Fattigdommen synes, pleide mammaen min å si,

da jeg var liten og hadde fått hull på ett eller annet, bukse-kne eller strømper. Lite visste vel hun da, stakkar, om at hennes datter ville få kjenne fattigdommen på kroppen.
Jeg har et bevis på min fattigdom. Jeg har det alltid med meg. Det er en visdomstann hvor fyllinga har ramla ut, og som jeg burde vært hos tannlegen og fiksa for lenge siden. Lenge verket fattigdommen i tanna mi. Banket og hamret gjorde det, med nattevåk og paracet-knasking som resultat. Til slutt ga det seg, mirakuløst. Men ruinen av tanna er der fortsatt, ser ut som fiendtlige styrker nylig har sluppet en bombe over der, det er nesten så jeg er forbauset over å ikke se det ryke fra den. Men jeg vet at jeg ikke klarer tannlegeregninga foreløpig uansett, så den får være der. Legen skulle jeg også vært hos, jeg har ei betent skulder. Men jeg fortsetter å utsette det, siden det er smale tider.

Sånn er det bare, sesongen på min eminente arbeidsplass tok slutt, og jeg leter etter noe midlertidig for vinteren. I en slik situasjon er det vanlig å få litt støtte fra NAV, ikke sant? Og jeg skal ikke kjede dere med detaljer, men grunnet en kommunikasjonsfeil- noe som kunne vært ordnet opp i ved at de slo på tråden til meg, får jeg sannsynligvis ikke penger derifra før i slutten av januar. Vel, jeg har klaget, så får vi håpe de viser medmenneskelighet.
Mange nok skriver blogginnlegg om NAV, dette skulle handle om fattigdom. Og jeg lurer på, når ble det så skambelagt, så tabu, å være fattig? Å ikke ha råd til hva som helst av utstyr, bil, klær og utenlandsreiser? Og jeg tenker: Hva forventer folk flest egentlig? Opp igjennom årene har jeg vært både lavtlønt og aleneboende. I en periode (hvor jeg ikke hadde noen samboer eller venninne å dele leilighet med) leide jeg hybel. Jeg var vel ca 28-29, mens alle naboene mine var videregående-elever. Hva gjør det med ens selvfølelse? "Alle" mine jevnaldrende var allerede gift,  eide hus og hage, og var for lengst kommet til det punktet at de var opptatt av de riktige klærne og slalåmskiene til sine barn. Mens jeg knapt nok hadde nok til å leie en skolehybel.

Og så, til bilen min. "Snøfnugget" fungerer perfekt, velsigne den. Det er en 94-mod opel corsa som jeg kjøpte for 16000 kr cash kontant uten å ha behov for å ta opp lån. Det er 2,5 år siden, og bortsett fra å ha byttet ut bremseklosser og noen lyspærer, har den ikke kostet meg stort. Jeg anser meg heldig som har en sånn god og økonomisk bil, den er ikke storforbruker av hverken olje eller bensin. MEN, når jeg forteller om den til mine SUV-kjørende venninner, og sier jeg er evig fornøyd, begynner de å flakke med blikket. De synes synd på meg, og det gjør meg rasende...

Hva sammenligner vi oss egentlig med?  Jeg synes det er interessant å sette situasjonen både i et verdensperspektiv og i et historisk perspektiv. Jeg har tak over hodet, jeg har bil, jeg har mat. Jeg har klær. Plassert femti eller hundre år tilbake i tid her i Norge, (det er IKKE lenge!) og jeg ville vært rik. Plasser meg i et annet land, i de fleste andre deler av verden ville jeg vært velstående på mitt nivå. Kjøpehysteri og statusjag er vanskelig å forstå, synes jeg. 

Luksusfellen synes jeg er fantastisk fascinerende og også provoserende. Men inviterer folk til å melde seg på for å få hjelp til å håndtere økonomien sin. Jeg skulle mer enn gjerne hatt noe hjelp jeg, av disse dyktige og kjekke menneskene. Det er bare det at de lærer folk å bytte til rimelige biler, klippe over kredittkortene, prioritere og spare. Og jeg hadde ALDRI blitt valgt ut, det vet jeg. For her hadde de ikke funnet noe skjult kleskott fullt av designerklær og sko. De hadde ikke funnet så mye som ETT kredittkort..! Den eneste luksusen jeg unner meg stort sett, er stearinlys. Og klippekort på trening i den lokale menigheten: "Holyrobics". DET kunne jeg unnvære. Hvor er hjelpen til vanlige folk som prøver å gjøre så godt de kan?  Det har selvfølgelig ikke samme underholdningsverdi.

Når vanlige, relativt oppegående og kommunikative mennesker som meg selv slåss sånn i systemet, lurer jeg på hvordan eldre mennesker, eller de med et handikap klarer seg. Hva med de som har ME? Eller tung depresjon og angst? Kanskje jeg skulle søke om støttekontakt?

Jeg klarer meg nok gjennom denne kneika også, jeg har hodet over vann og sterke armer å svømme med. Og kanskje, hvis jeg er riktig heldig, setter lokalavisa Driva dette på trykk, slik at jeg tjener noen kroner på det. Styrelsen står alltid den kreative bi, og jeg kan jo velge å se positivt på denne perioden, kalle det et sosialt prosjekt eller research!!

God, økonomisk førjulstid ønskes dere alle

fra

Gunn Marit.