Hva er egentlig "Skrivemodus"

Jeg fant et flott sitat her om dagen som ihvertfall er sannhet i min hverdag:

You can't say, I won't write today because that excuse will extend into several days, then several months, then… you are not a writer anymore, just someone who dreams about being a writer.

(Dorothy C. Fontana)

Jeg må si meg enig med gamle Dorothy - som forresten var en av de suksessfulle forfatterne bak Star Trek. I sommer har jeg skrevet lite og sporadisk, og jeg har funnet ut at når jeg gjør det slik bruker jeg utrolig med tid og krefter hver gang for å komme inn i det igjen for hver gang. Inn i historien og stemningen. Tidligere har jeg sverget til å skrive hver dag, helst tusen ord, men hovedmålet er framgang hver dag. Jeg trodde at hvis jeg sluttet å skrive ville det bli veldig vanskelig å begynne på igjen, og det viste seg å stemme. Det kan sammenlignes med å trene - plutselig har man begynt å utsette det til mandag. Problemet er at det alltid vil komme en "neste mandag"...

Noen snakker om at de må være i skrivemodus for å få til å jobbe med manuset sitt. Men hva er "Skrivemodus"? For noen virker det som noe som bare kommer til dem (uvisst når), og så går det over igjen. Noe som de venter på at skal komme før de setter i gang. Hvis de ikke er i denne spesielle modusen er det ikke vits i å prøve å skrive noe.

Det er ikke det at jeg ikke skjønner hva de snakker om. Det er bare det at hvis jeg skulle ventet på modusen hver gang, en sånn bryter som skal slå seg på av seg selv, så hadde jeg fortsatt holdt på med de innledende kapitlene i "Naken i hijab". Jeg hadde rett og slett aldri blitt ferdig.

Litt som om jeg var byggmester og holdt på med ei lang bru. Jeg kan ikke våkne en dag og si: "Nei, i dag var jeg jammen ikke i byggemodus". Jeg kan ikke stoppe før jeg er på den andre siden, da blir det jo rett og slett ingen bru.

For meg er det noe tilsvarende med begrepet "inspirasjon" også. Mange trenger å føle seg inspirerte for å skrive. Inspirasjon er en mystisk fugl som en kan lokke til seg på mange måter. Noen mediterer og sånt. Men jeg må kunne skrive uten å føle meg inspirert før jeg begynner. Ellers kunne jeg lett (jeg kjenner meg selv) snudd dette til en unnskyldning som gjorde at jeg aldri kom videre. Dessuten - rart med det - blir jeg mer inspirert jo mer jeg skriver.

"Inspirert" har vel noe med "in spirit" å gjøre, sånn sett kan det like gjerne erstattes med pågangsmot mener jeg.

Selvfølgelig er det noen situasjoner hvor man kan føle at ideene ramler lettere inn, men for meg er det ikke fuglekvitter og bølgeskvulp som skal til. Husarbeid derimot! Utrolig hvor mange bokideer jeg får mens jeg har gule oppvaskhansker på. Kanskje jeg må begynne å bruke dem mens jeg skriver?

Når alt kommer til alt er det å skrive en roman et nokså langvarig arbeid som jeg syns krever utholdenhet i mye større grad enn inspirasjon. En idé blir ikke til en bok av seg selv. Man må være sta som et esel, og forberedt på at man må skrive manus fra A til Å ganske mange ganger før man kan få det ferdige resultatet fra trykkeriet. Men det gjelder å ikke gi opp, det er med bokskriving som med maraton, fortsetter man å sette en fot foran den andre, er man nødt til å komme i mål til slutt!