Vær eller ikke vær

Alle klager på været, men ingen gjør noe med det.

Som Sunndaling trodde jeg at jeg var vant til ekstremvær, men jeg slipper visst ikke unna når jeg er i eksil på østlandet heller.

Dette var en sånn kveld hvor jeg egentlig satt litt i klemma her nede, jeg var bedt på en fest med kolleger, og jeg hadde sagt ja til et lite møte angående pelargonier (jada, en obskur del av jobben) samme kveld. Det duskregnet litt, jeg var akkurat ferdig med middagen, og holdt på å ordne meg i stand til pelargoniamøtet. Skulle jeg ta paraplyen eller bilen? (Senere skulle jeg oppdage at begge deler kunne gått heller dårlig)

Men så fikk jeg et alvorlig tilfelle ay mageknip - sånn går det når man stress-spiser middagen - så ble begge kveldens planer avlyst i stedet. Jeg sto i soveromsvinduet mitt sammen med katta og speidet ut i regnet. —Hmmm, sa jeg til katta, —Det der så da ut til å være en sånn der mørk, skjebnesvanger sky..? I samme øyeblikk lynte det.

Det var som en hvit ballong med lys eksploderte utenfor vinduet, jeg følte nesten at det blinket inne i hodet mitt med det samme. Noe ganske annet enn sikksakkstripene en ser i blant over sunndalsfjella. Og så kom braket.

Hele huset ristet som ei halvtom pastilleske. —Eh, kjæææreeee, lød samboerens røst nedenfra, det var tydeligvis noen som hadde hoppet i taket minst like mye som meg. Og så kom regnet. Og det kom ikke i dråper, det kom i stråler. Vi bor i ei helling på oversiden av en parkeringsplass. Det vil si at ganske snart bodde vi mellom to elver på oversiden av en innsjø. Det regnet og regnet. Jeg våget meg noen ganger ut med en paraply (skeptisk grunnet lynet) for å inspisere herligheten. Regnmåleren rant over , så jeg tømte den for å begynne på nytt. Det var et øredøvende bulder av bekker og fosser. Jeg gikk inn igjen. Sannelig buldret det inne også.

På badet fosset og boblet det i do og i sluken under dusjkabinettet. Det kom en herlig duft opp. Jeg er så heldig å bo på et sted med vaktmester, så jeg ringte ham (selv om klokka var 11 og han nok hadde sovet i et par timer alt). Han gikk ut i det lette yret på sin veranda i Sigdal og sa til meg i røret: ”Ja det regner her også.” Jeg fikk en klar oppfatning av at han ikke syntes  litt regn var noe å skrike opp om.

Neste morgen da han ved første hanegal var på vei hit til Modum på jobb, møtte han politibiler, veisperringer, omkjøringer og ekstrasendinger på jobben. Han måtte nesten banke på hos meg og si at han ikke hadde skjønt alvoret. Jeg fikk telefoner fra ansatte som ikke kom seg på jobb fordi bruer var borte. Nesten alle veier ut herifra var ødelagte, så for å si det slik var det ikke mange besøkende hos oss på Blaafarveværket den dagen. Det hadde kommet 90 med mer regn i løpet av ei natt.

Den dagen pakket vi kofferten og kjørte hjem til Sunndalen for noen dagers ro og fred. Og når jeg i framtida flytter heimatt, og samboeren klager på været på Nordvestlandet, skal jeg si: ”Husker du ekstremværet Frida??”