Lindring for hjemlengsel

Da er jeg tilbake fra Egypt etter et enukes opphold. En uke er ikke lang tid, og spesielt ikke siden det var hele tre år siden sist jeg hadde vært i landet jeg har kalt ”Mitt andre hjemland”. Jeg var veldig spent på hvordan det ville føles.

Billetter hadde vi bestilt nærmest på måfå. Det var meg, forloveden, og tre venner. Vi bestilte restplass, tok det vi fikk, rett og slett. Men da jeg studerte reisetidspunktet, skvatt jeg nesten, det var på dagen og timen sju år etter den aller første gangen jeg reiste nedover, og ble der i tre måneder.

For å være ærlig trengte jeg å være der i tre måneder. Jeg trengte så lang tid for å senke skuldrene, slippe skepsisen, åpne hjertet for menneskene og kulturen, bli nysgjerrig og utforskende i stedet for skeptisk og dømmende. Det er så mye mer vi har til felles enn det som skiller oss, det oppdager vi når vi blir godt kjent.

Jeg er ganske overtroisk, og når jeg så reisetidspunktet, følte jeg at dette har en spesiell betydning, det blir enten eller. Enten er det en endelig avslutning på mitt forhold til Egypt, eller så er det en ny start. Spesielt spent var jeg jo over å ha med meg forloveden nedover for første gang, til dette stedet som har betydd så mye for meg i fortiden.

Mange var også urolige over at jeg skulle reise nå, det var vært stadige tilbakevendende uroligheter i Egypt etter revolusjonen i fjor, og selv om jeg vet at det er en lang reise fra Luxor dit jeg skulle, til Tahrirplassen i Kairo som vi har sett på TV, (det er som å reise fra Oslo til Saltfjellet med tog) hadde jeg ikke tenkt å ta noen sjanser.

Straks jeg kom ut av flyet strømmet påminnelsene på. Bougainvillea og bulkete biler, smilende mennesker med teglass i hendene. Den tilsynelatende ufruktbare ørkenen. Den irrgrønne Nildalen. Den herlige maten, den hissige myggen, templene. Å bli vekket om morgenen av bønnerop, bikkjebjeff, hanegal og eselskryt. Det vil si, jeg sov som en stein, men reisefølget mitt ble vekket. Kunne det virkelig være tre år siden sist jeg var her?

Jeg hadde jo rukket å både skrive roman og få den utgitt, så noe tid må det jo ha gått. Nettopp det var påskuddet mitt for å reise denne gangen, jeg skulle presentere boka for en litteraturklubb i Luxor. Det ble et utrolig hyggelig møte og begynnelsen på nye, gode vennskap. Jeg fikk også spurt medlemmene, som stort sett er europeere, hvordan det er å bo i Luxor etter revolusjonen.

    - For oss er det ingen stor forskjell, sier Christine Soliman, som har bodd ved Nilens bredd i seks år. - Men for lokalbefolkningen er det verre. Turistene er skeptiske og tror vi lever i en krigssone. Dermed mister store deler av befolkningen her næringsgrunnlaget.

Hun har rett. Noe ER virkelig annerledes. Både ungene og hestene er magrere enn før. Jeg er vant til å se fattigdom i Egypt, men ikke sult. Det er vondt å se en liten gutt stå og tigge ved en minibuss, ett pund til brød? Tårene hans som triller da ingen ser ut til å ha noe å avse i dag. Heller. Også de veldedige organisasjonene sliter. Ett av den er barnehjemmet Sunshine, som drives kun ved hjelp av donasjoner og frivillighet. Når turistene ikke lenger kommer, tørker pengestrømmen ut, da er det tungt å ha ansvar for 95 foreldreløse barn…

Jeg tror ikke vi hadde vært under den Egyptiske sola mer enn to dager før kavaleren begynte å snakke om ”neste gang”. Da visste jeg svaret på det jeg lurte på innledningsvis, dette er starten på en ny epoke. Vi har diskutert arabiskkurs, rundreiser og ikke minst hva VI kan bidra med. Første skritt for meg blir å få fadderbarn fra Sunshine barnehjem. Jeg er glad for å ha muligheten for å gi noe tilbake til landet som har gitt meg så mye inspirasjon og så mange opplevelser.

Følte jeg meg mindre trygg nå, i det postrevolusjonære Egypt? Absolutt ikke, heller tvert imot. Vi turister er så få, at vi blir ekstra godt passet på. Dersom du har hatt planer om å besøke ett av Egypts turistdestinasjoner, er mitt råd: Ikke nøl. Du vil føle deg velkommen.

(Besøk sidene til barnehjemsprosjektet Sunshine her: http://www.sunshine-international.org.uk/)