Egypt og stillheten

Sola våger seg opp over horisonten, farger Rødehavet, og smelter disen. Jeg nyter det hele fra en balkong i en turistleilighet i Hurghada med utsikt over den nye souqen - eller markedet om du vil. I hånden min har jeg en rykende tekopp med sukker i, en måte de fleste egyptere starter dagen på. Det er tre år siden sist jeg var i Egypt, og jeg skal ikke gå glipp av et eneste minutt.

    Idet sola for alvor begynner å få tak på den friske morgenlufta, dukker han opp. En høy, tynn gutt som har arbeidsdagene sine nede i turistmarkedet. Alle suvenirer man forbinder med Egypt finnes her: Orientalske lamper, vannpiper, krydder. Han triller fram solbrille-stativet. Ser etter at flisene utenfor er ordentlig skinnende blanke, og så drar han fram en plaststol. På den venstre siden av den, et askebeger. Så setter han seg til å vente. Og vente. Vil han i det hele tatt f noen kunder i dag?

    Stillheten, en ny følgesvenn for meg i Egypt. Jeg og reisefølget mitt finner oss selv nærmest alene, på cornichen, på restaurantene og stranda. Hvor er alle turistene hen? Hvor er levebrødet for egypterne? Hurghada er en by bygd opp omkring de tilreisende. Hva gjør man når de uteblir?
    Etter fire timers kjøretur gjennom den golde arabiske ørkenen møter vi samme situasjon i Luxor. Jeg er der for å presentere ”Naken i hijab” for de fastboende europeerne der, og de viser rørende interesse. Men når jeg kommenterer hvor stille det er, har de mye  fortelle meg:

    - De som fortsatt demonstrerer i Kairo forstår ikke situasjonen vår her nede, sier Christine Soliman som driver hotell sammen med sin egyptiske partner. -Her i Egypt er det jo storfamilien som tar vare på deg når det kniper. Men hva skal du gjøre når alle i storfamilien lever av turisme på den ene eller andre måten? Hun rister på hodet.
    - Vi venter alle sammen. Her nede i Luxor er det like trygt som det alltid har vært, men hva hjelper det, når alt de reisende forbinder med landet vårt er steinkasting og tåregass på Tahrir-plassen?

    Vi besøker templene. De er uhyggelig tomme, nesten som om de gamle faraoer har tatt de tilbake. Skrittene våre gir gjenlyd mot veggene. Men relieffene og statuene står der uforandrerlige, og gjør et enda sterkere inntrykk nå, uten høylytte gruppeledere med ”gåseflokken” sin i hælene, uten beundrende rop, uten kameraer som stadig blinker. Vi kan nesten høre guden Amon Ra hviske om sin uforanderlige storhet gjennom tusenårene.

    Vi vet det ikke kommer til å gå nye tre år før vi er tilbake, og vi håper den arabiske våren vil gi befolkningen demokratiet og rettighetene de kjemper for, og bedre vilkår for de oppvoksende generasjoner. Det siste vi ser når vi kjører ut til flyplassen er et egyptisk flagg som vaier stolt i vinden. Egypt tilhører egypterne. Men Nilen, pyramidene, templene og gravkamrene er en verdensarv som tilhører oss alle. Reis til Egypt nå, grip muligheten til å oppleve denne sivilisasjonens vogge i ro og mak, og bidra samtidig til et levebrød for folket som forvalter det for oss.

(Dette sto først på trykk i Tidens Krav, 23.2.2012)