Frokosthusa

Å tro at alle andre har det så bra er ikke noe nytt fenomen. Midt på nittitallet gikk jeg på folkehøgskole i Molde sammen med gode venner. En av jentene jeg ble kjent med der, heter Susanne. Vårt spesielle møtepunkt var at vi begge hadde hest valgfag, og vi hadde stalltjeneste sammen.

Det å være i stallen er jo utrolig koselig. Den varme lukta av hest, den trygge lyden av dyra som gomler høy og kraftfôr. Men det som var litegrann hardt for tenåringer på internat, var morgenstellet.

Morgenstellet innebar at vi måtte stå opp klokka kvart på hanegal og gå til stallen - en god kilometer oppoverbakke gjennom byggefeltene i Molde - og vi måtte stelle, fôre, lufte og møkke og så forsøke å komme oss ned igjen i tide til frokosten i skolens spisesal. Den frokosten rakk vi selvfølgelig ytterst sjelden, siden ingen av oss var så veldig enkle å få på beina om morgenen.

Det var tungt i snø og slaps og med skrikende mager å gå på islagte fortau oppover bakkene. Da drømte vi oss vekk ved å se inn i hagene foran eneboligene vi gikk forbi. Det lyste koselig fra kjøkkenvinduene, og vi laget oss en liten hobby av å fantasere om frokostene som ble servert bak de rutete kjøkkengardinene, inne i de trygge familielivene. Vi kalte det "Å se på frokosthusa".

Helt sikkert var det te, eller kaffe, eller enda bedre, kakao med krem. Noen steder duftet det ristet brød og omelett. Vi så for oss lun peisvarme og duk og servietter, og hyggelig prat rundt bordet. Slik hadde folk det helt sikkert, alle andre enn oss, som jo var pint til å traske der ute i kulda og til å komme for seint til frokosten i dag igjen.

Det er snart tjue år siden vi gikk på folkehøgskolen, men Frokosthusa er et artig minne for oss begge, og et uttrykk som har overlevd årenes gang. Fortsatt, spesielt når jeg er ute og kjører om kvelden eller tidlig om morgenen før det blir lyst, har jeg det med å kikke på husa som farer forbi, hvor det lyser i vinduene som bevis på at liv leves her. Forskjellige liv. Skolejenter på hybel, småbarnsfamilier, gamle ektepar, ungkarsbuler.

Kanskje har denne "hobbyen" fra folkehøyskolen vært med på å preget meg slik at jeg også legger vekt på det, å lage det koselig med lys og mat og fellesskap. Selv om det nok ikke var slik i Frokosthusa som vi fantaserte om! Ganske sikkert besto frokosten for mange, til og med i Molde, av en halv banan og litt kaffe fra i går oppvarmet i microen.

Av og til har jeg kanskje godt av å gå ut i snøen og kulda hjemme hos meg, og kikke inn gjennom mine egne vinduer, se duk og aviser, lys og rykende kaffekopp, innse at jeg er blant de heldige her i verden, jeg bor i et "Frokosthus"!