Før vi blir for gamle

Ikke har jeg tenkt å vente til jeg trenger rullator før jeg flytter hjem til Sunndal'n. Likevel har det blitt et fast uttrykk hjemme hos oss: Nei, vi får se til å komme oss oppover før vi blir for gamle.
Anledingene når disse "strofene" dukker opp, er alltid når det har blitt avdekket sjokkerende saker fra eldreomsorgen rundt omkring i landet. Det kan gjelde maten man serverer våre seniorer, leggetider på sykehjem og eldreinstitusjoner, boforhold og annet.

Institusjonene og hjemmetjenesten er arbeidsplassen til mange, også i Sunndal. For svært mange eldre er de holdepunkter i hverdagen, for enkelte ER de hele hverdagen. Jeg har vært så heldig å få kikke litt på innsiden. For en god del år tilbake hadde jeg sommerjobb som pleieassistent på Helsetunet og fikk erfare å ha nær kontakt med demente. Senere var jeg kokkelærling og tok fagbrev på kjøkkenet på samme sted. Begge deler trivdes jeg veldig godt med, det er lett å føle at man gjør en viktig jobb når man tar vare på andre.

Men disse erfaringene ga meg nok et litt skjevt inntrykk av hvordan det står til i helsenorge.
Kanskje hadde jeg ikke trivdes så godt i pleien om jeg følte jeg ikke hadde tid til å følge folk på do når de måtte.
Kanskje hadde jeg ikke trivdes så godt på kjøkkenet heller, dersom jeg hadde vært nødt til å lage og servere mat som jeg ikke hadde hælt å spise sjøl. På Sunndal Helsetun skal jeg love at DET ikke var problemet!

Der lærte jeg hvor viktig det var at maten skal være smaksrik, næringsrik, kjent, fargerik og fristende. Det skulle man ikke tro var vektlagt andre steder når man ser bilder av mat som er servert eldre: Lapskaus som ligner oppkast og suppe som ligner myrvann.
Tenk deg det enorme utvalget av muligheter vi normalt friske mennesker har når vi spør hverandre: "Hva skal vi ha til middag i dag?" Når vi blir pleietrengende faller valgmulighetene stort sett bort, og vi må ta det vi får servert, og da er det enda mer viktig at det frister. Det hjelper ikke hvor "sunn" maten er heller, dersom den ikke er appetittlig nok til å bli spist.

Senest i påsken hadde jeg en diskusjon med et voksent menneske som nektet å tro at det fantes gamlehjem i Norge hvor man ikke får gå på do når man vil eller at man ligger til sengs store deler av døgnet, eller sjelden får mulighet til å dusje og stelle håret. Vi ble enige om at vi begge håpet vi slapp å finne det ut ved egen erfaring.

Eldreomsorgen i Sunndal er en av tingene som gjør meg stolt av å være Sunndaling, men vi kan ikke ta den som en selvfølge. Vi må fortsette å prioritere den. Det handler om å være stemmen til en gruppe som ikke så lett kan ta til orde for seg selv. Det gjelder å sette press for dem som intet pressmiddel har. Hvordan går sykehjemsbeboere til streik? Jeg ble så glad da jeg så at Sunndal Kommune var framhevet som et godt eksempel i facebookgruppa Verdig Eldreomsorg. La oss kjempe for at det skal fortsette slik, kjempe før vi blir for gamle. 

En venn for en femtlilapp

Det sies at gode venner ikke kan kjøpes for penger, men det er jeg ikke enig i. Noen vil kanskje si at den som anser en gjenstand for å være en venn, må være veldig materialistisk. Men slik er det vel nødvendigvis ikke? Den som ser på gjenstander som sanne, ekte venner, driver i alle fall ikke med bruk og kast.

Bruktbutikker og loppemarked er noe jeg elsker. Det blir som oftest ikke kjøpt så veldig mye, sant og si burde jeg heller levere noen bæreposer hver gang, det hoper seg jo fort opp med ting og tang hjemme, og spesielt for den som bor relativt trangt.

Av og til finner jeg likevel noe som bare må bli med hjem. Jeg er for eksempel svak for nostalgiske sparebøsser, og kjøpte for en stund siden en som ser ut som en gammel telefon. Hvem husker ikke kronebøssene folk hadde stående på telefonbenken? Dessuten manglet den propp i bunnen, så da gjør det ingen ting at jeg ikke har penger å putte på den.

Forleden var jeg og samboer nok en gang på den lokale bruktbutikken. Jeg skulle se etter en stålampe, og det fant jeg også, en sånn skikkelig retro en med diger skjerm og frynser som jeg kan huske mine foreldre hadde på åttitallet. Men det var mer som ble med hjem den dagen.

Med en gang jeg kom inn døra så jeg den: min nye venn med prislapp på femti kroner. Det var en skrivemaskin. Og ikke en slik elektrisk en med ledning, å nei da. Fullstendig manuell, av merket Smith-corona classic 12. Den sto i en åpen koffert og glitret. I hvert fall i mine øyne.

Det aller beste var kanskje at det oppi kofferten lå flere ruller med uåpnet fargebånd. Dette lovet bra.

Skrivemaskinen ble selvfølgelig med hjem, og til prisen 50 kroner hadde den vært et røverkjøp om den så ikke var god for annet enn å stå til pynt. (Bortsett fra at jeg allerede har en antikk skrivemaskin av merket Underwood som skrivebordsdekorasjon...) Men nei da. Den flotte Smith-Corona fra tidlig sekstitall fungerte som bare det.

Teorien min er at siden en melodi blir annerledes om den spilles på piano enn sekkepipe, og et bilde blir annerledes med blyant enn med oljemaling, vil også en tekst bli annerledes om den skrives for hånd, eller på skrivemaskin, enn på pc.

Allerede har jeg fått prøvd meg litt. Faktisk har jeg skrevet nesten en hel side av en novelle som skal hete "Ren ild". Jeg tror det er lurt av meg å starte med noe såpass lite som en novelle.  Det er ganske uvant å ikke kunne trykke "delete" når jeg vil, og det gjør naturligvis at man tenker seg om noen ekstra ganger før man lar fingrene hamre på tastaturet.

Min nye venn har forresten en innstilling hvor man kan regulere etter ønske, om man har harde, medium eller lette tasteslag. Man kan bytte litt etter humøret kanskje?

Det blir vel neppe noen romanskriving på min Smith-Corona med det første. Ser liksom for meg ansiktet til forleggeren dersom jeg leverte inn en enorm papirbunke i stedet for et letthåndterlig vedlegg på epost.
Men et langt og lykkelig vennskap, det er jeg sikker på at vi får, jeg og min nygamle skrivemaskin.

En pose forfengelighet, takk

Jeg har venner som ikke kan hente posten sin uten å ha sminket seg først. Jeg sliter med å forstå det.

Mange jeg kjenner har "sin egen stil", når det gjelder klær, hår, sminke og tilbehør. Som en kollega, hun har en utpreget romantisk stil. Myke bølger i håret, kremfargede og lyserosa klær, og rouge i kinnene. Hun er kjempesøt, og jeg tenker jeg kunne gjort mye for å ha en så fin "stil". Men om jeg skal være ærlig: Ikke så mye...

Kanskje er det latskap. I blant (hvis jeg kjeder meg på formiddagen), sminker jeg meg og finner fram "de beste" klærne fra klesskapet. Jeg får komplimenter på jobben: "Nei men så FIN du var i dag, Gunn Marit!" Det er jo hyggelig å få høre, men ikke hyggelig nok til at jeg gidder knote med pinsett og eyeliner  og alt mulig rart hver eneste dag.

Kanskje er jeg bare for travel, eller er det bare at jeg synes det er kjedelig å holde på med? For jeg gidder ikke barbere leggene bare for at jeg skal i svømmehallen, selv om jeg vet at andre hadde fått full blokkering ved tanken. Jeg skjønner at leggene er penere uten bust, men det er rett og slett helt likegyldig for meg hva de andre kjerringene i dusjen måtte synes om mine bein. På samme måte bryr det ikke meg meg hvorvidt de har neglelakk på tærne eller ikke.

Det strekker seg for så vidt over til andre områder også. Som for eksempel bil. Dersom bilen min fungerer, frakter meg fra A til B på en forsvarlig måte, spiller det ingen rolle om den er gul eller blå, dyr eller billig, eller hvilket merke den har, Audi eller Skoda, om det er et merke med høy eller lav status.

Det med "merker" og status minner for mye om ungdomsskolen og nittitallets Levis-bukser spør du meg. Når noen spør om jeg ikke vil ha noen fine/dyre klær og sier at "du vil vel føle deg fin", vet jeg ikke om jeg skal bli takknemlig eller fornærmet. Jeg følte meg egentlig fin nok fra før. Behagelig er lik fint i min verden.

Jeg mangler vel bare den viktigste ingrediensen for å finne min egen stil: forfengelighet. Så neste gang noen spør hva jeg ønsker meg, skal jeg svare: En pose forfengelighet, takk! 

Har du hatt Knut på besøk?

Adventsstjerner lyser fint i kjøkkenvindu så vel som i soveromsvindu hos meg fortsatt. Jeg fikk nemlig ingen Knut på besøk på tjuendedagen. Julepynten med duker og sløyfer og kuler er pakket ned for lengst, men når jeg kjører gjennom bygda her, ser jeg at det er mange med meg som lar noen av lysa være igjen. Det er fortsatt ganske mørkt og dystert ute store deler av døgnet, så det er godt med litt kunstig belysning. Riktignok ser jeg også en del fargesprakende og blinkende lyslenker også, som kanskje blir vel "julete"? På det ene huset jeg ofte kjører forbi, tror jeg faktisk lysene har hengt siden jula 2014.

Men det er kanskje ikke så rart. Mine naboer har sikkert ikke sett noe til han Knut. Skjønner dere alle hvem jeg snakker om nå? For jeg kan fortelle at ikke alle kjenner ham.

Tjuendedags Knut kosta jula ut, sier det gamle munnhellet. Selv i gamle dager (På åttitallet), da jeg vokste opp, var det nok en tradisjon på vei ut, men jeg kan da huske at noen av oss ungene kledte oss ut i gamle fillete og avlagte klær og med mammas piasavakost gikk rundt til naboene og lette etter gjenglemt julepynt. Da pekte vi og gjorde fæle grimaser, og hytta etter pynten med kosten. Vi torte nok ikke å faktisk "koste" den.

Hva dette har med den øksedrepte helgenen Knut å gjøre, er jeg sannelig ikke sikker på. Kanskje noen av dere kan fortelle meg det? I hvert fall er det sikkert at vi med glede samlet inn alle rester av julegodt vi kunne komme over. Dessverre var det nok mest støvete mokkabønner, seige pepperkaker og skrumpende mandariner - som frukten het den gangen ... Men spist ble det.

Jeg er selverklært nostalgiker, og jeg mener det går fint an å mimre og savne det gamle uten å skjelle ut det nye som har kommet nå når verden er så mye mindre, jeg tenker da selvfølgelig på halloween og valentinerdagen.
Det er lett å sukke og savne de gamle tradisjonene som julebukk og tjuendedagsknut. Men vi kan ikke skylde på ungene i dag for at det dør ut. Eller er det ikke utdødd, kanskje? Hvis noen fortsatt går julebukk og synger, eller koster den 13. januar, vil jeg gjerne høre om det!
Ungene i dag hadde nok også syntes det var artig å være bukk eller knut. Kanskje noen vil ta utfordringen? Hvorfor ikke gjøre det til en aktivitet på skolen, 4h, korpset eller idrettslaget? Og så ikke minst annonsere for bygda at knutene kommer, slik at man har mulighet til å gjemme litt julegodt til dem som betaling for "kostinga". Tror mange ville sette pris på besøk, jeg.
Håper at noen lar seg inspirere! Nå er det et helt år til neste "tjuendedag", så det er god tid til å planlegge. Dette året ser det ut til at jeg må ta meg sammen og gjøre kostinga selv, så venter jeg med spenning på "knutene" anno 2017. 

Ta skrivingen på alvor!

(Innlegget er opprinnelig skrevet for Forfatterskolen. )

«Hei, jeg heter Gunn Marit. Jeg er forfatter.
Så rare de ordene føles på tunga.»
Tekst: Gunn Marit Nisja, gjesteblogger og forfatter

Hele livet har jeg vært en slik person som har ventet lenge med det meste. Var tjue før jeg fikk meg ordentlig kjæreste, tjuefem før jeg tok lappen, og tredve før jeg turte å satse på ønsket om å bli forfatter. For tiden arbeider jeg på min fjerde roman. Likevel får jeg denne følelsen da jeg får forespørselen fra Forfatterskolen om å gjesteblogge: Men hva har vel jeg å komme med, hva har vel jeg å fortelle, hvilke råd kan jeg gi? 

I løpet av de siste årene har jeg blitt kjent med mange forfattere. Raskt oppdaget jeg at på de fleste spørsmålene, som: «Planlegger du mye før du begynner», «Hender det at karakterene dine tar styring over historien», eller «hvor får du ideene dine fra», finnes det like mange ulike svar som det finnes forfattere.

Har du begynt å skrive? I så fall kan du gratulere deg selv. I tiden da jeg satt og skrev mitt første manus (forresten med penn, i spiralblokk) søkte jeg mye omkring på nettet etter tips og erfaringer. På en amerikansk forfatterblogg leste jeg at «av alle mennesker som går omkring og drømmer om å skrive bok, har en forfatter i magen som det sies, er det bare én prosent som faktisk begynner å skrive. Altså er du allerede nå en del av en nokså eksklusiv klubb.

Videre sto det at av de som begynner å skrive, er det igjen bare én av hundre som fullfører manuset. Visst er jeg dårlig i matte, men det skulle da bli én av tusen av de som opprinnelig gikk omkring der og drømte. Blir du den ene som fullfører? Det er det bare du som kan bestemme. Trikset er å ikke slutte å skrive.

Dersom du skriver historien ferdig, er det jo oppløftende å tenke på at mindre enn fem prosent av manusene kommer gjennom nøkkelhullet hos forlaget. I tillegg mener mange at det kommer ut alt for mange bøker som det er. Men la ikke det stoppe deg. Disse folkene har jo ikke sett din bok ennå, og skriver du den ikke ferdig vil du aldri finne ut om du kanskje er debutanten som blir antatt på første forsøk, eller om det er nettopp din stemme og hva du bruker den til, som behøves i bokhandlene, i bibliotekene og på lesernes nattbord.

Noen forfattere planlegger boken sin ned til minste detalj før de setter i gang. Andre begynner med en mann, en kaffekopp og ei katte og aner ikke selv hvor historien går videre. Jeg gjør en mellomting. Temaet er der, starten, slutten og høydepunktene. Slik vet jeg at jeg ikke kommer til å rote meg helt bort, men samtidig beholder jeg mye frihet og kreativitet. Jeg må være åpen for nye innspill, både fra meg selv, og fra karakterene mine. Slik virker det i alle fall av og til.

De siste månedene har jeg fått en helt ny skrivehverdag. I flere år nå har jeg forsøkt å overbevise meg selv om at det er like greit å skrive hjemme. Da har jeg fylt alle de ledige øyeblikkene innimellom; tidlig om morgenen, sent om kvelden, mens jeg spiste lunsj, eller mens jeg satt på buss eller tog. All tid jeg hadde utenom den ene jobben, måtte brukes på den andre. Jo da, det ble bøker av det også.
Men nå, etter at jeg skaffet meg skrivestue og har laget meg ordentlige, strukturerte arbeidsdager på et sted hvor jeg ikke blir forstyrret, er det blitt en helt annen dans, og det har vært fint å oppdage. Jeg får gjort tre ganger mer på en dag på skrivestua, enn på en dag med «hjemmekontor», hvor man hele tiden føler på alt det andre som burde vært gjort, som støvsuging, stryking og så videre. Endelig tar jeg skrivingen min på alvor. Det anbefales.

Likevel er skrivingen med meg på andre måter, døgnet rundt. Hele tiden ser jeg små situasjoner omkring meg, i hverdagen, i en film, eller på nyhetene, og ikke minst i det jeg leser. Detaljer som farger og beriker romanen jeg holder på med.
Det gjør så godt å få jobbe mer sammenhengende og grundig med tekst. Det er tross alt det aller beste jeg har i livet mitt. I lengden er det nok nettopp det som avgjør: Ikke ønsker om gode salgstall og anmeldelser, men kjærligheten til teksten og ønsket om å tilbringe tid med den. Dessuten, som den spanske forfatteren Javier Marias sier: Man får anledning til å bruke mye av sin tid i en oppdiktet verden, den eneste tilværelsen som er mulig å holde ut.

God skriving!

Det som teller

(Teksten er opprinnelig publisert på hspalladino.com)

Tror du på at det finnes en plass og en vei bestemt for hver enkelt på kloden? Det har jeg erfart at det er.
På slutten av nittitallet gikk jeg på lærerhøyskolen. Mange av studentene jeg gikk sammen med, følte at lærergjerningen var et kall for dem. Det var meningen de skulle være lærere, det var det de var født til å være, og det eneste rette for dem var å ta vare på den oppvoksende slekt.
Så misunnelig jeg var på dem! Ikke fordi de skulle bli lærere, den veien sto jeg også fritt til å gå. Men denne vissheten. Hvor kom den fra? Hvordan gikk det an å vite nøyaktig hva man skulle bruke resten av sitt liv til?
Selv om jeg, helt fra jeg var liten, elsket bøker, var det fjernt å satse på det å skulle bli forfatter. Kall det gjerne dårlig selvtillit, fortsatt synes jeg det er en vanvittig tanke at det er meg som har fått utgitt tre romaner.
Fornuften kom i veien for meg. Jeg hadde en idé — i og for seg en ganske sunn idé, om at jeg måtte ha en “ordentlig”, konvensjonell jobb, et yrke. I dag vet jeg ikke helt hvor stor del av det som var mine egne tanker, og hvor mye av det som var formaninger og velmente råd fra familien, men jeg kan i alle fall godt huske at det ble sagt: Du må jo bli lærer, du som er så glad i bøker!



Jeg ble altså ikke lærer. Jeg hadde en idé om at jeg skulle “holde ut” i lærerjobben for å kunne være til hjelp for barn som opplevde barneskolen på samme måte som jeg selv hadde gjort, de som ble mobbet, holdt utenfor og som gruet seg til hver dag. Men å ha en idealistisk tanke er ikke det samme som å ha et kall, og studietida ble stadig mer av et mareritt for meg. Denne forferdelige følelsen av å være om bord i et ekspresstog som kjører i stor fart bort fra stedet du er ment å være. I ettertid er jeg forbauset over hvor mye jeg har klart å fortrenge fra disse årene, og venner jeg fortsatt har kontakt med fra denne tiden, kan referere til hendelser jeg ikke har noe minne om.
Da denne tiden var over satte jeg meg vel ned for å skrive? Nei, jeg gjorde ikke det. Det vil si, skrive gjorde jeg hele tiden, dagbøker, brev, blogg, dikt og noveller. Men oppfatningen av at man ikke kan leve av skriving, den satt godt fast. For å gjøre en lang historie litt kortere, sitter jeg i dag også med kokkefagbrev og en rekke ulike jobber på CV-en. Jeg kan velge å smile og kalle det “research”.
Hvorfor er det så vanskelig, innimellom, å lytte til seg selv og det man vet er rett? Fortsatt krever det litt å stå i det jeg har valgt, uten å bry meg om hva andre måtte tenke og mene. Jeg er blitt litt flinkere, dette er en en av de mange rutene å krysse av på det livslange kurset “Bli voksen”.
Av og til pleier jeg å spøke med at jeg skal leve til jeg er 114 år gammel. En spøk med en alvorlig undertone, siden jeg synes jeg kastet bort så mye tid før jeg kom meg på rett hylle i livet.
På ett eller annet tidspunkt kunne jeg ikke lenger la være å satse på skrivingen. Enhver jobb jeg var ansatt i føltes som en blindvei — selv om jeg ser verdien i erfaringene jeg fikk med meg, førte ikke disse jobbene meg “videre”, hverken kokkejobben eller nattevaktjobben eller jobben på fiskebåt i Barentshavet.

Det var i 2009 jeg endelig fikk penalet opp og fingeren ut. Jeg hadde passert tredve så vidt. Hadde ikke noe særlig jobb, ikke noe særlig helse, mitt fire år lange ekteskap i Egypt hadde gått dukken, kort sagt følte jeg ikke at jeg hadde noe særlig til framtidsutsikter. Jeg selv syntes det var slik, og jeg har en mistanke om at jeg ikke var alene om det. Men én ting hadde jeg igjen; det var kallet mitt. Det jeg innerst inne brant for og drømte om. Det var på tide å slutte å drømme, men begynne å gjøre.
Etter mine fire år i Egypt var det ikke vanskelig å vite hva min første historie skulle bli. Jeg ønsket gjennom en fiktiv fortelling å dele noen av historiene mine derifra, på godt og vondt. Skrev jeg “Naken i hijab” fordi jeg tenkte det var gode muligheter for å få den antatt? Fordi jeg trodde den kom til å bli en bestselger? Aldri i livet. Jeg skrev den fordi den var historien jeg selv brant aller mest for der og da.
Å bli utgitt sto for meg som en drøm nær det umulige. Jeg var svært klar over hvor lite det nøkkelhullet var. Jeg måtte konsentrere meg om de faktorene jeg selv kunne påvirke, og tenkte på at dersom jeg ikke fullførte manuset, var sjansen for å bli utgitt redusert fra minimal til ikke-eksisterende. Men den dagen jeg sto der med det ferdige manuset, klar for å prøve meg på det tidligere nevnte nøkkelhullet, skjedde det noe uventet. Det åpnet seg et vindu i stedet, og jeg smatt inn i litteraturverdenen. I 2011, to år etter at jeg startet skrivingen, sto jeg der med boken i hånden. Det føltes som om livet fikk medvind i det samme jeg bestemte meg for å følge “kallet”.
Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes motgang. “Den traurige hverdagen” finnes også i forfatterlivet. Følelsen av blindgate har jeg imidlertid ikke vært i nærheten av igjen. Veien har motbakker, utforbakker og ett og annet praktfullt utsiktspunkt. I alle disse fasene er det min vei.
Om jeg nå ble bedt om å gi andre et godt råd når det gjelder veivalg i livet, ville jeg si: Det er fint å lytte til fornuften, men i lengden er det ufornuftig å tro at du kan kneble hjertets stemme.
Fortsatt vet jeg ikke om jeg kan leve av skrivingen alene. Men jeg kan leve for skrivingen. Det er en god grunn til å håpe på at dette livet blir langt.

Her kjøper du Gunn Marits bøker:
http://www.haugenbok.no/Innhold/forfatter/Gunn-Marit-Nisja

Bærbar telefon

Da jeg fikk min første mobiltelefon var jeg atten år. Det var sommeren etter at jeg hadde gått på folkehøyskole, jeg hadde massevis av brevvenner, et par av dem brukte jeg telefax (!) for å kommunisere med. Det fantastiske i det..! Å kunne sende et ark inn i en maskin og så dukket skrifta opp på Skjervøy i Nord-Norge med det samme. Men nå snakker jeg meg bort. Det var altså telefonen. En Philips diga. Bestevenninna Solveig og jeg hadde hver vår. Den hadde et deksel over tastene som kunne trekkes ned, og en antenne som kunne trekkes ut. Dekning var langt i fra noen selvfølge.

Det var ikke med måte med muligheter denne telefonen ga! Og alle ble undersøkt like nøye, kunne sitte aldri så lenge å fikle med denne dingsen. Det var for eksempel mange forskjellige ringelyder å velge imellom, minst fem seks ulike. Og nesten like mange meldingslyder.

Ja tenk på det, det var mulig å sende tekstmeldinger! De kunne ikke ha mer enn 160 tegn. Så man måtte begrense seg altså. Problemet var helst at det ikke var så mange å sende meldinger til. Ikke så mange av mine venner hadde mobil. Og Solveig som var den jeg hadde mest å si til, hun satt jo i sofaen ved siden av meg. Velvel, kunne jo sende en melding til henne likevel da, bare for å prøve.

Så var det telefonlista. Tenk så praktisk at man kunne lagre nummerne på den lista på telefonen, og der lå de, alfabetisk. Utrolig lettvint! Det å legge inn den lista var en artig oppgave som det ble lagt mye omhu i. Det jeg ikke visste var at jeg med den jobben rett og slett fjernet min evne til å huske åtte siffer etter hverandre, jeg er blitt helt avhengig av den lagrefunksjonen, og i dag er vel det eneste telefonnummeret jeg kan, mitt eget.

Når den første telefonen ble moden for utbytting, fikk vi telefoner med spill på. Det var utrolig hvor gode vi ble i disse spillene, og etter hvert fulgte mulighet for å sende ikoner, små logoer, og bilder, etter hvert også i farger! Det fantes hele sider i aviser og blader med diverse bilder med søte bamser osv som kunne bestilles og sendes til en venn. Eller uvenn, hvis det var ønskelig.

Jeg forsøker å huske når det snudde, snudde gjorde det i alle fall. Hele utviklingen, og også gleden jeg hadde av mobilen. Telefonen har nå blitt en liten data, med både epost og facebook for den som ønsker det. Man kan til og med se film, og det finnes apper for alt. Fotokamera er en selvfølge, og billedkvaliteten er utrolig. Og svært sjelden hender det at man kommer over et menneske som IKKE har mobil! Jeg kjenner et par stykker, de lever uten facebook og har ikke mobil heller, epost har de bare på jobben. Tenk, man må bare forsøke å ringe dem på fasttelefonen hjemme, og så får man se om de er hjemme eller ikke.

Sannheten er... Jeg blir litt misunnelig på dem.
Kanskje det er de som virkelig har et liv, et ordentlig liv, bortenfor den digitale verden? Det høres deilig ut.

Jeg har blitt helt elendig på mobil, ganske lei av hele dingsen, tenker ikke så mye på den i grunnen. Når jeg har den i nærheten føler jeg at jeg får konsentrasjonsproblemer, har heller mer lyst til å være hundre prosent til stede i boken jeg leser, filmen jeg ser, eller samtalen jeg har med en venninne på kafebesøk. Eller i manuset jeg skriver på, for den del.

Det som er enda merkeligere er at jeg har begynt å glemme den, tenker ikke på den så mye som før. Så den kan bli liggende igjen i hanskerommet på bilen, slik at jeg ikke oppdager at den mangler før jeg skal legge meg om kvelden. Eller på jobb, slik at renholderen er helt panisk når jeg dukker opp neste dag: "Den har ringt og ringt!!" Da var det selvsagt vekkeklokka på telefonen som hadde ringt hele morgenen lang.

Jeg er selvsagt fortsatt utrolig glad for å bli tenkt på og ringt til av gode venner. Men jeg savner av og til tiden da vi venninner lå på golvet i gangen og pratet inn i røret og tvinnet på ledningen. "Mamma sier jeg må legge på!!" Og da mentes det faktisk at vi skulle legge røret på telefonen. Sier ungdommen fortsatt "legge på" i dag når de skal avslutte en samtale?

Nei for meg har utviklingen gått langt nok, og jeg håper jeg ikke skal komme med på den nye trenden med "smart-klokke". Fri og bevare meg for å ha telefonen fastspent til kroppen!!

De herlige høstmøtene!

"Juritzen-familien" på tur!

I høst har jeg vært så heldig å få være med på fire såkalte høstmøter sammen med forlaget og flere forfattere. Hva er så et høstmøte? Jo det er forlaget som presenterer høstens nye bøker for bokhandlere. I år var det arrangement i Oslo, Bergen, Kristiansand og Trondheim. Vi har fått hilse på mange nye og mange kjente fjes, og jeg føler meg så heldig som har fått lov til å presentere "Olivensteinen" og lese fra den for så mange.

Jeg og Arve Juritzen i samtale om "Olivensteinen"

Litt nervøst er det. Og ikke så lett å uttale seg veldig kort og helt konkret, noen få minutter om en tekst på nærmere 350 sider som har fylt et helt år av tiden min og som jeg har pusset på, setning for setning. Det er lett å bli stum når en får spørsmålet slik plutselig slengt til seg: Hva handler denne boka om da?

For "Olivensteinen" er en familiesaga fra Egypt som kan ses fra så mange sider, men først og fremst handler den om Hoda, som opplever en helt annen type kjærlighet enn forventet, på samme tid som foreldrene vil finne et godt gifte til henne.

Hvilken betydning har egentlig tittelen "Olivensteinen", var et annet spørsmål jeg fikk.

Tittelen har dobbelt betydning. Den viser for det første til "legenden" om hvordan Hodas foreldre fikk hverandre. De er nemlig et slikt "usannsynlig" par som måtte kjempe for å få hverandre. Hun, Fatime, var nemlig beduin, og Hodas far fikk henne til å ta sløret av/vise ansiktet sitt ved å tilby henne olivener å spise. Men en olivenstein er jo også et frø som kan vokse til noe stort og overveldende, og det finnes mange slike "frø" i handlingen.

Det jeg liker aller best ved slike møter bortsett fra å treffe hygge bokhandlere, er å bli kjent med andre forfattere, og bøkene deres. Blir så nysgjerrig på det de kommer med! På bildet er jeg sammen med Cecilia Samartin, Gert Nygårdshaug, Caterina Cattaneo, Kristin Maridal og Jan-Erik Fjell. Flere av disses aktuelle bøker har jeg allerede lest, og dessuten fått ei Cecilia-bok signert til mamma, så da har hun også høstens leselykke i boks!

Jeg må bare fortsette å skrive slik at jeg får flere muligheter til å delta på høstmøter ;)


Rapport fra bloggeren Artemisia om høstmøtet i Trondheim kan du dessuten lese her!

Sovehårssøndag

Går an å være trøtt når en ikke skal noe sted;)

Den følelsen: Å våkne klokka halv seks og føle skikkelig panikk fordi du er sikker på at du har forsovet deg ... Lettelsen når du oppdager at det så og si er natt fortsatt, og at lyden du hørte en stund i forveien ikke var vekkerklokka, men katten som kunne tenke seg litt ekstra tidlig frokost.

Jeg er inne i den travleste tiden dette året. Jeg føler vel egentlig alltid at det er noe som burde vært gjort, men nå er det faktisk det, det er full rulle og kjempespennende tider på jobben på Blaafarveværket, masse trivelige gjester som har lyst til å få med seg den flotte Theodor Kittelsen-utstillingen før vi plukker den ned om en måneds tid. Jeg føler meg priviligert som får ha en slik oppgave, å få videreformidlet hans bilder, noen stemningsfulle og andre fulle av satire, hundre år etter at han er død. Husker godt inntrykket hans eventyrillustrasjoner gjorde på meg da jeg var liten, og fint å oppdage at denne kunstneren er ennå mye mer enn som så!

I tillegg er det mindre enn en uke igjen til utgivelse av ny bok... På fredag hadde jeg den ære å snakke til høstens debutanter på Juritzen (minst like interessant for meg å høre hva de kommer med), og da ville tilfeldighetene det slik at de første eksemplarene av Olivensteinen også kom sendt til gjennomsyn. Så heldig, da fikk jeg et eksemplar med meg hjem!





Nå driver jeg og planlegger hva jeg skal si og lese på høstmøter for bokhandlere i Oslo, Kristiansand, Bergen og Trondheim. Det er hyggelig å møte andre bokfolk, men med mange i salen er det fort gjort å få litt sceneskrekk. Forberedelser hjelper! Enda hyggeligere er det å møte lesere, både ute i bokhandlene, bibliotekene og andre arrangementer. Det skal bli noen av dem også ut over høsten.
Oppi det hele skal jeg skrive oppfølger også, og det er deilig som forfatter å få følge livene til personene fra Olivensteinen videre, karakterer jeg er blitt så glad i og som jeg lever med dag og natt.

Men akkurat i dag har jeg gitt både dem og meg selv fri, og skal ingen ting mer enn å legge sammen klær, gå en liten tur ...

Og så kanskje skrive,
bare bitte, bitte litt .

Kjell

Det er slitsomt å stå opp klokka 05 og mate småbarn, men sannelig er det givende også.

Nå er ikke mitt spedbarn helt som andre. Han bor i en bøtte i vedskjulet, og er av arten låvesvale. En nebbete liten fyr som skvaldrer glad når han hører meg åpne døra. Han har fått navnet "Kjell".

Kjell fikk en tøff start på sin jordiske tilværelse. Antakelig må han ha ramlet over kanten på reiret - og det var katten min som fant ham, synderen lå under syrinen og mjauet stolt over det jeg trodde var en død fugleunge.
Men nå har det seg slik at svaler, som en forsvarsmekanisme, har perfeksjonert det å spille død. Dermed hadde katten mistet interessen, og da jeg plukket ham opp, pep han ynkelig. En rask helsesjekk viste at både vinger og bein var like hele etter møtet med jegeren, han så bare lettere opptygd og pjuskete ut. Dermed klarte jeg naturligvis ikke å la være å gjøre et forsøk på å holde liv i pjusken, og lyktes i å få i ham litt vann med engangssprøyte, og noen smuler av kokt eggeplomme.

Jeg var nokså pessimistisk til å begynne med, de to første morgenene var jeg sikker på jeg ville finne ham død. Men nei, etter dagens første vanndråper i femtida, ble han riktig kvikk og munter.

Nå har jeg selvfølgelig satt meg nøye inn i dette med svaler, og lært at svalen er den eneste fuglen som tar tilbake unger som er blitt oppfostret av mennesker, og så er jeg i tillegg veldig glad for at svalene forer med hel mat, og ikke serverer oppgulp til ungene - ser for meg at det ville blitt en utfordring!

Nå har Kjell overlevd i snart en uke, skvaldrer og prater og spiser og drikker. Det blir spennende om han åpner øynene snart også. Hvis ikke katten får tak i ham, ser det ut til at alt skal gå bra. Jeg har allerede begynt å bekymre meg for flygetreningen, og for hvordan jeg skal lære Kjell veien til Afrika når høsten kommer.

Veien mot et forfatterskap

Litt om meg og veien min inn i forfatterskapet så langt:

Min første roman het "Naken i hijab" og kom ut i 2011.
Den bygger til dels på mine egne opplevelser og erfaringer fra Egypt. Det hele begynte i 2005 da jeg hadde et tre måneders opphold i Luxor-regionen i forbindelse med et prosjektert SPA-hotell. I løpet av denne tiden rakk jeg å bli godt kjent med en ung mann der, og reiste ned igjen noen måneder senere og giftet meg med ham. Fire år senere tok ekteskapet slutt, og jeg satt igjen med en mengde erfaringer og en stor kjærlighet til landet og kulturen.

Jeg har alltid vært et skrivende menneske, skrevet dagbøker, noveller, dikt, blogg, og har kasse på kasse med brev. Men å skrive roman er selvsagt noe ganske annet. Jeg var heldig, for Juritzen forlag ville gjerne se nærmere på manuset, og jeg fikk et møte med redaktør like før jul i 2009.
Ytterligere to år skulle gå før jeg sto med "Naken i hijab" i hånda, men for en følelse! Fantastisk å erfare dette, og å få reaksjoner på godt og vondt. Boken ble nominert til Bokhandlerprisen det året.

Når jeg bare forsto at jeg har utholdenheten til å skrive ferdig et romanmanus, var det ikke vanskelig å få nye ideer. Jeg har et dokument med de mest fristende ideene, og bok nummer to var "Porselenspiken" (2013) , som jeg står med på bildet. En bok om familie, og det å stole på sin egen drøm. Ideen fikk jeg blant annet etter å ha fulgt to gode venninner gjennom rehabilitering etter rusmisbruk. Jeg er opptatt av at alle fortjener en ny sjanse.

I går sendte jeg inn til forlaget siste del av min neste roman. Nå er det tilbake til Egypt. Faktisk er "Olivensteinen", som kommer i september, den første av tre bøker om Hoda, en ung egyptisk kvinne som er vokst opp i et vertshus ved Gizapyramidene.
I den første boken er familien opptatt med å finne en passende ekteskapskandidat til henne - men så opplever hun at det er en helt annen følelse som vokser fram. Det skal bli spennende hvordan den blir mottatt.

Det er en ting jeg er redd for, det er skrivesperre. Derfor slutter jeg ikke å skrive selv om manus er levert.

I dag drodler jeg på den neste egypt-romanen. Kanskje kommer den alt neste høst?

Barnslig belønningssystem

Fram til ganske nylig har jeg hatt jobber hvor det har vært enkelt å måle resultatet av innsatsen min. I de ulike kokke- og kafejobbene mine for eksempel, har det vært veldig lett å se det. På slutten av dagen telles kassa opp, og da ser man nøyaktig hvor effektiv man var nødt til å være denne dagen. Søplekassene fylles opp. Er man uheldig (eller heldig - det tyder jo på en innbringende dag) står man der også med oppvask til oppover ørene, da kan man regne med å fortsette å ha det travelt i enda en time etter stenging.

En annen nyttig målestokk er jo lønningskontoen. Der vises det jo ganske tydelig og klart - for den som jobber for timelønn i det minste - om man jobbet mye eller lite i måneden som gikk. Det samme gjelder timelister eller stemplingskort. Enda enklere å se resultat hadde det vært om jeg for eksempel hadde som jobb å bygge hus eller reparere biler.

Men i jobben jeg har nå - å skrive bøker - er det slett ikke slik. I et bokmanus som kanskje skal bli hundre tusen ord langt, og redigeres flere ganger, ser du ikke den store forskjellen etter en full dags arbeid. Det blir på en måte som om du har et puslespill på ti tusen biter, og i løpet av en hel arbeidsdag klarte du kanskje å finne en plass til åtte eller ni av dem.

Ordtelling er en målestokk å bruke, å se hvor mye manuset har vokst i volum i løpet av en dag. men hva med all planlegging, research, kvalitetssjekk og redigering? Selv om det ikke gjør manuset større, tar det mange, mange arbeidsuker for hvert manus.

Ikke er det så lett å vite når jeg er på jobb og når jeg har fri heller. Arbeidsdagen kan ofte begynne i seks- sjutida på morgenen, noen ganger er jeg så ivrig på å komme i gang at jeg ikke rekker å bytte fra morgenkåpe og sette på morgenkaffen før den første skriveøkta er unnagjort. Det er ikke akkurat slik at jeg trenger uniform, eller reise noe sted. Ikke å stemple meg inn heller (Selv om et eget stemplingsur ville være genialt. Det ville kanskje være en noe kostbar investering?).

Sjokolade som belønning tror jeg vi - av åpenbare årsaker - slår fra oss. En slik belønning blir fort til straff når klærne blir for trange. Fort gjort - romanskriving er absolutt ikke et spesielt fysisk aktivt yrke!

Så kom jeg på oppmøtekortet vi fikk på søndagsskolen som små. En gang var det en himmel som skulle fylles med klistremerkestjerner. En annen gang hadde kortet bilde av Noahs Ark, som skulle fylles med dyr. Husker at det var veldig motiverende å møte opp, så man ikke gikk glipp av et dyr i arken. Ville jo være fiasko for Gamle Noah, dersom han ikke fikk med seg gorillaen på arken!

Nå har jeg hengt opp en ny kalender på kjøkkenveggen, hvor jeg gir meg selv belønning hver dag jeg har nådd eller overskredet dagens skrivemål! Det er alltid mulig å skrive noen hundre ord til ... for å unngå å få en "tom" dag på kalenderen. Samboerens datter på åtte år synes jeg er passe barnslig som er midt i tredveåra og har Hello Kitty-klistremerker.

Ja visst er belønningssystemet mitt barnslig. Men det funker! Problemet nå er kanskje at det funker FOR godt, så jeg føler jeg burde ha egne klistremerkekalendre for husarbeid og trening også. Forhåpentligvis blir den beste belønningen den dagen manuset endelig er heeelt ferdig og kommer med hard perm på. Det er definitivt en følelse verd å vente på.

Samvittighet

Har du samvittighet til å sende henne fra deg?

Du er lege. "Sandra" er 16 år. Hun sitter i stolen hos deg og gråter. Hun har gruet seg sånn til å komme, har brukt uker på å samle mot, hun har jo vært så dum, og er redd du vil si det samme. "Sandra" burde sagt nei, hun burde sagt til kjæresten at så lenge han ikke hadde kondom, så ville hun ikke, men nå er det uansett for seint, og hun har ikke ønsket seg et barn, har ingen mulighet for å passe på en liten. Nå kommer hun hit, i siste liten.

"Sandras" tabbe, hennes kropp og hennes framtid. I Norge sikrer loven at hun kan få muligheten til å rydde opp i dette, og til å lære å ta vare på seg selv først.

Det eneste du trenger å gjøre, er å gi henne det hun har rett på. Den informasjonen hun har behov på, og en henvisning til sykehuset. Det er ikke du som bestemmer om hun kan få ta abort eller ikke, den retten har hun allerede, den er fastsatt ved lov. Men du har reservert deg ... mot hva? Vil hun ha mot til å gå inn på enda et kontor, etter at du har sendt henne fra deg? Det er de svakeste som vil få det vanskeligere.

Du er lege. "Anniken" er 27 år. Hun sitter framoverlent i stolen og forsøker å fange blikket ditt når hun forklarer hva hun er kommet for og hvorfor hun har tatt dette valget. Hun har vært så i tvil, men hun greier ikke alternativet. Du kjenner hvordan øyenbrynene dine går oppover når hun sier hun har tatt p-pillene som hun skal og at dette skjedde likevel. Samboeren hennes er alkoholiker, hun skjønner det nå, han er ikke noe farsemne, og dette var det som fikk henne til å få øynene opp.

"Anniken" prøver å smile, du prøver å smile tilbake, du må si det nå. Du har reservert deg. Hun får prøve på nytt, hos en annen. For du respekterer hverken hennes rett, eller hennes valg. Det har du ikke samvittighet til.

På skolen lærte jeg om den forferdelige mørke tida - før i tida, da unge jenter gikk til kloke koner for å få hjelp, ble stukket opp med strikkepinner, hoppet fra låvetaket, drakk ikke spesielt helsebringende avkok, alle disse tingene for å forsøke å abortere. De snørte seg inn, fødte i skogen, la ut ungene i snøen for å dø. Men - det var jo i gamle dager det, grøsser vi. Ja, hvorfor er det ikke slik lenger?
Fordi vi har en lov som sikrer kvinnens rett til å avbryte svangerskapet på en trygg måte, utført av medisinsk personell, under hygieniske forhold.
Vil vi tilbake til middelaldertilstander?
Ut over det tror jeg sjelekvalen og fortvilelsen fortsatt er stor hos de fleste som står over for dette valget. De trenger ikke fastlegens fordømmelse på toppen av dette.

Du er lege. "Bente" er 38 år. Hun skjelver på hendene og er blek, du spør om hun vil ha et glass vann. Det er stort sett det du kan tilby. "Bente" ble utsatt for en voldtekt på vei hjem fra kveldsskift på jobben på sykehjemmet. Hjemme har hun mann og fire barn. Hun var godt i gang med terapi og var alt tilbake på jobb da det ble klart at blødningene uken etter overgrepet ikke kunne ha vært menstruasjon likevel - overgrepet har fått flere følger enn bare på psyken.
Det er trist, tenker du, men hva kan du gjøre med det? Du har jo reservert deg. Hun får finne en annen.

Denne skribenten har aldri tatt abort, har aldri vært nødt til å ta stilling til det. Det er vanskelig å se for meg at jeg skulle klare å gjøre det. Likevel kunne det ikke falt meg inn å dømme kvinner som velger abort innenfor lovens rammer. Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å gjøre situasjonen vanskeligere for dem. Jeg er nemlig ikke i deres sko.

Det er ikke fastlegen heller.