Å skrive, for skrivingens skyld?

Hvorfor skrive og hvordan skrive? Livet mitt har forandret seg så mye de fem siste årene at det stort sett bare er skrivingen som er igjen av "det gamle".  Når både livet selv og alt omkring skrivingen endrer seg, er det mulig å beholde den samme følelsen ved å sette seg med blokka eller tastaturet da?

Da jeg begynte på "Naken i hijab", bodde jeg i et lite hus alene, uten TV og hadde svært lite jobb (noe som også medførte at jeg var fattig og ikke hadde råd til å finne på stort "på fritida".

Her bodde jeg før

Skrivinga var det jeg hadde å fylle dagene med. For å si det som det er var jeg ganske ensom - og ganske folkesky for den del, det blir en slags høna og egget-sak det der. Så når jeg hadde stått opp om dagen, begynte jeg å skrive. Levde i historien og dukket stort sett bare opp fra den når jeg måtte sove eller spise. Manuset var mitt fristed.

Ikke hadde jeg noen garantier for at noen noengang ville lese boka, og ikke for at den noen gang ville bli utgitt heller. Jeg hadde kontakt med en del forfattere og skribenter på nettet og visste at det var vanskelig å nå igjennom hos et forlag. Det mest motiverende var å kunne bevise for meg selv at jeg greide å skrive ferdig historien. I dag har skrivingen blitt noe jeg må prøve å rydde plass til mellom alt annet. Jeg jobber med min tredje bok, paralellt med lanseringen av "Porselenspiken", jobb på Blaafarveværket, trening, samboer og bonusbarnet. Boka er virkelig ikke noe jeg trenger for å få tida til å gå. Men jeg kan love deg at jeg aldri har vurdert å slutte!

Noen leser "Naken" denne sommeren også ;)

Nå trenger jeg skrivingen på en ny måte. Jeg trenger det for å få ro og alenetid. Disse stundene hvor setninger og avsnitt blir til kapitler, scener fra et annet liv et annet sted, det holder fortsatt livet mitt på plass. Eller er det meg som holdes på plass? Selv om jeg selvsagt håper at disse historiene skal berøre og underholde andre en gang, kommer jeg ikke bort fra det: Det er for min egen skyld jeg må skrive.