Bustebartepinn, Bustebartepinn

Det er januar og sola har snudd for et par uker siden. Men det er lite som minner om etterjulsvinteren i fjor, hvor jeg gikk daglige turer i strålende sol, på gnistrende skaresnø - og i 15 - 20 minusgrader. Det kan for så vidt ha sine fordeler. Merkes nok på både strømregninga og vedforbruket at det er en mild og våt vinter. Men huff så mørk denne tida blir uten snøen til å lysne den. Og like visst som man forbanner snøen når man måker i timesvis eller kjører seg fast med bilen, savner man den når den uteblir.

Åtteåringen i huset snakker enda om snømannen vi laget for tre år siden. Den var lang og tynn og fikk derfor navnet "Langemann". På hodet hadde han en snølykt til krone, hele kvelden måtte vi gå mange turer til kjøkkenvinduet for å se om det lyste i krona til langemann. Denne vinteren skulle vi lage en enda større flottere en, men så langt har vi ventet forgjeves på det hvite stoffet snømenn er laget av.

Kanskje må vi heller opp i skogen eller fjellet og lete etter en skikkelig yeti, en avskyelig snømann. Lett å si at yetien bare er et fabeldyr og et fantasifoster, men husk at til og med selveste Sir Edmund Hillary, som var den første til å bestige Mount Everest, hevder å ha sett en. Eller kan det ha vært hallusinasjoner? Han og hjelperen hans la ihvertfall igjen sjokolade på toppen som en offergave, så helt riktige kan de ikke ha vært. Man legger da ikke fra seg kvikklunsjen sin når man er på tur!

Vinterens første snømann hvert år i barndommen var alltid fulle av kvist og småstein. Vi skulle nemlig begynne å rulle snøen til baller med det samme den hadde lagt seg i tynne hvite dyner over bakken. Etter snømannbyggingen skulle det gås på ski - gjerne på plenen, rundt og rundt huset, og stor var foreldrenes fortvilelse når fjorårets påskeklister ble fullt av høstens døde gress.

Vinteren 96-97 gikk jeg på folkehøyskole i Molde, da hadde jeg hest valgfag. Da vi kjørte vogn eller slede om vinteren, pleide vi å synge den fine sangen om snømannen "Bustebartepinn". Rytmen passet akkurat til takten når nordlandshesten Silkesvarten skrittet gjennom snødekte gater og veier i Molde:

Kom skal du se på kjæresten min,
Bustebartepinn, Bustebartepinn
Jeg titter ut og han titter inn,
Bustebartepinn i snøen
Syns du`kke han er sveisen og pen,
Bustebartepinn, Bustebartepinn
I morra så ska jeg gifte meg me`n
Bustebartepinn i snøen
Uvisst å si hvor lenge jeg har`n
Bustebartepinn, Bustebartepinn
I morra så kommer sola og tar`n
Bustebartepinn i snøen.

Kanskje er det enda håp. Kanskje vinteren kommer sent men godt. I følge værmeldinga skal det være mildt og regn de neste dagene også, så vi får bare vente og se. En ting som er sikkert er at snøen stort sett er bedre når man drømmer om den, enn i virkeligheten!