Frels oss fra ferdigpizzaen!

Mat er spennende for en kreativ hjerne.

For ikke så mange dagene siden så jeg et program om ungdom som flyttet fra mor og far og skal styre sitt eget liv. En viktig del av den biten er jo at man skal styre sitt eget kosthold, og det er ikke alltid så lett!

En av gjestene på programmet var hopperen Anette Sagen. Hun fortalte om når hun flyttet hjemmefra, besto kostholdet av følgende to måltidsvarianter: Brødskive med gulost, og hurtigris med grillkrydder.

En trenger ikke være rakettforsker for å tenke seg hvordan det gikk videre: Anette Sagen ble alvorlig syk, innlagt med mangelsykdommer. Sunn, norsk idrettsungdom?? Anette tenkte nok ikke å sulte seg eller skade seg sjøl med vilje. Jeg velger å tro at hun ikke visste bedre, ikke hadde kunnskap om hvilke ulike matvarer hun behøvde å spise for å ta vare på funksjonene i kroppen.

Jeg er vokst opp på åttitallet, det var det tiåret hvor den største kvinnekampen var ferdig kjempet og vunnet, og jeg oppfattet det som en selvfølge at min mor skulle være på jobb sånn som pappa, og takk og lov for det. Husene forandret seg på denne tida. Alle husene i byggefeltet jeg bodde i som barn, hadde sånne smale tarmer av noen kjøkken, det var nye tider, "husmorstanden" var på vei ut, og vår nye mikrobølgeovn kom komplett med 101 oppskrifter på mikromiddag.

I de senere år har vi begynt å forstå at vi trenger noe mer enn det, at vi har behov for å styre sjøl hva vi skal putte i oss, og at ferdigmiddager til å stikke rett i mikroen sjelden er sunne, og at vi vet lite om hva slags effekt en del av tilsetningsstoffene har på kroppen på lang sikt. Men vi ser vel ikke for oss at femti prosent av befolkninga skal gå tilbake til å være hjemmeværende heller?

Lurer på hvor mye makt TV og media egentlig har over oss. Da jeg skulle begynne på et nytt utdanningsløp og tok kokkeskolen i 2001, var vi tre fulle klasser som ble opplært på kjøkkenet på Åndalsnes. I år, forteller læreren min, er de 16 elever - til sammen. Jeg tok utdannelsen midt i verste Jamie Oliver-tida. Dette var den tida hvor Oliver var en kul, ung gutt som bodde på hybel, kjørte scooter, og lærte oss hvor utrolig enkelt og fort gjort det var å lage herlig, fargerik, variert, sunn mat og invitere vennene på artige middager. Det hadde garantert en effekt.

Mange ganger i løpet av skoletida på Næs tenkte jeg: Men hvorfor lærer ikke alle dette? Alle, om de skal bli kokker eller ikke, har bruk for å vite hvordan man lager forskjellige sauser, hvordan man fileterer en fisk, hvordan man lager en kjøttfarse. På den måten lærer en å variere, og man vet nøyaktig hva slags bensin man putter inn i maskineriet sitt for å si det på den måten. Selv om de færreste lager sin egen majones hjemme, er det greit å ha vært med på det, så vet man i det minste hva majones er.
Nå for tida er det en annen type TV-kokk som gjelder. Det er Master Chef og Top Chef. I og for seg underholdende nok, og jeg skjønner at poenget med programmet ikke er folkeopplysning. Men jeg lurer likevel på om ikke herr Gordon Ramsay er med på å gjøre matfaget unødvendig skremmende og komplisert for den jevne tenåring.

På samme tid er det mye mindre skolekjøkken og heimkunnskap nå enn før. Hvis folk ikke skal lære det på skolen, og ikke hjemme, hvor skal de lære det da? Og hva har de å lære videre til sine unger? Cupcakes teller ikke! Jo da det finnes noen som er flinke og engasjerte, men også mange som Anette Sagen. Hun er det beste eksempelet: Det gjelder helsa vår.

Matallergier og intoleranse av ulikt slag blir mer og mer vanlig. Og mange vet ikke hvordan de skal ta tak i det, hvordan de lager like gode måltider uten mel eller melk eller hva de nå ikke tåler. En god grunnkunnskap kunne ha hjulpet dem med det. Jeg er blant dem som syns det er helt all right å ty til en snarvei med middagen når man kommer hjem og både barn og voksne er sultne og slitne etter en lang dag. Det virkelig skremmende er når man ikke har alternativer til "hold it", nuddelpakker og grandiosa, rett og slett fordi ingen har lært oss det.

Det fine er at vi kan gjøre noe med det. Vi kan ta ansvar sjøl, uansett hva slags alder eller nivå vi er på. Bruke de dagene vi har god tid på å lære noe nytt om råvarer og krydder. Ønsk deg ei kokebok til jul, eller gi bort et middagsselskap i gave. Veldig hyggelig og morsomt er det også!

Lykke til med julestria, alle som en.

Hvor ble det av dere, alle sammen?

Hvor er det blitt av de gamle damene? De som gikk med forklekjoler og brune strømpebukser? Hvor er det blitt av damesyklene med kurv foran som de trillet ved siden av seg på vei hjem fra butikken? Jeg pleide å se dem over alt. De som så på "Trim for eldre" på TV og hadde kvinneforening og arrangerte basar med åresalg og bakte skuffekaker, og løste kryssord og stoppet sokker, men ikke mens de hørte andakten på radio, da holdt de øynene lukket. Og mennene deres? De som brukte tweedjakker og hatt og satt foran på bussen og luktet rart av pipetobakk.

Hvor er det blitt av de tøffe guttene? De jeg kan huske fra tidlig i åttiåra, som var lange og tynne med masse hår, enten hadde de hockeysveis og boblejakker, eller de hadde skinnjakker og langt rockehår. Skumle var de, kanskje farlige, og smugrøykte gjorde de alle sammen, og kjørte moped, eller drakk øl på en parkeringsplass ut av en plastpose, og så lo de for høyt eller så var de alt for tause. Tøffe var de i alle fall, nesten uovervinnelige, men hvor er de nå? Kanskje har de forkledt seg som elektrikere, familiefedre, advokater, kanskje de kjører stasjonsvogn, så ingen skal vite hvem de egentlig er.

Hvor er det blitt av de søte jentene? De som tygde tyggis enda det ikke var lov, de som hadde rødstripete gensere og kjempedyre dongeribukser som var kjøpt på Watten (æresord). Hvor er det blitt av de som hoppet paradis og strikk og telte taktfast enn-to-trre, enn-to-trre, i alle friminutt, unntatt når de spilte slåball. Hvor er det blitt av lyden av en tennisball som treffer et skikkelig hjemmelaga balltre laga i sløyden med hjelp fra raktor Frans?

Hvor er det blitt av den lille broren min, jeg mener ikke han voksne mannen som akkurat har bytta jobb og kjøpt seg bil og fått seg samboer og pussa opp hus, men han der lille? Han med mykt, lyst krøllehår (i motsetning til mitt som var stritt og brunt), han med den gule pysjen? Pysjen var utvaska og supermyk - det er jo da de er best, og Donald - motivet nesten borte. Og broren sa "dandan" både for banan og veranda, men gikk greit å tolke ut ifra sammenheng, og var liten nok til at jeg kunne skremme ham opp i et hjørne når vi sprang om kapp, eller "om kamp" som vi sa. Jeg vet jo godt hvor han bor, men han lille gutten, han ser jeg aldri igjen.

Og hva er det som har skjedd med meg, når jeg sitter her og oppdager at jeg har blitt verdens største nostalgiker?

Hvor har det blitt av de seriøse mennene på tv som røyka i studio og debatterte og hadde peiling på viktige ting som var så kjedelige å høre på at tida fram til Barne-tv ble endeløs? Det får meg til å tenke på, hvor svarte ble det av Labbetuss og Vibeke Sæther? Hvor ble det av Vidar Theisen som var den beste meteorologen? Og hvor ble det av Gunvor Hals? ... Nei Gunvor Hals er visst tilbake, takk og lov. Og hun ser akkurat like ung og flott ut som i 1985, så da er det visst ikke sånn at alle ting forsvinner likevel. Det er fint å tenke på. Kanskje får nostalgikeren sove godt i kveld, tross alt. God helg!

Bordet er dekket

Det er hvitt om morgenene, fyr i jøtulen og snøfiller i lufta. Men snøen er ikke det mest underholdende som flyr forbi vinduene hos meg.

Vi satte opp fuglebrett i fjor, og når jeg får sansen for noe, har det en tendens til å balle på seg. Så da vi solgte diverse fuglematere på jobben min i sommer, var jeg glad for personalrabatten. Jeg måtte jo ha en av hver, og nå er det fuglefest hver dag utenfor hos meg.

Jeg har ett fuglebrett utenfor kjøkkenvinduet, og ett på en påle utenfor stuevinduet. Jeg har en kurv hengende på en krok under låvebrua, og til og med en gjennomsiktig plastkule med sugekopp på som festes rett på glassruta - "Nærmere natturn kjæm du itte", liksom.


Jeg kan huske at i bygda mi da jeg var lita var det ei gammel dame som bodde i et hus ved skogkanten. Det var ikke med måte med dyreliv hun klarte å tiltrekke seg. Hun matet store og små fugler, ekorn, mus og rådyr. Kanskje er det henne jeg er litt inspirert av når jeg kaster ut brødskalker og nøtter. Det er jo ikke kråka sin feil at den er stor og svart og ikke så søt som blåmeisen, ikke sant?

Kattene mine stiller seg veldig positivt til at jeg mater fugler. Utenfor soveromsvinduet mitt henger ei fylt kokosnøtt, og på kalde dager kan kattene sitte der hele dagen og studere menyen, mens de holder potene tørre og varme. Det er nesten så jeg kan høre dem si: "Mjau! Bordet er dekket!"

Det er tydeligvis fler som har lagt merke til at jeg liker å ta vare på småfuglene om vinteren. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg sto opp en morgen og fant to helt ukjente fuggelhus plutselig, pent stilt opp på låvebrua. Jeg har enda ikke fått noen bekreftelse på hvem som står bak, men jeg antar at dette må være noe vaktmestrene på Blaafarveværket har gravd opp i en eller annen skrothaug. Nå er de iallefall i bruk!

Så har man et godt serveringstilbud, strømmer tydeligvis kundene til, ja det kan til og med føre til boligutbygging. Så nå er vi klare for en lang, kald og koselig vinter her i Karolinestua. Både de med votter, og de med vinger.

Har du ikke noe å ha på deg?

Det er det klassiske utbruddet. Det kommer en spesiell anledning. Men vi har ikke noe å ha på oss! Og de fleste av oss kan ikke ty til Askepott sine tryllenøtter - det bærer av sted til senteret hvor klesbutikkene blir trålet. Og jeg har ihvertfall handlet mye hos rimelige kjedebutikker! Sånn er det - de er kjekke å ha, har et stort utvalg for en overkommelig pris.

Etter å ha satt meg inn i HM - skandalen er jeg ikke så sikker. Hva skal det koste andre at vi skal handle så billig? Kan vi stå for at noen skal jobbe dobbel arbeidsuke for ei lønn ingen kan leve på? For at folk svimer av på jobb?

For noen uker siden fikk jeg noen nye arbeidsoppgaver (det kommer nok en blogg om det også). Den nye jobben foregikk utendørs i all slags vær, og dermed måtte jeg fornye garderoben min. Det ble både vinterjakke, turbukse, sko, ny lue og votter. For meg føltes det herlig å ha råd til det. Og jeg skal love deg at selv om det meste er kjøpt på kappahl og på økonomisko, kommer det til å bli brukt til det er utslitt.

Samboeren min nekter å se "luksusfellen" på tv. Forståelig nok, det er ofte pinlig. Men jeg må innrømme at jeg blir fascinert av samlemanien mange har. Når gjesterommet er blitt klesskap og er fullt av klær man ikke har brukt, ikke har prøvd, ikke kan huske å ha kjøpt, ja, til og med ikke liker!
Mora mi hadde ett "fashion-råd" til meg da jeg vokste opp, og jeg har en mistanke om at hun hadde lært det av mora si igjen: Det viktigste er at klærne er hele og rene. Skal ikke si at jeg var helt fornøyd med det i BALL-genserens storhetstid, men jeg hadde nok ikke vondt av det heller.

Ikke et vondt ord om å ha stor interesse for mote og klær. Men ville det ikke være mer givende å ha noen få, spesielle plagg man blir glad i, som man har brukt tid på å velge ut, kanskje til og med vært nødt til å spare for å få råd til? Hva er gleden i å kjøpe sin 99-kronerskjole nummer femti?

Jeg leser for tiden ei fin bok. Den heter "Livet i skogene" av en mann som het Thoreau. Boka er skrevet i 1841, og jeg tenkte nok at dette blir trege saker. Så viser det seg at folk har i grunn ikke forandret seg så mye siden den tida, og at jeg nikker gjenkjennende til mye. Han skal få komme til orde og avslutte bloggen min i dag, her er noe av det han skriver om klær og folk:

"Hva klær angår, er det vel oftest slik at vi lar oss lede av lysten på noe nytt og hensynet til folks meninger, enn av reelle nyttehensyn. Den som har et arbeid å utføre, bør huske på at formålet med klær er å holde kroppsvarmen, dernest i vært samfunn å dekke sin nakenhet. Da vil man også innse hvor mye nødvendig og viktig man kan utføre uten å fornye sin garderobe. (...) Ikke noe menneske har noen sinne stått lavere i min aktelse fordi han hadde en lapp på tøyet sitt. Jeg er overbevist om at folk er langt mer opptatt av å kunne kle seg moderne, enn de er opptatt av å ha en renhårig samvittighet."

Kloke ord som kommenterer nyhetsbildet vårt helt fint, ikke sant? Like aktuelt i 1841 altså. Jeg skal ihvertfall tenke meg litt ekstra om før jeg drar på shopping neste gang.

Hvem tror jeg at jeg er?

(Innlegget er skrevet for, og opprinnelig postet på digglitt.no, en litteraturside som fortjener et besøk..!)




I visse faser i skriveprosessen begynner jeg alltid å lure: Hva i all verden er det jeg driver med?
Den fasen er jeg i nå. Manuset til neste bok – andreboka – er ferdig skrevet, fra første avsnitt til siste linje.
Det betyr imidlertid ikke at det er ferdig redigert, eller at utgivelse nødvendigvis er nært forestående. Og i denne prosessen, hvor lyset blir satt på alle feilene du har gjort og fortsetter å gjøre, blir selvtilliten på skriving skrapt ned til nesten ingen ting. Det er ikke det at det positive ikke blir påpekt. Men det er tross alt forbedringspotensialet en må fokusere på – om kvaliteten skal opp. Det er faktisk tøft.

Jeg liker så godt å lese intervjuer med slike skikkelige erfarne forfattere, kanskje spesielt kvinnelige… Som forteller om sine erfaringer, deler minne fra de sjøl var ferske i denne bransjen. Joyce Carol Oates er en av dem, Herbjørg Wassmo en annen.

I sommer møtte jeg Herbjørg Wassmo på jobben min på Blaafarveværket. Hun fikk en stikling av meg – av en spesielt fin og sjelden pelargonia. Men jeg turte ikke si til henne: Jeg vet godt hvem du er. Ja, jeg driver faktisk og skriver litt selv, ga ut første boka mi i fjor. Jeg er en stor fan av deg..! For hva måtte hun vel ikke tro dersom jeg begynte å mase slik? Hva er det jeg innbiller meg?
Jeg så intervju med Joyce Carol Oates på ”Bokprogrammet” for et par år siden. For en kvinne, og for en spesiell, gammel fugl… Hun gjorde slett ikke noe forsøk på å gjøre det enkelt for Hans Olav Brenner som intervjuet henne. Hun forsøkte ikke å legge lokk på følelser og opplevelser som var vanskelige for henne. Hun holdt på å ta til tårene og skjulte det ikke. Hun tok seg selv på alvor. Akkurat det må jeg også gjøre.

Men så dukker spøkelset opp igjen: Hva har vel jeg å fare med?
Men de har alle vært der en gang, både Lindell og Ragde, Wassmo og Skjelbred. De har vært debutanter, de har vært andreboksforfattere. Til felles har de at de fortsatte å skrive, de ga ikke opp. Og jo mer jeg skriver, jo mer vil jeg ha å fare med.
Hvem er det jeg egentlig tror at jeg er? Det er kanskje ikke så viktig. Spesielt ikke sett i forhold til; Hva er det jeg tror jeg kan bli?

Da jeg var lita

Jeg kunne fortalt mange koselige, fine episoder fra da jeg var lita. Denne gangen skal jeg ikke det.

Før jeg skulle begynne på skolen ble det lange håret mitt klippet kort. Det lange flotte håret som nådde helt til rompa og ”var” hele meg på en måte. I tankene mine har dette blitt et slags symbol på da alt det ekle begynte. For noen uker siden nevnte jeg for ei venninne at jeg var blitt mobba i oppveksten. —Åh, svarte hun, —Det visste jeg ikke! Og jeg tenkte, hvordan er det virkelig mulig at en god venn av meg ikke vet det som fortsatt er en så stor del av meg? Hvordan går det an at det ikke synes på meg?

Jeg tror ikke jeg verken gruet meg eller gledet meg spesielt til å begynne på skolen. Jeg likte bøker, likte å lese, og mener det var mest sånne ting jeg tenkte på, bøker, bokpapir, og om læreren var streng og sånt. Jeg startet vel ikke helt med blanke ark når det gjaldt klassekameratene mine, men kjente dem ikke så godt heller, bortsett fra nærmeste naboen min som heldigvis skulle begynne i samme klassen.

Men første klasse skulle bli begynnelsen på en hverdag med mobbing. Jeg ser denne systematiske trakasseringen som en stigende kurve gjennom småskolen, med en høy topp i mellomtrinnet, 4-6 klasse og så som langsomt dalende inn i ungdomsskolen og opphørte helt på videregående. Det begynte med den verbale pek-og-flir, fortsatte med fysisk vold og så ettersom man blir eldre og smartere går det gradvis mer og mer over i psykisk mobbing a la sammenrotting og utfrysing, som på mange måter gjør mye mer vondt.

Jeg gikk hjem fra skolen en eneste gang. Det var etter å ha blitt dytta ned ei trapp og hvor en av de store guttene hadde løpt etter og tråkka på hodet mitt mens jeg lå i bunnen av trappa. Etter fliringa rundt å dømme måtte jeg ha vært et umåtelig komisk syn. Det var dumt av meg å gå hjem. Senere ble jeg kalt ”feigis” og ”sladrehank”. Antakelig var det omtrent da jeg sluttet å si noe hjemme om hva som pågikk også - selv om mamma og pappa nok så at det ikke var bra, ville jeg ikke gjøre situasjonen verre - og visste at jeg ville bli straffet på skolen hver gang mobbinga ble tatt opp av de voksne. I ettertid har jeg lurt på det - hvor de voksne var, de gangene jeg sto trengt opp i et hjørne i klasserommet mellom gutter som slo meg etter tur og ville ha meg til å bedømme hvem som slo hardest. Men jeg antar at hjelpesløsheten deres - det at de ikke fikk til å gjøre noe - førte til at de heller bagatelliserte situasjonen.

Og etter hvert trodde jeg på det sjøl også. ”Alle må tåle litt erting vet du”, og ”Du får lære deg å ta igjen”. Jeg husker jeg så på barne-tv en jente som måtte bytte skole på grunn av mobbing - det ville ikke hjelpe for meg trodde jeg. Det ville jo være barn på den nye skolen også - ergo ville jeg bli mobbet. Selv etter at jeg ble voksen fortalte jeg meg selv at mobbinga var noe jeg selv hadde overdramatisert. Helt til en dag jeg tilfeldigvis møtte på den gamle rektoren vår, og hun kom bort til meg, tok meg i hånda og sa: ”Hvordan HAR du det egentlig”, og at hun hadde vært så redd for hvordan det ville gå med oss som gikk i kullet mitt. Det var en stor vekker for meg, som fikk meg til å ta meg selv litt mer på alvor.

Da jeg ble ”stor” tok det utrolig lang tid for meg å stole på folk, eller å tro på at noen virkelig kunne tenke seg å være venner med meg. Ett eksempel var at jeg i tenåra møtte en hyggelig fyr på bygdafest som jeg dansa med flere ganger. Dagen etterpå ringte han og lurte på om jeg hadde lyst til å komme til Grøa og se film. Jeg takket nei - ikke fordi jeg var uinteressert, men fordi jeg var sikker på at det kom til å ligge en hel gjeng på lur som ville flire av meg da jeg kom dit - for at jeg kunne være så innbilsk å tro på et kompliment.

Det snudde helt da jeg og venninne Solveig dro til Molde og gikk på folkehøgskole. Det året fikk jeg mange venner som likte meg akkurat som jeg var - og som ikke kjente til bakgrunnen min. Selv om noe fortsatt i dag sitter igjen, som en følelse av at jeg plutselig kan bli avslørt, at folk kan se på meg at jeg er dumma og tjukka fra barneskolen som ingen vil leke med. Jeg blir fortsatt sjokkert når noen virkelig bryr seg om meg.

Jeg vet ikke om jeg er bitter eller ikke. En blir på en måte så opptrent til å bite tennene sammen at man til slutt ikke kjenner at man gjør det. Man blir litt hard på den måten. Jeg har ingen å legge skylda på, og ingen god plan for hva som skulle vært gjort annerledes. Jeg er på hils med de fleste fra den tida, de er jo ikke ”de ungene” lenger nå. ”Det gikk jo bra til slutt” - med meg, men hvorfor? Flaks, tilfeldigheter, noen personer som endelig klarte å se meg bak omstendighetene?

Kan jeg rett og slett si som mange gjør: At jeg ville ikke vært vanskelighetene foruten, for de har gjort meg til den jeg er? Nei. Det ville jeg aldri si. For jeg unner ingen barn å måtte tråkke igjennom den torturen, og følelsen av maktesløshet når man ikke kan komme unna. Den eneste bønnen jeg vil komme med er: Har du noen i din familie, krets, nabolag som har det slik - enten det er barn eller voksne, la dem vite at de ikke står alene. Det kan utgjøre hele forskjellen.

Tid for slang

Når vi har gått inn i september er det høst i min kalender.

Jeg elsker høsten. I hvert fall første halvdel av den. Våren er hektisk, irrgrønn og travel. Sommeren doven, varm og fuktig. Så kommer høsten med de fine fargene, lav sol og den deilige friskheten i lufta. Og frukt. Her på Blaafarveværket har vi allerede ribbet rips- solbær- og stikkelsbærbuskene. Det blir god saft og toddy når vi skal ha høståpent og førjulsåpent.

Men eplene er det ingen som bruker. Greinene er så tunge at de holder på å brekke. Eplene sitter tett i tett - så mange som det er plass til på greina, nærmest i klaser. Kollegaen min Sverre mener at det er nettopp fordi eplene ikke blir plukket. De faller på bakken hvert år og gir næring til treet - så det får enda flere epler neste år.

Da vi var unger og ungdommer hjemme på Gjøra var det tid for slang om høsten. Å, de gode, store eplene i hagen hans Ola S! Og skrekkhistoriene om en av de eldre damene i nabolaget som etter sigende kunne finne på å ligge på lur med skytevåpen. Jeg hadde alltid dårlig samvittighet og et temmelig overdrevet bilde av hva som ville bli konsekvensen dersom en ble tatt. Men slike forbrytelser måtte man bare være med på dersom en ville være med i den kule gjengen. Så kom man hjem da, med mageknip, skrubbsår oppover armene og sauskit under skoa. Og store poser med epler og plommer som måtte gjemmes for foreldre, og som alltid rakk å bli dårlige før man rakk å spise dem opp.

La oss innse det, for de aller fleste har ikke frukt- og bærdyrking den samme viktige rollen som før i husholdet. Det er ikke så mange som trenger egen produksjon for å gjøre en forskjell i husholdningsbudsjettet, og det er også mange som ikke har tid til å mose epler, hermetisere pærer, legge bær på sprit. Kanskje er det mange eldre som har frukt og bær i hagen som de ikke har helse til å holde på med lenger.  Kanskje ville de bli glade om noen kom på slang, det må være trist å se den gode frukten råtne på greina.

Jeg har nå vært på slang et par ganger i eplehagen på Nyfossum - direktørboligen til Blaafarveværket. Plukker en bærepose full og man kan ikke se at det har minket. Jeg har laget eplemos med stjerneanis og kanel, og i dag bakte jeg en stor eplekake til sjuårsdagen jeg skulle i. Eplene er gode på smak, men små og et mareritt å skrelle! Likevel smaker det selvfølgelig ekstra godt med epler man har stjålet selv - akkurat som i barndommen.

Jeg vil oppfordre alle som har tid og interesse til å be om tillatelse til å gå på slang i alle hager. Mange har mye mer frukt og bær enn de selv kan få brukt. Legg sommeren på flasker og glass, og ta den fram igjen når det nå snart blir kaldt og mørkt her i Norge. God høst!