Å tro at alle andre har det så bra er ikke noe nytt fenomen. Midt på
nittitallet gikk jeg på folkehøgskole i Molde sammen med gode venner. En
av jentene jeg ble kjent med der, heter Susanne. Vårt spesielle
møtepunkt var at vi begge hadde hest valgfag, og vi hadde stalltjeneste
sammen.
Det å være i stallen er jo utrolig koselig. Den varme
lukta av hest, den trygge lyden av dyra som gomler høy og kraftfôr. Men
det som var litegrann hardt for tenåringer på internat, var
morgenstellet.
Morgenstellet innebar at vi måtte stå opp
klokka kvart på hanegal og gå til stallen - en god kilometer
oppoverbakke gjennom byggefeltene i Molde - og vi måtte stelle, fôre,
lufte og møkke og så forsøke å komme oss ned igjen i tide til frokosten i
skolens spisesal. Den frokosten rakk vi selvfølgelig ytterst sjelden,
siden ingen av oss var så veldig enkle å få på beina om morgenen.
Det var tungt i snø og slaps og med skrikende mager å gå på islagte
fortau oppover bakkene. Da drømte vi oss vekk ved å se inn i hagene
foran eneboligene vi gikk forbi. Det lyste koselig fra kjøkkenvinduene,
og vi laget oss en liten hobby av å fantasere om frokostene som ble
servert bak de rutete kjøkkengardinene, inne i de trygge familielivene.
Vi kalte det "Å se på frokosthusa".
Helt sikkert var det te,
eller kaffe, eller enda bedre, kakao med krem. Noen steder duftet det
ristet brød og omelett. Vi så for oss lun peisvarme og duk og
servietter, og hyggelig prat rundt bordet. Slik hadde folk det helt
sikkert, alle andre enn oss, som jo var pint til å traske der ute i
kulda og til å komme for seint til frokosten i dag igjen.
Det
er snart tjue år siden vi gikk på folkehøgskolen, men Frokosthusa er et
artig minne for oss begge, og et uttrykk som har overlevd årenes gang.
Fortsatt, spesielt når jeg er ute og kjører om kvelden eller tidlig om
morgenen før det blir lyst, har jeg det med å kikke på husa som farer
forbi, hvor det lyser i vinduene som bevis på at liv leves her.
Forskjellige liv. Skolejenter på hybel, småbarnsfamilier, gamle ektepar,
ungkarsbuler.
Kanskje har denne "hobbyen" fra folkehøyskolen
vært med på å preget meg slik at jeg også legger vekt på det, å lage det
koselig med lys og mat og fellesskap. Selv om det nok ikke var slik i
Frokosthusa som vi fantaserte om! Ganske sikkert besto frokosten for
mange, til og med i Molde, av en halv banan og litt kaffe fra i går
oppvarmet i microen.
Av og til har jeg kanskje godt av å gå ut
i snøen og kulda hjemme hos meg, og kikke inn gjennom mine egne
vinduer, se duk og aviser, lys og rykende kaffekopp, innse at jeg er
blant de heldige her i verden, jeg bor i et "Frokosthus"!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar