"Frø i sanden" 5: Hele Egypts Mor

For meg var den aller største opplevelsen i Egypt - mer enn templer og pyramider - naturen. Det er utrolig hvordan det kan bo nærmere åtti millioner mennesker på en firkantet lapp av et ørkenområde. Denne firkanten splittes i to fra nederst til øverst av et blått bånd: Nilen. Ikke som i Norge hvor vi kan gå på fottur i dagesvis og hoppe over bekk etter bekk. For egypterne er det EI elv på samme måte som det er EI sol og EN måne, bare Nilen. De spurte meg ikke: "Finnes det elver i ditt land?" De spurte "Har dere en Nil der dere bor?"

Og på begge sider av denne elva finnes altså et fruktbart belte av åkerland og landsbyer hvor "folk flest" i Egypt bor. Og det er mange av dem, faktisk stadig fler, så Mor Nilen har en hard jobb med å forsørge alle sine barn. Det kommer ekstra godt fram hvor fruktbart dette området er når man kommer kjørende innover landet fra Rødehavskysten. I time etter time gjennom den arabiske ørkenen ser man bare sand og stein, hva man kan se av mennesker begrenser seg til noen beduiner med sine sauer og kameler - hvis man er heldig!

De første tegnene på at man nærmer seg nilbeltet er beplantning i midtrabatten på veien, noen ganske ynkelige kvaster av busker og kratt, brune og triste, men jo nærmere elva man kommer, jo frodigere blir det, med bougainvillea, palmer og frukttær.

Jeg glemmer aldri første gangen jeg krysset elva med motorbåt på kveldstid. På andre siden av det glitrende vannet var det opplyste Luxor Tempel, det var en høytidelig stemning og jeg måtte tenke på hvor mange andre, fra kongelige til de laveste samfunnslag, som kunne se et tilsvarende syn i forbindelse med prosesjoner i oldtiden.

Senere ble dette noe jeg skulle få oppleve mange ganger: På ferje eller motorbåt om kvelden, eller langsomt glidende på en fellukka (seilbåt) på en varm dag. Jeg giftet meg nemlig med en fellukka-kaptein, så jeg hadde alltid muligheten for litt frisk elvebris i håret!

Så om noen i Luxor noen gang skulle spørre deg: "Sailing one hour to Banana Island?" Si ja takk, og be ham om å seile nær vestbredden oppover, så du kan nyte fugle- og dyrelivet. Og ganske riktig, på Banana Island vokser det bananer, de søteste du noen gang har smakt. Det overgår likevel ikke å bli vugget en stund av selveste Mor Nilen, som tross miljøproblemer og vannpolitikk fortsatt er en vakker og omsorgsfull kvinne.

"Frø i sanden" 4: Eldgammel magi

Egypt tiltrekker seg selvfølgelig horder av turister, og av mange ulike grunner. Veldig mange er der for å få sol på kroppen og sand mellom tærne, noen for å dykke eller seile på Nilen, og noen for å se gamle og nye arkitektoniske vidundere. Men det finnes en annen gruppe, en som er der for å oppleve noe som ikke kan oppleves med øyne og ører, nemlig den eldgamle mystiske energien som landet sies å inneha. Og mange har spurt meg, "har du noen gang opplevd noe overnaturlig i Egypt"?

For det første må jeg si at jeg forstår alle de som oppsøker pyramidene for å oppleve magi i Egypt, eller de hemmelige gravene i Kongenes og dronningenes dag. Få steder i verden er vel bedre beskyttet med inskripsjoner, besvergelser, trylleformularer og hellige symboler.

Men for min del føler jeg denne magiske energien nesten over hele landet. En sånn dirring i lufta, merkelige små hendelser og sammentreff, drømmer som viser seg å "slå til" allerede neste dag.

Det var imidlertid i et tempel jeg skulle få bevitne det aller første snåle "sammentreffet", nemlig i det flotte Horus-tempelet i den lille byen Edfu. Det er ett av verdens best bevarte templer, og det er enormt, 36 ganger 79 meter. Størrelsen spiller en viktig rolle i denne fortellingen! I mitt reisefølge var det nemlig en gutt som het Arne, han jobbet innen byggebransjen, lurer på om han skulle bli byggingeniør. Ihvertfall var han den av oss som overhodet ikke hadde noe interesse for sånt "overnaturlig tullball", som han kalte det. Han var der for å se på arkitekturen. Da vi kom inn i Horus-tempelet, ble imidlertid Arne fryktelig målrettet.

Horus-tempelet i Edfu

Han travet ivei som han skulle ha fått øye på en softisbod (ja, det var varmt!), rett fram inni det store tempelet, så rett til høyre som en annen sporhund, rett ut til den ytre veggen, som han fulgte nordover noen meter, så stoppet han opp, løftet neven og banket på veggen. Klonk klonk! Det var en merkelig, hul lyd. Et hemmelig rom i veggen?

Vi gikk for å hente de andre, dette måtte de se. Det merkelige var at på andre forsøk brukte vi (inkl. Arne!) lang tid for å finne "det hemmelige rommet", vi lette og banket, lette og banket, fant det til slutt men det var ikke enkelt. Så rart! Hvordan visste Arne at det var noe bak veggen akkurat der? Selv blåste han av undringen vår, "Sammentreff", så klart? Litt av et sammentreff å finne et skjult hulrom, ca 30 cm langt, på en 79 meter lang vegg!

Det mest signifikante jeg opplever i Egypt er at alle følelser blir veldig forsterket. Man gråter og ler veldig lett, elsker og hater dobbelt så intenst. Nesten som å drikke vin? ;) Og det er helt sant, jeg lyver ikke. Bare ta en tur og se selv.

"Frø i sanden" 3: Et helt nytt nivå av ensomhet

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt.

Jeg trodde denne reisen i 2005 var noe jeg skulle gjøre sammen med andre, sammen med "gjengen" på en måte. Men det kom situasjoner jeg skulle bli glad for at jeg ikke kjente til på forhånd. Hadde jeg hatt mistanke, hadde jeg garantert aldri dratt. Etter bare en drøy uke i landet ble jeg etterlatt helt alene i Luxor. Ja, for det var vel ikke noe problem for meg det, spurte de? Jeg var jo voksen og selvstendig, ikke sant? Noen skulle til Kairo for å gifte seg... Andre skulle til Sharm-el-Sheik for å dra på dykkekurs, og jeg hadde i grunnen ikke råd til verken det ene eller det andre, jeg hadde jo trodd vi skulle holde til på ørkentomta sammen. Og så måtte jeg plutselig være helt alene i en lånt leilighet i Luxor? I utgangspunktet skulle de andre være borte i ei uke, men det ble faktisk nærmere tre.

Det skulle bli de lengste tre ukene i mitt liv.

Jeg følte meg dumpet. Følte at ingen gadd bry seg. Reisekameraten min som hadde hevdet å reise med omtrent like mye penger som meg, innrømte at han hadde en sparekonto med seksti tusen på. Så her satt jeg da, i en leilighet som minnet om en skoeske, ingen vindu bortsett fra ett lite et på soverommet, ingen TV-kanaler bortsett fra en Egyptisk lokal-TV, ringe noen kunne jeg ikke, hundrelappene ville fly om jeg ringte Norge. De fleste dagene var jeg ute bare en gang om dagen, da spiste jeg på et hotell like ved. Måltider jeg delte med en lurvete katt med ett øye, min beste venn disse dagene. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, selvfølgelig, jeg gikk ned sju kilo på disse ukene...

Jeg ble vel kjent med noen på den tiden, var et par turer i Karnak Tempel med en nederlandsk dame som fortalte meg alt om den gale eksen sin allerede den første gangen vi møttes, og ble også med henne hjem på middag til en viss arkeolog Mansour. Hører med til historien at han var meget kjent og innflytelsesrik, og at de andre nordmennene holdt på å falle av stolen da de hørte at jeg hadde vært hjemme hos ham i Television Street. Men stort sett holdt jeg meg altså alene, og senere skulle jeg få høre av egypterne jeg ble kjent med at jeg ble sett på som meget "stuck up"...

Jeg liker å tro at alt har en mening, også dette var en leksjon i livet. I denne perioden, og kanskje i hele 2005, føler jeg at jeg mest av alt ble herdet som menneske. Det er fint å være følsom og snill, men av og til trengs det også at man utvikler litt hardere kanter.

"Frø i sanden" 1: Kjærlighet ved første blikk?

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt.

Kjærlighet ved første blikk var det så langt ifra. Det første møtet føltes nok mer som en skikkelig ørefik.

Jeg kommer ikke over de forberedelsene jeg gjorde til mitt første besøk. Ikke bare mitt første besøk til Egypt, men min første reise utenfor Europa, første reise til Nord-Afrika og første møte med et såkalt "muslimsk land". Og hva hadde jeg lest om for å forberede meg selv på dette?
Jeg hadde lest mengder av litteratur om det gamle Egypt, om faraoer, gravkamre, spirituelle gåter, energier i templene, hieroglyfer, mytologi, alt dette fullstendig ubrukbart i møte med det moderne, myldrende, islamske samfunnet med sine gleder og utfordringer.

Det gikk nok opp for meg allerede på flyplassen. Jeg skulle være deltaker i et prosjekt i ørkenen (mer om det senere), men de første dagene mine ble tilbrakt i Kairo, en by med grovt regnet fire ganger Norges befolkning, og for meg virket det som det rene kaos av innfødte og tilreisende i alle aldre, farger og fasonger. Man sier gjerne at USA er så stort på alle måter. Om Egypt kan man si at det er "mye, mange, ofte", intenst på alle måter.

Jeg satt i en jeep i Kairo-trafikken med noen mye og noen gamle venner. Storøyd så jeg på hvordan man kjørte fem-seks biler i bredden på en femfelts vei. Jeg var fascinert men ikke redd, alle de andre var så avslappet, prata og lo. Ikke bare var det de alternative trafikkreglene, tutinga og kjeftinga som var underholdende, men også enkelte kjøretøy: Plutselig ser vi en kjerre med et enormt lass på, og et bittelite esel foran som traver trøstig ivei. Eller en moped med far, bestemor og tre unger på. Går det så går det!

Etter en ellevill time var det som å komme til himmelen da vi tok heisen opp til prosjektleder Knut sin leilighet i niende etasje i bydelen Zamalek. Det var luksuriøse omgivelser, og en deilig ro oppunder den disige Kairohimmelen. Men freden skulle ikke vare lenge...

Jeg følte meg engstelig og veldig liten i den store, skitne og kaotiske byen. Så kjærlighet ved første blikk var det langt ifra. Men det sies at de forholdene man må jobbe litt med, også blir de mest solide. Og jeg hadde enveisbillett og god tid til å gi Kairo muligheten for å vise fram nye sider av personligheten sin...

Lindring for hjemlengsel

Da er jeg tilbake fra Egypt etter et enukes opphold. En uke er ikke lang tid, og spesielt ikke siden det var hele tre år siden sist jeg hadde vært i landet jeg har kalt ”Mitt andre hjemland”. Jeg var veldig spent på hvordan det ville føles.

Billetter hadde vi bestilt nærmest på måfå. Det var meg, forloveden, og tre venner. Vi bestilte restplass, tok det vi fikk, rett og slett. Men da jeg studerte reisetidspunktet, skvatt jeg nesten, det var på dagen og timen sju år etter den aller første gangen jeg reiste nedover, og ble der i tre måneder.

For å være ærlig trengte jeg å være der i tre måneder. Jeg trengte så lang tid for å senke skuldrene, slippe skepsisen, åpne hjertet for menneskene og kulturen, bli nysgjerrig og utforskende i stedet for skeptisk og dømmende. Det er så mye mer vi har til felles enn det som skiller oss, det oppdager vi når vi blir godt kjent.

Jeg er ganske overtroisk, og når jeg så reisetidspunktet, følte jeg at dette har en spesiell betydning, det blir enten eller. Enten er det en endelig avslutning på mitt forhold til Egypt, eller så er det en ny start. Spesielt spent var jeg jo over å ha med meg forloveden nedover for første gang, til dette stedet som har betydd så mye for meg i fortiden.

Mange var også urolige over at jeg skulle reise nå, det var vært stadige tilbakevendende uroligheter i Egypt etter revolusjonen i fjor, og selv om jeg vet at det er en lang reise fra Luxor dit jeg skulle, til Tahrirplassen i Kairo som vi har sett på TV, (det er som å reise fra Oslo til Saltfjellet med tog) hadde jeg ikke tenkt å ta noen sjanser.

Straks jeg kom ut av flyet strømmet påminnelsene på. Bougainvillea og bulkete biler, smilende mennesker med teglass i hendene. Den tilsynelatende ufruktbare ørkenen. Den irrgrønne Nildalen. Den herlige maten, den hissige myggen, templene. Å bli vekket om morgenen av bønnerop, bikkjebjeff, hanegal og eselskryt. Det vil si, jeg sov som en stein, men reisefølget mitt ble vekket. Kunne det virkelig være tre år siden sist jeg var her?

Jeg hadde jo rukket å både skrive roman og få den utgitt, så noe tid må det jo ha gått. Nettopp det var påskuddet mitt for å reise denne gangen, jeg skulle presentere boka for en litteraturklubb i Luxor. Det ble et utrolig hyggelig møte og begynnelsen på nye, gode vennskap. Jeg fikk også spurt medlemmene, som stort sett er europeere, hvordan det er å bo i Luxor etter revolusjonen.

    - For oss er det ingen stor forskjell, sier Christine Soliman, som har bodd ved Nilens bredd i seks år. - Men for lokalbefolkningen er det verre. Turistene er skeptiske og tror vi lever i en krigssone. Dermed mister store deler av befolkningen her næringsgrunnlaget.

Hun har rett. Noe ER virkelig annerledes. Både ungene og hestene er magrere enn før. Jeg er vant til å se fattigdom i Egypt, men ikke sult. Det er vondt å se en liten gutt stå og tigge ved en minibuss, ett pund til brød? Tårene hans som triller da ingen ser ut til å ha noe å avse i dag. Heller. Også de veldedige organisasjonene sliter. Ett av den er barnehjemmet Sunshine, som drives kun ved hjelp av donasjoner og frivillighet. Når turistene ikke lenger kommer, tørker pengestrømmen ut, da er det tungt å ha ansvar for 95 foreldreløse barn…

Jeg tror ikke vi hadde vært under den Egyptiske sola mer enn to dager før kavaleren begynte å snakke om ”neste gang”. Da visste jeg svaret på det jeg lurte på innledningsvis, dette er starten på en ny epoke. Vi har diskutert arabiskkurs, rundreiser og ikke minst hva VI kan bidra med. Første skritt for meg blir å få fadderbarn fra Sunshine barnehjem. Jeg er glad for å ha muligheten for å gi noe tilbake til landet som har gitt meg så mye inspirasjon og så mange opplevelser.

Følte jeg meg mindre trygg nå, i det postrevolusjonære Egypt? Absolutt ikke, heller tvert imot. Vi turister er så få, at vi blir ekstra godt passet på. Dersom du har hatt planer om å besøke ett av Egypts turistdestinasjoner, er mitt råd: Ikke nøl. Du vil føle deg velkommen.

(Besøk sidene til barnehjemsprosjektet Sunshine her: http://www.sunshine-international.org.uk/)

Koffertpakking... Tilbake til Egypt.

I dag holder jeg på for fullt, forbereder huset før avreise, vasker klær som skal med og forteller kattene at jeg snart skal komme tilbake. Av og til føles det fint å bo på arbeidsplassen sin- vet at jeg har vaktmestere som holder oppsyn med huset, trygt og godt.

De aller fleste hadde sikkert begynt å pakke for en uke siden, men jeg er altså uhelbredelig på siste-liten-skippertaksfronten. Alltid vært! Prøver å overbevise meg selv om hvor godt det føles å slappe av når alt er ferdig gjort, men la oss innse det: Det er jo aldri noe som blir HELT ferdig, er det vel? Om man er helt ferdig med oppvasken, kommer det snart noen nye, når en er ferdig med å støvsuge hele huset, er det blitt støvete igjen i det første og så videre... Så her er det etter rykk og napp-metoden.

Apropos støvsuger har jeg og kavaleren hver vår aversjon. HAN hater langkosten, mens jeg heller bruker grønnsåpe og vaskebøtte tre ganger enn å støvsuge. Støvsugern stresser meg. Dette gjør det selvfølgelig lettere å fordele husholdningsoppgavene!

Men hør på meg, dette illustrerer jo tydelig hvor fjernt det er for meg at jeg skal reise, når jeg er mer gira på å skrive om husvask enn om landet jeg snart skal besøke. Kanskje tør jeg ikke helt å tro på at vi faktisk reiser?

Mamma er ikke spesielt glad for at vi skal på tur nå som det er så urolig i Egypt. Det er selvfølgelig forståelig nok, bildene vi ser på TV er ikke spesielt beroligende. Så langt har det vært rolig i Luxor og Hurghada og vi håper det holder seg slik. Situasjonen er uholdbar for befolkningen og uro er uunngåelig, vi vet at det i mange områder er både bensinmangel og brødmangel.

I turistområdene er jo dilemmaet at man er avhengige av turismen for å få økonomien til å begynne å gå rundt igjen, men urolighetene holder naturligvis turistene unna. Fler og fler assosierer Egypt med voldelige bilder fra Tahrirplassen. Selvfølgelig er det ikke slik over hele Egypt, men selvfølgelig må man ta sine forhåndsregler og ikke minst være klar over at politiet generelt har en mye lavere kapasitet enn før. Likevel sier de fleste "expats" jeg har pratet med at de føler seg tryggere i Luxor enn i enhver britisk by.

Sikkert er det iallefall at de utallige historiske monumentene har overlevd tøffere tider enn dette, og de som reiser nå, har en unik sjanse til å oppleve templene og gravstedene nesten på egen hånd.
Jeg er utrolig spent på de store forandringene som har skjedd siden sist, kanskje får jeg anledning til å lage et reisebrev eller to underveis!

Mvh
Gunn Marit