Vår- viruset

Selv om vi nå har en kaldere periode igjen her hvor jeg bor, er det enkelte vårtegn som trenger seg fram uansett hva.

Fuglene kvitrer og naturen våkner til liv. Skogen er full av gåsunger og museører, og i tillegg til den trofaste hestehoven har jeg også sett hvitveis, blåveis og stemorsblomster allerede. Men vi har enda et vårtegn som har dukket opp: Trimmerne!

Det begynner å bli travelt hvis formene skal på plass inn i bikinien til juni kommer - for hver sommer står jo løfterik foran oss på denne tida av året, og ingen bekymrer seg for at vi kan få en slik gummistøvelsommer som i fjor. Nei, denne sommeren skal stå i kroneisens tegn, det er helt sikkert. Og for å tåle kaloriene i en kroneis er det viktig å bruke litt ekstra nå. Sixpacken må vises mens kroneisen nytes, og når den smelter skal den dryppe nedover en solbrun kropp med definerte muskler. Klart!

Slik ser det i hvert fall ut som de tenker, der de peser av gårde med lua på snei, blodrøde i ansiktene og med en sår rasping i pusten. Joggerne, altså. Og så har vi syklistene, de som får meg til å lure på hvor mange deltakere Norge skal ha i Tour de France i år. Sykling har blitt voldsomt populært, selv får jeg meg ikke til å forstå at de tør å rase ivei med føttene fastspent på pedalene.

Ok, da. Jeg er smittet. Tok opp igjen treninga etter jul etter et opphold. Siden da har jeg prøvd å trene hver dag (i en eller annen form), etter prinsippet ”litt er bedre enn ingen ting”. Og det er sant som de sier, det ER virkelig avhengighetsskapende. Stor var overraskelsen min da jeg her om dagen oppdaget på et fitness-nettsted at å trene 4 ganger i uka regnes som å trene mye! Da kan jeg rett og slett slippe taket i dårlig samvittighet og begynne å se på meg selv som en aktiv person.

Her om dagen gikk trimturen til toppen av skiflygningsbakken i Vikersund, jeg bor nemlig bare ti minutters kjøring unna. Gå til toppen av en hoppbakke, det er vel ingen ting tenkte jeg. Men så skal vi huske at det faktisk går an å hoppe langt over 200 meter fra hoppkanten i denne bakken, og at det er 1080 trappetrinn til toppen. Var ikke fritt for at jeg kjente det både i legger og lunger, og at jeg sikkert lignet en del på de høyrøde trimmerne jeg beskrev over. Men til topps kom vi, og det var flott selv om tåka ødela litt for utsikta. Da jeg sto der oppe var det likevel ikke fritt for at jeg tenkte: Takk Gud at jeg bare er en trimmer og ikke sånn toppidrettsutøver - som setter utfor her på ski!

Planen er å fortsette som jeg stevner utover våren og sommeren. Og om jeg ikke akkurat når bikiniformen på utsiden, er jeg ganske sikker på at jeg blir et gladere og friskere menneske inni!

Skyggen inni meg

Jeg vet ikke når det begynte, sannsynligvis har det alltid vært en skygge til stede der, lurende i et hjørne. Men jeg vet med sikkerhet at han tok overhånd da jeg som nittenåring flytta til Levanger for å studere, han fikk vel gode levevilkår der, antar jeg. Fortsatt husker jeg lite av de tre årene. Antagelig vil han aldri forsvinne fullt og helt, men nå er han så ubetydelig at jeg kan snakke om ham og sette lys på ham. Han har aldri fortalt meg hva han heter, men jeg antar at han heter Angst.

Det er verre på vinteren enn på sommeren, han får liksom større plass når sola forsvinner. Jeg tror at i de tidligere åra skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, det var bare slik at jeg gradvis mistet meningen av syne utover høstparten, på etterjulsvinteren letnet det igjen. Da det gjentok seg høst etter høst var det flere i slekta som ga meg en liten dytt og fortalte at slik hadde de det også, en liten vinterdepresjon i mørketida. Det er så vanlig så! Det hjalp veldig, at disse normale og vellykkede folkene også kunne ha det sånn.

For min del tror jeg dette fikk spesielt god grobunn fordi jeg var så på feil spor på livsveien, gikk år etter år på lærerhøyskolen uten å ønske å bli lærer. Verre og verre ble det, heldigvis bare ubehagelige minner i dag. Jeg kan huske at jeg i perioder bare kunne handle på butikken rett før stengetid fordi jeg var så redd for å møte noen, for å bli stilt til veggs, spurt ut, selvfølgelig ingen logikk i dette, da jeg ikke kan huske å ha kjent noen der som ikke var velmenende og hyggelige. Men om noen skulle finne på å spørre om hvorfor de ikke hadde sett meg på så lenge ville jeg ikke ha noe fullgodt svar, og angsten har nesten alltid med seg en skyldfølelse, jeg burde ha tatt meg sammen, om du skjønner…

Det er kanskje nesten det verste aspektet. At man har slikt behov for støtte og selskap fra andre, men ikke klarer å ta imot. Folk blir selvfølgelig lei: ”Ingen vits i å spørre om HUN vil komme på festen, hun sier jo alltid nei”. Og man er jo selv klar over at det fungerer slik, men når vennene ikke VET, kan de ikke lastes. Dessuten var vel det nesten den aller mest skremmende tanken: At noen skulle banke på og be om å få komme inn, lure på hvordan jeg EGENTLIG hadde det. Skrekk! Sannsynligvis hadde jeg ikke åpnet uansett. I tillegg kommer skrekkelige tanker som: ”Tenk hvis jeg faller i dusjen og slår hodet… Hvor lenge ligger jeg før noen finner meg?”

Det har vært komiske situasjoner også: Da jeg et par år senere bodde i Molde, gikk jeg ut med en fyr som hadde det omtrent på samme måte. For det meste møttes vi hjemme hos ham og koste oss med film og hverandres selskap, men av og til var vi ute og møtte verden. Jeg kan huske vi skulle på fotballkamp på ”Røkkeløkka” som da var ganske ny… Begge var nærmest skrekkslagne i folkemengden, nokså håpløst når begge nærmest prøvde å gjemme seg bak den andre.

I dag har jeg det veldig bra, det har vært en langsom snuoperasjon som begynte med å innse at det ikke var nødt til å være slik. Mening, mestring og mindfulness har vært viktig, og ikke minst støtte fra min fantastiske samboer - å bo sammen med noen er forresten den beste medisin- jeg har aldri muligheten til å krype helt inn i tulletankene og bli asosial. Det kan gå flere måneder uten at jeg tenker på hvordan jeg hadde det før.

Nå når det er høytid, man treffer familie og venner og koser seg sammen om kveldene, er jeg spesielt takknemlig for å ha kommet meg videre. Men jeg tenker på alle som befinner seg rundt omkring i sine hemmelige huler, som føler seg ensomme og verdiløse uten å klare å gjøre noe med det. Ikke lett å komme seg til legen for eksempel, dersom tanken på et venterom fullstendig overmanner deg. Kjenner du noen du tror kan ha problemer? Ta kontakt. Tar de ikke telefonen, send en snill sms, det er tryggere. Og kjenner du deg igjen i dette innlegget, husk at du aldri egentlig er så ensom og liten som skyggen din forteller deg.

Hjemme best

Hva er egentlig forskjellen på et ”hjem” og bare et ”hus”?

Tar høyde for at jeg kan ta feil, men antar at dette er det nærmeste jeg kommer ”hjemme hos- reportasje” med det aller første. Boligen min er nemlig langt nærmere kategorien ”kreativt kaos” enn ”moderne og minimalistisk”, muligens shabby, men veldig lite ”chic”.

Nylig har jeg vært hjemme hos Mamma ei helg, og påfølgende helg hjemme hos Svigers, men tror både kavaleren og jeg syns det var godt å komme hjem til oss sjøl etterpå. Gjøra og Sunndalen vil nok alltid være ”hjemme” for meg, men nå er det altså ikke der jeg har min egen kaffetrakter og vedkasse for tiden.

Jeg har alltid hatt det for vane at når jeg er ute på biltur kikker jeg på alle husene jeg kjører forbi. Ja, det begynte faktisk FØR jeg hadde bil, når jeg og min venninne Susanne gikk fra forlkehøgskolen til stallen hver morgen når vi hadde stalltjeneste. Vi gikk igjennom boligområdene på Bjørset i Molde og kikket på ”Frokosthusan”, husene hvor det lyste lunt og hjemmekoselig fra kjøkkenvinduene på morgenen. Vi var sultne og trøtte og drømte mye om boller og kakao den tida.

Senere har jeg altså fortsatt å se på hus, og sannelig har jeg smittet kavaleren også, det er blitt en hel liten hobby å peke ut hus med sjel når vi kjører land og strand rundt. Favoritten er toetasjes hvitmalte trehus med ”frokostveranda” som jeg kaller det, jeg innbiller meg at om jeg hadde bodd slik skulle jeg drukket ferskpresset appelsinjuice i soloppgangen hver morgen.

Jeg har hatt ”hjem” mange steder i mitt liv og flyttet ofte. Jeg samler liksom noen få, viktige ting rundt meg, og da kan jeg føle meg hjemme nesten hvor som helst. Jeg mener selv jeg ikke er veldig materialistisk, men jeg har hatt gjenstander jeg har grått over å ødelegge, som en håndmalt fugl som katten rev ned (den var vel litt for livaktig) eller serveringsfatet fra Farmor, men så har jeg jo lyst til å bruke tingene også, ikke gjemme dem bort i et skap.

En annen ting som gir meg en veldig hjemlig følelse er lukten av hjemmelaget bakst og mat. Kavaleren og jeg lager oss ordentlig middag fra grunnen av så å si hver dag, jeg sier det ikke for å skryte, det har blitt en trivelig rutine og en god ting som vel er verdt den tiden det tar hver dag. På vårt lille kjøkken er det ofte en utfordring, vi har alt for mye utstyr i forhold til plassen, så det er et puslespill hvor vi flytter maskiner og kopper og kar rundt og rundt, føler jeg.

Det aller viktigste som skiller et hus fra et hjem for meg tror jeg er (minst) en malende katt i en stol. Jeg er vokst opp med katter og er kattemenneske på min hals. Samboeren nevner stadig ønske om hund, men jeg lover deg: Det blir ikke før vi har flyttet nok en gang, her har vi ikke mer plass enn vi trenger, og jeg tenker med skrekk på hvordan potteblomster og lysestaker ville ligge strødd her etter sånne hundeslagsmål.

Potteblomster er jo et annet kapittel, etter å ha jobbet to år på Blaafarveværket hvor man selger samlepelargonier, har jeg opparbeidet meg grønne fingre. Å pusle med blomstene er nesten meditasjon. Og jeg har mange fler enn jeg egentlig har plass til… Med alle våre dyr, barn på deltid, katter og utallige blomster er ryddingen en oppgave en aldri kommer i mål med har jeg funnet ut. Men er det egentlig så farlig? Tross alt; et hjem er et hus hvor livet leves.

Gale, gamle damer med katt...

Jeg har alltid elsket katter. Jeg husker enda hvor mye jeg ønsket meg en kattepus før jeg fikk det, og det må ha vært ganske tidlig. Min første pus kom nemlig i hus den sommeren jeg var fire. Jeg fikk velge den ut fra kullet til min kusines skogkatt Lurvina. Samtidig fikk jeg en lillebror. Hvis hensikten var at jeg skulle få noe annet å tenke på og unngå søskensjalusien, så virket det.

Min svarte og hvite skogkatt hadde mange navn opp igjennom. Det første fikk han i Eresfjorden der han kom fra, min fetter John døpte kattungen Martin i håndvasken på dass. Etter hvert fikk katten det mer fantasifulle "Prestekrageprins". For enkelhets skyld selvfølgelig kalt Pus. Pus levde helt til jeg flyttet bort på folkehøgskole. Da gjemte han seg under verandaen og døde.

Senere hadde jeg flere katter, noe som ikke sammenfalt så godt med en omflakkende tilværelse. Da min nydelige hunnkatt Sirianna ble avlivet av kattepasseren mens jeg var på ferie i Egypt, sverget jeg på at jeg ikke skulle ta på meg ansvaret for et dyr igjen før jeg var etablert og hadde et stabilt liv.

Plana holdt i mange år, helt til jeg ble presentert for Ramses. Selv om jeg har stor interesse for Egypt hadde han faktisk det navnet før jeg fikk ham, og han kler virkelig sitt kongelige navn:

Han og søstra var åtte måneder gamle og skulle avlives innen få dager dersom de ikke fikk nye eiere. Gudene må vite hvorfor. Jeg tok på meg å passe pusene inntil tidligere eier fikk omplassert dem, og det gikk som det måtte gå: Etter å ha gått mange runder med meg selv bestemte jeg meg for å beholde den ene, og gleden var stor da min kommende samboer bare var glad for at katten skulle være med på flyttelasset nedover. Ramses er nå snart to år gammel og kastrert, en bedagelig kosebamse, dum og deilig. "Dum" er selvfølgelig sagt med uendelig mye kjærlighet!

Det er flere enn meg som har kjærlighet for katter. Min kollega Therese tok i sommer seg av ei villkatte som nedkom med fem unger... Ikke helt villkatt, men iallefall neglisjert av eier... To av pusungene tok hun selv, to fikk ny eier i nærheten her, (eier er forresten helt feil ord, dersom du spør katten!!) og den femte er Selma.

Selma er familiens baby, og vet det. Til tross for at hun er oppvokst nærmest i en vedstabel, nekter hun plent å være ute. Hvorfor skal hun være nødt til å fryse, når hun kan kose seg inne og se søt ut? Hun er spesielt interessert i potteplanter, og er sterkt imot disse merkelappene hvor navnet på planta står. Her om dagen tok jeg henne på fersken i å nappe en ut av blomsten:






Hun tygger dem opp og kaster dem på gulvet. Godt jobba. Selma tilgis alt. Hun er jo sååå søt. Hun tilgis til og med for at hun ikke sto fram og innrømte sine synder da jeg la skylda på samboers datter for blomsterforvirringa. Navnet har katta forresten fått etter Selma Lagerlöf, det må være passende når man bor sammen med skrivende mennesker. Og det er ingen ting katter liker bedre enn å hoppe opp i fanget/ tastaturet nåe det er noe viktig som foregår på pc-en!
Da jeg tok en ny pus i hus var jeg selvfølgelig aller mest bekymret for at det ikke skulle være så greit for Ramses å få en liten søster. Heldigvis tok han omsorgsoppgaven på alvor:



Dette ser jo ut til å gå veldig bra!! Kattene mine er veldig selvbevisste og har et rikt sosialt liv. Riktig nok har jeg ikke gått så langt som å gi dem facebook-kontoer, men brevvenner har de. Kattebrevvenner. De får postkort fra Balder og Frøya i Rindalen rett som det er...

Nå har jeg riktignok samboer, så akkurat nå ser det mørkt ut for planen om å bli ensom gammel dame med katt. Hvordan kan man være ensom i selskap med katter uansett? GAL, gammel kattedame tror jeg passer bedre. Det verste er kanskje at det ikke høres så rent ille ut. Heller forlokkende, faktisk. Så er det bare å se om det går troll i ord. Kanskje jeg anskaffer meg ei ugle og ei flaggermus også.

Fyldig selvfølelse

I hvor stor grad henger selvfølelse og selvtillit sammen med kroppsvekt? Det tror jeg ikke det finnes noe fasitsvar på, for noen har vekta kanskje liten eller ingen innvirkning på selvfølelsen. For andre er den alfa og omega. I samme åndedrag kan vi spørre; I hvor stor grad henger utseende og selvfølelse sammen? Da mener jeg ikke at høy vekt er ensbetydende med et dårlig utseende, men at man når man legger på seg mye radikalt ENDRER utseende.

For min del førte en kraftig vektøkning  - 30 kilo på 3 år - ikke til særlig mye dårligere selvtillit. Jeg vet hvem jeg er, hva jeg er verdt og hva jeg er god for. At utseendet endret seg mye, spesielt ansiktet, la jeg ikke merke til annet enn på bilder. Rart med det, man ser seg sjøl i speilet hver dag, man ser jo ingen forskjell fra den ene dagen til den neste. Da jeg var hos ei venninne som jeg ikke hadde sett på 16 kilo, og hun begynte å anbefale meg forskjellige kurer, spurte jeg henne: "Men SER du veldig godt at jeg har lagt på meg?!" Det sårende svaret var "Ja, selvfølgelig"--- jeg syntes det var rart at hun kunne se det så godt når jeg ikke merket det selv, annet enn på tallet på vekta. All ære til min ærlige venninne som ikke ga meg "lip service" den dagen..!

Så vekten i seg selv og utseendet ga meg ikke dårlig selvtillit. Men det som fikk meg til å bli deprimert og nedfor, var når jeg ikke klarte å gjøre det samme som før - ikke klarte å henge med på jobb, og ikke klarte å trene eller en gang gå tur med den berømte fetter Endre som før. Halvveis i andre bakken måtte jeg melde pass, peste som en hjertesjuk syttiåring og hadde vondt overalt! Når man er ca 30 år og ikke klarer en 3- 4 kilometer lang spasertur... Da føler man seg ikke spesielt frisk!

En annen ting som fikk meg til å frese og spytte var at jeg som overvektig ble behandlet som en idiot. Tror du det er en myte at folk drar paralleller mellom "tykk" og "dum"? Som jeg nevnte i forrige bloggpost er noe av det jeg liker dårligst her i verden at folk undervurderer meg, og det opplevde jeg MYE av i den tiden jeg var som rundest. Det er faktisk ikke slik at hjernen er mindre jo større kroppen er..!

Nei, for å være ærlig, selvtilliten min har ikke mye med vekt å gjøre. Jeg har hatt dager hvor jeg har følt meg fantastisk når jeg veide 120, og jeg hadde dager hvor jeg følte meg rævva den gang jeg veide 68. Det som får meg til å føle meg bra er når jeg kan utfolde meg innen de områdene jeg har evner og interesser, og når jeg føler mestring. Det kan gå på alt fra fysiske utfordringer til å få betalt regningene i tide, det kan være i forbindelse med skrivingen, eller noe så enkelt som å være noe for noen andre, glede noen.

Dere husker uttalelsene til Kari Jaquesson som det ble slikt oppstyr rundt? Her er "Charter- Hildes" svar.
Jeg har et delt syn. Kari har selvfølgelig rett i at årsaken til fedme er at man har inntatt fler kalorier enn man har fått brukt. Det hun ser ut til å glemme er HVORFOR er det blitt slik. Det finnes mange årsaker til at man spiser mer enn man burde, bl.a psykisk sykdom, og det finnes enda flere grunner til at man får vært mindre fysisk aktiv enn man ønsker. Til slutt: Det er ingen tvil om at ordet "feit" er et nedsettende ord. Man sier "overvektig" dersom man bare mener den fysiske tilstanden.

"Jeg vet jeg sa "tomhjernet sprettkjerring". Men med det mente jeg bare at du snakker før du tenker, Kari..."

Fattigdommen synes, pleide mammaen min å si,

da jeg var liten og hadde fått hull på ett eller annet, bukse-kne eller strømper. Lite visste vel hun da, stakkar, om at hennes datter ville få kjenne fattigdommen på kroppen.
Jeg har et bevis på min fattigdom. Jeg har det alltid med meg. Det er en visdomstann hvor fyllinga har ramla ut, og som jeg burde vært hos tannlegen og fiksa for lenge siden. Lenge verket fattigdommen i tanna mi. Banket og hamret gjorde det, med nattevåk og paracet-knasking som resultat. Til slutt ga det seg, mirakuløst. Men ruinen av tanna er der fortsatt, ser ut som fiendtlige styrker nylig har sluppet en bombe over der, det er nesten så jeg er forbauset over å ikke se det ryke fra den. Men jeg vet at jeg ikke klarer tannlegeregninga foreløpig uansett, så den får være der. Legen skulle jeg også vært hos, jeg har ei betent skulder. Men jeg fortsetter å utsette det, siden det er smale tider.

Sånn er det bare, sesongen på min eminente arbeidsplass tok slutt, og jeg leter etter noe midlertidig for vinteren. I en slik situasjon er det vanlig å få litt støtte fra NAV, ikke sant? Og jeg skal ikke kjede dere med detaljer, men grunnet en kommunikasjonsfeil- noe som kunne vært ordnet opp i ved at de slo på tråden til meg, får jeg sannsynligvis ikke penger derifra før i slutten av januar. Vel, jeg har klaget, så får vi håpe de viser medmenneskelighet.
Mange nok skriver blogginnlegg om NAV, dette skulle handle om fattigdom. Og jeg lurer på, når ble det så skambelagt, så tabu, å være fattig? Å ikke ha råd til hva som helst av utstyr, bil, klær og utenlandsreiser? Og jeg tenker: Hva forventer folk flest egentlig? Opp igjennom årene har jeg vært både lavtlønt og aleneboende. I en periode (hvor jeg ikke hadde noen samboer eller venninne å dele leilighet med) leide jeg hybel. Jeg var vel ca 28-29, mens alle naboene mine var videregående-elever. Hva gjør det med ens selvfølelse? "Alle" mine jevnaldrende var allerede gift,  eide hus og hage, og var for lengst kommet til det punktet at de var opptatt av de riktige klærne og slalåmskiene til sine barn. Mens jeg knapt nok hadde nok til å leie en skolehybel.

Og så, til bilen min. "Snøfnugget" fungerer perfekt, velsigne den. Det er en 94-mod opel corsa som jeg kjøpte for 16000 kr cash kontant uten å ha behov for å ta opp lån. Det er 2,5 år siden, og bortsett fra å ha byttet ut bremseklosser og noen lyspærer, har den ikke kostet meg stort. Jeg anser meg heldig som har en sånn god og økonomisk bil, den er ikke storforbruker av hverken olje eller bensin. MEN, når jeg forteller om den til mine SUV-kjørende venninner, og sier jeg er evig fornøyd, begynner de å flakke med blikket. De synes synd på meg, og det gjør meg rasende...

Hva sammenligner vi oss egentlig med?  Jeg synes det er interessant å sette situasjonen både i et verdensperspektiv og i et historisk perspektiv. Jeg har tak over hodet, jeg har bil, jeg har mat. Jeg har klær. Plassert femti eller hundre år tilbake i tid her i Norge, (det er IKKE lenge!) og jeg ville vært rik. Plasser meg i et annet land, i de fleste andre deler av verden ville jeg vært velstående på mitt nivå. Kjøpehysteri og statusjag er vanskelig å forstå, synes jeg. 

Luksusfellen synes jeg er fantastisk fascinerende og også provoserende. Men inviterer folk til å melde seg på for å få hjelp til å håndtere økonomien sin. Jeg skulle mer enn gjerne hatt noe hjelp jeg, av disse dyktige og kjekke menneskene. Det er bare det at de lærer folk å bytte til rimelige biler, klippe over kredittkortene, prioritere og spare. Og jeg hadde ALDRI blitt valgt ut, det vet jeg. For her hadde de ikke funnet noe skjult kleskott fullt av designerklær og sko. De hadde ikke funnet så mye som ETT kredittkort..! Den eneste luksusen jeg unner meg stort sett, er stearinlys. Og klippekort på trening i den lokale menigheten: "Holyrobics". DET kunne jeg unnvære. Hvor er hjelpen til vanlige folk som prøver å gjøre så godt de kan?  Det har selvfølgelig ikke samme underholdningsverdi.

Når vanlige, relativt oppegående og kommunikative mennesker som meg selv slåss sånn i systemet, lurer jeg på hvordan eldre mennesker, eller de med et handikap klarer seg. Hva med de som har ME? Eller tung depresjon og angst? Kanskje jeg skulle søke om støttekontakt?

Jeg klarer meg nok gjennom denne kneika også, jeg har hodet over vann og sterke armer å svømme med. Og kanskje, hvis jeg er riktig heldig, setter lokalavisa Driva dette på trykk, slik at jeg tjener noen kroner på det. Styrelsen står alltid den kreative bi, og jeg kan jo velge å se positivt på denne perioden, kalle det et sosialt prosjekt eller research!!

God, økonomisk førjulstid ønskes dere alle

fra

Gunn Marit.
 

Angående årets høstdepresjon

Jeg er et tradisjonsmenneske. Jeg liker å male på egg i påska, jeg pleier å ha rakefisk på lillejulaften, og jeg pleier å være deprimert på høsten.
Like tradisjonsrikt er mitt årlige innlegg om høstdepresjon, noe jeg selvfølgelig aktet å videreføre her på Hjernegruva.

Hvert år pleier jeg å kjenne det sånn midt i oktober. Det går en stund før jeg skjønner hva som er galt. MENINGA forsvinner, jeg er trøtt, slapp, trist... Har bare lyst til å sove og sant og si er det ikke så nøye om jeg våkner igjen eller ikke heller. Det er som om det er noe seigt og svart som drypper inne i hodet mitt, noe som fyller meg opp, presser MEG ut av kroppen min...

Jeg var forberedt på at det ville skje i år også. Men den uteblir så langt! Og vi nærmer oss november, den skulle forlengst vært på plass!

Det kan være mange årsaker til at jeg slipper unna. Situasjonen min er mye forandret fra i fjor og de foregående år. For det første har jeg flyttet. Samme hvor glad jeg er i min barndoms dal med den dramatiske naturen, er det ikke til å stikke under en stol at det er mer sol, mer lys og mer himmel i Modum. "Der hjemme" ernok solen snart borte, og forblir borte til uti februar. I tillegg førte flyttingen til et samboerskap... Og da kan jeg ikke gå i ensomhetsfella igjen. Den fungerer slik: Følelsen av ubehag og meningsløshet gjør at jeg isolerer meg og ikke vil treffe folk, noe som selvfølgelig gjør meg MER deppa...!

Å være et godt hakk nærmere forfatterdebut trekker heller ikke ned, og heller ikke vekttapet på over 25 kg siden i fjor på denne tida. Jeg har mye å gjøre og fylle tida med, nyttige, fine ting. All type aktivitet hjelper, om det er spasertur eller oppvask - det holder meg unna de mørke, seige tankene... De jeg ikke har tid til!

Her er mine råd mot høstdepresjon oppsummert:

- Nyt skiftningen! Flotte høstfarger, rim, og senere is og snø. Månelys på frostrøyk, lav høstsol over stubbmark, fyr i ovnen og vintergardiner. Gå på fotosafari! Plant røsslyng i verandakassa.

- Feir høsten! Høsttakkefest, Oktoberfest, Fårikållag, Halloween, Rakfisklag, ... Og så kommer advent. Jeg har ei venninne som pleide å feire søndagene i advent ordentlig på alvor. Venner fikk komme på pepperkaker, gløgg og tenning av lys. OG lesing av adventsvers med litt fnising. Så hyggelig! (Siri, du er en inspirasjon)... Høsten hvor man trekker innendørs er en perfekt anledning til å være sosial.

- Vær aktiv! Lag/skriv julekort, planlegg julegaver, begynn på julevasken, ha sex, begynn å trimme!!! Engasjer deg i noe, bli støttekontakt... Å hjelpe andre er ofte en perfekt hjelp også for deg selv.

Om ingen ting av dette hjelper, så prøv å tenke på at det er bare to måneder til sola snur. Og det GÅR over, denne gangen også. Men her i huset ser den ut til å være avlyst, og jeg skal gjøre mitt for å la det bli en ny tradisjon.