som det skulle.

Jeg ble etter hvert gode venninner med Betty og andre kvinner i sammenlignbare situasjoner. De aller fleste glade og forelskede, fordi at, mot alle odds, hadde de funnet sin drømmeprins i et annet land. Lenge så det ut til at jeg hadde tatt feil når det gjaldt min nabo og gode venn der nede. Forholdet blomstret, og hun investerte pengene etter skilsmisseoppgjøret sitt i et lite, toetasjes hus hvor paret kunne bo. Så fikk hun rett da. Jeg hadde bare vært fordomsfull.

To år senere var situasjonen en helt annen. Betty var ikke der lenger når jeg kom fra Norge. Da jeg spurte etter henne ble jeg møtt med strenge blikk. "Don't talk about that bad woman. She tried to buy him". Ja vel? Men huset står der, og der har den unge egypteren leid bort til en gruppe kvinner, engelske disse også. En av dem har visst et godt øye til ham. Karusellen fortsetter.

Historien er ikke spesiell eller enestående i det hele tatt. Noen forhold varer en uke, andre noen år, og atter andre livet ut, selv om det i mange tilfeller medfører at mannen tar seg en egyptisk, ung kone i tillegg. She can give me children and take care of my parents you know.

Selvfølgelig KAN det være ekte kjærlighet i forhold med aldersforskjeller, kulturforskjeller og "økonomiske klasseforskjeller". Men det er greit å vite om at dette er storindustri. Uttrykket "kvinnenes Thailand" var nok både spontant og lite gjennomtenkt slik sett, da jeg ikke ønsker å fordømme hverken kvinner fra Thailand eller norske menn som familiserer seg med dem.
Forskjellen fra situasjonen med de unge "gigoloene" i Egypt er at de aller fleste av dem ikke har noen intensjon om at forholdet skal vare. Dersom du spør dem om deres tanker om å få barn i framtida, vil blikket deres flakke. Deres tyske, nederlandske eller britiske kone er langt forbi den alderen. Lite er sett på som en større verdi i det egyptiske samfunnet enn egne barn.

"Sex for penger", er vel vår vanlige definisjon av prostitusjon, men i disse sakene var det nesten aldri så ensidig og enkelt. Som oftest var det mer "omsorg og oppmerksomhet i bytte mot gjenstander, tjenester og kontakter". Og i en del tilfeller, hvor den kvinnelige parten overhodet ikke kunne se at hun ble utnyttet, er vel "svindel" et riktigere ord enn "prostitusjon".

En del mennesker har takket meg for at jeg vil advare mot å gå inn i forhold med mennesker fra en annen kultur. Men det vil jeg jo slett ikke. Vi er individer alle sammen, og det jeg har sett, erfart og fortalt om i dette innlegget, angår ikke "muslimer flest, egyptere flest eller utlendinger flest". Det omhandler en mindre gruppe menn i turistbransjen, som må brødfø familiene sine i et område hvor turistens tykke lommebok bestemmer prisnivået.

Og om du spør: Var ditt forhold også slik..? Da vil jeg svare "selvfølgelig ikke". Om det er hundre prosent sant, vil jeg aldri noen gang få vite.

Hvordan har anmelderne det?

Bokhandelen Capris kaller "Naken i hijab" en av høstens sterkeste debuter :)

Nå har "Naken i hijab" vært ute i omtrent en måned, og jeg er superlykkelig over alle utrolig gode tilbakemeldinger som har blitt gitt meg fra lesere og bokhandlere. Noe av det som har vært nevnt, er at det er en spennende og nyansert fortelling, man liker at den blir fortalt fra flere sider, at den er varm og velskrevet. Det er utrolig herlig for en debutant å høre, det er ikke bare-bare å komme med bok for første gang. I nyhetsbrevet fra Capris er den beskrevet som troverdig og fin, og Norli sitt nyhetsbrev har også valgt å sette fokus på "Naken i hijab".

Undertrykte kvinner og demoniske menn! ;) Fotoet er privat, fra en ferie jeg hadde i Egypt i 2007.

Hva tenker man da, når en anmelder (i en anmeldelse som ellers var ganske grei) mener at boka er svart/hvit og handler om undertrykte kvinner og demoniske muslimske menn? Jo, da ble jeg litt lei meg. Og til tross for alle andre tilbakemeldinger som har beskrevet den som nyansert, måtte jeg gå i meg selv og vurdere: Er det virkelig en SLIK bok jeg har skrevet, jeg som har så mye kjærlighet for samfunnet jeg ble kjent med i Egypt? For det var ikke meningen. Så tok jeg en liten gjennomgang med meg selv av mennene og kvinnene vi blir kjent med i historien, selvfølgelig uten å avsløre så mye at det ødelegger spenningen for dere som ikke har lest den enda:

Menn:

Vi har Lives svigerfar, Amir. Han er beskrevet som veldig mild, følsom og snill, en god far og ektemann men dessverre syk/ sengeliggende. Ikke spesielt demonisk altså.

Lives svoger, Mahmoud,Gift med en middelaldrende engelsk kvinne, de to er meget glade i hverandre, men han er i en vanskelig situasjon i forhold til at hans kjære jo ikke kan føre slekta videre, slik familien forventer. Han er en rimelig sympatisk figur synes jeg.

Lives svoger nr 2, Ali, Gift med Lives svigerinne Amira, og en kjærlig far og ektemann, hva som er spesielt med ham er at han er opptatt av å leve riktig, og vil derfor ikke tjene penger på turisme slik de fleste andre i slekta gjør. Dermed lever hans familie nokså kummerlig. Men noen demon er han ikke.

Til slutt har vi altså Kareem, som Live er gift med. Han har en tosidig personlighet, det er mye både sjarm og temperament, han er hissig og han drikker mye. Livet hans er ute av kontroll og han reagerer med desperat sinne. Her har vi altså demonen vår. Men han er jo ikke slik fordi han er muslim. Folk med lignende problemer finner vi selvfølgelig over hele verden, både i Levanger og Larvik og Lisboa og Luxor.

Vi går over til de undertrykte kvinnene:

Yasmina, Lives svigermor, styrer hus og hjem og steller en syk ektemann. Både hun og datteren minnes det lykkelige ekteskapet paret hadde og ferien de reiste på som en familie.

Amira, Yasminas datter og Lives svigerinne, lever på den tradisjonelle måten, hun er en sterk kvinne med bein i nesa, er geskjeftig og har en finger med i spillet overalt. Fra å være skeptisk og fordomsfull mot nykommeren Live, går hun til å bli hennes store støtte og gode venn.

Doa'a, Amira og Kareems søster, er en selvstendig kvinne som har gått imot det forventede, bor alene, og er yrkesaktiv. Ønsker å klare seg på egen hånd i stedet for å bli gift på nytt etter en skilsmisse. Doa'a er mange ting, men undertrykt er hun ikke...

Ulike meninger og debatt er viktig, men jeg klarer ikke å forstå hvordan dette kan være svart/hvitt og unyansert... ;)  Det hadde tross alt vært ganske urealistisk dersom jeg beskrev det slik at i denne lille landsbyen utenfor Luxor (som jeg selv kjenner ut og inn) gikk kvinnene på kontoret mens mennene tok oppvasken. Jeg har også framhevet de positive og varme sidene ved denne tradisjonskulturen - som vi har mistet mye av her hjemme.

Så tilbake til hvordan anmelderne har det- jeg tror de har det rimelig travelt og stressende på jobben, og er sannelig glad jeg selv har bedre tid på meg til å fordøye bøkene jeg leser... ;)

Med takk til Cathrine Krøger for anmeldelse av boka mi!

Gunn M. Nisja.

Hvordan føles det?!

Nei hvordan det føles?? Boka mi er i handelen, jeg har vært og sett på den, tatt på den, og ikke minst snakket med noen begeistrede bokhandlere.Ut fra bildet er det vel ikke så vanskelig å se: Det føles herlig! Selv om jeg selvfølgelig håper at jeg skal få muligheten til å gi ut mange flere bøker i mitt liv, er man romandebutant bare en eneste gang, og på bokhandelen i Åmot hadde de i den anledning slått på stortromma...:

En hel vegg med bare "Naken i hijab", en ganske sjuk opplevelse, jeg tror jeg holdt på å svime av jeg. Også inne i butikken sto jeg på øverste hylle  - mellom Ragde og Nesbø - for en drøm for en debutant. I Modum er det virkelig stas å være lokal forfatter!

Jeg må bare si jeg er utrolig glad og takknemlig for alle hilsener jeg har fått, alle gratulasjoner og blomster. Ikke minst for alle superhyggelige tilbakemeldinger fra de som allerede har "løpt og kjøpt" , ikke fått sovet om natten på grunn av meg (unnskyld!!) og anbefalt boka videre til venner og kjente. Det setter jeg sånn pris på! Den aller fineste gaven fikk jeg likevel av min gode venninne Inga , og den må jeg nesten få lov til å vise fram :





Et smykke  en "klok ugle", hvor passende er vel ikke det for en spent, nybakt forfatter!

Nå gleder jeg meg til fortsettelsen, er så heldig at jeg skal ut på bokhandlerturne, og allerede i morgen er første stopp, Tromsø. Rapport følger!

Dagen før dagen

Nesten høststemning og innekos på Simostranda i dag. Min siste dag før utgivelsesdato, og jeg feirer her på bloggen med å legge ut bokinspirator Liv Gades omtale av boka mi!

"

Anbefalinger fra NorliVi reiser mer og mer. Verden er i ferd med å bli en smeltedigel av kulturer og nasjonaliteter. Det er spennende og utfordrende. Tenk hva vi kan tilføre hverandre hvis vi vil og tør. Men det er vanskelig. Det er grunnleggende forskjeller på tankesett, tradisjoner, levemåter og moral. Denne boken gjorde et stort inntrykk på meg. ”Naken i hijab” er velskrevet, vakker, vond og viktig! Denne boken må du lese! Live reiser sammen med en venninne på en etterlengtet ferie til det eksotiske Egypt. Hun overveldes av landet, av luktene, smakene og av den slentrende tilværelsen. Hun treffer Kareem og blir sjarmert av hans vennlighet og utstråling. Han elsker familien sin – de er viktige og skal tas vare på, og Live tenker på Norge – hvor barna er i barnhage og de gamle på institusjon. I Egypt bor familiene sammen hele livet. De tar ansvar og tar vare på hverandre Live er både betatt og redd – Hun vet det vil bli en utfordring, men velger å tro på kjærligheten, og flytter til Luxor som er en stor og populær turistby. Hun flytter til Kareems familie, og undertegner på en ekteskapskontrakt som er på arabisk. Live velger å stole på Kareem.
Det skulle hun aldri gjort. Når hverdagen kommer, endrer han seg. Han forlanger og forventer at hun skal underkaste seg. Live må bære hijab og innordne seg regler og levesett. Hun er fortvilet – samtidig trives hun med familien hans. De er vennlige mennesker og de tar i mot Live med åpne armer. Hun er både fascinert og redd. Og det er nettopp dette jeg synes er så bra med boken. Live ser kvalitene og elsker fargene og luktene i Egypt. Samtidig er grunnsynet milevis fra hennes. Dette er troverdig og skaper balanse i historien.
Live blir gravid og føder en nydelig liten datter. Hun vet at nå endrer situasjonene seg dramatisk. Barnet tilhører familien og bare Live antyder ønske om å reise hjem til Norge – blir Kareem rasende. Dette er en bok du blir klok av å lese, og personlig synes jeg den burde være pensum i videregående skole her i Norge.
Liv Gade – bokinspirator August 2011


Tror nesten jeg fortjener en kakao. Omtalen er hentet herifra,  

(Hvor boken også kan kjøpes, for all del!! ;) )

Dagen før dagen før dagen

Det er bare to dager igjen til boka mi, "Naken i hijab", slippes. Er jeg nervøs? Nei, faktisk ikke, men kanskje er det fordi det ikke har gått opp for meg enda. Bok, jeg? Forfatter, jeg? Tanken virker like nær, eller like fjern som da jeg for to år siden satte kulepennen på den aller første kladden i en gul spiralblokk.

Men om et par dager er det realitet, og folk kan (og vil?) forhåpentligvis gå i bokhandelen og finne boka mi der, eller de kan bestille den, eller kjøpe den online. Det er skikkelig herlig, og skikkelig merkelig..!

... Den gangen, i 2009... Jeg hadde en historie i hodet, et tema jeg ville skrive om. Jeg visste hva jeg ville lage, men ikke "hvordan man gjør det". Altså, det å skrive i seg selv, definert som å forme språk ved hjelp av skrifttegn, det lærte jeg nok like tidlig som alle andre. Men hvordan skulle jeg angripe den tilsynelatende uoverkommelige oppgaven å fullføre et roman-manus? --- Jo, man lytter til gode råd fra folk som har gått veien før, for eksempel Tom Egeland .

2011. Merkelig så fort tida har gått, det trenger visst ikke nødvendigvis ta så veldig lang tid å virkeliggjøre en drøm. En vennlig sjel på forlaget sendte meg mms- bilde av "Naken i hijab", rykende fersk i hardcover fra trykkeriet...




 


Nå er den ferdig, det blir ikke mer forandringer, den står der, den er en del av årets bokhøst, den er den første boka i mitt forfatterskap, kanskje er den en opplevelse for deg i høst, kanskje skal den ligge på ditt nattbord, under hodeputa eller i veska, kanskje kommer du til å pakke den inn og sørge for at den havner under noens juletre? Det er fint!!

Det er litt som å fore opp en fugleunge man har puttet i en skoeske. Etter to år har den vokst og man syns den ser flott ut. Da er det bare å ta heisen opp i skyskraperen, gå ut på kanten og kaste fuglen utfor, håpe at omsorgen man har gitt den skal ha gitt resultater, at den skal fly, klare seg sjøl.
Så fly ut i verden, "Naken i hijab", måtte du nå langt, måtte du treffe mange.

Veien til "Naken i hijab"

Det er uvirkelig for meg ennå, det at boka mi faktisk skal stå i bokhandelen til salgs. Men i dag fikk jeg noen eksemplar av prøvetrykkene - såkalte "gallyer" - i pocketformat, så nå MÅ jeg bare begynne å tro på det. Det er i ferd med å skje! "Naken i hijab" blir utgitt.

Så da tenkte jeg det kunne passe bra å fortelle litt om veien fram dit jeg er nå. Hvordan gjorde jeg det? Vel, aller første etappe var å ha noe å fortelle. Det har jeg skrevet litt om før, i innlegget "Hvorfor Egypt"  .
Man sitter der, og det tyter av inspirasjon, og man har en hyggelig og velmenende fetter som foreslår: Nå må være rette tida for å skrive den der romanen. Og man tenker: Ja hvorfor ikke?

Det er nok en kuriositet at "Naken i hijab" , første versjon, i sin helhet var skrevet for hånd. Det er nok ikke så vanlig i våre dager, men jeg var så oppslukt av skrivingen at det holdt ikke å bare skrive når jeg hadde tid til å sitte foran en pc. Så jeg skrev på tog, buss, kafe, ute, inne, i pausen min på jobb, you name it. Dette var sommeren for nøyaktig to år siden.

Ett av mine skrivesteder.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I første omgang var det ikke slik at jeg tenkte "Nå skal jeg skrive debut-romanen min". Det var mer på nivået "Nå skal jeg se om jeg har utholdenhet til å fullføre et manus". Og det gjorde jeg altså, selv om veien ble mye lenger og mer arbeidsom enn jeg hadde forutsetning for å gjette på.

Andre etappe gikk så lett at det nesten er pinlig å fortelle det: Det å lete etter et forlag som kunne være interessert, etter å ha ført inn alt det håndskrevne på pc-en. En bekjent forfatter som hadde lovet å lese igjennom det, sendte det inn til forlag uten min viten - han ringte og sa: Kanskje du vil høre hva konsulenten på Juritzen forlag syns? Jeg var dåneferdig og hadde ingen særlige forhåpninger den gang. Tross alt er det ikke lett å vurdere nivået på eget materiale...

Tilbakemeldingen var flott og grundig. Den påpekte alle begynnerfeilene jeg hadde gjort, men konstaterte at dette var en god og spennende historie som de gjerne ville jobbe videre med. Og siden da, for ett og et halvt år siden, har jeg vært i samarbeid med Juritzen med mål om utgivelse.

Det har vært en spennende og lærerik prosess med mange opp-og nedturer. Men et par ting kan jeg si: Historien er fortsatt den samme, bare fortalt på en bedre måte. Og, jeg har igjennom arbeidet ikke gjort noen forandringer jeg ikke selv har vært enig i. Jeg er veldig fornøyd med og stolt over resultatet.

Mer etablerte forfattere synes nok det er kjedelig med sånt som språkvask og korrektur - men ikke jeg. Har ikke rukket å bli så blasert enda. Men NÅ har boka gått i trykken, og min del av jobben er gjort. Nå gjenstår det bare å fortelle dere om boka, og fra den 25. august skal den være å finnes i butikken.
Men før det tar jeg ferie, og det blir en 14-dagers anti-digital-ferie, så vi chattes, blogges og tweetes i august.

Fortsatt god sommer!

Hyggelige overraskelser

Jeg er for glad til å sitte stille og skrive blogg i dag! Men her er forsiden til Aftenposten Kultur i dag - med bilde av meg, Sonja og Rikard, tre bokdebutanter som meget vel vet hvor heldige vi er.

Venter nå på omslag og på å få sjekke korrektur, skal bli deilig å se de siste bitene falle på plass før lansering av "Naken i hijab" 25. august.




Det er ikke vanskelig å drømme seg bort til Egypt for tiden. Nyter varme dager i Modum samtidig som jeg ser fruktene fra fire års research modne. Så var ikke årene der nede "bortkastet" likevel... ;)

Et deilig punktum...

Egypt! Det frodige Nil-beltet, den øde ørkenen, og meg.

Noen avslutninger er bedre enn andre. Spesielt gjelder vel dette hvis slutten er begynnelsen på noe nytt og spennende? I går skrev jeg under kontrakten på debutromanen min, "Naken i hijab"... Med lanseringsdato 25. august 2011.

Meg og redaktør Tiger Garte

Historien startet allerede i 2004. Gjennom venner fikk jeg vite om et spahotell-prosjekt i Egypt og så det som en kjempefin mulighet som nyutdannet kokk til å komme ut i verden for å oppleve noe. Jeg hadde nok ikke drømt om på forhånd at Egypt skulle bli en så stor del av meg og livet mitt. I 2009 hadde jeg mer enn fire år bak meg med reiser opp og ned, sterke opplevelser og personlige forhold på godt og vondt. Da var det fetteren min sa: "Det du forteller om, det høres jo ut som en hel roman!"

En påminnelse om at vi befinner oss i det evige landet.

      

Etter 1,5 år med samarbeid med Juritzen forlag foreligger altså resultatet. En roman med handling fra det Egypt som jeg er så glad i, men som samtidig er så vanskelig å befinne seg i. Det er det samfunnet som eksisterer bak sceneteppet i forhold til det turister flest møter. Mange vil forhåpentligvis synes det er fint og interessant å lese om hva en norsk jente kan erfare i en slik verden. Insh'allah!

Noens hjem i Øvre Egypt. Ryddig og ordentlig som seg hør og bør.