"Frø i sanden" 3: Et helt nytt nivå av ensomhet

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt.

Jeg trodde denne reisen i 2005 var noe jeg skulle gjøre sammen med andre, sammen med "gjengen" på en måte. Men det kom situasjoner jeg skulle bli glad for at jeg ikke kjente til på forhånd. Hadde jeg hatt mistanke, hadde jeg garantert aldri dratt. Etter bare en drøy uke i landet ble jeg etterlatt helt alene i Luxor. Ja, for det var vel ikke noe problem for meg det, spurte de? Jeg var jo voksen og selvstendig, ikke sant? Noen skulle til Kairo for å gifte seg... Andre skulle til Sharm-el-Sheik for å dra på dykkekurs, og jeg hadde i grunnen ikke råd til verken det ene eller det andre, jeg hadde jo trodd vi skulle holde til på ørkentomta sammen. Og så måtte jeg plutselig være helt alene i en lånt leilighet i Luxor? I utgangspunktet skulle de andre være borte i ei uke, men det ble faktisk nærmere tre.

Det skulle bli de lengste tre ukene i mitt liv.

Jeg følte meg dumpet. Følte at ingen gadd bry seg. Reisekameraten min som hadde hevdet å reise med omtrent like mye penger som meg, innrømte at han hadde en sparekonto med seksti tusen på. Så her satt jeg da, i en leilighet som minnet om en skoeske, ingen vindu bortsett fra ett lite et på soverommet, ingen TV-kanaler bortsett fra en Egyptisk lokal-TV, ringe noen kunne jeg ikke, hundrelappene ville fly om jeg ringte Norge. De fleste dagene var jeg ute bare en gang om dagen, da spiste jeg på et hotell like ved. Måltider jeg delte med en lurvete katt med ett øye, min beste venn disse dagene. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, selvfølgelig, jeg gikk ned sju kilo på disse ukene...

Jeg ble vel kjent med noen på den tiden, var et par turer i Karnak Tempel med en nederlandsk dame som fortalte meg alt om den gale eksen sin allerede den første gangen vi møttes, og ble også med henne hjem på middag til en viss arkeolog Mansour. Hører med til historien at han var meget kjent og innflytelsesrik, og at de andre nordmennene holdt på å falle av stolen da de hørte at jeg hadde vært hjemme hos ham i Television Street. Men stort sett holdt jeg meg altså alene, og senere skulle jeg få høre av egypterne jeg ble kjent med at jeg ble sett på som meget "stuck up"...

Jeg liker å tro at alt har en mening, også dette var en leksjon i livet. I denne perioden, og kanskje i hele 2005, føler jeg at jeg mest av alt ble herdet som menneske. Det er fint å være følsom og snill, men av og til trengs det også at man utvikler litt hardere kanter.

Fattigdommen synes, pleide mammaen min å si,

da jeg var liten og hadde fått hull på ett eller annet, bukse-kne eller strømper. Lite visste vel hun da, stakkar, om at hennes datter ville få kjenne fattigdommen på kroppen.
Jeg har et bevis på min fattigdom. Jeg har det alltid med meg. Det er en visdomstann hvor fyllinga har ramla ut, og som jeg burde vært hos tannlegen og fiksa for lenge siden. Lenge verket fattigdommen i tanna mi. Banket og hamret gjorde det, med nattevåk og paracet-knasking som resultat. Til slutt ga det seg, mirakuløst. Men ruinen av tanna er der fortsatt, ser ut som fiendtlige styrker nylig har sluppet en bombe over der, det er nesten så jeg er forbauset over å ikke se det ryke fra den. Men jeg vet at jeg ikke klarer tannlegeregninga foreløpig uansett, så den får være der. Legen skulle jeg også vært hos, jeg har ei betent skulder. Men jeg fortsetter å utsette det, siden det er smale tider.

Sånn er det bare, sesongen på min eminente arbeidsplass tok slutt, og jeg leter etter noe midlertidig for vinteren. I en slik situasjon er det vanlig å få litt støtte fra NAV, ikke sant? Og jeg skal ikke kjede dere med detaljer, men grunnet en kommunikasjonsfeil- noe som kunne vært ordnet opp i ved at de slo på tråden til meg, får jeg sannsynligvis ikke penger derifra før i slutten av januar. Vel, jeg har klaget, så får vi håpe de viser medmenneskelighet.
Mange nok skriver blogginnlegg om NAV, dette skulle handle om fattigdom. Og jeg lurer på, når ble det så skambelagt, så tabu, å være fattig? Å ikke ha råd til hva som helst av utstyr, bil, klær og utenlandsreiser? Og jeg tenker: Hva forventer folk flest egentlig? Opp igjennom årene har jeg vært både lavtlønt og aleneboende. I en periode (hvor jeg ikke hadde noen samboer eller venninne å dele leilighet med) leide jeg hybel. Jeg var vel ca 28-29, mens alle naboene mine var videregående-elever. Hva gjør det med ens selvfølelse? "Alle" mine jevnaldrende var allerede gift,  eide hus og hage, og var for lengst kommet til det punktet at de var opptatt av de riktige klærne og slalåmskiene til sine barn. Mens jeg knapt nok hadde nok til å leie en skolehybel.

Og så, til bilen min. "Snøfnugget" fungerer perfekt, velsigne den. Det er en 94-mod opel corsa som jeg kjøpte for 16000 kr cash kontant uten å ha behov for å ta opp lån. Det er 2,5 år siden, og bortsett fra å ha byttet ut bremseklosser og noen lyspærer, har den ikke kostet meg stort. Jeg anser meg heldig som har en sånn god og økonomisk bil, den er ikke storforbruker av hverken olje eller bensin. MEN, når jeg forteller om den til mine SUV-kjørende venninner, og sier jeg er evig fornøyd, begynner de å flakke med blikket. De synes synd på meg, og det gjør meg rasende...

Hva sammenligner vi oss egentlig med?  Jeg synes det er interessant å sette situasjonen både i et verdensperspektiv og i et historisk perspektiv. Jeg har tak over hodet, jeg har bil, jeg har mat. Jeg har klær. Plassert femti eller hundre år tilbake i tid her i Norge, (det er IKKE lenge!) og jeg ville vært rik. Plasser meg i et annet land, i de fleste andre deler av verden ville jeg vært velstående på mitt nivå. Kjøpehysteri og statusjag er vanskelig å forstå, synes jeg. 

Luksusfellen synes jeg er fantastisk fascinerende og også provoserende. Men inviterer folk til å melde seg på for å få hjelp til å håndtere økonomien sin. Jeg skulle mer enn gjerne hatt noe hjelp jeg, av disse dyktige og kjekke menneskene. Det er bare det at de lærer folk å bytte til rimelige biler, klippe over kredittkortene, prioritere og spare. Og jeg hadde ALDRI blitt valgt ut, det vet jeg. For her hadde de ikke funnet noe skjult kleskott fullt av designerklær og sko. De hadde ikke funnet så mye som ETT kredittkort..! Den eneste luksusen jeg unner meg stort sett, er stearinlys. Og klippekort på trening i den lokale menigheten: "Holyrobics". DET kunne jeg unnvære. Hvor er hjelpen til vanlige folk som prøver å gjøre så godt de kan?  Det har selvfølgelig ikke samme underholdningsverdi.

Når vanlige, relativt oppegående og kommunikative mennesker som meg selv slåss sånn i systemet, lurer jeg på hvordan eldre mennesker, eller de med et handikap klarer seg. Hva med de som har ME? Eller tung depresjon og angst? Kanskje jeg skulle søke om støttekontakt?

Jeg klarer meg nok gjennom denne kneika også, jeg har hodet over vann og sterke armer å svømme med. Og kanskje, hvis jeg er riktig heldig, setter lokalavisa Driva dette på trykk, slik at jeg tjener noen kroner på det. Styrelsen står alltid den kreative bi, og jeg kan jo velge å se positivt på denne perioden, kalle det et sosialt prosjekt eller research!!

God, økonomisk førjulstid ønskes dere alle

fra

Gunn Marit.