"Frø i sanden" del 6: Min Egyptiske familie

Da fellukka-kapteinen spurte meg og mine venner om vi ville bli med hjem til familien hans, ante ikke jeg at jeg seks måneder senere skulle anses som medlem av denne familien. Dette var en av mange ganger vi skulle få samme type invitasjon: "Come to my house, to see my family and have tea". Noe nølende takket vi ja. Jeg var spent på hva som ville møte oss, hvor likt eller forskjellig det ville være fra et norsk hjem, og hvordan hans familie ville se på oss, hedninger og turister som vi var, og helt sikkert rikinger i deres øyne.

"Ya Omma", ropte kapteinen innover i huset. "Mamma", familiens motor og sjefsorganisator måtte hilse på oss. Faren er kanskje overhode for resten av husholdningen utad, men det er mor som holder i tømmene, det skulle jeg få se mange eksempler på. Jeg fikk se hvor mange fordommer jeg hadde, disse kvinnene som tok imot oss på en vennlig og gjestfri måte, var ihvertfall ikke særlig kuet eller undertrykte. Tvert imot virket de stolte, selvsikre og ganske lykkelige. I et samfunn som selvfølgelig har mange utfordringer for folk, og kanskje spesielt "kvinnfolk", så jeg spinnesiden av denne familien som ressurssterke og veltilpassede.



Unger var det over alt følte jeg. Jentunger! Det tok lang tid før jeg hadde fått sortert hvem som tilhørte hvem i slekta. Jeg hadde jo hørt mange si at jenter er veldig lite verdt i "slike" land, selv om jeg ikke hadde helt klart for meg hva som mentes med "slike". Etter hvert som sjenansen ble overvunnet forsøkte jeg forsiktig å spørre, "dere ønsker dere vel veldig en gutt?" Men det så ikke ut som om det var så farlig, og disse jentene ble virkelig behandlet som prinsesser. Alltid noen voksne som hadde tid til dem og tullet og snakket med dem. Bra er jo det, har en følelse av at hundre prosent barnehagedekning ikke er noe mål i Egypt.





Dette er selvfølgelig noe av det fineste, og noe av det vanskeligste. Etter hvert som min kaptein ble min mann, ble alle disse skjønne jentene mine nieser, og jeg fikk gleden av å følge dem opp i hele fire år. Men når et forhold tar slutt involverer det selvfølgelig mange fler enn to mennesker. Og selv om jeg har et godt liv i dag og ikke har noe å angre på, går det sjelden mange dager mellom hver gang jeg tenker på de små prinsessene, hvordan det går med dem, og hvor store de er blitt, og om de kanskje en sjelden gang tenker på meg også?

Jeg føler meg virkelig beæret som har fått oppleve alt dette, og har fått kjenne så mange flotte mennesker som har lært meg om verdien av å være glad i og ta vare på hverandre.