Heltidsforfatteren

Målrettet taster hun seg videre mot fullførelsen av et nytt manus. Snart er hun vel heltidsforfatter!
Det er faktisk ikke så lenge mellom hver gang noen spør meg om jeg har tenkt å slutte med "den vanlige" jobben min snart for å bli forfatter på heltid. Noen har også sagt at det motsatte av en heltidsforfatter er en som skriver på fritiden. Mon det? Gjett hva - man skriver ikke "på fritiden", man har to jobber.

Jeg har nok ikke økonomi til å vurdere en tilværelse som heltidsforfatter enda. Selv om det høres ut som en luksus. Tenk å ha all tid disponibel kun til skriving og research. Da skulle det bli mange flotte romaner, da... Eller..? Selv om tanken er forlokkende tar jeg det ikke for gitt at det hadde fungert så godt.

Jeg er en person som blir mye mer effektiv når jeg har det travelt og har mye å gjøre. Da blir jeg tvunget til å planlegge dagen og til å jobbe skikkelig når jeg først har muligheten. I vinter hadde jeg lite jobb på Blaafarveværket, og skulle utnytte tida til skriving. Sannheten er at jeg fikk mye mindre gjort da enn i perioder hvor jeg jobber.

I tillegg har jeg en utrolig spennende og interessant jobb. Jeg har personalansvar og guider på spennende steder. Vi har selskaper og skolebesøk. Vi har kunst og natur. Og ikke minst: jeg har fantastiske kolleger som inspirerer meg. Faktisk er de to hovedpersonene i "Porselenspiken", Kristin og Marta, inspirert av to av kollegene mine. Jeg har deres tillatelse, selvsagt... ;)

For meg er det, ihvertfall i denne fasen av mitt forfatterskap, viktig at jeg får leve et tilnærmet normalt liv i tillegg til skrivingen. En forfatterkollega av meg spurte om det virkelig var slik at jeg kunne sette meg ned og bare bestemme meg for å jobbe med skrivingen. Hun måtte nemlig være i skrivemodus, være "tent", for å få det til. Jeg har tenkt litt over dette. Jeg har nemlig aldri noe problem med å være tent på å skrive, jeg er det egentlig hele tiden. Kanskje er det nettopp fordi jeg har vanlige arbeidsdager med mer trivielle oppgaver, og går og gleder meg til middagen er spist og oppvasken tatt - da har jeg gått og ladet opp skrivelysten hele dagen.

Kanskje blir jeg så priviligert en gang i framtida at jeg kan leve av bare å skrive. Men da er jeg sikker på at jeg kommer til å savne kollegene, og ofte lengte tilbake til tida på Blaafarveværket. Kanskje så mye at jeg må spørre pent om å få sommerjobb noen uker hvert år..!

Idyll på Blaafarveværket